Må antagelig «si fra meg» de to yngste barna - altså kun se de annenhver helg. Jeg er i sorg.

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Forskjell på å ha to og fire barn da… TS trenger en bolig med plass til fem (hvor tre er store). Mannen trenger en med plass til tre (hvor to er små). 

Anonymkode: 1541e...bc1

Men hos ts kan vel de to minste dele rom?

[AnonymBruker]

Ikke argumenter med TS. Hun vil ikke.

Anonymkode: d303e...66d

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (1 minutt siden):

Men hos ts kan vel de to minste dele rom?

Hun bør jo likevel ha minst tre soverom (et til hver ungdom og et som hun kan dele med de minste), mens mannen trenger to (kanskje bare et til barna blir litt større). Her jeg bor koster en 4-roms leilighet på 85 kvadrat minimum 5.000.000, mens en 2-roms på 55 koster 3.000.000. Stor forskjell på det altså…

Anonymkode: 1541e...bc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Dine to eldste har først mistet sin biologiske far, så har de mistet sin andre farsperson. Og nå skal de miste småsøsknene sine også?? Har du spurt de to eldste hva som er viktigst for de? Er de så egoistiske at de heller vil miste kontakten med småsøsknene sine og at de skal få en dårlig relasjon til deg, istedenfor å dele rom annenhver uke? Jeg hadde LETT valgt å dele rom med småsøsken, om alternativet kun var å se de en helg annenhver uke! Etterhvert flytter de ut, og ungdommer er da så mye på farten og med venner uansett, at det kan da ikke være verdens undergang å dele rom annenhver uke? Hadde jeg vært ditt yngste barn, hadde jeg aldri tilgitt deg, eller blitt knyttet til deg om jeg så deg så lite. Spesielt ikke når jeg fikk vite at det var fordi storesøsknene mine ikke kunne dele rom annenhver uke... Yngste barna kan jo leke på stua, mens de eldste har besøk på rommet, eller omvendt.

Anonymkode: a6fd0...b18

Det er jo ikke sikkert de to kranglete eldste bryr seg om småsøsknene sine, men det er jo helt hinsides at ts dermed bare gir slipp på de to minste fordi hun kun prioriterer de to eldste. Stakkars de små 💔

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva med å respektere at TS ikke finner en løsning der hun kan ha alle barna boende hos seg grunnet økonomi, stedstilknytning og ulike behov hos barna. Hun er kjempelei seg for dette, men vil treffe de minste mye på dagsamvær + annenhver helg. Jeg syns det ser ut til at hun setter barnas beste ført etter beste evne, og at hun fortjener trøst og støtte. 

Anonymkode: 862f1...db0

Hun setter de to eldstes behov først, men ikke de to yngste. Hun vil forlate en 2-åring!!! og et annet "lite barn" fordi de to eldste bortskjemte ungene hennes ikke vil dele rom eller bo trangt. Det er helt ufattelig å lese.

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ikke argumenter med TS. Hun vil ikke.

Anonymkode: d303e...66d

Nei det virker som om hun kun vil ha sympati men er helt uinteressert i å finne en løsning.

Anonymkode: e197f...46e

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (1 time siden):

Hvor står det at ts har blitt utsatt for psykisk vold? Tror ikke krisesenter har noe med folk som har blitt bedratt å gjøre. De har med de som ikke er trygge hos partner og risikerer liv og helse ved å forlate vedkommende 

Ts her.

jeg har allerede vært på krisesenter for kvinner. Derfor jeg sier at det har skjedd veldig mye og at dette er veldig vanskelig.

Jeg ser noen spør hvorfor jeg må flytte og ikke han, og han tjener mye bedre enn meg: det gjør han ikke, vi tjener cirka likt, men han blir stående med to barn, jeg blir stående med fire.

Jeg får også spørsmål om hva jeg hadde gjort hvis han hadde dødd, hva tanken min var med å få fire barn. Om han hadde dødd, ville jeg ha overtatt hjemmet vårt, samt forsikringer og så videre.

