Må antagelig «si fra meg» de to yngste barna - altså kun se de annenhver helg. Jeg er i sorg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Helt riktig. De to eldste vil oppleve det som et direkte svik om jeg ikke passer på at de har det bra. 

Man sier ifra seg 30% av tiden, men vil se dem fast annenhver helg og kunne bo såpass nært at man faktisk kan møte dem oftere også. Dagssamvær.

Jeg skjønner at noen tenker at vi alle 5 vil koooose oss på en madrass i stua sammen, men det er så langt fra realiteten. Vi ville alle blitt totalt utslitt av det. 0 privatliv, 0 egentid, 0 ro og fred. Det er ingen kvalitet over det.

Ja folk bodde i små stuer som storfamilie før, og noen bor i hytter laget av ku ekskrementer i Afrika - de overlever alle sammen - men de har ikke mulighet til en løsning som betyr at det jevnt fordelt blir bedre for alle.

De eldste ønsker å bo her vi bor nå, altså stedet. Om alle skal bo sammen, må vi allikevel flytte et godt stykke unna og ikke ha det bra noen av oss.

De minste legger seg tidlig, de eldste legger seg sent. Alle har forskjellige rytmer til skole, søvn, aktiviteter. Den eldste har kjæreste. 

Det handler absolutt ikke om hva jeg ønsker meg, for alt jeg ønsker meg er allerede tatt fra meg. Det handler om at jeg ønsker alle mine fire fantastiske barn, en hverdag hvor de har det bra.

Den som tror NOE annet tar feil. Virkelig.

Det er lett å si at jeg har hatt over to år på meg, mens sannheten er at barnefar har trenert salg så det synger etter. Det har vært advokat i bildet og masse styr.

Når livet hans ikke ble slik han ønsket, gjorde han livene til meg og de eldste - så jævlig som han overhode kunne. Så her er det mange ting som ligger i bunn.

 

Anonymkode: cf29f...64b

Det er jo helt søkt å velge å droppe de to minste barna dine fordi de to eldste er så kranglete 😵‍💫 Det er IKKE til de to minstes beste å bli dumpet og sviktet av sin mor, du kommer til å gjøre enorm skade på dem om du gjennomfører dette og kun velger å prioritere de to eldste.

Du kan finne en bolig med to soverom, du kan dele rom med de to minste og de to eldste kan bytte på å sove i stua og på det andre soverommet når de små er hos deg. Uka de små er hos far sover du på stua og de to eldste på hver sitt rom. Eller så finner du en løsning for å få 3 soverom.

 

»Alt jeg ønsker meg er allerede tatt fra meg» - altså hva er det her? Alt du ønsker deg, som i forholdet til den dusten? det er alt du ønsker deg, så fuck samvær og tilknytning til de to små? Beklager å si det, men gjennomfører du dette kommer de til å vokse opp og hate deg for det.

Anonymkode: e197f...46e

[Perfume]

Flytte og bytte barnehage på minste?. 

[AnonymBruker]

Har ikke orket å lese mer enn et par sider, men slik jeg forstår, så mener du at det er umulig for de eldste barna å dele rom.

HVORFOR er det umulig? Da foreldrene mine ble skilt, så hadde ikke faren min råd til en leilighet med flere soverom. Han fikk kun kjøpt en med ett soverom, noe som betydde at vi faren min, broren min og jeg måtte dele ett soverom når vi var hos han. Riktignok var det kun en hverdag i uka, og annenhver helg, og i tillegg i en annen kommune enn der moren min bodde, og vi hadde våre liv.

Slik var det i alle år så lenge vi hadde samvær. Det var jo ikke ideelt, men han hadde jo rett på å se oss han også.

Anonymkode: c3d81...ef5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Helt riktig. De to eldste vil oppleve det som et direkte svik om jeg ikke passer på at de har det bra. 

Man sier ifra seg 30% av tiden, men vil se dem fast annenhver helg og kunne bo såpass nært at man faktisk kan møte dem oftere også. Dagssamvær.

Jeg skjønner at noen tenker at vi alle 5 vil koooose oss på en madrass i stua sammen, men det er så langt fra realiteten. Vi ville alle blitt totalt utslitt av det. 0 privatliv, 0 egentid, 0 ro og fred. Det er ingen kvalitet over det.

Ja folk bodde i små stuer som storfamilie før, og noen bor i hytter laget av ku ekskrementer i Afrika - de overlever alle sammen - men de har ikke mulighet til en løsning som betyr at det jevnt fordelt blir bedre for alle.

De eldste ønsker å bo her vi bor nå, altså stedet. Om alle skal bo sammen, må vi allikevel flytte et godt stykke unna og ikke ha det bra noen av oss.

