Er jeg helt på bærtur? Gal? Eller….

[AnonymBruker]

Når det oppstår vanlige samtaler/diskusjoner så skjer det alt for ofte at det blir dårlig stemning eller krangling underveis. Begynner å bli sliten. Jeg hever stemmen til slutt, blir sur og grinete, der kan jeg bli mye bedre.

Når en samtale starter så fortsetter den på bakgrunn av hva vi/han sier, det er normalt at en samtale får en progresjon på bakgrunn av hva som blir kommunisert.
Problemet oppstår 5/10 min i samtalen, la oss si vi er uenige om noe f.eks. på bakgrunn av noe han sa i starten. Så får jeg høre halvveis etter jeg har forklart hvorfor jeg ikke ser det på samme måte,( han fortsetter å prate tilbake som om det han sa i starten fortsatt stemmer for han), så skjer det hver gang UTEN UNNTAK at han sier til slutt at: Jeg(ts) har misforstått, ikke hørt riktig, han husker ikke at det ble sagt på den måten fra hans side, han sier det kom ut feil, at han egentlig mente noe annet etc.

Jeg blir da oppgitt(gjerne da jeg blir sur), fordi jeg kommuniserer tilbake til han på bakgrunn av hva han sier til meg, men han mente jo noe helt annet selvsagt(hver gang)….

Jeg nevnte for noen dager siden at jeg er litt glemsk for tiden. Det nevnte han f.eks. nå, for å illustrere hvorfor jeg ikke kunne ha rett i det vi var uenige i, at han trodde jeg bare var forvirret/husket feil. Har i dag bestemt meg for å slutte åpne meg opp om slike ting, blitt brukt mot meg tidligere. 

Problemet mitt nå, er at det er kommet så langt at jeg ikke kan ta han på ordet på ting han sier. For han går alltid tilbake på hva som ble sagt eller kommunisert fra han side.

Jeg vet ikke hva jeg skal/kan gjøre. Har sagt til han at når han sier noe så går jeg ut i fra at han faktisk mener det han sier, at jeg ikke er tankeleser og ikke kan vite hva han FAKTISK mener.

Nå er jeg bare sliten fordi jeg misforstår jo tydeligvis hver gang, og eventuelt må ta som utgangspunkt at han ikke kommuniserer det han egentlig tenker??? selv om han kan argumenterer sterkt og lenge på bakgrunn av de ordene han faktisk sa…

Dette syns jeg var vanskelig å forklare, føler meg tullete og at jeg overdriver. What to do? 
 

Nå får jeg sikkert mye kjeft fra dere her, for mulig det legit er meg som er problemet her.

 

 

Anonymkode: 9fe2d...c6d

[AnonymBruker]

Ikke noe kjeft å få fra meg. Høres ut som at typen din manipulerer situasjonen. Eksen min var helt lik. Jeg sliter med hukommelse og det brukte han OFTE, «hvem av oss er det som har dårlig hukommelse her?», «jeg sa ALDRI det» osv mens jeg vet at han egentlig sa det. 

itillegg pleide han å gjøre som din at han later som at han aldri hadde sagt det, aldri mente det slik og at jeg misforstod osv. og for å si det sånn: eksen min var en usikker drittunge som ikke klarte å kommunisere.

Hadde aldri vært sammen med en sånn igjen:) nå er jeg sammen med en ordentlig mann som kommuniserer skikkelig.

 

Anonymkode: 9f502...d8e

[AnonymBruker]

Dette høres ut som klassisk gasligthing. Jeg har hatt det slik og livet ble mye enklere når jeg tok ut skilsmisse og fant meg en som ikke holdt på slik.

Anonymkode: 51666...ec1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ikke noe kjeft å få fra meg. Høres ut som at typen din manipulerer situasjonen. Eksen min var helt lik. Jeg sliter med hukommelse og det brukte han OFTE, «hvem av oss er det som har dårlig hukommelse her?», «jeg sa ALDRI det» osv mens jeg vet at han egentlig sa det. 

itillegg pleide han å gjøre som din at han later som at han aldri hadde sagt det, aldri mente det slik og at jeg misforstod osv. og for å si det sånn: eksen min var en usikker drittunge som ikke klarte å kommunisere.

Hadde aldri vært sammen med en sånn igjen:) nå er jeg sammen med en ordentlig mann som kommuniserer skikkelig.

