Lurer på en del angående barn som blir utsatt for vold av sine foreldre som straff/disiplinering

[AnonymBruker]

Jeg har nylig fått en ny venn som er fra et land i Sør-Europa. Vi snakker om mye og det kom plutselig frem at han fikk regelrett juling av moren sin når han var barn. Jeg prøvde å ikke grave for mye men slik jeg forsto det var det ikke sjeldent at hun slo han. Han fikk slag og juling for de minste ting, og det var gjerne ting som ikke var hans feil heller (barn gjør jo dumme ting støtt og stadig, kløner til noe o.l). 

Jeg ble veldig overrasket over at han snakket så lett om det, og han påpekte at i hans kultur var ikke dette uvanlig. Jeg har så vansker for å se for meg mine egne foreldre slå meg og gi meg bank, og jeg har vansker for å se for meg at dette ikke påvirker en negativt senere i livet? 

Er det noen her inne som opplevde vold i barndom og oppvekst som vil fortelle litt om det? Dette er noe jeg vet lite om, så privilegert som jeg er har jeg aldri opplevd å bli slått av verken mamma eller pappa, de har ikke engang tatt meg i ørene. Med tanke på at dette er vanlig i enkelte kulturer, hva vil dere si om de som slår ungene sine? Jeg syns jo det virker grusomt, men om man lærer at det er eneste måten å lære barna disiplin på, så kommer det vel av kjærlighet og ikke hat? 

Kom med alle mulige innspill. 

Anonymkode: a118d...c00

[AnonymBruker]

Oppdragervold, når det er konsekvent og ikke pga ukontrollert raseri er visst ikke det verste man kan utsette barna sine for. Så lenge alle andre omstendigheter er kjærlige,  forutsigbare og sånn. Men det er ingen barneoppdragelses-eksperter som ville anbefalt det i disse tider.

Anonymkode: 99b91...56f

[AnonymBruker]

Vanskelig å argumentere for at foreldre må bruke vold i oppdragelse synes jeg. 

Når det er sagt, så vet man at spanking i USA er mindre skadelig enn i Norge. Antakelig fordi det er mer sosialt akseptert (mindre skamfult for barnet), og fordi de ikke gjør det for å skade.  Folk som slår egne barn i Norge er gærninger, satt på spissen. Ikke folk som er gode foreldre utenom volden. 

Oppdragelsesvold er en greie i andre land. Mens i Norge slår bare de aller verste foreldre sine barn 

 

Anonymkode: 48d25...853

[AnonymBruker]

Miin mor kunne ta meg i øret, og det er jo ikke noe jeg har traumer over. Når jeg ikke lydde, og hun ble tilstrekkelig irritert, så kunne det skje. Vi ble jo kanskje ikke så frekke, for vi visste hvor grensa gikk....og vi hadde pushet den ganske godt før noe slikt skjedde. 

 

Anonymkode: 32931...a34

[Snedig]

Så en unge i Spania i sommer som ble kløpet gjentatte ganger i kinnet av moren fordi han ikke hørte etter. Helt åpent uten skam på en turistattraksjon foran en haug med mennesker. Så jeg tror også det må være noe kulturelt, hvis dette hadde skjedd i Norge hadde det vært horribelt. 

Endret 9. mars av Snedig

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Vanskelig å argumentere for at foreldre må bruke vold i oppdragelse synes jeg. 

Når det er sagt, så vet man at spanking i USA er mindre skadelig enn i Norge. Antakelig fordi det er mer sosialt akseptert (mindre skamfult for barnet), og fordi de ikke gjør det for å skade.  Folk som slår egne barn i Norge er gærninger, satt på spissen. Ikke folk som er gode foreldre utenom volden. 

Oppdragelsesvold er en greie i andre land. Mens i Norge slår bare de aller verste foreldre sine barn 

 

Anonymkode: 48d25...853

Dette. 

 

Anonymkode: b8097...779

[AnonymBruker]

Det er utbredt i mange kulturer. 

Jeg har, etter mange års arbeid med vold i nære relasjoner, et klart inntrykk av at to faktorer kan gjøre vold litt mindre skadelig. Ikke ikke skadelig, men mindre. 

Det ene er at det er normalen i samfunnet man vokser opp, og dermed ikke har den medfølgende skammen like intenst. Det andre er at volden er "logisk" for barnet - "jeg gjorde slik, derfor fikk jeg ørefik." De som utsettes for helt uforutsigbar vold ut fra forelderens emosjonelle tilstand og/eller rus, fremstår ofte mye mer vaktsomme og skadeskutte. 

Den første faktoren har jeg samtalt mye med foreldre om. Mange bruker en del tid på erkjennelsen om at selv om de selv opplevde fysisk straff i sin oppvekst i Senegal/Vietnam/Romania/wherever, er konteksten deres barn vokser opp i helt annerledes. 

