Å få flere barn som 40-åring

[AnonymBruker]

Anononyma skrev (6 minutter siden):

Hvilken verden lever du i?

Snittet for førstegangsfødende i Norge ligger nå på over 30 år - i de store byene er det antakelig enda høyere. På min barselgruppe med førstemann var vi 8 mammaer, 7 førstegangsfødende. Kun 1 under 30, resten var i midten av 30-årene. Venter nå mitt andre barn og er 37 ved fødsel.

Til ts, om dere føler dere har kapasitet til å ta småbarnsperioden en gang til ser jeg ikke noe galt i å få en liten en sammen. Dersom dette er noe dere begge ønsker vil det jo bli et savn om dere lar dere stoppe kun på bakgrunn av om dere er eldst i barnets klasse - sannsynligvis er det andre foreldre på samme alder som dere.

Jeg er selv attpåklatt i en familie akkurat som dere beskriver. Elsket å vokse opp som den lille prinsessa. Ikke bare hadde jeg foreldrene mine som tok seg av meg, men også «voksne» søsken som skjemte meg bort. Var stas de gangene jeg fikk være med å gjøre ungdomsting sammen med søsken og deres venner, og var alltid stas når de etterhvert flyttet ut men kom hjem til høytider etc.

Blir på en måte enebarn i praksis, men har likevel søsken. Beste fra begge verdener  

Takk for fin innput 😇 

Vi orker og har anledning til å ta en runde til med små 😇 men vi har to helt forskjellige erfaringer med småbarnstiden. 

Jeg har ikke sett på det som en begrensning og har levd som jeg vil. Reist med barnet, hatt barnevakt om det er konsert eller annet jeg føler er viktig å få med seg, oppdrar selvstendige barn som slutter tidlig med bleie, spiser selv og kler på seg fra en tidlig alder, bidrar hjemme osv. Jeg har vært alene 100% fra fødsel.

Han har helt andre erfaringer. Han har tatt alt av nattevåk, handling, kjøring, matlaging og alt det praktiske med hus og bil. Ingen barnevakt, meldt seg ut sosialt (sjalu partner), sluttet med hobbyer for å ivareta barn og partner osv. 

Altså helt natt og dag på den fronten.

Barna hans har hverandre, om noe skulle skje i livets løp har mitt barn ingen/veldig få. Det gnager litt hos meg.

Ts

Anonymkode: 2ed25...905

[Anononyma]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk for fin innput 😇 

Vi orker og har anledning til å ta en runde til med små 😇 men vi har to helt forskjellige erfaringer med småbarnstiden. 

Jeg har ikke sett på det som en begrensning og har levd som jeg vil. Reist med barnet, hatt barnevakt om det er konsert eller annet jeg føler er viktig å få med seg, oppdrar selvstendige barn som slutter tidlig med bleie, spiser selv og kler på seg fra en tidlig alder, bidrar hjemme osv. Jeg har vært alene 100% fra fødsel.

Han har helt andre erfaringer. Han har tatt alt av nattevåk, handling, kjøring, matlaging og alt det praktiske med hus og bil. Ingen barnevakt, meldt seg ut sosialt (sjalu partner), sluttet med hobbyer for å ivareta barn og partner osv. 

Altså helt natt og dag på den fronten.

Barna hans har hverandre, om noe skulle skje i livets løp har mitt barn ingen/veldig få. Det gnager litt hos meg.

Ts

Anonymkode: 2ed25...905

Da høres det jo ut som alt ligger til rette for at mannen din også kan få oppleve ha en mye bedre erfaring med småbarnsperioden denne gangen 😊 

Synes ikke det høres ut som dere har noen særlig gode grunner til å la være  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

I vårt tilfelle er jeg enebarn, og barnet mitt er enebarn. Jeg kjenner det er sårbart mtp både min og barnet mitt sin fremtid.

Jeg arver mye eiendom og føler jeg pålegger det ene barnet mitt stort press mtp å ivareta dette alene, samt meg som gammel. Jeg blir evt helt alene som eldre hvis mannen min dør før meg. 