Til deg som sier at jeg har vært dum som har satt meg selv i denne posisjonen. Det har du helt rett i. Jeg banker meg selv opp over det hver eneste dag skal du vite. Og når jeg skriver dette, triller faktisk tårene mine. Er ikke ute etter sympati, men jeg står bare igjen så utrolig vanskelig situasjon.

jeg er nok også veldig langt nede, som helt sikkert påvirker dømmekraften min. Jeg har vært og fått hjelp til samtaler, jeg har vært krisesenter for kvinner (psykisk vold og nedbrytende behandling fra barnefar), jeg har vært i dialog med advokat, jeg har vært i dialog med NAV og boligkontoret i kommunen. Jeg har også vært i kontakt vedrørende startlån. 

Jeg har gjort alle disse tingene jeg skal, da jeg i utgangspunktet er et veldig ressurssterk menneske. Jeg tjener godt, men selv om jeg tjener bra, har jeg fulgt med på markedet i disse to årene, og kan ikke se at jeg skal klare å finne meg noe.

Til alle som kritiserer meg, jeg fortjener det nok helt sikkert og jeg er absolutt ikke ute etter sympati. Jeg bare ønsket å dele tankene mine her inne, da jeg virkelig har det tøft.

det var en her som skrev at hun i en overgang måtte bo veldig trangt med pappaen sin som hun kun så annenhver helg og en dag i uken. Fungerte det for deg? Har du bært med deg noen traumer og overfor faren din på grunn av dette?

hvorfor er det OK at fedre gjør det på denne måten, men når en mamma som meg, vurderer den muligheten eller løsningen, så er det absolutt helt hårreisende for alle.

for meg er jo det en måte å kanskje få det til å fungere på, slik at det blir best for barna. Jeg har også fått et tips om at man kan gjøre det på denne måten i for eksempel to år, etter avtale med advokat. Til situasjonen har stabilisert seg noe mer. Det innebærer derimot at man har en grundig avtale foreliggende, slik at jeg faktisk får barna 50 % når tiden er inne.

jeg skjønner at det er vanskelig å forstå, men vi var en helt vanlig familie som hadde det kjempefint. Jeg anser som en sprudlende, arbeidsom og flink person i arbeidslivet. Jeg har full utdannelse og har alltid hatt gode jobber hele veien, hvilket jeg den dag i dag har også.

Nå vet ikke jeg hva dere anser for å være en god lønn, men jeg tjener 790.000 i året.

dette kom helt plutselig og veldig spontant. Hele verden min raste, så det at det har gått to år, føles i grunnen som ingenting. Barnefar har i tillegg trenert salg av hus så det synger etter. Han pakket faktisk veskene sine og forlot oss alle sammen. Han behandlet de eldste barna mine som dritt, og gikk fra å være en fantastisk bonuspappa, til å stå og slenge direkte stygge ting til dem og snakke stygt om meg foran alle barna. Det har faktisk vært helt grusomt. Og se et menneske gå fra å være verdens beste, mest stabile og kjærlighet fulle, til verdens verste monster over natta 

Han ble i tillegg ekstra ille, når elskerinnen hans ikke ville ha han. Det skulle tydeligvis jeg og mine barn få svi for.

Sa til alle som tenker at jeg ikke ønsker å gjøre det rette, eller at jeg ikke klarer å se helt klart: jeg gjør kanskje ikke det, jeg som hele livet har vært stabil og hatt det trygt, godt ledet veldig bra liv, har nå plutselig gått på verdens største smell. Og ja det finnes sikkert 1000 situasjoner i verden som er verre. Men akkurat nå er dette mineralitet og min verden. Og den er utrolig vond.

etter å ha lest alle disse innleggene, har jeg snakket med foreldrene mine, samt andre personer som står meg nært. Jeg tar imot alle tips og råd, og vil nå forsøke å gjøre slik at de to eldste, dele rom med de to minste. Altså en stor og en liten +1 stor og en liten på hvert sitt rom. Jeg får ta sofa. 

Dette blir i så fall den beste løsningen. Eventuelt så får jeg sove på stua med de minste, men det innebærer at de største er på rommene sin hele tiden fra klokken 19:00.

