Jeg klarer ikke knytte nye vennskapsbånd

[AnonymBruker]

Jeg er 34, mann og savner å ha flere å være sammen med. Er singel men dater ei jente, men sliter veldig med å finne nye ekte venner. Alle mine gode venner er helt oppknyttet i barn og har lite tid til overs.

Jeg har tillagt meg en slags teit mur med tiden. Det er liksom ukult å spørre kolleger om å gjøre ting, ukult å legge de til på snap, jeg er veldig på defensiven. Jeg vil ikke virke desperat men jeg ender egentlig bare opp med å sitte alene. Jeg har lyst til å skape forbindelser men mine tilnærmelser er veldig spake, og jeg gir veldig lett opp.

I dag sitter det en gjeng hos seg, kolleger, og jeg er ikke invitert. Det gjør egentlig vondt. Jeg er ikke verdens mest sosiale fyr, men jeg er ikke usosial heller. Har ellers aldri i livet opplevd å bli utelatt slik. Jeg vet ikke hve jeg har gjort for å falle utenfor.

fortsatt har jeg vært for stolt til å faktisk spørre direkte ut en av dem hvorfor jeg ikke er invitert. Et par av dem har jeg god kontakt med og som har invitert meg med på ting men ikke majoriteten av dem. Lurer veldig på hvorfor jeg ikke anses som en del av det fellesskapet. Kanskje jeg er blitt sær med årene? Kanskje jeg oppfattes  distansert og avventende. Jeg tror mest det siste.

Opprinnelig så VAR jeg distansert fra flere av dem fordi jeg anså de som for unge til at jeg kunne omgå dem på fritiden. Men nå har tiden gått og vi er egentlig samme aldersgruppe(28-36) selv om jeg er eldre enn majoriteten. Men rollene har satt seg, og jeg er utenfor. Det er vondt🤷🏻‍♂️

 

 

Anonymkode: 0dc94...916

[Lava Anne]

Du har jo masse selvinnsikt. Da er det bare å gruse stoltheten.

Er det litt vanskelig å begynne med de samme folka. Meld deg på en sosial hobby. Enklere å komme i kontakt når man driver med det samme. Kanskje er det da enklere å ta kontakt med de andre der du opplever rollene er satt, siden.

Her må du bare kjøre på. Ellers må du si det samme og være lei deg for det samme om 5 år, og det kan umulig være noe bedre for stoltheten din.

Endret 7. mars av Lava Anne

[AnonymBruker]

Takk for svar:)

Jeg må svelge stoltheten ja. Jeg tror jeg skal begynne med å spørre en av dem jeg har god kontakt med neste uke, uten å presse, hvorfor de tror det er slik. 

Jeg synes det er pinlig, og jeg synes det er ubehagelig å be andre ta standpunkt, for det kan tenkes at de ikke helt gir meg et helt ærlig svar for å både skåne meg og seg selv.
 

Men jeg bryr meg så mye om dette at jeg er nødt å spørre for min egen del. Jeg må faktisk stå opp for meg selv. Det er ikke kjekt å stå utenfor gruppen 

Anonymkode: 0dc94...916

[AnonymBruker]

Føler på det samme. Det å være utenfor. Ikke noe greit i det hele tatt.. spesielt om man i tillegg har opplevd mye mobbing, utestenging, og alt det der i tillegg.. 

Anonymkode: cd04c...866

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det faktisk stemmer, men det virker som om du er så redd for å bli avvist at du selv opptrer som uinteressert og uengasjert i andre? Da tenker jeg både på jobb og privat.

Det kan jo være store forskjeller når noen har fått barn og andre ikke i en vennegjeng. Men hvis du ikke viser interesse for dine venner som har fått barn, og deres barn - hvem skal du ha som venner og støtte den dagen du selv ev. får barn?

På jobb virker det som om du har trukket deg bort fra de andre og vist direkte eller indirekte at du ikke vil være venn med dem.

