Lurer på om jeg er utsatt for psykisk vold? Vurderer flytting…

[AnonymBruker]

Hei. Sliter med et valg. Har vært sammen med samboer i 9 år og har vært på vippepunktet til å gå fra han i mange år, men nå kjenner jeg at jeg snart ikke orker mer. Vi har to små barn felles, og jeg har et større fra før. 
 

For det første er vi så ulike, greier ikke forstå han og måten han tenker på. 
For det andre så føler jeg at jeg har blitt behandlet dårlig, lenge. Egentlig nesten fra dag 1 men har ikke hatt guts nok til å gå. 
 

Når jeg sier behandlet dårlig så er det ikke snakk om en tydelig voldelig relasjon, men jeg føler på at noe er riv ruskende galt i dette forholdet og jeg mistenker at jeg kanskje er offer for psykisk vold. 
 

Han har tidligere hatt et sinneproblem, men nektet å innse eller å gjøre noe med det/skaffe hjelp. Farer opp av småting, og om han prøver å ikke la seg bli sinna så lagres det bare i bakhodet og kommer ut i en kjempeutvlåsning senere. 

Ofte urimelig. Krever ofte veldig mye av oss, spesielt meg men har ikke de samme kravene til seg selv. 

Ofte ukritisk ifht barnas sikkerhet. Jeg blir sjokkert noen ganger over hvor uansvarlig han kan være og hvor lett han kan ta på disse tingene. 
 

Føler jeg går på glasskår og er redd for at han skal bli sur. For han blir ikke bare sur også går det over etter kort tid når det er noe, men han må gjenta det i det uendelige og gjerne gi meg en flere timers skyllebøtte før han gir seg. 
 

Han skal ha meg til å føye meg etter alskens (urimelige) regler, og gir seg ikke. Og hvis han en gang gjør det så er det jeg som er den vanskelige. Han snur situasjoner som han har forårsaket til å bli min feil. Det er aldri hans feil og han sier aldri unnskyld. 
Om han overreagerer på noe/ kommer med urimelighetene sine og jeg blir lei meg og blir sint, så får jeg høre at jeg er urimelig og må be om beklagelse for det jeg sa. Altså jeg må beklage for at jeg stilte opp for meg selv når jeg ble urettferdig behandlet.  

Han greier ikke å snakke skikkelig til meg, og jeg føler han ikke har noen respekt overfor meg. Alle andre skal han tilrettelegge for og føye seg for hele tiden, mens meg er det ikke så nøye med. Jeg prøver å forklare hvordan man snakker til andre mennesker med det synker ikke inn. Veldig opptatt å skal fremstå så hjelpsom utad, det glinser i øynene hans når han kan bidra med noe utstyr eller lignende i nabolaget og han får litt skryt fra dem etterpå.
 

Og kommunikasjon fra hans side er ikke til stede overhodet. Om han er sliten en dag så forventer han at jeg skal se og vite det og dermed tilrettelegge og ta hensyn. Og gjør jeg ikke det så blir han sur og sier jeg er en dårlig kjæreste om jeg reagerer på væremåten hans. Fordi han kan være veldig forutsigbar til tider. Eller mentalt ustabil, vet ikke hva jeg skal kalle det. 

Han har også stengt inne datteren min med å fysisk sperre for soveromsdøren mens han står og kjefter på henne. Om hun gråter når han kjefter blir han sint enda mer sur/irritert, fordi det er jo bare keokodilletårer ifølge han. dette har han også gjort mot meg. Holdt meg fysisk fast inne på rommet. Låste meg også inne på tv stua en gang når vi kranglet. Samme kvelden dyttet han meg mot kjøkkenbenken så jeg fikk et lite blåmerke på ryggen. Disse tingene jeg skriver nå er en del år siden, men han har fortsatt det sinnet i seg og de svarte øynene når han blir trigget. Han har skjerpet seg mye, men han er fortsatt urimelig ganske ofte og det er ofte jeg tenker hvorfor i helvete utsetter jeg meg selv for dette når jeg vet at det er så feil. 
 

Det har skjedd to ganger at barnevernet ble koblet inn pga hans væremåte mot min datter, men saken ble henlagt begge ganger. Det er egentlig ikke noe å skrive om her for det var ikke noe å lage en sak av. Men han har en 2 mnd lang voldsdom og fengselsstraff på seg fra før han traff meg, mot en annen mann. Så noe galt må det være et sted. 

