Enormt emosjonell

[AnonymBruker]

Nå er det over 1 år siden jeg fikk mitt første barn. Og etter at jeg fikk barnet mitt, kom det over meg en enorm blanding av kjærlighet og angst. De fleste ville sikkert si det er helt normalt. Når man får barn pådrar man seg angst. Men er det meningen jeg skal leve sånn her?

Litt kort fortalt. Da jeg gikk gravid klarte jeg ikke knytte meg til babyen I magen, og følte lite. Jeg var faktisk litt bekymret for hvor lite jeg følte! Men da barnet kom, snudde det helt. Og ikke nok med at jeg har så sterke følelser for mitt barn, jeg føler for alle barn! Spesielt små. Og babyer? Kan få tårer bare av å se en, eller høre en! Jeg blir emosjonell av å se bilder av barnet mitt fra tidligere, og også nå. Jeg blir emosjonell av i grunn, veldig lite. Jeg er selvfølgelig også full av frykt for det verst tenkelige, såpass at det kan plage meg i hverdagen. 

Jeg føler jeg bærer på en slags sorg over at jeg ikke kan være med barnet mitt, for alltid! 

Dette kan ikke være helt normalt? Eller er det noen som kjenner seg igjen? 

Jeg har bare lyst å nyte! Ikke bekymre meg!

Anonymkode: f8695...374

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig dette høres ganske normalt ut. 

Anonymkode: e6332...329

[AnonymBruker]

Helt normalt. Føler det samme. Men hørte det før jeg fikk barn. Barn er din største glede men også din største sorg. En redsel for å miste noe du ikke kan kontrollere som hadde vært helt utenkelig å leve uten. Barn er så umistelige atte hjelp❤️ Livet mitt ble aldri «normalt» igjen og ga meg ett nytt følelses spekter jeg ikke visste fantes. 

Anonymkode: cf129...3c9

[AnonymBruker]

Om det er normalt vet jeg ikke, men kjenner meg utrolig igjen. Føler det å bli mor har gitt meg verdens største glede, og samtidig verdens største sorg. Har alltid levd veldig i nået, og vært spontan og vill. Føler dette har totalforandret seg nå, og jeg er bekymret, har dødsangst og er emosjonell slik du beskriver. Tenkte egentlig det relaterte til at jeg selv mistet min egen mor som barn, men hører jo om flere som har det slik. Om det blir bedre med årene? Vi får se. 

Anonymkode: 54306...420

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Om det er normalt vet jeg ikke, men kjenner meg utrolig igjen. Føler det å bli mor har gitt meg verdens største glede, og samtidig verdens største sorg. Har alltid levd veldig i nået, og vært spontan og vill. Føler dette har totalforandret seg nå, og jeg er bekymret, har dødsangst og er emosjonell slik du beskriver. Tenkte egentlig det relaterte til at jeg selv mistet min egen mor som barn, men hører jo om flere som har det slik. Om det blir bedre med årene? Vi får se. 

Anonymkode: 54306...420

Vil ikke tro det blir bedre... ny type bekymringer. Men det er jo ingen hensikt med bekymringer! Hjelper jo Ingenting. Men det er så overvelmende.  Jeg sliter med å la være... hvor gammelt ee barnet ditt?

Anonymkode: f8695...374

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Vil ikke tro det blir bedre... ny type bekymringer. Men det er jo ingen hensikt med bekymringer! Hjelper jo Ingenting. Men det er så overvelmende.  Jeg sliter med å la være... hvor gammelt ee barnet ditt?

Anonymkode: f8695...374

Ungen min er 5 måneder. Vil jo tro at en del av bekymringene er litt gamle huleboerinstinkt for å holde oss og barn i live. Er helt enig i at det er overveldende, og i starten følte jeg det tok over hverdagen min hvor jeg lå våken om natten og nærmest fikk angst av tanken på fremtiden, ja til og med på tanken om fortiden.

Anonymkode: 54306...420

[AnonymBruker]

Føler det samme, trodde det var normalt. 

Anonymkode: ae126...5bc

[AnonymBruker]

Helt normalt - beskyttelsesinstinkter. Og ja, det fortsetter 😁 Hilsen mor til 14 åring ❤️

Anonymkode: 6403b...a03