Skjer det barnet mitt noe så stopper familierekken opp og flere hundre år med navn, arv, tradisjoner tar slutt. 

Jeg oppdrar veldig selvstendige barn og tviler på en frisk attpåklatt hadde bodd hjemme lengre enn til 17-18 år. 

Følger deg absolutt på tanken med å få to. 

Anonymkode: 2ed25...905

Jeg har skilte foreldre. Den ene av foreldrene valgte å få et nytt barn med sin nye partner, selv om de hadde «en skokk» med unger til sammen fra før av.

Alle vi særkullsbarna er som du beskriver deres barn; god helse, god økonomi, gode jobber, i stabile forhold osv. Vellykkede og veltilpassede på alle måter.

Fellesbarnet, som nå er voksent, kom med en diagnose, er arbeidsufør og hjemmeboende, har dårlig boevne og ser ikke for meg at det kommet til å flytte hjemmefra før det blir påtvunget.

Du vet ikke hva som venter selv om utgangspunktet er bra. Jeg hadde aldri tatt sjansen på å ødelegge en godt fungerende  familiedynamikk for å få et fellesbarn med ny partner når de barna dere har er så store og dere er såpass «gamle».

Anonymkode: a7e6a...472

[AnonymBruker]

Jeg er 26 og skal føde mitt andre barn om et par uker. Jeg er såå glad for at jeg endelig er ferdig nå og kan nyte resten av voksen livet etterpå. Kan ikke skjønne hvordan folk på 30+ orker å starte på nytt … Jeg er ung og likevel kjenner jeg at det er slitsomt. Aldri i verden om jeg hadde orket småbarnsperioden i den alderen der. 

Anonymkode: f5687...cd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er 26 og skal føde mitt andre barn om et par uker. Jeg er såå glad for at jeg endelig er ferdig nå og kan nyte resten av voksen livet etterpå. Kan ikke skjønne hvordan folk på 30+ orker å starte på nytt … Jeg er ung og likevel kjenner jeg at det er slitsomt. Aldri i verden om jeg hadde orket småbarnsperioden i den alderen der. 

Anonymkode: f5687...cd9

Dette blir helt hypotetisk. Du aner jo ikke hvordan det er å være «i den alderen der» 😂

Blir litt som om jeg skulle sagt at når jeg blir pensjonist kommer jeg ikke til å orke annet enn å sitte i en stol. Aldri om jeg kommer til å orke å reise, oppleve, hygge meg når jeg er den alderen der!

Anonymkode: c9e69...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette blir helt hypotetisk. Du aner jo ikke hvordan det er å være «i den alderen der» 😂

Blir litt som om jeg skulle sagt at når jeg blir pensjonist kommer jeg ikke til å orke annet enn å sitte i en stol. Aldri om jeg kommer til å orke å reise, oppleve, hygge meg når jeg er den alderen der!

Anonymkode: c9e69...577

Skjønte du ingenting av det jeg skrev? Jeg sa jeg gleder meg til å kunne nyte voksenlivet, altså uten bleier, oppvåkninger om natten, det å kunne være «fri» til å gjøre ting spontant osv. så ja, aldri om jeg hadde orket å starte på nytt når jeg ENDELIG var ferdig med det.

Anonymkode: f5687...cd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

40 år er for gammelt, det er samme alder som besteforeldrene til barna i barnehagen vil bli.

Anonymkode: 4938c...a17

Det gjelder jo bare om man bor i huttiheita.

I Oslo er det mye mer vanlig å få barn som førtiåring enn tjueåring. 

Anonymkode: 66160...3bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Gud nei. At dere vil dere selv så vondt. 

Å ja- dere blir de gamle ja. 

Anonymkode: c3106...5d2

Tull, det er flere som blir foreldre i 40 årene 

Anonymkode: 8aeb1...3e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

40 år er for gammelt, det er samme alder som besteforeldrene til barna i barnehagen vil bli.

Anonymkode: 4938c...a17

Nei virkelig ikke

Anonymkode: 8aeb1...3e1

[AnonymBruker]

Men, hvorfor? 
Syns dere livet går alt for bra og er litt kjedelig? Skaff dere en hobby! 
Jeg har søsken som er 15 år eldre. Har ikke noe felles med de i det hele tatt. 
 

