Gjør jeg dumt i å gå fra denne mannen? Eller har jeg et forvridd syn på hvordan kjærlighet burde være?

[AnonymBruker]

Kafarsken skrev (1 time siden):

Han tar seg tid til meg uansett hva det er.

Fordi, problemet er at jeg betviler alt. Det virker som de dårlige sidene hans overskygger de gode. 

Jeg har klart å overbevise meg selv om at det er forholdet som er problemet, og jeg blir ikke lykkelig før jeg går. 

 

Du bør så raskt som mulig få litt hjelp til å få perspektiv på dine tanker.

Hvis du skal kun fokusere på hans dårlige sider vil det blir slitsomt for han også. Da spørs det hvor lenge han gidder.

Anonymkode: 37ff6...886

[AnonymBruker]

Helt enig med de andre her som nevner PMDD. 

Les deg opp på denne lidelsen, og ta kontakt med fastlegen. Det finnes hjelp å få!!

Anonymkode: 9d8a9...db4

[AnonymBruker]

TS, jeg kan nesten garantere deg at du ikke kommer til å finne en som har bedre kvaliteter enn han ser, som i tillegg er empatisk og elsker DEG. Joda, det finnes noen fantastiske menn som både er empatisk, ordentlig OG som er ryddige av seg, men den komboen er umåtelig sjelden, og sannsynligheten for at de allerede er tatt, er også stor. 

De egenskapene du etterlyser er forøvrig sjeldne hos menn. I de aller fleste forholdene jeg kjenner til, er det helt vanlig at mennene "ikke ser" ting som må gjøres, men trenger å bli fortalt det av kvinnen. Irriterende, ja, men ingen er perfekte. Av dere to, ville jeg heller levd sammen med mannen din enn med deg, som sliter med depresjon. Har selv slitt med depresjon, og vet at du ikke kan noe for det, men det er utrolig slitsomt og tungt å leve med noen som sliter psykisk. Ønsker deg alt godt, TS, hold på han fyren der!

 

Anonymkode: ba342...c5b

[AnonymBruker]

Litt på siden: Det virker som en merkelig depresjon- som er der 2 uker av gangen, og der du har lyst å droppe mannen. Den virker hormonell. 

https://www.volvat.no/tjenester/gynekologi/premenstruell-dysforisk-lidelse-pmdd/

 

Anonymkode: 2bbb6...3ac

[AnonymBruker]

Aldri ta en slik avgjørelse når du er deprimert. 

Jeg hadde en mann lik din, var deprimert og gjorde det slutt. Livet er kullsvart på denne siden av gjerdet, jeg har et forferdelig liv uten han, og skulle så gjerne gjort det om😭😭

Få hjelp for depresjonen først, og prøv å redde forholdet før du gjør noe du potensielt kan angre på resten av livet😢😭

Anonymkode: f66df...c1a

[AnonymBruker]

Nå sier du jo veldig lite om hvordan dere har det sammen. Tenker det er viktigere at dere ler, har det gøy og generelt at overvekten av samhandlingen dere har med hverandre er positiv. Det nytter ikke å ha en snill og god kjæreste hvis forholdet ellers ikke gir deg noe.

Anonymkode: 8a066...d9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nå sier du jo veldig lite om hvordan dere har det sammen. Tenker det er viktigere at dere ler, har det gøy og generelt at overvekten av samhandlingen dere har med hverandre er positiv. Det nytter ikke å ha en snill og god kjæreste hvis forholdet ellers ikke gir deg noe.

Anonymkode: 8a066...d9f

Når man er deprimert er det lite som gir deg noe, og å le og ha det gøy er ganske fjernt da. Ts bør derfor ta tak i sine depresjoner før hun dumper mannen. Hun bør iallefall ikke konkludere med at forholdet ikke gir henne noe når hun er i en tilstand hvor lite gir noe, og hvor depresjon farger alt hun opplever og føler (gjerne ikke føler på grunn av depresjon). 