 

Anonymkode: 9f502...d8e

Jeg får bare så dårlig samvittighet fordi jeg blir så irritert på han. Han sier selv han er dårlig på kommunikasjon og at han lærer, men etter mine tanker så kan jo ingen være så utrolig dårlig på å kommunisere? Derfor jeg ofte føler meg dårlig etter å ha blitt sur/grinete på han, jeg burde ikke være så «streng»…

Han innrømmer ikke at han gjør noe feil, det er jo i seg selv en stor frustrasjon, alltid en god forklaring…Jeg har mistet telling på hvor ofte jeg har sagt f.eks. unnskyld for noe jeg ikke burde sagt. Han sier først beklager når jeg påpeker hva som ble feil, men beklager på en sånn måte at jeg ikke føler han skjønner hva han faktisk beklager for….igjen, vanskelig å sette ord på det.
Jeg ønsker bare at misforståelsene skal slutte, vi har det fint på alle andre områder. Tar gjerne tips for hva jeg kan si eller gjøre..For jeg ønsker at forholdet skal fungere.

Anonymkode: 9fe2d...c6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg får bare så dårlig samvittighet fordi jeg blir så irritert på han. Han sier selv han er dårlig på kommunikasjon og at han lærer, men etter mine tanker så kan jo ingen være så utrolig dårlig på å kommunisere? Derfor jeg ofte føler meg dårlig etter å ha blitt sur/grinete på han, jeg burde ikke være så «streng»…

Han innrømmer ikke at han gjør noe feil, det er jo i seg selv en stor frustrasjon, alltid en god forklaring…Jeg har mistet telling på hvor ofte jeg har sagt f.eks. unnskyld for noe jeg ikke burde sagt. Han sier først beklager når jeg påpeker hva som ble feil, men beklager på en sånn måte at jeg ikke føler han skjønner hva han faktisk beklager for….igjen, vanskelig å sette ord på det.
Jeg ønsker bare at misforståelsene skal slutte, vi har det fint på alle andre områder. Tar gjerne tips for hva jeg kan si eller gjøre..For jeg ønsker at forholdet skal fungere.

Anonymkode: 9fe2d...c6d

Vi er i 30 årene forøvrig og venter første barn i år.

Anonymkode: 9fe2d...c6d

[AnonymBruker]

Jeg hadde begynt å ta lydopptak for hver diskusjon som oppstår. 
Da får han stå for det han sier. 
Ellers så får vurdere hva du orker å leve med 

Anonymkode: 29d46...99c

[AnonymBruker]

Lydopptak er nok løsningen, men han blir sikkert veldig sur når du beviser hva han sa. 

Anonymkode: 4d322...820

[AnonymBruker]

Slik er det meg meg og kjæresten også for tiden - men motsatt. Han mener jeg r veldig krass og litt nedlatende i hvordan jeg gir beskjed om noe. Jeg mener jeg gir en helt vanlig beskjed, ja noen ganger med litt irritasjon i stemmen. Men aldri nedlatende. Han er sårbar for avvisning å på den minste kommentar fra meg om at jeg har et ønske om at han skal gjøre noe annerledes - hører han noe mye mer negativt enn det jeg sier. 

 

Jeg har bedt ham om å klarere - når jeg sier noe han stusser ordentlig på ber jeg ham om å si "forstod jeg deg riktig nå når jeg hørte at du mener at......". For når han gjenforteller hva han mener jeg har sagt så er det virkelig ikke det jeg har ment. Når han kan gi beskjed med en gang på ting han stusser på eller misliker - får jeg også bedre sjangs til å huske eksakt hva jeg sa. På den måten kan jeg lære meg hva han reagerer på og hvordan jeg kan omformulere meg. Jeg er villig til å endre meg - men da må han også hjelpe meg til å påpeke det med en gang han reagerer på noe jeg sier. Ikke først bli sur så, som du sier, ti min ut i samtalen komme frem til hva jeg sa eller ikke sa. Da husker ingen av oss det. 

 

Jeg vet bare at min intensjon veldig ofte absolutt ikke er slik han har oppfattet det. Hvem av oss som tar feil er da vanskelig å si selvsagt. Men ved at han sjekker ut med meg - hva jeg faktisk mente med en gang ville ha vært til veldig stor hjelp. "Du, mente du nå at...". Det hadde hjulpet situasjonen utrolig mye. Heller enn disse eviglange diskusjonene om hvem som sa hva. For det er vanskelig å bli anklaget for ting man selv mener man umulig kunne ha sagt fordi man absolutt ikke står inne for hvordan det har blitt oppfattet. Jeg tar mitt ansvar og vil gjerne få påpekt det umiddelbart om jeg har formulert meg på en måte som han reagerer på heller enn at han tenker på det en stund, blir mutt og irritabel før vi lenge etterpå kommer frem til at det var en uenighet/misforståelse/dårlig kommentar fra meg. 

