Forhold som røk pga stress?

[AnonymBruker]

Hei. Vanskelig å forklare. Men vær ærlig og raus. 

Men jeg var sammen med skikkelig fin fyr.

Dessverre har jeg vært syk lenge og ble mye verre tiden vi var sammen. Dette resulterte i at jeg ble ganske sytete ubevisst og jeg ser i ettertid at jeg mistet meg selv fordi jeg har levd med dette alene alene og fikk en skulder å støtte meg på når han kom inn i livet mitt. 

 

Oppi dette har jeg barn annenhver uke. Jeg alltid har prioritert barna men ikke hatt tid til meg selv. 

 

Han pendlet mellom tre hjem og ble ufattelig sliten og hans helse skrantet og. 

Barna ble introdusert for tidlig og han mente og at vi var ganske forskjellige, noe som ble bedre og bedre. Jeg har vært tilpasningsdyktig der jeg kunne. Og han sier at han ikke har åpnet seg slik i forhold før. 

Han har nå bestemt seg for å bo i en husstand og ikke pendle mer. 

Men poenget er. 

Vi kranglet aldri

Ikke sjalusi

Like på barneoppdragelse de få gangene barna var sammen.  

Høflige med hverandre. Har sjeldent hevet stemmen

Nydelig sexliv. 

Han uttrykket noen ganger at han ikke klarte mer av forholdet. Delvis fordi han ikke satte ord på følelser og synes det er fryktelig vanskelig. Dette ble bedre med tiden. Men jeg ble dårligere og valgte til slutt en operasjon som skulle gjøre alt mye bedre. Rett etter den var tatt så slo han opp. 

Han sa han ikke ville mer og hadde mistet følelser siste måneden. 

 

Her er det jeg er så fryktelig lei meg. Vi har datet nesten et år , nå som legene sa at jeg kom til å få mye av livet, energien tilbake så får han ikke se den jeg egentlig er. Livsglad, energisk, sosial, omsorgsfull, hengivent osv

 

Jeg vet han er sliten men jeg føler jeg fortjener en sjanse. 

Hva kan jeg gjøre? 

 

Anonymkode: 3f3bd...a17

[AnonymBruker]

Du får ikke gjort så mye.

Anonymkode: bca80...40d

[stratos79]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du får ikke gjort så mye.

Anonymkode: bca80...40d

Er det så enkelt mener du? 

Til og med barna sier jeg har blomstret og er mye mer tolmodig og glad. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei. Vanskelig å forklare. Men vær ærlig og raus. 

Men jeg var sammen med skikkelig fin fyr.

Dessverre har jeg vært syk lenge og ble mye verre tiden vi var sammen. Dette resulterte i at jeg ble ganske sytete ubevisst og jeg ser i ettertid at jeg mistet meg selv fordi jeg har levd med dette alene alene og fikk en skulder å støtte meg på når han kom inn i livet mitt. 

 

Oppi dette har jeg barn annenhver uke. Jeg alltid har prioritert barna men ikke hatt tid til meg selv. 

 

Han pendlet mellom tre hjem og ble ufattelig sliten og hans helse skrantet og. 

Barna ble introdusert for tidlig og han mente og at vi var ganske forskjellige, noe som ble bedre og bedre. Jeg har vært tilpasningsdyktig der jeg kunne. Og han sier at han ikke har åpnet seg slik i forhold før. 

Han har nå bestemt seg for å bo i en husstand og ikke pendle mer. 

Men poenget er. 

Vi kranglet aldri

Ikke sjalusi

Like på barneoppdragelse de få gangene barna var sammen.  

Høflige med hverandre. Har sjeldent hevet stemmen

Nydelig sexliv. 

Han uttrykket noen ganger at han ikke klarte mer av forholdet. Delvis fordi han ikke satte ord på følelser og synes det er fryktelig vanskelig. Dette ble bedre med tiden. Men jeg ble dårligere og valgte til slutt en operasjon som skulle gjøre alt mye bedre. Rett etter den var tatt så slo han opp. 

Han sa han ikke ville mer og hadde mistet følelser siste måneden. 

 

Her er det jeg er så fryktelig lei meg. Vi har datet nesten et år , nå som legene sa at jeg kom til å få mye av livet, energien tilbake så får han ikke se den jeg egentlig er. Livsglad, energisk, sosial, omsorgsfull, hengivent osv

 

Jeg vet han er sliten men jeg føler jeg fortjener en sjanse. 

Hva kan jeg gjøre? 