(Hvis dere var 40 og ikke hadde barn er en annen sak) 

Anonymkode: 97d72...464

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Skjønte du ingenting av det jeg skrev? Jeg sa jeg gleder meg til å kunne nyte voksenlivet, altså uten bleier, oppvåkninger om natten, det å kunne være «fri» til å gjøre ting spontant osv. så ja, aldri om jeg hadde orket å starte på nytt når jeg ENDELIG var ferdig med det.

Anonymkode: f5687...cd9

Det vet du ikke

Anonymkode: 8aeb1...3e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Enig! Høres ut som livet går på skinner nå, store og selvstendige friske barn! Vil dere virkelig ha hjemmeboende barn til dere er 60? Gå på foreldremøte til tiåringen som 50+?

Anonymkode: 90d17...289

Jeg var nettopp på oppstartsforeldremøte for skolestarteren min til høsten, som 50+. Ikke noe problem i det hele tatt.

Så alt for mange er alt for opptatt av å være så innmari A4 alltid.

Anonymkode: cc7f6...8d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette blir helt hypotetisk. Du aner jo ikke hvordan det er å være «i den alderen der» 😂

Blir litt som om jeg skulle sagt at når jeg blir pensjonist kommer jeg ikke til å orke annet enn å sitte i en stol. Aldri om jeg kommer til å orke å reise, oppleve, hygge meg når jeg er den alderen der!

Anonymkode: c9e69...577

Enig! Og vi har alle vært der! I tyveårene var jeg ung, udødelig og hadde hele livet for meg… 30-årene var langt unna og de folka var «gamle» 😂 Jeg skulle aldri bli som dem. Så ble jeg i både tretti og førtiårene og livet kjører på og venter ikke på noen. Får noen åpenbaringer rundt konseptet «alder». Har mistet venninner til sykdom og kreft i 30-årene og er takknemlig for helsa, for den er ingen selvfølge. Fikk barn i litt over midten av 30-årene og føler meg bedre da og nå enn som 20+. Vi er alle forskjellige og har forskjellige kropper, helse, livsstiler, ønsker, behov osv. Er bikket 40 for noen år siden og kunne hatt flere barn. Har kollegaer og venner som fikk både de første barn og «attpåklatter» etter 40. Her vet en best selv hva som er rett og ikke.

Bekymre seg for syke barn pga alder, unge får også syke barn - sjekk bare løvemammaene organisasjonen! Statistisk sett er alder usikkert, men livet er risiko, vi kan ikke sette ting vekk fordi vi er redde!

Søsteren min ville «dødd, hadde ikke taklet, ikke klart det, gått i kjeller, gitt opp, sluttet i jobben, osv» om hun fikk kreft sa hun en gang da tanten vår døde av det for noen år siden, levde herrens glade dager med null stress. Fikk kreft, taklet, jobbet, var kun innom kjeller, ble frisk. Kan man og vil man så må man gjøre uten å tenke på andre, livet skjer og du vet best hva som passer deg best.

Anonymkode: cb303...54c

[AnonymBruker]

Pappa var 49 da han fikk meg, var ikke bare en gang gjennom årene det kom spørsmål om han var bestefaren min. 

Nyt heller friheten dere får nå med så store barn. Og la de nyte det det er å ikke ha noen baby i hus og kunne gjør ting for dems alder. 

Det høre nå ut som jeg sier at pappa aldri burde fått meg, og det er vel på en måte rett. Han ble gammel fort i løpet av barndommen min og jeg hadde en utrolig dårlig oppvekst. 

Anonymkode: 0c946...361

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg er 26 og skal føde mitt andre barn om et par uker. Jeg er såå glad for at jeg endelig er ferdig nå og kan nyte resten av voksen livet etterpå. Kan ikke skjønne hvordan folk på 30+ orker å starte på nytt … Jeg er ung og likevel kjenner jeg at det er slitsomt. Aldri i verden om jeg hadde orket småbarnsperioden i den alderen der. 

Anonymkode: f5687...cd9

Hva i alle dager er det som er så slitsomt? Er du i veldig dårlig form?