Ts forteller forsåvidt også at forholdet gir henne mye. Hvem vil orke å stille opp for henne og prate henne gjennom de tyngste dagene om hun går fra ham? Ingen! Da vil hun trolig være like deprimert, og livet vil ikke bli enklere, men tommere, og veldig ensomt. En ny mann som orker dette vil også bli vanskelig å finne. 

For begges skyld bør hun imidlertid ta tak i sin psyke. Livet blir ikke godt med depresjoner. 

 

Anonymkode: fa7c7...5db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det blir veldig vanskelig å finne en bedre en altså!  

Anonymkode: 15c98...8bd

👍🏻👍🏻

Anonymkode: 8e7fa...9ac

[TomKrus]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Du finner ikke mange menn av det kaliberet, selv om han er dårlig på å se hva som må gjøres. En ny kjæreste er kanskje god på det, men dårlig på mye av det andre. 

Anonymkode: fa245...3cb

Det er jo helt på tryne hele temaet her, TS virker som vil ha nye eventyr men er livredd for å miste det hun har, og det med rette.

Og til det ryddegreiene ute ? Skaff dere en boenhet hvor dette ikke er tema ! Om man ikke har interessen skal man ikke eie en boenhet med mye vedlikehold ute. TS virker som hun tror at gresset er så mye grønnere på andre siden, bare vent til hun ser at der er det enorme ørkener. Da kommer virkelig angeren og verre depresjon,

[AnonymBruker]

Han kan være en bra mann selv om han ikke er så glad i å kappe trær. Selv skulle jeg ønske at jeg slapp å eie en sag i mitt liv. Og noe annet verktøy også for den saks skyld. Drømmer om å bo i leilighet og slippe alle "mannegreiene" som må gjøres rundt huset. 

Gjør det meg til en dårlig mann av den grunn? 

Anonymkode: dcdd8...507

[Fighter83]

Kafarsken skrev (15 timer siden):

Nå må jeg bare krype til korset og innrømme at jeg faktisk trenger hjelp. Jeg har ikke mange å snakke med om mine problemer, annet enn min kjæreste gjennom syv år.
Jeg er rådvill og føler jeg har kommet inn i et tankespinn jeg overhodet ikke kommer meg ut av. 
Beklager på forhånd for langt innlegg.

Jeg er ei kvinne på snart 40 år. Har en kjæreste på syvende året som jeg bor sammen med. Vi er frivillig barnløse.
Han kan vel beskrives som en ambisiøs, respektfull, lojal, snill og pålitelig kjæreste. Han er en god elsker som setter mine behov først, holder seg godt trent, han drikker ikke alkohol med mindre vi tar en fest sammen. Man har ikke søvnløse netter med han her, hvor man lurer på hvor han er eller hva han gjør. 
I perioder hvor jeg er sterkt deprimert, kan han bruke uendelig med timer på telefonen (når han er vekke på jobb), for å snakke meg til fornuft og forsikre meg om at ting blir bra, dette prioriterer han før søvn, selv etter en lang og hard fysisk arbeidsdag. Han tar seg tid til meg uansett hva det er.

Men han har også noen sider som gjør at jeg kan bli ganske lei. Han er dårlig på å se hva som må gjøres her hjemme. Han ser ikke så godt det utenfor husveggene her som må gjøres heller. Jeg føler jeg må mase og fortelle slike ting. 
Han gjør det dog om jeg spør, uten å nøle. F.eks så ligger det en haug med trær utenfor huset her som skulle vært kappet opp, men han sitter heller inne å ser tv eller trykker på tlf (går mest i finn.no og youtube) enn å gjøre de typiske ‘mannegreiene’ ute. Dette er med å gjør at jeg undres innimellom hvordan det hadde vært å bo sammen med noen som ser slikt å gjør noe med det på egen initiativ?