Jeg er åpen for å prøve, men jeg må uansett først klare å finne et sted hvor dette er mulig.

Vi bor kjempeflott, vi har verdens fineste hus og hjem. Og det er ikke en tilfeldighet. Jeg har jobbet beinhardt for å få til dette for meg selv og min familie. Og så kan man kanskje kalle meg bortskjemt, heldig, som har fått ha det sånn i det hele tatt. Men jeg håper folk han har forståelse for at overgangen er tøff og vanskelig.

Man går gjennom scenario i seg selv man aldri hadde trodd man skulle. Man føler på både skam, frykt, rensel og det at man ikke mestrer livet. I tillegg så må jeg sørge min eks, som var min kjærlighet. Det å avelske noen går ikke på 123. Det skal sies at jeg ikke lenger har romantiske følelser for ham, men det tok litt tid. Hjertet mitt klarte ikke å følge situasjonen helt.

det er fullt mulig at det blir en del skrivefeil her, men jeg håper dere klarer å se forbi de. Jeg valgte å lese inn meldingene, slik at det gikk litt fortere.

hilsen ei som anser seg selv for å være en god samfunnsborger, med et veldig godt hjerte, fornuft og alle de beste intensjoner.

jeg har valgt å satse på livet etter at ektemannen min gikk bort. Det får jeg betale for nå. Jeg er klar over at til syvende og sist så er det mitt ansvar. Men da kan man faktisk aldri tørre å gå for et forhold heller, da det ikke finnes noen garanti. Jeg hadde aldri min villeste fantasi sett for meg at min nåværende eks kjæreste kunne ha gjort det han gjorde. Det er så langt fra hans personlighet, og han kjenner han faktisk ikke igjen. Det verste er at jeg brukte god og lang tid på å etablere noe med han, da jeg ville være utrolig sikker. Allikevel har det slått meg i fleisen. 

Anonymkode: cf29f...64b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Til ts. Har du sjekket om du kan få startlån og overta det felles huset deres?

Hvis ikke ville jeg gjort det nå med det samme. 

Anonymkode: b9c11...fec

Kan ikke overta, alt for dyrt dessverre. Det er sjekket opp.

Anonymkode: cf29f...64b

[AnonymBruker]

Nooni skrev (51 minutter siden):

Jeg forstår at dere alle trives i kommunen dere bor i nå og at du ønsker å fortette å bo der. Sånn jeg forstår deg så tenker du at å flytte til en annen kommune automatisk vil bety at dere ikke vil trives der. Det er en konklusjon jeg ikke helt forstår. 

Det er også et par ting jeg stusser på. Du sier at du ønsker å gjøre det som er til det beste for barna dine, men har du tatt samtalen med dine eldste barn? Er de enige i at det beste er at familien brytes opp og de yngste i all hovedsak skal bo hos sin far? Har dere reflektert sammen over hva dette vil bety praktisk og følelsesmessig? Du sier at dette er til det beste for dere alle - selv tenker jeg at du har et litt fastlåst tankesett og det kan hende at hvis dine eldste barn får være en aktiv del av løsningen, så vil løsningen kanskje overraske deg. 

For at det skal bli bra må de eldste skjønne hvilken problemstilling de står overfor og konsekvensene. Hvis de har litt empati og de er glade i familien sin (alle sine søsken) så kan det hende de er flinkere til å se muligheter og løsninger enn hva du er. Hva betyr ny kommune? Hva finnes i denne nye kommunen av muligheter for dem? Hvilken innsats kan de legge ned slik at løsningen kan bli ok for en periode? 

Jeg kan jo ikke flytte ut av kommunen, hvor de to eldste går på skole og de to yngste er i barnehage. Barnefar vil jo garantert ta med rett til rettssak om jeg bare flytter. Jeg kan heller ikke bare søke de inn i en ny barnehage uten hans tillatelse.

Anonymkode: cf29f...64b

[AnonymBruker]

Jeg har for øvrig ikke noe imot å flytte til en annen kommune, som ville ha løst veldig mye for meg. Men jeg skjønner jo at jeg ikke bare kan melde flytting for meg og barna og dra?!
Barnefar vil jo selvfølgelig motstille seg det for alt hva det er verdt!

