30 årene er over, hva nå....

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg er en som sammenligner meg alt for mye med andre. Ser rundt meg og tenker at lever sitt beste liv med forlovede, barn, hytte og hus. For meg ble det ingen barn av ulike årsaker, og kjenner vel heller ikke på et stort savn heller - selv om jeg skjønner at det er meningen med livet, og at jeg ikke kan få et fullverdig og godt liv uten. Og det er klart det er leit - jeg ser ikke helt min verdi. Derfor kan ting bli meningsløst.. selv om jeg har de beste tantebarn, jeg eier leilighet og har en god jobb, jeg har god familie og venner, og en kjæreste som elsker meg. Og jeg har blitt Italia frelst, og har kjøpt meg et hus i en liten landsby. Og ja  - skjønner dette er praktiske ting, og ikke har betydning. Selv om Italia er et lite eventyr for meg som gir meg mye. Der kan jeg unnslippe litt disse tankene og kravene som samfunnet stiller. 

Så nå jeg går inn i 40 årene klarer jeg ikke å bestemme meg om å bare tenke at jeg har et godt liv, eller bare være lei meg fordi jeg ikke får det andre får - og bare tenke på at ingen kommer og besøker graven min. (Litt satt på spissen)

 

Og ja - offermentalitet er tilstede!

Anonymkode: e9fba...58d

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt, opplever at folk blir fornærmet når jeg ikke lar meg stresse over tanken på å forbli barnløs.. 

Anonymkode: d1cac...dbd

[AnonymBruker]

Jeg er 45, og føler jeg har et fullverdig og godt liv fordi jeg ikke har barn. Særlig når jeg sammenligner med venninner som har barn. 

Jeg og mannen har aldri måttet være familien.as, vi har det fortsatt veldig godt sammen som kjærester. Frihet til å sove lenge og nyte hverandre en søndag morgen, med ro i huset. 

Stor økonomisk frihet.

Stor frihet til å reise, bruker store deler av året i utlandet, slipper å ta hensyn til skoleferier, unger på samme soverom, og alt slikt. 

Kan spontant stikke ut og spise, eller lage en god lunsj og åpne en flaske musserende. 

Frihet til å gjøre karriere, si ja til spennende tilbud i inn- og utland. 

Har i testamente at vi skal på minnelund, så ingen grav som blir stående uten tilsyn. For jeg vet jo at besteforeldregravene ofte er triste syn, nå når deres nærmeste er borte, og nye generasjoner kommer og går. 

Anonymkode: 85019...de0

[hvaduikkeser]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg er 45, og føler jeg har et fullverdig og godt liv fordi jeg ikke har barn. Særlig når jeg sammenligner med venninner som har barn. 

Jeg og mannen har aldri måttet være familien.as, vi har det fortsatt veldig godt sammen som kjærester. Frihet til å sove lenge og nyte hverandre en søndag morgen, med ro i huset. 

Stor økonomisk frihet.

Stor frihet til å reise, bruker store deler av året i utlandet, slipper å ta hensyn til skoleferier, unger på samme soverom, og alt slikt. 

Kan spontant stikke ut og spise, eller lage en god lunsj og åpne en flaske musserende. 

Frihet til å gjøre karriere, si ja til spennende tilbud i inn- og utland. 

Har i testamente at vi skal på minnelund, så ingen grav som blir stående uten tilsyn. For jeg vet jo at besteforeldregravene ofte er triste syn, nå når deres nærmeste er borte, og nye generasjoner kommer og går. 

Anonymkode: 85019...de0

Er ikke noe problem å sove lenge om morgenen når barna blir større. De er ikke små for alltid. Jeg står ikke opp med barn tidlig på helg, selv om den ene starter dagen tidlig. De har lært seg å ordne seg selv. Men resten er jeg enig i.

[AnonymBruker]

Ts her. Godt å høre, takk for det innlegget. Jeg klarer bare ikke å la være å velte meg i de tankene, og tenker at det er det samme uansett hva jeg gjør. Italia, jobb, trene etc etc. Tenker vel at de fleste ser på meg som mislykket, og at jeg er belastning for samfunnet. Blir gammel, trenger hjelp, men uten å bidra til flere folk som Erna sa. Men det har ikke vært så lett. 

Anonymkode: e9fba...58d

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har et veldig rikt liv, ts, selv om det ikke er egne barn i bildet. Kos deg med kjæresten, tantebarn, jobbkarriere og ikke minst Italia. Det finnes ingen fasit på hva som skal til for å oppnå lykke. 

Jeg har egne barn, men min beste venninne har ikke, og kommer heller ikke til å få, noe hun har valgt selv. Jeg dømmer på ingen måte henne for hennes valg, og hun dømmer ikke meg for mine.

