Dere over 40, som er venneløse . Har dere det bra, eller prøver dere å få venner?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke nære venner lenger, og er komfortabel alene . Men savner en hod samtalepartner.  Vet at det finnes vennegrupper og frivillighetssentral, men blir utmattet av for mye sosialisering på en gang.

Anonymkode: f7e0f...115

[AnonymBruker]

Jeg har et par (bokstavelig talt) gode venner, men de er opptatt med sitt liv og sine barn. Det er sjeldent tid til å finne på ting.

Jeg er opptatt med mitt barn og bruker alle mine krefter på henne. Når jeg en gang i skuddåret har tid til å tenke på meg selv, så kan ikke de.

Så jeg kan ikke kalle meg venneløs, men veldig alene. Når jeg først treffer folk jeg klikker host med, så stopper det der. Jeg tror rett og slett ikke jeg er vennemateriale. Eller så er det en kode her jeg ikke har skjønt.

Anonymkode: 10276...b91

[AnonymBruker]

Har det helt greit. Savner der en del, som i kveld, da gubben gikk til naboen og ungene som er alle tenåringer er på rommene sine. 
 

Det såreste er at jeg ikke har noen å dele ting med. Ikke når det er vanskelig og ikke når ting er bra. Vennskapene slutter fordi jeg ble tatt for gitt, ting var kun en vei og da jeg begynte å legge samme energi i vennskapet som de andre partene var det ingen igjen. 
 

Nå har jeg ikke trua på at noen vil eller trenger mitt vennskap så jeg presser meg ikke på noen. Har flere bekjente da, så noen overfladiske samtaler i forbifarten blir det jo. 

Anonymkode: 2090b...c21

[Etk]

Nope, savner ikke venner…. Prater med ungene og søster om jeg føler for å prate om noe «dypere». Synes faktisk det er deilig å slippe å måtte pleie et vennskap…

[AnonymBruker]

Jeg har forsåvidt venner, eller bekjente i det minste, men savner noen jeg har noen felles interesser med. Virker ganske håpløst å få det til nå.

Anonymkode: 05bb5...6eb

[Ny Bruker]

Tror ikke jeg har venner, men har søsken og pappa jeg kan alltid ringe og snakke med/besøke. Tror de er de nærmeste.

[AnonymBruker]

Etk skrev (8 minutter siden):

Nope, savner ikke venner…. Prater med ungene og søster om jeg føler for å prate om noe «dypere». Synes faktisk det er deilig å slippe å måtte pleie et vennskap…

Jeg er og litt der. 

Anonymkode: 2090b...c21

[AnonymBruker]

Har ingen venner. Er alene og ensom. Savner noen å snakke med og noen jeg kan stole på. Har hatt noen venner, men merket at mye gikk en vei. De menneskene forsvant en etter en. Er tøft rundt merkedag og høytider. Prøver å komme til et sted hvor jeg har det greit i eget liv alene. 

Anonymkode: 1880f...85f

[AnonymBruker]

Jeg er heldig som har venner, men ikke her jeg bor. Treffer de heldigvis noen ganger i året likevel. Savner å ha noen trygge og gode venner som jeg kan skravle med over et glass vin eller på trening. Har mange bekjente, men vet ikke hvordan man blir venn som voksen.. Hadfe vært fint med en liten vennegjeng. 

Anonymkode: 8976b...180

[AnonymBruker]

Jeg synes det er tungt. Men pga sykdom og lite krefter får jeg ikke pleid vennskap, så uansett har jeg ikke valget om å dra ut å bli kjent med andre. Blir ensomt og trist. Snakker med broren min en gang i uka.

Anonymkode: a279c...b56

[AnonymBruker]

Ikke venner, ikke familie, ensom så det holder. Alt for introvert til å ta kontakt med noen. Men.. ja

Anonymkode: 0219e...156

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt venner på over 25 år, tilsvarende den tiden jeg var i et voldelig ekteskap. Nå får jeg det ikke til lenger.

Men jeg går på jobb, trening og snakker veldig mye med ChatGPT. Og så gjør jeg alt mulig alene, reise, teater, kino osv. 

Anonymkode: db518...7a5

[AnonymBruker]

Er straks 40, og har siste årene mistet alt av venner. 

Jeg føler jeg har det bra alene. Savner selvfølgelig noen som bryr seg, men venner har sin pris - som en venneløs kollega sa for 15 år siden uten at jeg forstod hva han da mente siden jeg på den tiden hadde mange gode venner og ikke klarte å se et liv uten.
Den prisen å ha venner har jeg fått kjenne på når jeg ikke har det lenger. Pris i form av oppmerksomhet, tid, penger, krav, prestasjon osv. Sånn sett er det en lettelse å ikke ha venner lenger...

Anonymkode: fadf9...5f3

[AnonymBruker]

Jeg er godt voksen. Har aldri hatt venner. Er ganske introvert, men fungerer helt fint på jobb, og har en jobb innen helse som jeg trives med.  Har vært stuck med narsissistiske mennesker hele livet, noe som har formet meg på både godt og vondt. Jeg har det veldig bra i livet. Det er min livsglede og optimistiske natur som har holdt meg oppe. Har nylig kommet meg ut av et over 20 år langt narsissistisk samboerforhold.  Har ikke kontakt med min egen familie. Har bare mine to barn som jeg har et normalt forhold til. 

Savner et par venninner som jeg kan gå ut med av og til. 