Anonymkode: cc7f6...8d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Skjønte du ingenting av det jeg skrev? Jeg sa jeg gleder meg til å kunne nyte voksenlivet, altså uten bleier, oppvåkninger om natten, det å kunne være «fri» til å gjøre ting spontant osv. så ja, aldri om jeg hadde orket å starte på nytt når jeg ENDELIG var ferdig med det.

Anonymkode: f5687...cd9

Mange har vært der, de fleste med småbarn tenker jeg. Våkenetter, bleier, vaksiner og feber og altmulig.. Store ønsker om reise og luksus og barn ute av rede. Men livet ellers trenger ikke være på den kursen. Du kan bli syk, partner, foreldrene dine, søsken. Barna kan bli syke, født frisk betyr ikke evig frisk til 100-årsdagen. Psykisk helse såvel som fysisk. Jobb kan endre seg. Du er i fin alder nå, har vært der

Anonymkode: cb303...54c

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Noen som vil dele hvordan det har vært?

Vi har mine/dine fra før, 12 -15 år. God helse på alle, god økonomi, alle gjør det godt i idrett, sosialt og på skolen foreløpig.  Altså lite bølger og styr i hverdagen vår.

Mannen er bekymret for å være han der gamlingen på foreldremøter på skolen. Og at det skal bli kjipt å være attpåklatten..

Noen erfaringer?

Anonymkode: 2ed25...905

Ikke gjør barna noe så vondt - verken de dere allerede har, eller det påtenkte.

[AnonymBruker]

Så rare svar, man blir da ikke den gamle på foreldremøtet, med mindre man SER veldig gammel og satt ut da. I klassen til mitt barn er det foreldre som fikk barn da de var i 20-årene, og foreldre som fikk barn i 40-årene, også to fedre som nok var over 50 da de ble fedre (de ser jeg nok på som "de gamle").

Jeg synes ideen om et "kjærlighetsbarn" er idiotisk, og at man bør avholde seg fra å få flere kull, da det bare gjør livet vanskelig med tanke på at noen barn er på besøk mens andre bor der fast og er "ekte del av familien", men ut over det ser jeg ikke problemet med å få barn som 40-åring. Nesten alle jeg kjenner som har tre barn fikk siste da de var sånn mellom 38-43...

AnonymBruker skrev (1 time siden):

40 år er for gammelt, det er samme alder som besteforeldrene til barna i barnehagen vil bli.

Anonymkode: 4938c...a17

 

Var du med i unge mødre...?

 

Anonymkode: 3e362...99d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner mange som har fått barn etter 40, ofte første barn også. Ser ikke problemet.

Anonymkode: 697f5...295

[AnonymBruker]

Hei, få gjerne flere barn, men her kommer noen tips fra et særkullsbarn. Jeg og lillesøster er altså første runde med barn hos både mamma og pappa, som begge valgte å få attpåklatter (eller kjærlighetsbarn som stemor liker å kalle det, takk for den), da vi var i 9-14. Fra slutten av barneskolen og til vi flyttet hjemmefra var livene våre i stor grad preget av ammetåke, våkennetter, skrikekurer, ferier tilpasset veldig små barn, barselgrupper, playdates osv. Vi måtte i stor grad greie oss selv i begge leire. Jeg tenkte ikke så mye over det da, utover at det var trasig at livet var så fokusert rundt de små og at jeg ikke hadde noen foreldre tilgjengelig. Andre i klassen ble kjørt til ting, hadde foreldre som deltok litt på aktiviteter osv, det var jo uaktuelt her.

Men så så vi jo etterhvert som attpåklattene ble ble ungdommer hvilken ungdomstid vi kanskje egentlig kunne hatt. De har dratt på spennende ferieturer med foreldrene sine hver for seg, drar på konserter, festivaler, storbyferier, shoppingturer, fjellturer etc. De har helt andre bånd med sine foreldre enn oss. Som selvfølgelig går helt fint for foreldrene, de har jo en flokk unger de trives med. Men for oss i første kull har dette vært sårt.

Anonymkode: 47f66...784