Anonymkode: cf29f...64b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Ts her.

jeg har allerede vært på krisesenter for kvinner. Derfor jeg sier at det har skjedd veldig mye og at dette er veldig vanskelig.

Jeg ser noen spør hvorfor jeg må flytte og ikke han, og han tjener mye bedre enn meg: det gjør han ikke, vi tjener cirka likt, men han blir stående med to barn, jeg blir stående med fire.

Jeg får også spørsmål om hva jeg hadde gjort hvis han hadde dødd, hva tanken min var med å få fire barn. Om han hadde dødd, ville jeg ha overtatt hjemmet vårt, samt forsikringer og så videre.

Til deg som sier at jeg har vært dum som har satt meg selv i denne posisjonen. Det har du helt rett i. Jeg banker meg selv opp over det hver eneste dag skal du vite. Og når jeg skriver dette, triller faktisk tårene mine. Er ikke ute etter sympati, men jeg står bare igjen så utrolig vanskelig situasjon.

jeg er nok også veldig langt nede, som helt sikkert påvirker dømmekraften min. Jeg har vært og fått hjelp til samtaler, jeg har vært krisesenter for kvinner (psykisk vold og nedbrytende behandling fra barnefar), jeg har vært i dialog med advokat, jeg har vært i dialog med NAV og boligkontoret i kommunen. Jeg har også vært i kontakt vedrørende startlån. 

Jeg har gjort alle disse tingene jeg skal, da jeg i utgangspunktet er et veldig ressurssterk menneske. Jeg tjener godt, men selv om jeg tjener bra, har jeg fulgt med på markedet i disse to årene, og kan ikke se at jeg skal klare å finne meg noe.

Til alle som kritiserer meg, jeg fortjener det nok helt sikkert og jeg er absolutt ikke ute etter sympati. Jeg bare ønsket å dele tankene mine her inne, da jeg virkelig har det tøft.

det var en her som skrev at hun i en overgang måtte bo veldig trangt med pappaen sin som hun kun så annenhver helg og en dag i uken. Fungerte det for deg? Har du bært med deg noen traumer og overfor faren din på grunn av dette?

hvorfor er det OK at fedre gjør det på denne måten, men når en mamma som meg, vurderer den muligheten eller løsningen, så er det absolutt helt hårreisende for alle.

for meg er jo det en måte å kanskje få det til å fungere på, slik at det blir best for barna. Jeg har også fått et tips om at man kan gjøre det på denne måten i for eksempel to år, etter avtale med advokat. Til situasjonen har stabilisert seg noe mer. Det innebærer derimot at man har en grundig avtale foreliggende, slik at jeg faktisk får barna 50 % når tiden er inne.

jeg skjønner at det er vanskelig å forstå, men vi var en helt vanlig familie som hadde det kjempefint. Jeg anser som en sprudlende, arbeidsom og flink person i arbeidslivet. Jeg har full utdannelse og har alltid hatt gode jobber hele veien, hvilket jeg den dag i dag har også.

Nå vet ikke jeg hva dere anser for å være en god lønn, men jeg tjener 790.000 i året.

dette kom helt plutselig og veldig spontant. Hele verden min raste, så det at det har gått to år, føles i grunnen som ingenting. Barnefar har i tillegg trenert salg av hus så det synger etter. Han pakket faktisk veskene sine og forlot oss alle sammen. Han behandlet de eldste barna mine som dritt, og gikk fra å være en fantastisk bonuspappa, til å stå og slenge direkte stygge ting til dem og snakke stygt om meg foran alle barna. Det har faktisk vært helt grusomt. Og se et menneske gå fra å være verdens beste, mest stabile og kjærlighet fulle, til verdens verste monster over natta 

Han ble i tillegg ekstra ille, når elskerinnen hans ikke ville ha han. Det skulle tydeligvis jeg og mine barn få svi for.