Fordi, problemet er at jeg betviler alt. Det virker som de dårlige sidene hans overskygger de gode. 
Det skal også nevnes at jeg sliter en del med depresjon. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske, men det har blitt værre de siste åra, føles det som. 
Jeg har kanskje 1-2 gode uker på en mnd, så er alt bare dritt igjen. 
I de gode ukene, så kan jeg kjenne på litt varme følelser ovenfor kjæresten, men resten av mnd så er det kaldt og det føles som om det eneste rette er for meg å gå fra han, for først da kan jeg bli lykkelig igjen. 
Men jeg er redd jeg lurer meg selv. Det føles som om det ligger et slør over tankene mine og jeg klarer ikke tenke ordentlig. 
Hodet mitt sier at siden lidenskapen og forelskelsesfølelsene er borte, så er ikke dette forholdet liv laga. Jeg savner sånn å føle på disse følelsene, at det gjør vondt. 
Alt jeg ser rundt meg og på f.eks sosiale medier er forelskede mennesker som ler sammen, og som har mange fine opplevelser. Damer som har menn som viser at de er stolt av kvinna si, de får fine gaver og overraskelser. 
Jeg kjenner jeg blir sjalu av dette, og skal ikke legge skjul på at det farger synet jeg får på mitt eget forhold. 

Jeg har vært transparent om alle følelser og tanker jeg har til min kjæreste, og han tror helhjertet at det er depresjonen som fjerner mine følelser for han, og at det vil bli bedre. 
Men for meg så er tankene så ekte, at jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Det føles så håpløst når alt er så mørkt ellers😞 

Jeg har klart å overbevise meg selv om at det er forholdet som er problemet, og jeg blir ikke lykkelig før jeg går. 
Føler jeg blir spist opp av mine egne tanker, og jeg holder på å bli gal😞 
 

Høres ut som du har en ille form for PMS i og med at det går i sykluser av noe slag💞 Men ellers er det depresjonen som snakker deg og forholdet ditt ned. Hva med å snakke med en gynokolog og sjekke om det er PMS? Hva kan man evt gjøre med dette? Om du ikke skal ha barn kan man evt prøve medisiner eller fjerne eggstokker?

Endret fredag kl 10:27 av Fighter83

[AnonymBruker]

Kafarsken skrev (20 timer siden):

Nå må jeg bare krype til korset og innrømme at jeg faktisk trenger hjelp. Jeg har ikke mange å snakke med om mine problemer, annet enn min kjæreste gjennom syv år.
Jeg er rådvill og føler jeg har kommet inn i et tankespinn jeg overhodet ikke kommer meg ut av. 
Beklager på forhånd for langt innlegg.

Jeg er ei kvinne på snart 40 år. Har en kjæreste på syvende året som jeg bor sammen med. Vi er frivillig barnløse.
Han kan vel beskrives som en ambisiøs, respektfull, lojal, snill og pålitelig kjæreste. Han er en god elsker som setter mine behov først, holder seg godt trent, han drikker ikke alkohol med mindre vi tar en fest sammen. Man har ikke søvnløse netter med han her, hvor man lurer på hvor han er eller hva han gjør. 
I perioder hvor jeg er sterkt deprimert, kan han bruke uendelig med timer på telefonen (når han er vekke på jobb), for å snakke meg til fornuft og forsikre meg om at ting blir bra, dette prioriterer han før søvn, selv etter en lang og hard fysisk arbeidsdag. Han tar seg tid til meg uansett hva det er.

Men han har også noen sider som gjør at jeg kan bli ganske lei. Han er dårlig på å se hva som må gjøres her hjemme. Han ser ikke så godt det utenfor husveggene her som må gjøres heller. Jeg føler jeg må mase og fortelle slike ting. 
Han gjør det dog om jeg spør, uten å nøle. F.eks så ligger det en haug med trær utenfor huset her som skulle vært kappet opp, men han sitter heller inne å ser tv eller trykker på tlf (går mest i finn.no og youtube) enn å gjøre de typiske ‘mannegreiene’ ute. Dette er med å gjør at jeg undres innimellom hvordan det hadde vært å bo sammen med noen som ser slikt å gjør noe med det på egen initiativ?