 

han kan være fryktelig nedlatende om han er i dårlig humør, le om jeg gråter, tar meg ikke på alvor når jeg prøver å fortelle noe jeg synes er vanskelig, spesielt om det er noe han har gjort mor meg. Føler meg ikke tatt på alvor eller prissatt. Han kan være flink til å ordne opp og vær en engel dagen etter en krangel, og prøve å få meg til å glemme,  men en unnskyldning får jeg skjelden. 

 

Jeg bare orker ikke krangle med denne mannen mer. Men er redd jeg ikke skal greie meg alene om jeg går. Jeg jobber langturnus, og vet ikke om jeg vil la barna være med han alene mer. Men jeg kommer ikke til å få barna annet enn 50/50 fra han for han kommer ikke til å gi seg. Økonomisk greier jeg meg alene med den jobben jeg har nå, men kan ikke jobbe slik turnus om jeg blir alenemor. 
 

Familie har jeg ikke her, de bor langt unna, og nære venner har jeg heller ikke her. Så har ikke noe støtteapparat rundt meg. Ville helst flyttet hjem til mitt hjemsted med barna men det kommer ikke han til å gå med på. 
 

Hva gjør man i en sånn situasjon egentlig? 
 

 

 

Anonymkode: f3a0d...844

[AnonymBruker]

Du skaffer bevis på oppførselen hans, og går. Da kan du bruke bevisene i en barnefordelingssak. For poenget er også å redde felles barn?♥️

Anonymkode: cac91...9cb

[AnonymBruker]

Ts her. Må bare legge til at han har lovet at vi skal flytte hjem til mitt hjemsted lenge, flere år, men han faller tilbake på å ikke vil likevel med en gang det er noe småtterier. Altså han er sånn på vippepunktet hele tiden og jeg føler det er veldig illojalt av han og at jeg ikke kan stole på det han sier. Barna ønsker seg til mitt hjemsted fordi det er besteforeldre mye mer til stede, og de trives veldig godt der. Men han setter en stopper for de planene hver gang vi har en krangel. Alt handler altså om hva han vil…hans behov først, uansett om barna ville fått det bedre av å bo i nærheten av sine engasjerte besteforeldre. Vi må føye oss etter han og hans ønsker hele tiden når det gjelder dette. 
Han har ikke så god tone med en av mine foreldre da, men føler om han hadde vært oppriktig glad i meg så hadde han flyttet likevel. Men begynner å tro at han ikke er det. 

Anonymkode: f3a0d...844

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du skaffer bevis på oppførselen hans, og går. Da kan du bruke bevisene i en barnefordelingssak. For poenget er også å redde felles barn?♥️

Anonymkode: cac91...9cb

Hvordan kan jeg skaffe meg det? Lydfil? Har ikke overvåkningskamera i huset. Blir veldig vanskelig å gå rundt med lydopptak hele dagen men… gjør folk det? Ts 

Anonymkode: f3a0d...844

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan kan jeg skaffe meg det? Lydfil? Har ikke overvåkningskamera i huset. Blir veldig vanskelig å gå rundt med lydopptak hele dagen men… gjør folk det? Ts 

Anonymkode: f3a0d...844

Legg en app for lydopptak på mobilen og trykk den på når du vil ta opp.

Anonymkode: dba69...1b5

[Gjest Anomyn Burker]

Har du pratet med foreldrene dine om dette? Det synes jeg du skal. 

Du må gjøre noe drastisk raskt. Du må be om at du og barna må få komme å bo hos foreldrene dine. Be om permisjon eller ferie fra jobb. Søk ny etterhvert. 

Konflikten med barnefar får du og dine foreldre ta når den kommer. Det klarer dere. Engasjer en advokat. 

[Krist1an]

Kontakte krisesenter, forhåpentligvis kan de veilede/hjelpe deg. Ønsker deg lykke til, håper du og dine barn kommer dere bort fra denne tilværelsen og får oppleve trygghet igjen ❤️

[SPOCA]

Du er/blir utsatt for vold.

Du må komme deg vekk. Barna dine og du fortjener bedre.

[AnonymBruker]

Jeg støtter råd om krisesenter.