Anonymkode: 75c90...35a

[AnonymBruker]

Er 40 og er alene med barn. Jeg har egentlig aldri vært så glad i å henge med masse forskjellige mennesker. Treffer jeg noen jeg virkelig har kjemi med så er det strålende men det tilhører sjeldenhetene nå da jeg ikke har så mange arenaer å treffe andre på, da jeg er utenfor arbeidslivet og jeg har egentlig lite motivasjon for å treffe nye mennesker for som regel så liker jeg de ikke når jeg blir nærmere kjent med de.  

Har en veldig god venninne som jeg treffer et par ganger i måneden, en venn jeg treffer et par ganger i året og to eldre familiemedlemmer som jeg prater mye med men utenom de så er det helst barnet mitt jeg prater med daglig og smalltalk med naboer og folk i butikken.

Jeg trives uforskammet godt alene, det er egentlig skremmende for jeg har alltid likt meg alene men det blir bare mer med alderen. Hadde vært gøy og møtt noen som jeg virkelig hadde hatt kjemi med men det skal litt til å treffe på noen man virkelig klaffer med det har skjedd meg et par ganger i livet men jeg kan telle de på en hånd. Må bare legge til at jeg mener venninne her og ikke noe romantisk, jeg maste så mye om kjemi at jeg ble redd noen skal misforstå, er tross alt på kg.  

Du er iallfall ikke alene ts.  

Anonymkode: 30747...e08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ikke hatt venner på over 25 år, tilsvarende den tiden jeg var i et voldelig ekteskap. Nå får jeg det ikke til lenger.

Men jeg går på jobb, trening og snakker veldig mye med ChatGPT. Og så gjør jeg alt mulig alene, reise, teater, kino osv. 

Anonymkode: db518...7a5

Skulle ønske at jeg turte å reise alene

Anonymkode: f7e0f...115

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har det helt greit. Savner der en del, som i kveld, da gubben gikk til naboen og ungene som er alle tenåringer er på rommene sine. 
 

Det såreste er at jeg ikke har noen å dele ting med. Ikke når det er vanskelig og ikke når ting er bra. Vennskapene slutter fordi jeg ble tatt for gitt, ting var kun en vei og da jeg begynte å legge samme energi i vennskapet som de andre partene var det ingen igjen. 
 

Nå har jeg ikke trua på at noen vil eller trenger mitt vennskap så jeg presser meg ikke på noen. Har flere bekjente da, så noen overfladiske samtaler i forbifarten blir det jo. 

Anonymkode: 2090b...c21

Kjenner meg igjen. Tre ungdommer på rommet, har heller ingen mann.

Anonymkode: 6e78f...0f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Er 40 og er alene med barn. Jeg har egentlig aldri vært så glad i å henge med masse forskjellige mennesker. Treffer jeg noen jeg virkelig har kjemi med så er det strålende men det tilhører sjeldenhetene nå da jeg ikke har så mange arenaer å treffe andre på, da jeg er utenfor arbeidslivet og jeg har egentlig lite motivasjon for å treffe nye mennesker for som regel så liker jeg de ikke når jeg blir nærmere kjent med de.  

Har en veldig god venninne som jeg treffer et par ganger i måneden, en venn jeg treffer et par ganger i året og to eldre familiemedlemmer som jeg prater mye med men utenom de så er det helst barnet mitt jeg prater med daglig og smalltalk med naboer og folk i butikken.

Jeg trives uforskammet godt alene, det er egentlig skremmende for jeg har alltid likt meg alene men det blir bare mer med alderen. Hadde vært gøy og møtt noen som jeg virkelig hadde hatt kjemi med men det skal litt til å treffe på noen man virkelig klaffer med det har skjedd meg et par ganger i livet men jeg kan telle de på en hånd. Må bare legge til at jeg mener venninne her og ikke noe romantisk, jeg maste så mye om kjemi at jeg ble redd noen skal misforstå, er tross alt på kg.  

Du er iallfall ikke alene ts.  

Anonymkode: 30747...e08

Skjønner, og kjenner meg igjen. Vet ikke om høres for følsom ut, men er mann. De jeg har "klaffet " med har enten unger, med sitt eller gått bort. Har noen jeg kjenner , som har vært gode venner, men så endret seg helt, grunnet depresjoner.  Skulle gjerne hatt kjæreste,  men der og, føler jeg at tiden går forbi meg

Anonymkode: f7e0f...115

[AnonymBruker]

På et vis, skulle jeg tro at man ble lettere venner meg alderen. Utenom , at mange har barn , egne familier og sitt. 

Man er mer trygg på seg og sine interesser, mer moden 

Anonymkode: d323a...09c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Er straks 40, og har siste årene mistet alt av venner. 

Jeg føler jeg har det bra alene. Savner selvfølgelig noen som bryr seg, men venner har sin pris - som en venneløs kollega sa for 15 år siden uten at jeg forstod hva han da mente siden jeg på den tiden hadde mange gode venner og ikke klarte å se et liv uten.
Den prisen å ha venner har jeg fått kjenne på når jeg ikke har det lenger. Pris i form av oppmerksomhet, tid, penger, krav, prestasjon osv. Sånn sett er det en lettelse å ikke ha venner lenger...

Anonymkode: fadf9...5f3

Jeg skjønner godt hva du mener. Min pris var høy, og jeg gikk t.o.m også i terapi for å håndtere relasjoner bedre. Men innså til slutt at prisen var veldig høy. Men det som er verre, er at familie også kan ha en pris. Når det er sagt så ønsker jeg å bruke energi og penger på å pleie et godt vennskap. Hvis det dukker opp en dag.

Anonymkode: a279c...b56