Og nå som du føler deg ensom, så hindrer stoltheten din deg fra å ta initiativ, til å vise deg sårbar, til å vise at du vil være venn.

Istedenfor å spørre hvorfor det er blitt slik - gå ut og vær oppriktig interessert i andre mennesker. Ring en gammel kompis, vær oppriktig interessert i hans liv nå. Ta initiativ til å møtes. Med kollegaer, samme der, vis interesse, bry deg, bidra til fellesskapet.

Og som Lava Anne skrev så kan det være enklere å skaffe nye venner. Men der gjelder det samme, du må vise oppriktig interesse for andre personer, du må tørre å by på deg selv. Du må rett og slett rive ned den muren du sier at du selv har bygd rundt deg selv for å beskytte deg selv. Muren må ned om du skal involvere deg i gode relasjoner, du må være deg selv, og du greier ikke å vise den du egentlig er eller vise andre oppriktig interesse hvis du hele tiden samhandler med dem med å skjule deg bak din emosjonelle mur.

Begynn også med å utvide nettverket ditt. Finn deg en hobby, der møtes man på tvers av hvem man er, alder, klasse, sivilstand osv., men møtes i et fellesskap av å like å gjøre det samme. Da kan starten på relasjoner være enklere. I frivillig arbeid er det også mange flotte folk, så det kan også være en god arena for å treffe andre, hvor målet man jobber mot er felles ønske om å bidra, gjøre en forskjell, hjelpe.

 

Nå virker det som om du sitter litt inni et skall, bestem deg for at du nå skal slå deg ut slik at du gir deg selv rom for å være deg selv mest mulig.

Og husk at avslag ikke trenger å ha noe med deg personlig å gjøre, men at det kan ha med den andre å gjøre (at den sliter med noe, problemer, sykdom, bekymringer, belastninger som pårørende osv. osv.). Så ikke gi deg. Det å skape gode og nære vennskap ta tid, så sett deg litt langsiktige mål - men start å handle nå.

Dette fikser du!

Anonymkode: 74260...914

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg vet ikke om det faktisk stemmer, men det virker som om du er så redd for å bli avvist at du selv opptrer som uinteressert og uengasjert i andre? Da tenker jeg både på jobb og privat.

Det kan jo være store forskjeller når noen har fått barn og andre ikke i en vennegjeng. Men hvis du ikke viser interesse for dine venner som har fått barn, og deres barn - hvem skal du ha som venner og støtte den dagen du selv ev. får barn?

På jobb virker det som om du har trukket deg bort fra de andre og vist direkte eller indirekte at du ikke vil være venn med dem.

Og nå som du føler deg ensom, så hindrer stoltheten din deg fra å ta initiativ, til å vise deg sårbar, til å vise at du vil være venn.

Istedenfor å spørre hvorfor det er blitt slik - gå ut og vær oppriktig interessert i andre mennesker. Ring en gammel kompis, vær oppriktig interessert i hans liv nå. Ta initiativ til å møtes. Med kollegaer, samme der, vis interesse, bry deg, bidra til fellesskapet.

Og som Lava Anne skrev så kan det være enklere å skaffe nye venner. Men der gjelder det samme, du må vise oppriktig interesse for andre personer, du må tørre å by på deg selv. Du må rett og slett rive ned den muren du sier at du selv har bygd rundt deg selv for å beskytte deg selv. Muren må ned om du skal involvere deg i gode relasjoner, du må være deg selv, og du greier ikke å vise den du egentlig er eller vise andre oppriktig interesse hvis du hele tiden samhandler med dem med å skjule deg bak din emosjonelle mur.

Begynn også med å utvide nettverket ditt. Finn deg en hobby, der møtes man på tvers av hvem man er, alder, klasse, sivilstand osv., men møtes i et fellesskap av å like å gjøre det samme. Da kan starten på relasjoner være enklere. I frivillig arbeid er det også mange flotte folk, så det kan også være en god arena for å treffe andre, hvor målet man jobber mot er felles ønske om å bidra, gjøre en forskjell, hjelpe.