Og du er ikke nødt til å gå med på 50/50 hvis du ikke mener det er bra for barna. En rett vil sjelden dømme til det.

Anonymkode: 5c471...8d8

[AnonymBruker]

Kontakt krisesenteret. Jeg har vært der du er. De hjelper.

Hadde det som deg. Ble helt selvutslettet.

Livet er mye bedre alene, også for barna.

Anonymkode: 7c96f...e9a

[AnonymBruker]

Snakk med dine foreldre, og krisesenter. Har du andre støttespillere? Venninner? 

Er du bundet med jobb eller kan du flytte? 

veldig vanskelig det der, men enig i de som sier du må dokumentere. Ved en barnefordeling kan man risikere at barna må være alene  hos voldelig far og det er uutholdelig. De trenger også beskyttelse. 

Anonymkode: 89c8c...55d

[AnonymBruker]

Ta her:

Men no har har ikke vært spes ille mot barna, mest meg, og mitt største barn da.  Hvordan kan det tale min sak i en evt domstol? De kan jo finne på å vurdere det slik at de kan være med han, fordi han ikke har noe historie på vold mot dem. Eller? 
 

Føler ikke krisesenter er et sted for meg. Han er ikke så psykisk voldelig daglig at jeg må dit. Føler jeg da. 
 

Anonymkode: f3a0d...844

[AnonymBruker]

Anbefaler blogg, psykopati og kjærlighet.

Planlegg din exit i det skjulte, få famile / mennesker du stoler på til å hjelpe deg, ta kontakt med alle som kan hjelpe deg, kontakt advokat hvis du har mulighet/ vær på forkant.

Du beskriver adferd som ikke er normal, men heller utført av cluster b folk, narsissister, psykopater eller borderlines.

Kom deg vekk, beskytt deg selv og barna dine, din datter virker som hun er ekstra utsatt, få henne vekk! Jeg mener det, hun kan bli veldig skadelidende av å ha et slikt "menneske" innpå seg tett i livet.

 

Anonymkode: 325f0...1d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Ta her:

Men no har har ikke vært spes ille mot barna, mest meg, og mitt største barn da.  Hvordan kan det tale min sak i en evt domstol? De kan jo finne på å vurdere det slik at de kan være med han, fordi han ikke har noe historie på vold mot dem. Eller? 
 

Føler ikke krisesenter er et sted for meg. Han er ikke så psykisk voldelig daglig at jeg må dit. Føler jeg da. 
 

Anonymkode: f3a0d...844

Det er faktisk så ille at krisesenter er noe for deg. Han har jo også isolert deg fra din familie og kontrollerer dere alle. 

Anonymkode: 10d17...56d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei. Sliter med et valg. Har vært sammen med samboer i 9 år og har vært på vippepunktet til å gå fra han i mange år, men nå kjenner jeg at jeg snart ikke orker mer. Vi har to små barn felles, og jeg har et større fra før. 
 

For det første er vi så ulike, greier ikke forstå han og måten han tenker på. 
For det andre så føler jeg at jeg har blitt behandlet dårlig, lenge. Egentlig nesten fra dag 1 men har ikke hatt guts nok til å gå. 
 

Når jeg sier behandlet dårlig så er det ikke snakk om en tydelig voldelig relasjon, men jeg føler på at noe er riv ruskende galt i dette forholdet og jeg mistenker at jeg kanskje er offer for psykisk vold. 
 

Han har tidligere hatt et sinneproblem, men nektet å innse eller å gjøre noe med det/skaffe hjelp. Farer opp av småting, og om han prøver å ikke la seg bli sinna så lagres det bare i bakhodet og kommer ut i en kjempeutvlåsning senere. 

Ofte urimelig. Krever ofte veldig mye av oss, spesielt meg men har ikke de samme kravene til seg selv. 

Ofte ukritisk ifht barnas sikkerhet. Jeg blir sjokkert noen ganger over hvor uansvarlig han kan være og hvor lett han kan ta på disse tingene. 
 

Føler jeg går på glasskår og er redd for at han skal bli sur. For han blir ikke bare sur også går det over etter kort tid når det er noe, men han må gjenta det i det uendelige og gjerne gi meg en flere timers skyllebøtte før han gir seg. 
 