Sa til alle som tenker at jeg ikke ønsker å gjøre det rette, eller at jeg ikke klarer å se helt klart: jeg gjør kanskje ikke det, jeg som hele livet har vært stabil og hatt det trygt, godt ledet veldig bra liv, har nå plutselig gått på verdens største smell. Og ja det finnes sikkert 1000 situasjoner i verden som er verre. Men akkurat nå er dette mineralitet og min verden. Og den er utrolig vond.

etter å ha lest alle disse innleggene, har jeg snakket med foreldrene mine, samt andre personer som står meg nært. Jeg tar imot alle tips og råd, og vil nå forsøke å gjøre slik at de to eldste, dele rom med de to minste. Altså en stor og en liten +1 stor og en liten på hvert sitt rom. Jeg får ta sofa. 

Dette blir i så fall den beste løsningen. Eventuelt så får jeg sove på stua med de minste, men det innebærer at de største er på rommene sin hele tiden fra klokken 19:00.

Jeg er åpen for å prøve, men jeg må uansett først klare å finne et sted hvor dette er mulig.

Vi bor kjempeflott, vi har verdens fineste hus og hjem. Og det er ikke en tilfeldighet. Jeg har jobbet beinhardt for å få til dette for meg selv og min familie. Og så kan man kanskje kalle meg bortskjemt, heldig, som har fått ha det sånn i det hele tatt. Men jeg håper folk han har forståelse for at overgangen er tøff og vanskelig.

Man går gjennom scenario i seg selv man aldri hadde trodd man skulle. Man føler på både skam, frykt, rensel og det at man ikke mestrer livet. I tillegg så må jeg sørge min eks, som var min kjærlighet. Det å avelske noen går ikke på 123. Det skal sies at jeg ikke lenger har romantiske følelser for ham, men det tok litt tid. Hjertet mitt klarte ikke å følge situasjonen helt.

det er fullt mulig at det blir en del skrivefeil her, men jeg håper dere klarer å se forbi de. Jeg valgte å lese inn meldingene, slik at det gikk litt fortere.

hilsen ei som anser seg selv for å være en god samfunnsborger, med et veldig godt hjerte, fornuft og alle de beste intensjoner.

jeg har valgt å satse på livet etter at ektemannen min gikk bort. Det får jeg betale for nå. Jeg er klar over at til syvende og sist så er det mitt ansvar. Men da kan man faktisk aldri tørre å gå for et forhold heller, da det ikke finnes noen garanti. Jeg hadde aldri min villeste fantasi sett for meg at min nåværende eks kjæreste kunne ha gjort det han gjorde. Det er så langt fra hans personlighet, og han kjenner han faktisk ikke igjen. Det verste er at jeg brukte god og lang tid på å etablere noe med han, da jeg ville være utrolig sikker. Allikevel har det slått meg i fleisen. 

Anonymkode: cf29f...64b

Og denne mannen vurderer du å overlate de små ungene dine til???

Ubegripelig. 

Anonymkode: 44dea...1b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ts her.

jeg har allerede vært på krisesenter for kvinner. Derfor jeg sier at det har skjedd veldig mye og at dette er veldig vanskelig.

Jeg ser noen spør hvorfor jeg må flytte og ikke han, og han tjener mye bedre enn meg: det gjør han ikke, vi tjener cirka likt, men han blir stående med to barn, jeg blir stående med fire.

Jeg får også spørsmål om hva jeg hadde gjort hvis han hadde dødd, hva tanken min var med å få fire barn. Om han hadde dødd, ville jeg ha overtatt hjemmet vårt, samt forsikringer og så videre.

Til deg som sier at jeg har vært dum som har satt meg selv i denne posisjonen. Det har du helt rett i. Jeg banker meg selv opp over det hver eneste dag skal du vite. Og når jeg skriver dette, triller faktisk tårene mine. Er ikke ute etter sympati, men jeg står bare igjen så utrolig vanskelig situasjon.

jeg er nok også veldig langt nede, som helt sikkert påvirker dømmekraften min. Jeg har vært og fått hjelp til samtaler, jeg har vært krisesenter for kvinner (psykisk vold og nedbrytende behandling fra barnefar), jeg har vært i dialog med advokat, jeg har vært i dialog med NAV og boligkontoret i kommunen. Jeg har også vært i kontakt vedrørende startlån. 

