Hvorfor er det så negativt å være hjemmeværende?

[AnonymBruker]

Da tenker jeg på de som velger å være hjemmeværende et par år når barna er små. Hvorfor er det så negativt å utsette barnehagestart litt? 

Anonymkode: 69f19...d69

[AnonymBruker]

Sosialisering for barnet sammen med andre barn er jo en ekstrem viktig del av utviklingen. Mange er jo dårlig på det når barnet er hjemme sammen med mor

Anonymkode: 50e44...39b

[Trolltunge]

Det er det ikke, så lenge den hjemme ikke taper økonomisk på slikt. I de par hvor dette er en felles beslutning og man ivaretar den hjemmeværendes økonomi og fremtid er jo det bare positivt å prioritere barna når de er små.

Jeg beundrer par som blir enige om dette og også tenker godt gjennom konsekvenser og ivaretar dem godt i fellesskap også. Jeg synes kvinner som ikke tenker økonomisk i dette og menn som heller ikke bryr seg med slikt, men lar kvinnen ta tapet i dette, ikke er særlig oppegående. Det er jo begges barn. Så i to situasjoner hjemmeværende kan jeg både tenke positivt og negativt om det. 

[AnonymBruker]

Som Trolltunge er inne på, så er ikke det nødvendigvis negativt. 

Men jeg opplever at det er stor forskjell på det å prioritere å utsette barnehagestart et par år, og det å være "yrkeshjemmeværende" over lang tid. 

Dersom man felles i familien blir enige om å prioritere at den ene kan være hjemme i et par år, uten at dette tapet økonomisk tas langsiktig av den som er hjemme, så kan jo dette være en fin ting. 
Men det krever også at man starter sosialiseringen av barnet i den perioden, også med andre barn, ikke bare med mor. 

Det kan også kreve mer når barnet først skal begynne i barnehagen. For den overgangen kan bli vanskeligere med et større barn, hvis barnet ikke er vant med den type situasjoner. 
Det ER forskjell mellom det å starte på en småbarnsavdeling med færre barn pr avdeling, og å starte rett på en storbarnsavdeling. Det er nok en mye tøffere start for mange barn. 

 

Anonymkode: 3df4e...e58

[AnonymBruker]

For foreldrene: økonomi. Man taper pensjon, og man har mindre penger til å spare til egen pensjon. I tillegg kan man risikere å ikke ha råd til det man ønsker. Det kan også bli vanskelig å komme inn i arbeidslivet igjen - jeg jobber i en bransje hvor utviklingen går i rasende tempo, og selv etter bare 8 mnd i permisjon havnet jeg skikkelig bakpå, og slet med å komme meg på fote igjen. 

For barnet: avhengig av hvor man bor, kan barnet falle utenfor sosialt og gå glipp av viktig sosialisering. Her jeg bor er det ingen andre småbarn å leke med om ungen ikke går i barnehagen. Barn har godt av å være med barn, og bor man et sted hvor det ikke er noen andre småbarn som ikke går i bhg, er bhg altså stedet å være for ungen. 

Anonymkode: 56886...17d

[AnonymBruker]

For meg så vitner det om mangel på intelligens. 

For barna så er det bra å bli eksponert for et sosialt liv. Det kan ikke sammenlignes med for noen tiår siden, da «alle» var hjemme. 

For kvinnene handler det om økonomi, en trygghet for fremtiden, det sosiale, faglige og intelektuelle påfyllet på jobben. Sist, men ikke minst; det er ikke bra å være økonomisk underlagt sin mann.  
 

 

Anonymkode: f77e4...b3c