 

Nå virker det som om du sitter litt inni et skall, bestem deg for at du nå skal slå deg ut slik at du gir deg selv rom for å være deg selv mest mulig.

Og husk at avslag ikke trenger å ha noe med deg personlig å gjøre, men at det kan ha med den andre å gjøre (at den sliter med noe, problemer, sykdom, bekymringer, belastninger som pårørende osv. osv.). Så ikke gi deg. Det å skape gode og nære vennskap ta tid, så sett deg litt langsiktige mål - men start å handle nå.

Dette fikser du!

Anonymkode: 74260...914

Dette, jeg håper du tar disse rådene til deg ts.

Anonymkode: 66fb3...e4a

[AnonymBruker]

Hei, oppriktig takk for et veldig godt svar! Jeg skal lagre det på mobilen min.🫶

Problemet gjelder «nye», ikke de nære vennene jeg har fra før som har barn. De er som utvidet familie per nå selv om akkurat nå kjenner jeg distansen pga de har sine egne familieliv.

Jeg må og skal gjøre en bevisst innsats på å være mer tilstede og mer interessert. Jeg skal forsøke å ikke la stolthet, skam eller skyld hindre meg i å kunne opprette ekte relasjoner. 

Anonymkode: 0dc94...916

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, oppriktig takk for et veldig godt svar! Jeg skal lagre det på mobilen min.🫶

Problemet gjelder «nye», ikke de nære vennene jeg har fra før som har barn. De er som utvidet familie per nå selv om akkurat nå kjenner jeg distansen pga de har sine egne familieliv.

Jeg må og skal gjøre en bevisst innsats på å være mer tilstede og mer interessert. Jeg skal forsøke å ikke la stolthet, skam eller skyld hindre meg i å kunne opprette ekte relasjoner. 

Anonymkode: 0dc94...916

Jeg tror du finner ut av det, for du er såpass bevisst og reflektert.

Vær generelt oppriktig nysgjerrig på hvem andre mennesker er. Alle mennesker er mer enn hva vi mer overflatisk ser, så vær interessert i andre. Da blir man også mindre fokusert på egen usikkerhet og frykt for å bli avvist.

Tenk litt langsiktig. Man går fra å ikke kjenne hverandre til å bli bekjente. Så kan man bli bekjente man kjenner litt mer. Og noen kan gå over til å bli gode venner. Og det er ikke nødvendigvis den man først tror som trenger å vise seg å bli den beste vennen. Så gi folk tid til å vise deg hvem de er. Så lenge du oppfører deg, er høflig og viser oppriktig interesse der det er naturlig, så blir det sjeldent galt, uansett om man blir bedre kjent eller ikke.

Lykke til - jeg har troen på deg!

Anonymkode: 74260...914

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Takk for svar:)

Jeg må svelge stoltheten ja. Jeg tror jeg skal begynne med å spørre en av dem jeg har god kontakt med neste uke, uten å presse, hvorfor de tror det er slik. 

Jeg synes det er pinlig, og jeg synes det er ubehagelig å be andre ta standpunkt, for det kan tenkes at de ikke helt gir meg et helt ærlig svar for å både skåne meg og seg selv.
 

Men jeg bryr meg så mye om dette at jeg er nødt å spørre for min egen del. Jeg må faktisk stå opp for meg selv. Det er ikke kjekt å stå utenfor gruppen 

Anonymkode: 0dc94...916

Jeg hadde kanskje startet med å spørre hva personen gjorde i helgen, og så sagt "så hyggelig! Si fra neste gang da!" på en positiv måte, og så forsøkt å funnet felles interesser dere kan snakke om  

Anonymkode: b19e2...e71

[AnonymBruker]

Er eldre enn deg, og sliter med det samme

Anonymkode: dc1b2...da3