Går det over? Sure, pubertale barn! Jeg blir sprø!r

[AnonymBruker]

Please si at det går over! Har en nesten-tenåring i hus, og hun har den siste tiden utviklet seg til å bli en humørsyk terrorist (litt spøkefullt sagt altså). Hun har alltid vært veldig bestemt og med et voldsomt temperament, men allikevel omgjengelig og grei. Nå smeller det mange ganger for dag, og når det ikke smeller, er det surmuling og misnøye. Hvor jeg foreslår noe, uansett hva, svarer hun nei, nesten før hun har hørt hva jeg skal si. Føler at vi bruker mesteparten av tida på å krangle. Jeg prøver å holde meg rolig lenge, men hun pusher meg helt til det ytterste. Ute er hun blid og fornøyd, trives på skolen, med venner og med fritidsaktiviteter. Aldri noe tull. Kan noen berolige meg med at dette går over? 

Anonymkode: a86f6...a52

[AnonymBruker]

Har en syvendeklassejente som er sur som en sitron. Er blid og glad med venner, men når hun ser oss foreldre kommer geipen frem🤣

Anonymkode: e6f48...73e

[AnonymBruker]

Jada...de blir mer normale når de er 16-17. Da dukker gjerne andre og større problemer opp dog..

Anonymkode: 1540e...3e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jada...de blir mer normale når de er 16-17. Da dukker gjerne andre og større problemer opp dog..

Anonymkode: 1540e...3e5

Signerer denne. Her ble det forbedringer i humøret fra 15 år, men ja. Det dukker opp andre ting.

Anonymkode: 24c2a...285

[AnonymBruker]

Og vi har helt glemt hvor fantastiske vi selv var som tenåringer? 

Og ikke minst hvor fantastiske våre foreldre var, og hvor gøy det var å tilbringe hvert ledige minutt med de? 

Jeg var selv en sitron, og husker faktisk hvor fælt det var å vere så sur på egne foreldre som jeg tross alt var glad i, men jeg greide ikke unngå å vere sur uansett. Dette er 35 år siden, men det sitter enda. 

Gi ho litt rom, og ikke mas mer en nødvendig, og velg dine kamper. 

Anonymkode: decb9...edf

[AnonymBruker]

Høres kjent ut. Jente som snart blir 13. Jeg føler til tider hele livsgnisten går ut av meg. Og så enkelt det var når de var små…

Anonymkode: 77190...c4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Please si at det går over! Har en nesten-tenåring i hus, og hun har den siste tiden utviklet seg til å bli en humørsyk terrorist (litt spøkefullt sagt altså). Hun har alltid vært veldig bestemt og med et voldsomt temperament, men allikevel omgjengelig og grei. Nå smeller det mange ganger for dag, og når det ikke smeller, er det surmuling og misnøye. Hvor jeg foreslår noe, uansett hva, svarer hun nei, nesten før hun har hørt hva jeg skal si. Føler at vi bruker mesteparten av tida på å krangle. Jeg prøver å holde meg rolig lenge, men hun pusher meg helt til det ytterste. Ute er hun blid og fornøyd, trives på skolen, med venner og med fritidsaktiviteter. Aldri noe tull. Kan noen berolige meg med at dette går over? 

Anonymkode: a86f6...a52

Standarden er "Det går over. De er hjerneskadet i puberteten. All sunn fornuft ligger i ryggsekken og den kommer tilbake tilslutt"

Det er nok rett det. I min situasjon så kan jeg ikke for å flire litt. Ikke fordi du kjenner det som håpløst, men fordi vi er så forskjellig.

Min datter gikk inn i pubertalfasen med traumer, adhd, angst o.s.v.. etter mye jobbing snudde det tvert. Nå sitter jeg her og priser meg lykkelig over at jeg har en noenlunde normal tenåring i huset med alt det du beskriver.

Anonymkode: 1395f...553

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Høres kjent ut. Jente som snart blir 13. Jeg føler til tider hele livsgnisten går ut av meg. Og så enkelt det var når de var små…

Anonymkode: 77190...c4c

Dette var litt deilig å lese. Jeg har en som fyller 15 i år, og jeg klarer ikke se at vi skal komme oss gjennom dette med relasjonen i behold. Det verste er at vi har ni års aldersforskjell på eldste og yngste, så jeg ser litt mørkt på fremtiden... 

Anonymkode: c06eb...944

[AnonymBruker]

Husk at hjemme er der de er trygge og får ut absolutt alt av frustrasjon. Heller få det ut hjemme enn utenfor hjemmet. Forstår det er vondt og frustrerende, håper det demper seg med alderen. Er fullt lov å kjenne på tristhet som forelder, men prøv bare å tenk at det er fordi du er den aller tryggeste personen i livet å kunne få ut på. Kan være mye hun går igjennom , både hormonmessig og om det er noe mer som ligger bak.💖

Anonymkode: c32e5...c62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan noen berolige meg med at dette går over? 

Anonymkode: a86f6...a52

Hør med dine foreldre når du roet deg.

Anonymkode: 910a7...ea1

[AnonymBruker]

Har en på som blir 15 i slutten av året. De siste to årene er det nesten som å ha fått en fremmed i hus. Herregud for et humør! Glimt av hygge innimellom, men synes virkelig puberteten har vært tøft. 

Anonymkode: 98a6c...d8d

[HemmeligSpion]

Når du lar henne oppføre seg sånn, så kommer hun til å oppføre seg sånn. Det er ikke noe som "går over" om du bare lar deg overkjøres. Ikke kjeft, og ikke rop. Sett deg ned med henne og spør om det er noe som plager henne og påpek oppførselen hennes og eksempler på dette og gjør det klart at du synes synd på henne siden hun oppfører seg som en treåring i trassalderen. Med andre ord, impliser at oppførselen hennes gjør at du ser på henne som patetisk. Det viser at du bryr deg om henne, samtidig som at du også anerkjenner og forventer at hun burde oppføre seg mer voksent. Ryggmarksrefleksen min ville vært å true med å endre mobilabo til f.eks kontantkort, men det skaper bare en distanse mellom dere. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Signerer denne. Her ble det forbedringer i humøret fra 15 år, men ja. Det dukker opp andre ting.

Anonymkode: 24c2a...285

Hva slags ting? 

Anonymkode: e6f48...73e