Fordi, problemet er at jeg betviler alt. Det virker som de dårlige sidene hans overskygger de gode. 
Det skal også nevnes at jeg sliter en del med depresjon. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske, men det har blitt værre de siste åra, føles det som. 
Jeg har kanskje 1-2 gode uker på en mnd, så er alt bare dritt igjen. 
I de gode ukene, så kan jeg kjenne på litt varme følelser ovenfor kjæresten, men resten av mnd så er det kaldt og det føles som om det eneste rette er for meg å gå fra han, for først da kan jeg bli lykkelig igjen. 
Men jeg er redd jeg lurer meg selv. Det føles som om det ligger et slør over tankene mine og jeg klarer ikke tenke ordentlig. 
Hodet mitt sier at siden lidenskapen og forelskelsesfølelsene er borte, så er ikke dette forholdet liv laga. Jeg savner sånn å føle på disse følelsene, at det gjør vondt. 
Alt jeg ser rundt meg og på f.eks sosiale medier er forelskede mennesker som ler sammen, og som har mange fine opplevelser. Damer som har menn som viser at de er stolt av kvinna si, de får fine gaver og overraskelser. 
Jeg kjenner jeg blir sjalu av dette, og skal ikke legge skjul på at det farger synet jeg får på mitt eget forhold. 

Jeg har vært transparent om alle følelser og tanker jeg har til min kjæreste, og han tror helhjertet at det er depresjonen som fjerner mine følelser for han, og at det vil bli bedre. 
Men for meg så er tankene så ekte, at jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Det føles så håpløst når alt er så mørkt ellers😞 

Jeg har klart å overbevise meg selv om at det er forholdet som er problemet, og jeg blir ikke lykkelig før jeg går. 
Føler jeg blir spist opp av mine egne tanker, og jeg holder på å bli gal😞 
 

Du må søke hjelp. Om du tror at den støtten han gir deg nå du har det tungt kommer fra en uendelig kilde, så tar du feil. 

Har dere et balansert forhold, der summen av bidrag på ulike områder utnevner hverandre? Kanskje du skal gi han litt slækk på husarbeidet hvis han gir opp søvn på jobbreise for deg?

Hvorfor kan du ikke gå ut og kappe de trærne? Hvis du ikke kan det, så skal du kanskje være forsiktig med å forvente/kreve det av han(?) 

Kom akkurat ut av et forhold med en person med angst, depresjon etc. Det var blytungt, og ekstremt energikrevende. Alt blir tolket feil, og man bruker 10 ganger så lang tid på å snakke rundt ting, som om selve tingen. Det er drepende. 

Jeg tror du må gå en runde eller syv med deg selv. Han høres ut som en stabil og god mann. Er nesten fristet til å tenke at han fortjener ei som setter mer pris på ham. Kanskje du skal sette han fri.... 

Anonymkode: 63981...6cb

[Blåsippa]

Det står neppe noen å krafser på døra for å ta plassen til din nåværende mann om det blir slutt mellom dere. Og da har du fortsatt ting inne og ute  som må gjøres, men uten noen til å hjelpe deg og uten emosjonell støtte. Det er neppe noen god deal for deg.

Kanskje kan det hjelpe at dere sammen lager en liste over ting som må gjøres?

Forklar ham at du blir så urolig og engstelig over alt som ikke blir gjort, og at du hadde satt pris på om dere kan fordele noen oppgaver hver ettermiddag/helg. 

Også må du innimellom huske på å si takk. "Takk for at du hengte opp klærne i dag". "Takk for at du tok deg tid til å prate så lenge med meg i dag". Det skal så lite til, men betyr så mye for mottaker.