Han skal ha meg til å føye meg etter alskens (urimelige) regler, og gir seg ikke. Og hvis han en gang gjør det så er det jeg som er den vanskelige. Han snur situasjoner som han har forårsaket til å bli min feil. Det er aldri hans feil og han sier aldri unnskyld. 
Om han overreagerer på noe/ kommer med urimelighetene sine og jeg blir lei meg og blir sint, så får jeg høre at jeg er urimelig og må be om beklagelse for det jeg sa. Altså jeg må beklage for at jeg stilte opp for meg selv når jeg ble urettferdig behandlet.  

Han greier ikke å snakke skikkelig til meg, og jeg føler han ikke har noen respekt overfor meg. Alle andre skal han tilrettelegge for og føye seg for hele tiden, mens meg er det ikke så nøye med. Jeg prøver å forklare hvordan man snakker til andre mennesker med det synker ikke inn. Veldig opptatt å skal fremstå så hjelpsom utad, det glinser i øynene hans når han kan bidra med noe utstyr eller lignende i nabolaget og han får litt skryt fra dem etterpå.
 

Og kommunikasjon fra hans side er ikke til stede overhodet. Om han er sliten en dag så forventer han at jeg skal se og vite det og dermed tilrettelegge og ta hensyn. Og gjør jeg ikke det så blir han sur og sier jeg er en dårlig kjæreste om jeg reagerer på væremåten hans. Fordi han kan være veldig forutsigbar til tider. Eller mentalt ustabil, vet ikke hva jeg skal kalle det. 

Han har også stengt inne datteren min med å fysisk sperre for soveromsdøren mens han står og kjefter på henne. Om hun gråter når han kjefter blir han sint enda mer sur/irritert, fordi det er jo bare keokodilletårer ifølge han. dette har han også gjort mot meg. Holdt meg fysisk fast inne på rommet. Låste meg også inne på tv stua en gang når vi kranglet. Samme kvelden dyttet han meg mot kjøkkenbenken så jeg fikk et lite blåmerke på ryggen. Disse tingene jeg skriver nå er en del år siden, men han har fortsatt det sinnet i seg og de svarte øynene når han blir trigget. Han har skjerpet seg mye, men han er fortsatt urimelig ganske ofte og det er ofte jeg tenker hvorfor i helvete utsetter jeg meg selv for dette når jeg vet at det er så feil. 
 

Det har skjedd to ganger at barnevernet ble koblet inn pga hans væremåte mot min datter, men saken ble henlagt begge ganger. Det er egentlig ikke noe å skrive om her for det var ikke noe å lage en sak av. Men han har en 2 mnd lang voldsdom og fengselsstraff på seg fra før han traff meg, mot en annen mann. Så noe galt må det være et sted. 

 

han kan være fryktelig nedlatende om han er i dårlig humør, le om jeg gråter, tar meg ikke på alvor når jeg prøver å fortelle noe jeg synes er vanskelig, spesielt om det er noe han har gjort mor meg. Føler meg ikke tatt på alvor eller prissatt. Han kan være flink til å ordne opp og vær en engel dagen etter en krangel, og prøve å få meg til å glemme,  men en unnskyldning får jeg skjelden. 

 

Jeg bare orker ikke krangle med denne mannen mer. Men er redd jeg ikke skal greie meg alene om jeg går. Jeg jobber langturnus, og vet ikke om jeg vil la barna være med han alene mer. Men jeg kommer ikke til å få barna annet enn 50/50 fra han for han kommer ikke til å gi seg. Økonomisk greier jeg meg alene med den jobben jeg har nå, men kan ikke jobbe slik turnus om jeg blir alenemor. 
 

Familie har jeg ikke her, de bor langt unna, og nære venner har jeg heller ikke her. Så har ikke noe støtteapparat rundt meg. Ville helst flyttet hjem til mitt hjemsted med barna men det kommer ikke han til å gå med på. 
 

Hva gjør man i en sånn situasjon egentlig? 
 