Jeg har gjort alle disse tingene jeg skal, da jeg i utgangspunktet er et veldig ressurssterk menneske. Jeg tjener godt, men selv om jeg tjener bra, har jeg fulgt med på markedet i disse to årene, og kan ikke se at jeg skal klare å finne meg noe.

Til alle som kritiserer meg, jeg fortjener det nok helt sikkert og jeg er absolutt ikke ute etter sympati. Jeg bare ønsket å dele tankene mine her inne, da jeg virkelig har det tøft.

det var en her som skrev at hun i en overgang måtte bo veldig trangt med pappaen sin som hun kun så annenhver helg og en dag i uken. Fungerte det for deg? Har du bært med deg noen traumer og overfor faren din på grunn av dette?

hvorfor er det OK at fedre gjør det på denne måten, men når en mamma som meg, vurderer den muligheten eller løsningen, så er det absolutt helt hårreisende for alle.

for meg er jo det en måte å kanskje få det til å fungere på, slik at det blir best for barna. Jeg har også fått et tips om at man kan gjøre det på denne måten i for eksempel to år, etter avtale med advokat. Til situasjonen har stabilisert seg noe mer. Det innebærer derimot at man har en grundig avtale foreliggende, slik at jeg faktisk får barna 50 % når tiden er inne.

jeg skjønner at det er vanskelig å forstå, men vi var en helt vanlig familie som hadde det kjempefint. Jeg anser som en sprudlende, arbeidsom og flink person i arbeidslivet. Jeg har full utdannelse og har alltid hatt gode jobber hele veien, hvilket jeg den dag i dag har også.

Nå vet ikke jeg hva dere anser for å være en god lønn, men jeg tjener 790.000 i året.

dette kom helt plutselig og veldig spontant. Hele verden min raste, så det at det har gått to år, føles i grunnen som ingenting. Barnefar har i tillegg trenert salg av hus så det synger etter. Han pakket faktisk veskene sine og forlot oss alle sammen. Han behandlet de eldste barna mine som dritt, og gikk fra å være en fantastisk bonuspappa, til å stå og slenge direkte stygge ting til dem og snakke stygt om meg foran alle barna. Det har faktisk vært helt grusomt. Og se et menneske gå fra å være verdens beste, mest stabile og kjærlighet fulle, til verdens verste monster over natta 

Han ble i tillegg ekstra ille, når elskerinnen hans ikke ville ha han. Det skulle tydeligvis jeg og mine barn få svi for.

Sa til alle som tenker at jeg ikke ønsker å gjøre det rette, eller at jeg ikke klarer å se helt klart: jeg gjør kanskje ikke det, jeg som hele livet har vært stabil og hatt det trygt, godt ledet veldig bra liv, har nå plutselig gått på verdens største smell. Og ja det finnes sikkert 1000 situasjoner i verden som er verre. Men akkurat nå er dette mineralitet og min verden. Og den er utrolig vond.

etter å ha lest alle disse innleggene, har jeg snakket med foreldrene mine, samt andre personer som står meg nært. Jeg tar imot alle tips og råd, og vil nå forsøke å gjøre slik at de to eldste, dele rom med de to minste. Altså en stor og en liten +1 stor og en liten på hvert sitt rom. Jeg får ta sofa. 

Dette blir i så fall den beste løsningen. Eventuelt så får jeg sove på stua med de minste, men det innebærer at de største er på rommene sin hele tiden fra klokken 19:00.

Jeg er åpen for å prøve, men jeg må uansett først klare å finne et sted hvor dette er mulig.

Vi bor kjempeflott, vi har verdens fineste hus og hjem. Og det er ikke en tilfeldighet. Jeg har jobbet beinhardt for å få til dette for meg selv og min familie. Og så kan man kanskje kalle meg bortskjemt, heldig, som har fått ha det sånn i det hele tatt. Men jeg håper folk han har forståelse for at overgangen er tøff og vanskelig.