De minste legger seg tidlig, de eldste legger seg sent. Alle har forskjellige rytmer til skole, søvn, aktiviteter. Den eldste har kjæreste. 

Det handler absolutt ikke om hva jeg ønsker meg, for alt jeg ønsker meg er allerede tatt fra meg. Det handler om at jeg ønsker alle mine fire fantastiske barn, en hverdag hvor de har det bra.

Den som tror NOE annet tar feil. Virkelig.

Det er lett å si at jeg har hatt over to år på meg, mens sannheten er at barnefar har trenert salg så det synger etter. Det har vært advokat i bildet og masse styr.

Når livet hans ikke ble slik han ønsket, gjorde han livene til meg og de eldste - så jævlig som han overhode kunne. Så her er det mange ting som ligger i bunn.

 

Anonymkode: cf29f...64b

Har ikke lest alt her, men: disse to eldste barna tror jeg ikke har vondt av en realitetssjekk. Regner med de er store nok til å forstå at mammaen deres nå har blitt alene og at det å bo er dyrt. Beklager å si det, men er de litt bortskjemte? De høres kravstore og lite sympatiske ut. Skal du ditche de yngste barna dine fordi de store skal ha det som de har hatt det til nå? Skjønner de konsekvensen for deg og deres småsøsken når dere ikke lengre kan bo sammen? Skjønner de hvor kort tid det er snakk om? Regner med de eldre barna er store siden de har kjæreste på overnatting?

Jeg tenker at et mindre bolig med tre soverom som en overgang til de eldste flytter ut kan være bra. Til å begynne med må de to yngste dele rom og du sover der når de er hos far og ellers i stua. De to eldste kan da få hvert sitt rom. Så får de yngste eget rom når de store flytter ut og du får det siste soverommet. 

Ingen tar skade av å bo litt trangt, TS, og tenåringer tar heller ikke skade av å måtte se livets harde realiteter i øynene og akseptere at tilværelsen ikke alltid er rosenrød. Kanskje de til og med kan få nyttig livserfaring ut av det selv om det er kjipt her og nå.

Anonymkode: f5ffd...d5f

[Anna Maria]

Hva er viktigst for barna dine- Å ha eget soverom eller bo sammen med sine søsken? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hm… Tenker du at det ville være tipp topp for min 16 år gamle datter å dele køyeseng med sin 13 år gamle bror? Eller at 13 åringen syntes det er helt ok at lillebror på fem er der inne halvparten av tiden? Og 16 åringen setter nok også pris på å aldri kunne ha venninner (eller kjæresten) på besøk, for det er alltid småsøsken rett utenfor døra på rommet? 
 

Jeg forstår TS veldig veldig godt! For en vanskelig situasjon❤️ Jeg ville nok gjort det jeg kunne for å bo nært, ha hyppig dagsamvær (utover helgene) og satse på større bolig etterhvert.

 

Anonymkode: 1541e...bc1

Men altså, livet er ikke ideelt, og man kan ikke skjerme barna sine alltid for kjipe ting som skjer. Selvfølgelig er det kjedelig for de eldste å ikke ha egne rom, men dessverre er situasjonen sånn. Det er jo langt verre å svikte de to minste. 

Jeg har tre barn, og når barn er små, så er det jo sjeldent de har behov for å være på akkurat rommet for å leke. Ofte drar de jo med seg leker til stua, kjøkkenet osv. Det går an å si det til de to minste, at nå har storesøster/storebror besøk, så da må vi leke på stua. Og det går vel også an å ha en sovesofa/seng på stua som mor kan sove på. Og når de små skal legge seg og de store fortsatt har besøk, så legges de to minste på stua. Når besøket har dratt, kan de flyttes over på rommet. Evt. bare sove på stua (per nå samsover jeg med de to minste, en på ett og en på fem. Det går også helt fint). 

Poenget er at man kan alltids finne løsninger. Nei, det blir ikke ideelt, men man kan faktisk ikke "si fra seg" noen av barna fordi de andre blir misfornøyde. Dette kan man også forklare to tenåringer. Og så får de rase og være misfornøyde da, det er jo sånn tenåringer er. Men som voksne, kan jeg ikke tenke meg annet enn at de kommer til å forstå valget til mor. 

Jeg kan tenke meg at mor er ekstra beskyttende for de to eldste i og med at de har mistet faren sin, og det forstår jeg godt. Jeg har selv et barn fra tidligere som har en fraværet far, og man blir på en måte litt ekstra påpasselige på at barnet som allerede mangler noe viktig skal ha det så godt som mulig. Nå har jo ikke barna til ts bare en fraværende far, men han har faktisk gått bort. Så jeg kan til en viss grad forstår ts sitt behov for å tilrettelegge så godt som mulig for disse barna. De har allerede gått gjennom et stort traume. 