 

Anonymkode: 3f3bd...a17

Han har jo dessverre gjort alt riktig. Han har sett på hva som er «her og nå» i stedet for hva som kan bli. Jeg tenker at du er ikke en annen om du er syk, men den du er som syk var kanskje en du ikke liker å identifisere deg med. Eller en som han ikke falt for. 
 

Og ting skjer og har skjedd, det eneste du kan gjøre noe er å leve ditt liv og være glad og slik du liker å være. Enten får han det med seg på et vis og vil møte deg igjen, eller så får han det ikke, men da møter du en annen. Du kan ikke mase på en ny sjanse uansett nå, du må la det gå tid. 
 

Og han virker ikke veldig til drømmemann som stikker når du nettopp har blitt operert og antakelig er på ditt dårligste heller…?

Anonymkode: 14306...3b0

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk syk, og ble ekstra dårlig de siste årene av forholdet mitt. Jeg ble nok som deg ubevisst ekstra sytete, men i motsetning til deg så var ikke min kjæreste der for meg. Og jeg trengte at han skulle forstå at jeg var dårlig, og at jeg trengte hjelp. Det fikk jeg ikke, og det ble til slutt brudd. Nå har jeg over tid blitt bedre, og er nesten frisk. Og det føles utrolig vondt at vi ikke kan få en ny sjanse, for nå har jeg energi til å være meg selv igjen. 😔 Men min eks har gått videre og skaffet seg ny familie, så der er alle broer brent. 

Men kanskje du kan skrive en melding til han, forklare det du sier her, og si at du veldig gjerne kunne tenke deg at dere prøvde litt til, om han var villig. Evt tatt noen steg tilbake og roet ned litt, gi han mer tid til hvile osv.  Lykke til, håper det ordner seg for deg. 

Anonymkode: b2b6e...5f2

[stratos79]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Han har jo dessverre gjort alt riktig. Han har sett på hva som er «her og nå» i stedet for hva som kan bli. Jeg tenker at du er ikke en annen om du er syk, men den du er som syk var kanskje en du ikke liker å identifisere deg med. Eller en som han ikke falt for. 
 

Og ting skjer og har skjedd, det eneste du kan gjøre noe er å leve ditt liv og være glad og slik du liker å være. Enten får han det med seg på et vis og vil møte deg igjen, eller så får han det ikke, men da møter du en annen. Du kan ikke mase på en ny sjanse uansett nå, du må la det gå tid. 
 

Og han virker ikke veldig til drømmemann som stikker når du nettopp har blitt operert og antakelig er på ditt dårligste heller…?

Anonymkode: 14306...3b0

Som syk var jeg som legen sa 3prosent funksjonibel og jeg stod på 100prosent hver dag. 

Om jeg er en helt annen. 

Jeg er en sygt selvstendig dame, sosial, lite krevende, setter alltid barn først men er ydmyk. 

Han var med og  støttet meg under operasjonen, men han var så sliten selv på det tidspunktet at det var fordi han er glad i meg og bryr seg om meg. 

Året vi har vært sammen har jeg og eksponert meg på områder jeg aldri har turt, jeg har blitt mye roligere istedet for aktiv hele tiden. 

Så ja jeg vil ikke si at jeg er mye lik den jeg var før operasjonen. Jeg forfalt noe voldsomt. 

Endret 7. mars av stratos79

[stratos79]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Han har jo dessverre gjort alt riktig. Han har sett på hva som er «her og nå» i stedet for hva som kan bli. Jeg tenker at du er ikke en annen om du er syk, men den du er som syk var kanskje en du ikke liker å identifisere deg med. Eller en som han ikke falt for. 
 

Og ting skjer og har skjedd, det eneste du kan gjøre noe er å leve ditt liv og være glad og slik du liker å være. Enten får han det med seg på et vis og vil møte deg igjen, eller så får han det ikke, men da møter du en annen. Du kan ikke mase på en ny sjanse uansett nå, du må la det gå tid. 
 

Og han virker ikke veldig til drømmemann som stikker når du nettopp har blitt operert og antakelig er på ditt dårligste heller…?

Anonymkode: 14306...3b0

Det er helt sant. Her har liksom alt skjedde det første året vi var sammen. Jeg hadde nok fått nok selv. Men samtidig synes jeg det er fair å få en sjanse til. 

 

Jeg skal gi han tid og jeg sa at jeg trenger og tid til å fordøye alt. At jeg vil kontakte han etter ca en mnd for å se koss eg har det da.

Så jeg tenker det er fair å spørre om noen uker om han vil treffe meg for å ta en prat. Hvis ikke er det iallefall closure.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Du får ikke gjort så mye.