[AnonymBruker]

Kafarsken skrev (På 6.3.2025 den 19.46):

Nå må jeg bare krype til korset og innrømme at jeg faktisk trenger hjelp. Jeg har ikke mange å snakke med om mine problemer, annet enn min kjæreste gjennom syv år.
Jeg er rådvill og føler jeg har kommet inn i et tankespinn jeg overhodet ikke kommer meg ut av. 
Beklager på forhånd for langt innlegg.

Jeg er ei kvinne på snart 40 år. Har en kjæreste på syvende året som jeg bor sammen med. Vi er frivillig barnløse.
Han kan vel beskrives som en ambisiøs, respektfull, lojal, snill og pålitelig kjæreste. Han er en god elsker som setter mine behov først, holder seg godt trent, han drikker ikke alkohol med mindre vi tar en fest sammen. Man har ikke søvnløse netter med han her, hvor man lurer på hvor han er eller hva han gjør. 
I perioder hvor jeg er sterkt deprimert, kan han bruke uendelig med timer på telefonen (når han er vekke på jobb), for å snakke meg til fornuft og forsikre meg om at ting blir bra, dette prioriterer han før søvn, selv etter en lang og hard fysisk arbeidsdag. Han tar seg tid til meg uansett hva det er.

Men han har også noen sider som gjør at jeg kan bli ganske lei. Han er dårlig på å se hva som må gjøres her hjemme. Han ser ikke så godt det utenfor husveggene her som må gjøres heller. Jeg føler jeg må mase og fortelle slike ting. 
Han gjør det dog om jeg spør, uten å nøle. F.eks så ligger det en haug med trær utenfor huset her som skulle vært kappet opp, men han sitter heller inne å ser tv eller trykker på tlf (går mest i finn.no og youtube) enn å gjøre de typiske ‘mannegreiene’ ute. Dette er med å gjør at jeg undres innimellom hvordan det hadde vært å bo sammen med noen som ser slikt å gjør noe med det på egen initiativ?

Fordi, problemet er at jeg betviler alt. Det virker som de dårlige sidene hans overskygger de gode. 
Det skal også nevnes at jeg sliter en del med depresjon. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske, men det har blitt værre de siste åra, føles det som. 
Jeg har kanskje 1-2 gode uker på en mnd, så er alt bare dritt igjen. 
I de gode ukene, så kan jeg kjenne på litt varme følelser ovenfor kjæresten, men resten av mnd så er det kaldt og det føles som om det eneste rette er for meg å gå fra han, for først da kan jeg bli lykkelig igjen. 
Men jeg er redd jeg lurer meg selv. Det føles som om det ligger et slør over tankene mine og jeg klarer ikke tenke ordentlig. 
Hodet mitt sier at siden lidenskapen og forelskelsesfølelsene er borte, så er ikke dette forholdet liv laga. Jeg savner sånn å føle på disse følelsene, at det gjør vondt. 
Alt jeg ser rundt meg og på f.eks sosiale medier er forelskede mennesker som ler sammen, og som har mange fine opplevelser. Damer som har menn som viser at de er stolt av kvinna si, de får fine gaver og overraskelser. 
Jeg kjenner jeg blir sjalu av dette, og skal ikke legge skjul på at det farger synet jeg får på mitt eget forhold. 

Jeg har vært transparent om alle følelser og tanker jeg har til min kjæreste, og han tror helhjertet at det er depresjonen som fjerner mine følelser for han, og at det vil bli bedre. 
Men for meg så er tankene så ekte, at jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Det føles så håpløst når alt er så mørkt ellers😞 

Jeg har klart å overbevise meg selv om at det er forholdet som er problemet, og jeg blir ikke lykkelig før jeg går. 
Føler jeg blir spist opp av mine egne tanker, og jeg holder på å bli gal😞 
 

Han høres ut som en over gjennomsnittet bra mann

Anonymkode: 09c21...351

[AnonymBruker]

Du er flink til å fortelle alt han gjør for deg. Men hva gjør du for han?