Men ts, det er ikke traumatisk for tenåringene å bo i en liten leilighet uten sitt eget rom. Det er utrolig kjipt for tenåringene dine, det er det jo. Og i en tenårings liv er dette så klart veldig stort og dramatisk, som så veldig mye er i denne alderen. Men de har ikke vondt av å bli realitetsorientert. Du kan forklare at du har full forståelse for at dette er veldig, veldig leit for dem, men at alternativet er å ikke ha de små mer enn annenhver helg. Og som mor, kan du ikke gjøre dette. De små er jo akkurat like mye barna dine som de store, selv om de også har en far. Dette må du jo bare forklare for dem.

Jeg tror derimot det vil være veldig traumatisk for de to minste å miste deg så mye av tiden. Og i tillegg se at storesøsknene fortsatt har mammaen sin på fulltid, mens de får "smuler". De store kan du forklare situasjonen til, de små klarer ikke å forstå dette i det hele tatt. Og selv når de blir større, tror jeg det vil være vanskelig for dem å forstå dilemmaet ditt. De kommer til å føle seg sviktet og valgt bort. Jeg tror du kommer til å ødelegge relasjonen til de yngste barna dine.

Nå i dag, blir sikkert valget om liten leilighet og ikke eget rom for tenåringene,  ikke så godt tatt imot av ungdommene. Og relasjonen deres kan surne til. Men den kan rettes opp ved mye prat og tid. Og når de en dag modnes, kommer de garantert til å ha full forståelse for dette. 

De små derimot, der tror jeg relasjonen kan få seg en real knekk for alltid. 

Forresten, mannen min er oppvokst i fattigdom i Oslo. Han hadde 6 søsken. Og han er oppvokst i en 3-roms leilighet. Ingen av søsknene er i dag bitre fordi de vokste opp i akkurat denne leiligheten, de kan fortelle historier om hvor irriterende de andre søsknene var, de forteller om krangler - og så ler de av det. Som tenåringer mislikte de sterkt å bo sånn, ingen hadde privatliv. Men det er ingen som sitter og holder nag mot foreldrene, de gjorde jo så godt de kunne. 

Det blir kjipt en periode, ts. Men jeg får helt vondt av både deg og de minste av tanken på at du skal "si de fra deg". 

Ha de minste 50% ❤️

 

Anonymkode: 709ee...032

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men altså, livet er ikke ideelt, og man kan ikke skjerme barna sine alltid for kjipe ting som skjer. Selvfølgelig er det kjedelig for de eldste å ikke ha egne rom, men dessverre er situasjonen sånn. Det er jo langt verre å svikte de to minste. 

Jeg har tre barn, og når barn er små, så er det jo sjeldent de har behov for å være på akkurat rommet for å leke. Ofte drar de jo med seg leker til stua, kjøkkenet osv. Det går an å si det til de to minste, at nå har storesøster/storebror besøk, så da må vi leke på stua. Og det går vel også an å ha en sovesofa/seng på stua som mor kan sove på. Og når de små skal legge seg og de store fortsatt har besøk, så legges de to minste på stua. Når besøket har dratt, kan de flyttes over på rommet. Evt. bare sove på stua (per nå samsover jeg med de to minste, en på ett og en på fem. Det går også helt fint). 

Poenget er at man kan alltids finne løsninger. Nei, det blir ikke ideelt, men man kan faktisk ikke "si fra seg" noen av barna fordi de andre blir misfornøyde. Dette kan man også forklare to tenåringer. Og så får de rase og være misfornøyde da, det er jo sånn tenåringer er. Men som voksne, kan jeg ikke tenke meg annet enn at de kommer til å forstå valget til mor. 

Jeg kan tenke meg at mor er ekstra beskyttende for de to eldste i og med at de har mistet faren sin, og det forstår jeg godt. Jeg har selv et barn fra tidligere som har en fraværet far, og man blir på en måte litt ekstra påpasselige på at barnet som allerede mangler noe viktig skal ha det så godt som mulig. Nå har jo ikke barna til ts bare en fraværende far, men han har faktisk gått bort. Så jeg kan til en viss grad forstår ts sitt behov for å tilrettelegge så godt som mulig for disse barna. De har allerede gått gjennom et stort traume. 

Men ts, det er ikke traumatisk for tenåringene å bo i en liten leilighet uten sitt eget rom. Det er utrolig kjipt for tenåringene dine, det er det jo. Og i en tenårings liv er dette så klart veldig stort og dramatisk, som så veldig mye er i denne alderen. Men de har ikke vondt av å bli realitetsorientert. Du kan forklare at du har full forståelse for at dette er veldig, veldig leit for dem, men at alternativet er å ikke ha de små mer enn annenhver helg. Og som mor, kan du ikke gjøre dette. De små er jo akkurat like mye barna dine som de store, selv om de også har en far. Dette må du jo bare forklare for dem.