Anonymkode: bca80...40d

Tror du romantiserer det hele nå som du er operert. At nå skal du bli helt frisk, ingenting blir som før og så lenge dere er sammen blir alt bra igjen. Det er nok ikke helt sånn, høres ut som om det er mye mer enn stress som har gjort at forholdet ikke fungerte. Ville ha hatt fokus på å bli helt frisk og ha fokus på barna som også må ha lidd oppi det hele? Er det meningen så finner dere tilbake. Men ikke press han og mas, det e rbate slitsomt og desperat.

Anonymkode: 86b5b...880

[stratos79]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Tror du romantiserer det hele nå som du er operert. At nå skal du bli helt frisk, ingenting blir som før og så lenge dere er sammen blir alt bra igjen. Det er nok ikke helt sånn, høres ut som om det er mye mer enn stress som har gjort at forholdet ikke fungerte. Ville ha hatt fokus på å bli helt frisk og ha fokus på barna som også må ha lidd oppi det hele? Er det meningen så finner dere tilbake. Men ikke press han og mas, det e rbate slitsomt og desperat.

Anonymkode: 86b5b...880

Jeg vet nok ikke helt hva som gjorde den siste utløsende faktoren for det skjedde brått og jeg har ikke snakket ordentlig med han. Jeg var i sjokk og husker vel bare alle sølepytt ende av tårer pr dd.  Du kan ha rett i at det var flere utløsende faktorer. Men jeg har allerede lagt om kosthold, trener, sosial igjen og mye bedre til sinns. Kanskje jeg finner ut av det etterhvert. Men pr dd tenker jeg at vi begge har lidd og at vi trenger alenetid men at vi skal ta en ordentlig prat etterhvert. 

[Sander33]

Han er ferdig (av enn eller annen grunn) . Her er det mer fra hans side. 

Når vi menn «gir opp» slik, så er det litt kjørt/ferdig. Noen ganger funker det ikke. 

Fint å prioritere barna, men de vokser opp og flytter ut. Har man ikke da ett godt forhold, så sittet man igjen med noe som ikke er så bra. Og leve 10-30år uten kids sammen vil ikke funke. 

[stratos79]

Sander33 skrev (7 timer siden):

Han er ferdig (av enn eller annen grunn) . Her er det mer fra hans side. 

Når vi menn «gir opp» slik, så er det litt kjørt/ferdig. Noen ganger funker det ikke. 

Fint å prioritere barna, men de vokser opp og flytter ut. Har man ikke da ett godt forhold, så sittet man igjen med noe som ikke er så bra. Og leve 10-30år uten kids sammen vil ikke funke. 

Barna kan vente med å involveres var poenget. Det gikk for fort og kan fint slakkes ned pã.

Du kan ha helt rett i det. 

Så menn vil ikke bli kjempet for?

Endret 9. mars av stratos79

[stratos79]

AnonymBruker skrev (På 7.3.2025 den 22.40):

H

 

Anonymkode: 3f3bd...a17

 

[Sander33]

stratos79 skrev (På 9.3.2025 den 11.36):

Barna kan vente med å involveres var poenget. Det gikk for fort og kan fint slakkes ned pã.

Du kan ha helt rett i det. 

Så menn vil ikke bli kjempet for?

Nei jeg har aldri følt at en kvinne skal «kjempe for å beholde meg». Ikke en kvinne jeg er i forhold med. Jeg er hennes. 

Mister jeg interessen for henne, da er det litt kjørt. Litt done. Kan sikkert prøve for forholdets skyld, men noe er ødelagt. Interessen skal ikke mistes. Den dagen jeg tenker at «hun er alt for meg» så er vi bare venner, ikke kjærester. Skal mye til for å bli friendzona slik. «Hun ønsker jeg ikke barn med» type tenking. Ikke bra. 
 

 

 

[AnonymBruker]

Stress kan komme tilbake, da blir det jo bare brudd på nytt 

Anonymkode: a97ae...342

[stratos79]

Forholdet til slutt.

Bra for begge:)

 

[AnonymBruker]

Så bra at du har fått operasjon og får et bedre liv. Det er kjempebra for deg og ungene! Gled deg over det!

Han elsket deg ikke i gode og onde dager. Da var han ikke den rette.

Anonymkode: 7995c...4a2

[stratos79]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Så bra at du har fått operasjon og får et bedre liv. Det er kjempebra for deg og ungene! Gled deg over det!

Han elsket deg ikke i gode og onde dager. Da var han ikke den rette.

Anonymkode: 7995c...4a2

Tusen takk! Ja, så absolutt:)