 

 

Anonymkode: f3a0d...844

Du blir tydelig utsatt for psykisk mishandling, eller ikke bare du, dere. 
Jeg hadde tatt kontakt med et krisesenter for å få råd til hva du bør gjøre. 
Så et frø, alt starter med en tanke. Vips så er dere på et bedre sted. Du, dere fortjener bedre. Vær modig for barna dine🧡

Anonymkode: 85dc8...326

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvordan kan jeg skaffe meg det? Lydfil? Har ikke overvåkningskamera i huset. Blir veldig vanskelig å gå rundt med lydopptak hele dagen men… gjør folk det? Ts 

Anonymkode: f3a0d...844

Jeg var i en litt annen situasjon enn deg, men jeg lastet ned en app som heter "smart recorder". Den starter opptak når det er lyd, uten at jeg måtte trykke på noe. For meg ble det et nyttig hjelpemiddel til å se ting litt utenfra. Jeg opplevde ofte at det "brygget seg opp" til et utbrudd og aktiverte appen. Mobilen viste ikke at det var en app i funksjon. Selv brukte jeg ikke opptakene til noe annet enn å høre hva som faktisk ble sagt. 

Anonymkode: 50b7a...e55

[AnonymBruker]

Herregud, du svikter alle barna og særlig den eldste ved å bli.

Det er ikke noe stort poeng i å samle opp bevis til en rettssak du ikke vet kommer. Kanskje han blir strålende fornøyd å bare ha barna innimellom. 

Men du må ut. 

Det er enkel matematikk dette her. Er det bedre for barna å ha det ille 100% eller en prosent som er minimum 50% mindre 

Anonymkode: b56c5...8db

[AnonymBruker]

Du starter innlegget med å skrive at du ikke er i et voldelig forhold. Men det er akkurat det du er. Han stenger dere inne og dyttet deg i kjøkkenbenken, hva er det? Jo det er fysisk vold. I tillegg til mye psykisk vold mot deg og barna. Han har voldsdom på seg fra før av, og barnevernet har vært inne x 2. 

Du trenger ikke stille spørsmålstegn om du lever i en form for psykisk vold. Det er både psykisk og fysisk. Run girl. Ta med deg barna å dra på krisesenter asap

Anonymkode: 66e11...888

[AnonymBruker]

Hvis du ikke flytter fra han kommer barna etterhvert til å bli overtatt av barnevernet pga vold i hjemmet, så for barna dine sin skyld og hvis du ønsker å være i livet til barna dine må du flytte. Flytt før han mishandler deg så du blir skadet for livet. Du også utsetter barna dine for vold ved å fortsette forholdet med en voldelig mann.

Anonymkode: c44eb...ac7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ta her:

Men no har har ikke vært spes ille mot barna, mest meg, og mitt største barn da.  Hvordan kan det tale min sak i en evt domstol? De kan jo finne på å vurdere det slik at de kan være med han, fordi han ikke har noe historie på vold mot dem. Eller? 
 

Føler ikke krisesenter er et sted for meg. Han er ikke så psykisk voldelig daglig at jeg må dit. Føler jeg da. 
 

Anonymkode: f3a0d...844

Vet du hva TS? Dette har jeg (vi) vært igjennom. Jeg forstår du er usikker, og at du kanskje ønsker at alt skal bli bra.

Her var det eldste datter også som fikk gjennomgå mest, men påvirkningen på den yngste kan faktisk være minst like problematisk.

Barneverntjenesten fikk meg til å innse hvor alvorlig dette faktisk var. Når jeg fikk opp øynene var det bare en ting å gjøre. Det var å ta med barna å gå.

I et forsøk på å unngå en evig krangel om hvem som skulle bo hvor tok jeg saken til retten med en gang. Jeg var livredd for utfallet siden jeg er far, men mot klarte å grave seg dypere og dypere, så den saken gikk igjennom med glans. Det ble forsøkt helgesamvær, samvær med tilsyn o.s.v.. dommen var dagsamvær i helgene, men mot klarte ikke og samarbeide med meg og forsvant. Nå er det et par timer en gang i året for å ta skrytebilder når hun føler seg presset til det av øvrig familie. Min yngste sliter voldsomt med traumer som en følge av alt som har skjedd.

Du bør prøve å sette deg inn i barnas perspektiv og se hva som blir best for deres sikkerhet. Da finner du svaret.

Ja, hvis du velger å gå så er det ufattelig skummelt, men prøv å lage en plan på forhånd. Kanskje forsøk å få hjelp av andre til å få inn barneverntjenesten også. Da vil dere ikke bare få hjelp til løse floken, men du vil sitte med masse dokumentasjon som faktisk kan brukes i en rettsak, i motsetning til ulovlig overvåking som mange foreslår.

Anonymkode: 35878...eb8