Jeg tror derimot det vil være veldig traumatisk for de to minste å miste deg så mye av tiden. Og i tillegg se at storesøsknene fortsatt har mammaen sin på fulltid, mens de får "smuler". De store kan du forklare situasjonen til, de små klarer ikke å forstå dette i det hele tatt. Og selv når de blir større, tror jeg det vil være vanskelig for dem å forstå dilemmaet ditt. De kommer til å føle seg sviktet og valgt bort. Jeg tror du kommer til å ødelegge relasjonen til de yngste barna dine.

Nå i dag, blir sikkert valget om liten leilighet og ikke eget rom for tenåringene,  ikke så godt tatt imot av ungdommene. Og relasjonen deres kan surne til. Men den kan rettes opp ved mye prat og tid. Og når de en dag modnes, kommer de garantert til å ha full forståelse for dette. 

De små derimot, der tror jeg relasjonen kan få seg en real knekk for alltid. 

Forresten, mannen min er oppvokst i fattigdom i Oslo. Han hadde 6 søsken. Og han er oppvokst i en 3-roms leilighet. Ingen av søsknene er i dag bitre fordi de vokste opp i akkurat denne leiligheten, de kan fortelle historier om hvor irriterende de andre søsknene var, de forteller om krangler - og så ler de av det. Som tenåringer mislikte de sterkt å bo sånn, ingen hadde privatliv. Men det er ingen som sitter og holder nag mot foreldrene, de gjorde jo så godt de kunne. 

Det blir kjipt en periode, ts. Men jeg får helt vondt av både deg og de minste av tanken på at du skal "si de fra deg". 

Ha de minste 50% ❤️

 

Anonymkode: 709ee...032

Dette, og ikke bare dette. Mennesker er som de er, og den mannen ts måtte forlate egner seg ikke til å ha hovedomsorgen for barn. Da tenker jeg ikke på utroskap, men på at han gikk inn for å gjøre livet til ts og tenåringene så vanskelig som mulig. Slikt gjør ikke en bra mann, eller et godt farsemne, slikt gjør menn som ikke bør ha hovedomsorg for barn. 

Man er som man er, og om tenåringene så må bo i et kott kan ikke de yngste bli forlatt hos slik mann. 

Anonymkode: 5e9f5...bc4

[AnonymBruker]

Ts er dessuten ikke i nærheten av like vanskelig situasjon økonomi som mange som må klare å få em løsning, og ikke virker det som hun har søkt all mulig hjelp heller. Krisesentrene kan også kontaktes ved psykisk vold. 

Og igjen, man gir ikke psykisk voldelig mann hovedomsorgen for barn. Det gjør man bare ikke. Helt seriøst kontakter man da barnevernet og ber om hjelp før det, men først ber man selvfølgelig om hjelp alle steder som er mulig. Krisesentrene har erfaring. Også i saker med fire barn. 

Anonymkode: 5e9f5...bc4

[AnonymBruker]

Dette blir for dumt ts. Du sier du ikke har råd til å huse alle? Hva skulle du gjort hvis denne mannen også døde? Skulle du gitt dem bort til barnevernet da, fordi du ikke hadde råd til ungene dine? Man må ikke få flere barn enn man vet man har økonomi til, nettopp fordi at slik dritt som dette kan skje. Du svarer heller ikke på hvor barnepensjonen til de eldste havner.. det er ikke din feil at du opplevde dødsfall og utroskap, men du har satt deg i en ekstremt dårlig posisjon før dette skjedde, til å kunne ivareta alle barna dine hvis det værste skulle skje. Noe som det nå har gjort.

Anonymkode: 2d611...b94

[AnonymBruker]

Dine to eldste har først mistet sin biologiske far, så har de mistet sin andre farsperson. Og nå skal de miste småsøsknene sine også?? Har du spurt de to eldste hva som er viktigst for de? Er de så egoistiske at de heller vil miste kontakten med småsøsknene sine og at de skal få en dårlig relasjon til deg, istedenfor å dele rom annenhver uke? Jeg hadde LETT valgt å dele rom med småsøsken, om alternativet kun var å se de en helg annenhver uke! Etterhvert flytter de ut, og ungdommer er da så mye på farten og med venner uansett, at det kan da ikke være verdens undergang å dele rom annenhver uke? Hadde jeg vært ditt yngste barn, hadde jeg aldri tilgitt deg, eller blitt knyttet til deg om jeg så deg så lite. Spesielt ikke når jeg fikk vite at det var fordi storesøsknene mine ikke kunne dele rom annenhver uke... Yngste barna kan jo leke på stua, mens de eldste har besøk på rommet, eller omvendt.

Anonymkode: a6fd0...b18