Anonymkode: c6975...989

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er 45, og føler jeg har et fullverdig og godt liv fordi jeg ikke har barn. Særlig når jeg sammenligner med venninner som har barn. 

Jeg og mannen har aldri måttet være familien.as, vi har det fortsatt veldig godt sammen som kjærester. Frihet til å sove lenge og nyte hverandre en søndag morgen, med ro i huset. 

Stor økonomisk frihet.

Stor frihet til å reise, bruker store deler av året i utlandet, slipper å ta hensyn til skoleferier, unger på samme soverom, og alt slikt. 

Kan spontant stikke ut og spise, eller lage en god lunsj og åpne en flaske musserende. 

Frihet til å gjøre karriere, si ja til spennende tilbud i inn- og utland. 

Har i testamente at vi skal på minnelund, så ingen grav som blir stående uten tilsyn. For jeg vet jo at besteforeldregravene ofte er triste syn, nå når deres nærmeste er borte, og nye generasjoner kommer og går. 

Anonymkode: 85019...de0

Jeg syns Ts skal lese dette innlegget flere ganger!! Ser verdien i mye av det du skriver.

Selv har jeg barn. 2 flotte barn som jeg er utrolig glad i. De er store nå. Jeg ønsket dette og fikk sånn sett det livet jeg ønsket. 

Men at å få disse var selve meningen med livet... tja.. jeg vet ikke. Ikke misforstå, jeg er utrolig glad i barna mine. Men har ikke vanskeligheter med å se for meg at jeg hadde hatt et svært godt og fullverdig liv også om det ikke hadde blitt barn. 

Anonymkode: 83561...f37

[AnonymBruker]

Høres ut som du har et godt liv. Min tante var barnløs, men hun er ikke glemt. Hun er den jeg minnes oftest, og jeg besøker graven hennes. Hun var ikke en byrde for samfunnet, hun hjalp til når slekt og venner trengte det. Å ha barn er ingen garanti for noe, bortsett fra bekymringer da. Man er alltid bekymret for noe ang.  barna. Nyt livet ditt, og plei gode relasjoner. Det er det som betyr noe i det lange løpet. 

Anonymkode: b18df...04d

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her. Godt å høre, takk for det innlegget. Jeg klarer bare ikke å la være å velte meg i de tankene, og tenker at det er det samme uansett hva jeg gjør. Italia, jobb, trene etc etc. Tenker vel at de fleste ser på meg som mislykket, og at jeg er belastning for samfunnet. Blir gammel, trenger hjelp, men uten å bidra til flere folk som Erna sa. Men det har ikke vært så lett. 

Anonymkode: e9fba...58d

Count Your blessings . Mange travle småbarnsforeldre ville stått i kø i dagesvis for å ha det livet du har . Du mangler ingenting . Det eneste du evnt mangler, er evnen til å glede deg over det du har fått til 🥰. Du kan låne nabo/tantebarn ev bli fostermor hvis omsorgsbehov trenger å bli mer brukt . Tusenvis av barn som kunne trengt en barnløs tante eller støttekontakt med de ressursene du besitter . Meld deg som frivillig i en eller annen organisasjon hvis livet føles uten mening .

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg syns Ts skal lese dette innlegget flere ganger!! Ser verdien i mye av det du skriver.

Selv har jeg barn. 2 flotte barn som jeg er utrolig glad i. De er store nå. Jeg ønsket dette og fikk sånn sett det livet jeg ønsket. 

Men at å få disse var selve meningen med livet... tja.. jeg vet ikke. Ikke misforstå, jeg er utrolig glad i barna mine. Men har ikke vanskeligheter med å se for meg at jeg hadde hatt et svært godt og fullverdig liv også om det ikke hadde blitt barn. 

Anonymkode: 83561...f37

Takk for reflektert innlegg.

Jeg sier ofte i slike sammenheng;  jeg ville hatt et fantastisk liv med barn, jeg har et fantastisk liv uten barn. 

I denne settingen skrev jeg til ei som er omtrent der jeg er i livet; Alt er godt, man har nære rundt seg, men det ble aldri barn. Formålet er ikke å snakke ned tilværelsen med barn. Men at alle bør fokusere på det som er godt i eget liv. 

Anonymkode: 85019...de0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her. Godt å høre, takk for det innlegget. Jeg klarer bare ikke å la være å velte meg i de tankene, og tenker at det er det samme uansett hva jeg gjør. Italia, jobb, trene etc etc. Tenker vel at de fleste ser på meg som mislykket, og at jeg er belastning for samfunnet. Blir gammel, trenger hjelp, men uten å bidra til flere folk som Erna sa. Men det har ikke vært så lett. 