Så sjekk ut "mente du nå at..."? Da vil ganske mye være løst med en gang. Jeg er tydeligvis dårlig på å formulere meg, det leder til unødig mange misforståelser. Men uten at det påpekes der og da, så klarer jeg ikke å selv se mønstrene i måten jeg uttaler meg dårlig på. Helt umulig når jeg ikke får eksemplene med en eneste gang. 

Jeg ber ham om å tolke meg i beste mening. Jeg mener aldri noe stygt. Er jeg først sint, sur osv så er det absolutt ingen tvil - er han i tvil ber jeg ham om å hjelpe meg med å tolke meg i beste mening. For det var ment i beste mening,  9/10 ganger. Når jeg er litt klønete og han lett tolker ting i verste mening - da må begge to ta ansvar. Jeg trenger hjelp av ham - heller enn at han bare blir sur på meg uten at jeg skjønner hva han har reagert på. 

Anonymkode: 055be...6fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Jeg ber ham om å tolke meg i beste mening. Jeg mener aldri noe stygt. Er jeg først sint, sur osv så er det absolutt ingen tvil - er han i tvil ber jeg ham om å hjelpe meg med å tolke meg i beste mening. For det var ment i beste mening,  9/10 ganger. Når jeg er litt klønete og han lett tolker ting i verste mening - da må begge to ta ansvar. Jeg trenger hjelp av ham - heller enn at han bare blir sur på meg uten at jeg skjønner hva han har reagert på. 

Anonymkode: 055be...6fb

Samme her! Eksen tolket meg alltid i verste mening, mens jeg nok høres veldig direkte ut når noe er viktig for meg. Da ønsker jeg å være tydelig, men da oppfattes jeg sur. Jeg spør alltid om jeg er i tvil om noen andre mener noe jeg reagerer på, altså jeg lar tvilen komme dem til gode. Blir jeg usikker eller noen sier noe jeg er veldig uenig i, så spør jeg "mente du nå at x og y?" og "var du irritert i stemmen nå fordi du er irritert på det du snakker om, eller fordi du er irritert på meg?" og "føltes om du avviste meg nå, stemmer det eller tolket jeg litt mye?" osv. Dette hjelper masse, og jeg håper jo at folk rundt meg kan gi meg samme "gode" ved å sjekke om det stemmer at jeg mente ditten eller datten. 

 

Det er flere ganger jeg ikke skjønner hvordan noe har kommet ut før jeg får høre hvordan det ble tolket av andre, og først da har jeg muligheten til å forklare at det ikke var slik ment. 

Anonymkode: 894e9...83c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Samme her! Eksen tolket meg alltid i verste mening, mens jeg nok høres veldig direkte ut når noe er viktig for meg. Da ønsker jeg å være tydelig, men da oppfattes jeg sur. Jeg spør alltid om jeg er i tvil om noen andre mener noe jeg reagerer på, altså jeg lar tvilen komme dem til gode. Blir jeg usikker eller noen sier noe jeg er veldig uenig i, så spør jeg "mente du nå at x og y?" og "var du irritert i stemmen nå fordi du er irritert på det du snakker om, eller fordi du er irritert på meg?" og "føltes om du avviste meg nå, stemmer det eller tolket jeg litt mye?" osv. Dette hjelper masse, og jeg håper jo at folk rundt meg kan gi meg samme "gode" ved å sjekke om det stemmer at jeg mente ditten eller datten. 

 

Det er flere ganger jeg ikke skjønner hvordan noe har kommet ut før jeg får høre hvordan det ble tolket av andre, og først da har jeg muligheten til å forklare at det ikke var slik ment. 

Anonymkode: 894e9...83c

Dette handler ikke om å tolke noe i verste mening. 

Som nevnt i hovedinnlegg så er ingen av oss sure/sinte eller noe slikt i starten av en samtale, men det utvikler seg den retningen når han feks endrer på ting han faktisk har sagt underveis i samtalene, for deretter å si hver gang til meg «jeg hørte feil» , «må ha misforstått», «det sa jeg aldri». Jeg kan sitere han direkte på noe han sa, og likevel «nei, det sa jeg ikke».
Som nevnt over, det er ingen unntak her. Så basically jeg kan aldri «vinne» eller «ha rett i noe», for jeg merker at om det er noe jeg faktisk har rett i, så endrer han altså på ting han sier for å komme «ovenpå» 

ett eksempel: I går blånekta han på at årsaken til at han sa «ja, du er jo litt glemsk for tiden så…» og tror du er litt «forvirra» det var da i hans øyne ikke nevnt for å få frem at han hadde rett i den hendelsen som hadde hendt, fordi jeg sa at han ikke trengte å bruke det imot meg kun fordi jeg selv nevnte det til han for to dager siden, at jeg noen ganger har en gravidhjerne.
Det er ikke slik at jeg glemmer absolutt alt kun på grunn av dette…Men nei da, det var ikke derfor han hadde sagt det……. Og jeg sa «ja hvorfor i all verden nevnte du det med glemskhet da? Det gir jo ingen mening at du IKKE sa det til meg for å få meg til å tenke at det var han som hadde rett i situasjonen og at jeg ikke «husket riktig»….Logisk: make no sense..

