Ungdom som ikke vil ha kontakt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er et resultat av din oppdragelse...

Anonymkode: 20bb6...15a

Herreli, det er ikke noen forbrytelse hun har gjort. 

Det er mange som skjemmer bort ungdommene sine. Det er lett å si at man ikke skal gjøre det. Men hvis hver eneste lille ting fører til konflikt (noe det ofte gjør med ungdommer), så må man velge sine kamper. 

Anonymkode: 57748...896

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du vært en god mor har du ingenting å bekymre deg for.

 

Jeg vet ikke om jeg har vært en god mor, men jeg vet at hun vet at jeg elsker henne og jeg vet at selv om jeg ikke har fått til alt så har jeg virkelig gjort mitt beste. 

Anonymkode: 4a607...b84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det er sammensatt. 

Jeg tenker hun er bortskjemt fordi hun kun tenker på og tar hensyn til seg selv. Hun gjør ingenting husarbeid. Hun rydder ikke opp etter seg selv. Hun kjefter på meg for at jeg forlater huset for sjelden. Hun klager på måten jeg snakker på, puster på, spiser på. Hun blir rasende fordi jeg sover på dagtid selv om hun vet jeg er kronisk syk. Hun får over 2000 kroner i lommepenger hver måned uten å gjøre noe som helst. 

 

Anonymkode: 4a607...b84

Så hun er ungdom altså, det er det jeg leser her!

De aller aller aller fleste tenåringer er slik som du beskriver her, altså at de ikke rydder og klager på sine foreldre. 100% normalt.

Anonymkode: 970d4...0bf

[AnonymBruker]

Når hun ligger ute i felt, sulten og frossen, kommer hun til å drømme om den varme senga si og mammas middager. 

Jeg fikk hjem en helt ny ungdom etter forsvaret, de har så godt av det. 

Anonymkode: 57748...896

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vet ikke om jeg har vært en god mor, men jeg vet at hun vet at jeg elsker henne og jeg vet at selv om jeg ikke har fått til alt så har jeg virkelig gjort mitt beste. 

Anonymkode: 4a607...b84

Og det holder i massevis

Anonymkode: 57748...896

[AnonymBruker]

Det er tøft å ha tenåringer. De blir ganske uspiselige i oppførsel og er dritt mot oss foreldre.  Vi kan og vet ingenting og er plutselig de verste og teiteste personene som finnes. Vedder på at hvis hun flytter ut vil pipa få en annen lyd.  Mine kom hjem og var glade for at vi holdt ut med dem, savnet maten her, skjønte plutselig at de tingene vi hadde prøvd å lære dem var nyttig osv.

Anonymkode: 3a93b...4a0

[AnonymBruker]

Men har du vært til stedet for henne da? Kan det være at hun ofte føler seg avvist, ikke nødvendigvis fordi det er det du mener men at hvis du har slitt såpass mye at du ikke har orket å være der? De små tingene liksom.

Ser her at far ofte sier nei til småting, ikke orker spille f.eks. kort innimellom, bli med på butikken, hjelpe ta på dynetrekket hvis spør om hjelp-nei du klarer selv, osv. Å ungene har reagert litt på samme måte som du beskriver tenåringen din 

Anonymkode: a3807...8cb

[AnonymBruker]

Det ordner seg ts. Hun bryter ut og skal klare seg uten deg, da er det egentlig en fin ting at de unge tenker at de ikke "trenger" mor og far. De som har unge som er redd for å flytte ut, ringer og gråter og må ha hjelp og holdes i hånda har større problemer enn oss. Våre jenter trenger bare å erfare at de klarer seg selv men mamma var visst god å ha allikevel.

Anonymkode: 93cd1...d88

[AnonymBruker]

Ikke vært i din situasjon, men jeg har vært tenåringen. 

Mitt forhold til min mor er og har alltid vært komplisert. I tenårene hadde jeg minst mulig kontakt, valgte å søke videregående som krevde hybel. Mye konflikter mens jeg bodde hjemme. Hadde kun kontakt med mine foreldre et par ganger i året gjennom mesteparten av tyveårene. 

Usikker på hva noen av oss kunne gjort annerledes der og da. Vi er som vi er og har våre greier. Imidlertid har vi kunnet reparere ganske mye i etterkant og har i dag (jeg er i førtiårene) en helt grei relasjon. Mine barn er nære mine foreldre og mine foreldre er mye bedre besteforeldre enn de var foreldre i min oppvekst. 

Anonymkode: 7f964...688

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er sammensatt. 

Jeg tenker hun er bortskjemt fordi hun kun tenker på og tar hensyn til seg selv. Hun gjør ingenting husarbeid. Hun rydder ikke opp etter seg selv. Hun kjefter på meg for at jeg forlater huset for sjelden. Hun klager på måten jeg snakker på, puster på, spiser på. Hun blir rasende fordi jeg sover på dagtid selv om hun vet jeg er kronisk syk. Hun får over 2000 kroner i lommepenger hver måned uten å gjøre noe som helst. 

 

Anonymkode: 4a607...b84

Hun burde jo hatt oppgaver fra hun var liten av, og fått penger deretter. At du har tillatt og enda tillater at hun kjefter på deg, må du jo gjøre noe med. 

Om det ender opp med at det ikke blir kontakt når hun flytter ut, så ser du jo ut til å vite hvorfor. 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg vet ikke helt. Jeg tror jeg prøver å kompensere for sykdommen min, som gjør at jeg føler meg udugelig, ved å gi henne mer materielt og ikke sette krav. Nå flytter hun om bare noen få måneder, så det er for seint å snu det. Men ser jo at det er min feil. 

Anonymkode: 4a607...b84

Å ikke sette krav er jo rett og slett idiotisk. Jeg er selv kronisk syk og ufør, og alltid hjemme. Men tenåringen min har massevis av krav å forholde seg til uansett. Faste huslige oppgaver og får kun penger når de oppgavene er utført.  

Kan det være at ditt barns sinne kommer av at hun skjemmes over at du er syk? I så fall vil det forhåpentligvis endres når hun får se hvordan den virkelige verden slår henne hardt i trynet! 

Anonymkode: 5c985...a94

[AnonymBruker]

Det meste i forholdet mor/tenåringsdatter blir sammensatt. Og tidvis kaotisk. 

Neida, ho er sikkert ikke bortskjemt, bare tenåring, og det er ille nok. De er ikke alltid verdens mest empatiske vesener, iallefall ikke mot mødrene. 

Og som kronisk syke mødre, så kompenserer en lett fordi en har dårlig samvittighet over alt det andre en ikke får til, og dette er ganske normalt også. 

Anonymkode: 784f7...549

[AnonymBruker]

Tenker det kommer til å ordne seg når hun blir voksen. Hadde trøblete forhold til min datter også i den alderen . Jeg sluttet å mase på henne, bare lot hun ta kontakt når det passet henne. Passet på å alltid ta telefonen når hun ringte. Kontakten våres bedret seg da hun var rundt 20 årene. Nå har hun selv blitt mamma- vi prater sammen daglig på telefon, og jeg koser meg som  bestemor for verdens beste barnebarn.

Ikke ha dårlig samvittighet - dette er en løsrivningsprosess tror jeg...

Anonymkode: c0dce...43c