Anonymkode: 51e0e...27b

[AnonymBruker]

Lever du i den troen at den norske  pedagogikken er den eneste rette så burde du kanskje reist litt mer. I latinamerika er verden snudd helt opp ned sammenlignet med Norge. 

Så kan man prøve å argumentere med at de landene er å regne som uland på pedagogikk, men hva med andre vestlige land som Portugal, Spania mfl. 

Mange som får seg store kultursjokk når de må begynne å innse at den norske kulturen ikke alltid er den eneste 'rette'. 

 

Anonymkode: ef494...377

[AnonymBruker]

Jeg er etnisk norsk, vokst opp på ‘80 tallet, og opplevde jevnlig det som kan kategoriseres som oppdrageevold, og det gjorde nok mange i min omkrets. Er vanligere enn man tror…

Anonymkode: eadd5...695

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra Sør-Europa og fikk en del bank som barn. Har påvirket alle mine forhold negativt og ikke minst forholdet til meg selv. Jeg føler lite mestring selv for SKIKKELIG mestring, jeg gir meg selv en rimelig kjip skyllebøtte hvis noe jeg burde forutsett går galt (selvom det ikke er min feil at det gikk galt). Så i sum har dette gjort mitt voksenliv krevende. Da jeg fikk barn selv og holdt den skjøre lille jenta mi for første gang innså jeg hvilket traume jeg egentlig bar på - og oppsøkte psykolog 4 uker etter fødsel..

Nå har jeg en som er på vei ut av trassen og en som er på vei inn i den, og merker at joda dere gjør meg fly forbanna - men det må jeg som voksen deale med. Ikke utøve vold på barna mine fordi de oppfører seg aldersadekvat..

Anonymkode: 3adff...348

[AnonymBruker]

Jeg har blitt utsatt for mildere form av vold av de fleste av omsorgspersonene mine i ung alder, og for meg er det nok mye av grunnen til at jeg har veldig dårlig selvfølelse (tror ikke jeg får til noen ting).

Anonymkode: d4dd9...ea5

[AnonymBruker]

Jeg kan med letthet i stemmen fortelle om at jeg fikk ris på rumpa som straff av pappa når jeg var liten. Jeg avslutter som regel med å fortelle om hvordan han har sagt unnskyld i senere tid.

 

Jeg deler derimot ikke at frem til jeg var ca 24 var det utenkelig å bli fulgt frem i kirka ved giftemål, eller at hele ungdomstiden min levde jeg et dobbeltliv med konstante løgner og frykt for å ikke være bra nok. Ikke fordi han gav ris da, det sluttet nok før jeg var 8. Men han var for meg en ekstremt autoritær person. Som samtidig hadde sine lekne og gode sider. I dag har vi et supert forhold, han er blitt en ydmyk og god mann.

Anonymkode: 024f8...63f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg kan med letthet i stemmen fortelle om at jeg fikk ris på rumpa som straff av pappa når jeg var liten. Jeg avslutter som regel med å fortelle om hvordan han har sagt unnskyld i senere tid.

 

Jeg deler derimot ikke at frem til jeg var ca 24 var det utenkelig å bli fulgt frem i kirka ved giftemål, eller at hele ungdomstiden min levde jeg et dobbeltliv med konstante løgner og frykt for å ikke være bra nok. Ikke fordi han gav ris da, det sluttet nok før jeg var 8. Men han var for meg en ekstremt autoritær person. Som samtidig hadde sine lekne og gode sider. I dag har vi et supert forhold, han er blitt en ydmyk og god mann.

Anonymkode: 024f8...63f

(Men det at han har forandret seg, utelukker likevel ikke at jeg møter meg sjøl i døra og må jobbe hardt for å endre egne reaksjonsmønstre i møte med mitt eget barn. Det er vondt det!)

Anonymkode: 024f8...63f

[AnonymBruker]

For min del var den eneste fysiske episoden en klessing med flat hånd. Den tenker jeg helt ærlig ikke på lenger.

Det som har preget meg derimot var den konstante kritikken jeg fikk hver gang jeg forsøkt å gjøre oppgaver jeg fikk beskjed om å gjøre. Ikke en eneste gang fikk jeg en takk, det var bare fokus på det som ikke var gjort riktig. Da gjerne med kjefting og i kombinasjon med å spille samvittighetskortet.

Jeg ble mobbet og utestengt hele livet, men fikk gang på gang beskjed om at jeg måtte bli tøffere. Ikke et snev av forståelse for at dette var smertefullt.

Jeg gjorde alt jeg kunne for å holde meg unna fritidsaktiviteter da jeg visste hvor jævlig det kom til å bli. Allikevel ble jeg tvunget ut i det.

Dette har knust mitt selvbilde.

Selv bruker jeg en mer moderne tilnærming til oppdragelse og det funker så det suser. Klare tydelige rammer og samtaler i fredstid. Aldri konsekvenser som skremmer, fratar frihet eller ødelegger for vennskap. Dette bygger tillitt og åpenhet. Konsekvensene er selvskapte, så hun får stå i disse med støtte fra meg og lære av egne handlinger.