Man går gjennom scenario i seg selv man aldri hadde trodd man skulle. Man føler på både skam, frykt, rensel og det at man ikke mestrer livet. I tillegg så må jeg sørge min eks, som var min kjærlighet. Det å avelske noen går ikke på 123. Det skal sies at jeg ikke lenger har romantiske følelser for ham, men det tok litt tid. Hjertet mitt klarte ikke å følge situasjonen helt.

det er fullt mulig at det blir en del skrivefeil her, men jeg håper dere klarer å se forbi de. Jeg valgte å lese inn meldingene, slik at det gikk litt fortere.

hilsen ei som anser seg selv for å være en god samfunnsborger, med et veldig godt hjerte, fornuft og alle de beste intensjoner.

jeg har valgt å satse på livet etter at ektemannen min gikk bort. Det får jeg betale for nå. Jeg er klar over at til syvende og sist så er det mitt ansvar. Men da kan man faktisk aldri tørre å gå for et forhold heller, da det ikke finnes noen garanti. Jeg hadde aldri min villeste fantasi sett for meg at min nåværende eks kjæreste kunne ha gjort det han gjorde. Det er så langt fra hans personlighet, og han kjenner han faktisk ikke igjen. Det verste er at jeg brukte god og lang tid på å etablere noe med han, da jeg ville være utrolig sikker. Allikevel har det slått meg i fleisen. 

Anonymkode: cf29f...64b

Så du får nærmere 50 k utbetalt og ihvertfall 2000 i barnetrygd til de to eldste (vet ikke hva satser er) , og 3600 for de to minste og ikke klarer å hoste opp en bolig til leie? Du vet du får også bidrag til de yngste etterhvert? Sikkert minst 5000 til? Vet du hva... jeg trodde du hadde 500k i lønn noe som hadde vært et problem. Du klarer fint å leie, og når de to eldste flytter ut, også å kjøpe

Anonymkode: 88a18...350

[AnonymBruker]

Kjære deg, det høres ut som du har forsøkt det meste. Likevel vil jeg høre med deg om familievernkontoret kunne være til hjelp? De er vant til å hjelpe foreldre i situasjoner som du er i.

Anonymkode: 862f1...db0

[Nooni]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg kan jo ikke flytte ut av kommunen, hvor de to eldste går på skole og de to yngste er i barnehage. Barnefar vil jo garantert ta med rett til rettssak om jeg bare flytter. Jeg kan heller ikke bare søke de inn i en ny barnehage uten hans tillatelse.

Anonymkode: cf29f...64b

Det skjønner jeg. Men spørsmålet mitt var: Har du snakket med de eldste barna om hva de tenker rundt å flytte og skifte skole? Jeg hadde en tid barn som jeg tror var i samme alder som dine eldste og var i samme situasjon mtp flytting/økonomi og så videre. Jeg vil ikke påstå at det var jubel i heimen når vi snakket om denne løsningen, men vi undersøkte diverse, vi tok kontakt med skolene, var på besøk og det gikk fint. 

Når det gjelder de to yngste så har du helt rett, far må samtykke til å søke inn i ny barnehage HVIS barna har registrert fast bosted hos dere begge. Har de bare registrert bosted hos deg, så kan du søke dem inn i ny barnehage. Er han steil på at han ikke ønsker familierådgiving rundt dette? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Kjære deg, det høres ut som du har forsøkt det meste. Likevel vil jeg høre med deg om familievernkontoret kunne være til hjelp? De er vant til å hjelpe foreldre i situasjoner som du er i.

Anonymkode: 862f1...db0

Nei de kan ikke hjelpe. De hjelper foreldre med tvister, ikke denne type problemer. Vært i dialog med de også.

takk❤️

Anonymkode: cf29f...64b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Så du får nærmere 50 k utbetalt og ihvertfall 2000 i barnetrygd til de to eldste (vet ikke hva satser er) , og 3600 for de to minste og ikke klarer å hoste opp en bolig til leie? Du vet du får også bidrag til de yngste etterhvert? Sikkert minst 5000 til? Vet du hva... jeg trodde du hadde 500k i lønn noe som hadde vært et problem. Du klarer fint å leie, og når de to eldste flytter ut, også å kjøpe

Anonymkode: 88a18...350

Ved 50/50 får jeg ikke noe særlig i barnetrygd nei. Barnebidrag får jeg ikke. Vi tjener det samme. Klarer fint å leie? Jeg har ikke utbetalt 50.000kr, jeg skatter. Og et sted som kan romme oss alle koster 35.000kr her. Gjør regnestykket.