Han blånekta først at det var årsaken til at han sa dette, å begynte å surre med å si så mye rart rundt dette, at jeg ble mer forvirret på hvorfor han i det hele tatt sa det.

Men, til slutt for første gang i historien så sa han at han kom med det eksemplet for nettopp den grunnen. Han ville bare pakke det inn litt finere på at han trodde/mente jeg hadde feil…

Vi hadde en lang samtale i går etter den hendelsen fordi jeg er drittlei. Det er ikke min oppgave å oppdra han til å kommunisere riktig. Når han sier noe så må jeg kunne stole på at han mener det han sier, og at han ikke endrer ting underveis for at ting skal høres «bedre ut». 
 

Ting mellom oss handler ikke om «tone» hvordan vi høres ut «sure» osv. MEN man blir oppgitt/sur underveis når man aldri kommer noen vei i samtalen fordi partneren din ALDRI sier eller gjør noe feil, det er alltid DU som har hørt feil/misforsått/ikke hørt riktig/ osv.

 

Anonymkode: 9fe2d...c6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette handler ikke om å tolke noe i verste mening. 

Som nevnt i hovedinnlegg så er ingen av oss sure/sinte eller noe slikt i starten av en samtale, men det utvikler seg den retningen når han feks endrer på ting han faktisk har sagt underveis i samtalene, for deretter å si hver gang til meg «jeg hørte feil» , «må ha misforstått», «det sa jeg aldri». Jeg kan sitere han direkte på noe han sa, og likevel «nei, det sa jeg ikke».
Som nevnt over, det er ingen unntak her. Så basically jeg kan aldri «vinne» eller «ha rett i noe», for jeg merker at om det er noe jeg faktisk har rett i, så endrer han altså på ting han sier for å komme «ovenpå» 

ett eksempel: I går blånekta han på at årsaken til at han sa «ja, du er jo litt glemsk for tiden så…» og tror du er litt «forvirra» det var da i hans øyne ikke nevnt for å få frem at han hadde rett i den hendelsen som hadde hendt, fordi jeg sa at han ikke trengte å bruke det imot meg kun fordi jeg selv nevnte det til han for to dager siden, at jeg noen ganger har en gravidhjerne.
Det er ikke slik at jeg glemmer absolutt alt kun på grunn av dette…Men nei da, det var ikke derfor han hadde sagt det……. Og jeg sa «ja hvorfor i all verden nevnte du det med glemskhet da? Det gir jo ingen mening at du IKKE sa det til meg for å få meg til å tenke at det var han som hadde rett i situasjonen og at jeg ikke «husket riktig»….Logisk: make no sense..

Han blånekta først at det var årsaken til at han sa dette, å begynte å surre med å si så mye rart rundt dette, at jeg ble mer forvirret på hvorfor han i det hele tatt sa det.

Men, til slutt for første gang i historien så sa han at han kom med det eksemplet for nettopp den grunnen. Han ville bare pakke det inn litt finere på at han trodde/mente jeg hadde feil…

Vi hadde en lang samtale i går etter den hendelsen fordi jeg er drittlei. Det er ikke min oppgave å oppdra han til å kommunisere riktig. Når han sier noe så må jeg kunne stole på at han mener det han sier, og at han ikke endrer ting underveis for at ting skal høres «bedre ut». 
 

Ting mellom oss handler ikke om «tone» hvordan vi høres ut «sure» osv. MEN man blir oppgitt/sur underveis når man aldri kommer noen vei i samtalen fordi partneren din ALDRI sier eller gjør noe feil, det er alltid DU som har hørt feil/misforsått/ikke hørt riktig/ osv.

 

Anonymkode: 9fe2d...c6d

Da tror jeg dette er mer manipulering av han. Og dette må du da være obs på, for det kan du bli nedbrutt av. 
 

Skriv ned alle hendelser, der han sier sånt i etterkant. Bare ha et notat på telefonen din. 
 

Ta lydopptak. Men ikke fortell han det, dette er fordi du skal kunne vise deg selv at du husker rett.
 

Han vil aldri innrømme det om du viser han det uansett, men det er helt riktig å ta han på det, ikke tillat at han endrer historien etterpå. 
Dessverre er det fort sånn at dette er noe mer grunnleggende i personene, slik at de ofte kan tro på det selv at de ikke har sagt det. 

Anonymkode: 894e9...83c