Når det hjelpes til hjemme så roses dette i stedet for å fokusere på hva som ikke er gjort.

Anonymkode: ee604...7c1

[Bari]

Å smekke til barna med en sandal eller lignende er ikke tabu i Latin Amerika, det er en del av kulturen. Det er heller ikke skambelagt og i likhet med USA så er det mange latin amerikanske standup komikere o.l som tuller med at de fikk en smekk med sandalen når de var skikkelig uskikkelige. Engelske og franske foreldre gir også ørefiker..

 

Endret 9. mars av Bari

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har nylig fått en ny venn som er fra et land i Sør-Europa. Vi snakker om mye og det kom plutselig frem at han fikk regelrett juling av moren sin når han var barn. Jeg prøvde å ikke grave for mye men slik jeg forsto det var det ikke sjeldent at hun slo han. Han fikk slag og juling for de minste ting, og det var gjerne ting som ikke var hans feil heller (barn gjør jo dumme ting støtt og stadig, kløner til noe o.l). 

Jeg ble veldig overrasket over at han snakket så lett om det, og han påpekte at i hans kultur var ikke dette uvanlig. Jeg har så vansker for å se for meg mine egne foreldre slå meg og gi meg bank, og jeg har vansker for å se for meg at dette ikke påvirker en negativt senere i livet? 

Er det noen her inne som opplevde vold i barndom og oppvekst som vil fortelle litt om det? Dette er noe jeg vet lite om, så privilegert som jeg er har jeg aldri opplevd å bli slått av verken mamma eller pappa, de har ikke engang tatt meg i ørene. Med tanke på at dette er vanlig i enkelte kulturer, hva vil dere si om de som slår ungene sine? Jeg syns jo det virker grusomt, men om man lærer at det er eneste måten å lære barna disiplin på, så kommer det vel av kjærlighet og ikke hat? 

Kom med alle mulige innspill. 

Anonymkode: a118d...c00

Ble utsatt for vold. Pyskisk og fysisk. Narisster og alkoholikere. Enormt raseri. Sliter med ptsd og annet idag. Er ikke i jobb. Gikk på eggeskall hele tiden. Var livredd for den minste ting. Hva jeg sa,gjorde,ikke sa eller ikke gjorde. Alt var galt uansett. 

Mulig det er lettere om man vokser opp med at oppdragerstilen til alle rundt er sånn, men ikke på en slem måte. Eller gissig måte. Men vil tro det sitter sine spor. Kanskje de ikke merker det før de selv får barn, og da blir sårene åpnet!

Anonymkode: 647cc...bfc

[AnonymBruker]

I vår kultur er vold, vold uansett. I mange kulturer er oppdragervold akseptert og praktiseres i stor grad. Det er jo ikke sånn at alle tar skade av det, men noen vil det. Det er også de som ikke klarer å sette grensen ved oppdragervold og tar dette over til mishandling. 

Anonymkode: bfeb2...d3f

[AnonymBruker]

Da jeg gikk gjennom en svært rebelsk periode som tenåring hendte det et par ganger at min mor klappet til meg, hardt i ansiktet. 
det var vel fortjent, og jeg hadde ingen propblener med det verken da eller nå.

da min eksmann vokste opp fikk han juling av sin far, nesten som en daglig ting. Dette var familievold. Faren slo både barn og kone. Volden var uforutsigbar, og kunne skje for selv de minste ting, ofte uten en årsak også. Min eksmann hadde traumer og en relasjon til sin far basert på frykt, selv som voksen. 
 

vi fikk barn sammen, og min eksmann lovte seg selv å ikke bli som sin far. Derimot så han ingen problemer med vold i oppdragelsesøyemed. Han så ikke selv at han var helt lik sin far, og våre barn var livredde sin egen far. De har i dag ingen kontakt.

Anonymkode: 61cc8...7e3

[AnonymBruker]

Det skaper mindre traumer når det er en del av kulturen. Det blir verre om man er en av de få som blir utsatt for det og dermed skiller seg ut.

Det kan derfor være verre for et barn i Norge å bli slått enn for et barn i Latin-Amerika.

Anonymkode: 32aa8...9f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.3.2025 den 10.07):

Det skaper mindre traumer når det er en del av kulturen. Det blir verre om man er en av de få som blir utsatt for det og dermed skiller seg ut.

Det kan derfor være verre for et barn i Norge å bli slått enn for et barn i Latin-Amerika.

Anonymkode: 32aa8...9f4

Dette!
Jeg er vokst opp med ris på bare rumpa, med og uten hjelpemidler, klaps/klyping, lugging, stå barbent i snø, og mildere ting, slik som å være innelåst eller ikke få mat på x antall timer, og dette var en normal del av min oppvekst, i litt nærmiljø. Alle var klar på at dette ikke var mishandling. Først i voksen alder ble jeg klar over  at andre ikke hadde det like strengt, men det ble tross alt folk av meg og!

Anonymkode: eadd5...695