Anonymkode: cf29f...64b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Og denne mannen vurderer du å overlate de små ungene dine til???

Ubegripelig. 

Anonymkode: 44dea...1b5

Tro det eller ei, han er utrolig flink med sine egne barn.

Anonymkode: cf29f...64b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Ved 50/50 får jeg ikke noe særlig i barnetrygd nei. Barnebidrag får jeg ikke. Vi tjener det samme. Klarer fint å leie? Jeg har ikke utbetalt 50.000kr, jeg skatter. Og et sted som kan romme oss alle koster 35.000kr her. Gjør regnestykket.

Anonymkode: cf29f...64b

Da leier du for 35k og betaler regninger med resten. Dette går. Du får nok også søke noen stønader. Eller få deg en ekstra jobb de ukene du har barnefri. Legg ut annonse på finn også at du søker leilighet.  Du overdriver her litt.  Husk at de minste skal du ha bare 50% prosent (jeg hadde dog krevd minst 60 pga alderen og at de er mest vant til deg). Dette går spes hvis du har litt sparepenger.  Det spørs også hvor lenge far med ny dame vil ha de minste 50/50. Plutselig er de hos deg 70%.  Får du i tillegg barnepensjon går dette kjempefint.  Og har du ikke søkt, så søk. Det er barnas penger som staten gir for at de ikke skal lide nød pga manglende omsorgsperson og lavere samlet inntekt. Du kan også spørre om lavere leie og det går også ann å flytte på seg etterhvert når de største flytter ut eller de kan bidra når de etterhvert får seg deltidsjobb. 

Anonymkode: 88a18...350

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Tro det eller ei, han er utrolig flink med sine egne barn.

Anonymkode: cf29f...64b

Da klarer han nok å ta innover seg at du som mor til de barna må også ha det godt.

Anonymkode: 88a18...350

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Da klarer han nok å ta innover seg at du som mor til de barna må også ha det godt.

Anonymkode: 88a18...350

Nei. Der er han ikke stabil dessverre.

Anonymkode: cf29f...64b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Da leier du for 35k og betaler regninger med resten. Dette går. Du får nok også søke noen stønader. Eller få deg en ekstra jobb de ukene du har barnefri. Legg ut annonse på finn også at du søker leilighet.  Du overdriver her litt.  Husk at de minste skal du ha bare 50% prosent (jeg hadde dog krevd minst 60 pga alderen og at de er mest vant til deg). Dette går spes hvis du har litt sparepenger.  Det spørs også hvor lenge far med ny dame vil ha de minste 50/50. Plutselig er de hos deg 70%.  Får du i tillegg barnepensjon går dette kjempefint.  Og har du ikke søkt, så søk. Det er barnas penger som staten gir for at de ikke skal lide nød pga manglende omsorgsperson og lavere samlet inntekt. Du kan også spørre om lavere leie og det går også ann å flytte på seg etterhvert når de største flytter ut eller de kan bidra når de etterhvert får seg deltidsjobb. 

Anonymkode: 88a18...350

Jeg får ikke barna 60%. Det går han aldri med på. Jeg har ingen argumentasjon som kan gjøre så det vil skje. Fedre har rett på barna sine. Det er ingenting som tilsier at jeg skal ha de 10% mer. Sier det ikke kverulerende, det er bare slik det er.

Anonymkode: cf29f...64b

[AnonymBruker]

En annen ting, man klarer ikke alle regninger på 10.000kr + mat + leve. Det sier seg selv. Det er så lett å kaste ut slike tanker, men realiteten er en helt annen.

Anonymkode: cf29f...64b