Anonymkode: e9fba...58d

Jeg har aldri følt meg mislykket, tvert i mot opplever jeg at venninner misunner elementer i mitt liv. (ikke at det er noe mål..) Og at jeg blir løftet frem på jobb da jeg ikke har syk-barn-dager, planleggingsdager, skoleferier, rekke-å-hente, med mer. (gjelder småbarnsfredrene også, for å presisere det). 

Når det gjelder alderdommen er det vel eneste 'bekymringen' jeg har hatt. Skulle gjerne hatt en fiks ferdig storfamilie. Men det er egentlig en utopi i disse dager. For det første har man ingen garantier, jeg flyttet selv langt unna, og jeg vet ikke om to besøk i året, og en telefon hver uke, er mer eller mindre givende enn å ikke ha noen. Når det gjelder hjelp som eldre har det blitt vanlig at man dytter dette på samfunnet, som fremover vil kollapse under eldrebølgen. Derfor er det viktig, med økonomisk frihet, å sette av penger til privat hjelp, både praktisk og medisinsk. Når du blir gammel er det garantert private sykehjemsplasser med norsk ledelse i italia

De sier at de barnløse er de lykkeligste på sykehjemmet, for de har ingen forventninger som blir brutt. Ofte har de også knyttet til seg andre relasjoner, og har et rikt sosialt liv utover familien. 

(Og så må jeg ta forbehold; mitt mål her er ikke å snakke ned livet med barn. Men å peke på hvorfor livet uten barn også er veldig meningsfullt ) 

Anonymkode: 85019...de0

[AnonymBruker]

Jeg er ca. der du er, TS, men jeg er i tillegg kronisk syk og ufør. Ble ingen stor kjærlighet på meg, ingen barn, ingen karriere. Sånn er livet, det er ikke alltid det er så mye å gjøre med det, annet enn å akseptere. Prøver å kompensere litt ved å stille opp for andre gjennom politikk og frivillighet, men klart det føles vanskelig iblant.

Anonymkode: 9fad0...181

[AnonymBruker]

Barn er meningen med livet og man kan ikke ha et fullverdig liv uten? 
 

Du har misforstått altså…

 

Livet blir ødelagt av barn, på mange måter

Anonymkode: 0844a...7eb

[AnonymBruker]

Jeg hadde ditt liv, til jeg ble 43. Da kom mann og barn. Ganske overraskende.  Men synes ikke livet har forandret seg noe særlig. Hadde det godt før, og har det godt nå. Gjør mye av det samme. Bare med mann og barn. 

Anonymkode: f8c7d...86d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei, 

Jeg er en som sammenligner meg alt for mye med andre. Ser rundt meg og tenker at lever sitt beste liv med forlovede, barn, hytte og hus. For meg ble det ingen barn av ulike årsaker, og kjenner vel heller ikke på et stort savn heller - selv om jeg skjønner at det er meningen med livet, og at jeg ikke kan få et fullverdig og godt liv uten. Og det er klart det er leit - jeg ser ikke helt min verdi. Derfor kan ting bli meningsløst.. selv om jeg har de beste tantebarn, jeg eier leilighet og har en god jobb, jeg har god familie og venner, og en kjæreste som elsker meg. Og jeg har blitt Italia frelst, og har kjøpt meg et hus i en liten landsby. Og ja  - skjønner dette er praktiske ting, og ikke har betydning. Selv om Italia er et lite eventyr for meg som gir meg mye. Der kan jeg unnslippe litt disse tankene og kravene som samfunnet stiller. 

Så nå jeg går inn i 40 årene klarer jeg ikke å bestemme meg om å bare tenke at jeg har et godt liv, eller bare være lei meg fordi jeg ikke får det andre får - og bare tenke på at ingen kommer og besøker graven min. (Litt satt på spissen)

 

Og ja - offermentalitet er tilstede!

Anonymkode: e9fba...58d

You do you, alltid❣️

Anonymkode: f08de...486

[AnonymBruker]

Nå høres det ut som du havner i en liten midtlivskrise. Det skjer mange.

Omfavn dine valg. Filosofisk så må noen nødvendigvis få barn, ellers blir det ikke liv og da heller ingen mening. Med en befolkning som topper på 11 mrd., så klarer vi andre helt fint å videreføre livet. Man kan vel si at det er for mange mennesker her.

Jeg tenker du kan fortsette å gjøre det du setter pris på. Snakk med din kjæreste og hør om personen har noen ønsker og mål framover og finn veien videre sammen.

Gode ønsker. 

Anonymkode: b95dd...547