Anonymkode: 1a84b...440

[AnonymBruker]

Det er stor sjans for at du preges av depresjonen i hvordan du leser forholdet. Skal nok vanskelig gjøres å finne en bedre mann. Hvis du likevel ikke elsker ham, slipp han fri, og finn deg selv.

Anonymkode: 459fb...4b8

[Anomyn Burker]

Jeg vil prøve meg på et annet perspektiv. 

Flere ting kan være sant samtidig. 

Hvis det er slik ts at du har en alvorlig form for pms vil den forsterke seg om du egentlig ikke liker mannen din. Slik sett vil du få det bedre om du forlater han. 

Selv om din mann har mange gode egenskaper er han ikke riktig for deg. Du synes det er lite tak i han. 

Jeg regner med du har kommet i en ond sirkel. Når pms kommer misliker du han og tankene tar overhånd. Når pms går over kommer angsten. Det skjer gang på gang og disse to stadiene forsterker hverandre. 

Du tror kanskje det er det at han ikke kapper trærne som er problemet. Eller at dere ikke har det slik som andre. Men jeg regner med at du ikke klarer å sette fingeren på akkurat hva det er. 

Men det er ikke annet enn at du ikke passer sammen med han. Da får du denne runddansen. 

Det er ikke så rart du får panikk. Og han er din nærmeste og han må roe deg ned. 

Verken du eller han kan leve slik. 

Bestill time hos gynokolog og få utredet dine plager. En lavdose antidepressiva kan hjelpe når pms står på som verst. Så vil du kanskje se det hele klarere. 

Men jeg tror nok jeg hadde brutt opp hadde jeg vært deg. 

[AnonymBruker]

Det er nok bare snakk om tid før han går fra henne. Ingen orker å leve sånn i lengden.
Stakkars mann!

Anonymkode: e5346...aa1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.3.2025 den 20.17):

Du er kjempeheldig, men ser det ikke selv. Du sier du er deprimert to uker i måneden (sånn ca.), har du sjekket om det kan være pms/pmdd? Går du til behandling? 

 

AnonymBruker skrev (På 6.3.2025 den 20.18):

Jeg klarer ikke å svare på noe annet enn det med den periodiske depresjonen din. Som å lese om meg. Du trenger hormonbehandling!! 

Disse👆

Ts, kartlegg hvilke uker syklus du sliter med tunge tanker. E det feks mellom dag 14-32 i syklus er det stor sannsynlighet for PMS-PMDD. Da kan medisiner være en mulig løsning.

Du må uansett gå til legen med depresjonen din. Og så ville jeg ikke tatt noen hastige beslutninger om å forlate ham før du har fått hjelp. Kanskje får du ett nytt syn på ting med terapi og/eller riktige medisiner.

Slik du beskriver mannen din, så er vel egentlig den eneste negative siden du deler at han ikke evner å se hva som må gjøres i hjemmet. Men vet du hva? Dette tror jeg er noe flertallet av menn sliter med. Særlig om de har bodd lenge alene. Kanskje han gjorde det før han traff deg? Mitt tips er å sette dere ned sammen og lage en plan med fordeling av oppgaver. Feks skive ned alt som skal gjøres i løpet av dagen, uken, måneden osv og skriv navnet på hvem som skal utføre oppgaven. Følg denne og gjerne mas litt om det ikke blir gjort like vel. Er det ting på den lista han ikke er enig i at bør vær der (det er også typisk, feks at han ikke ser nødvendigheten av at kjøkkenskapdørene blir vasket hver uke o.l;). Da inngår dere kompromiss.

Men først og fremst må du jobbe med holdningene dine til denne mannen og ikke minst jobbe med deg selv.

 

Anonymkode: d091b...2e7

[AnonymBruker]

Du spør om du gjør dumt av å forlate denne mannen

— og svaret nei. At du forlater han vil sannsynligvis bli det besta for han. Du ser,ts. Du er problemet her. Din ambivalens og deprimerende tilnærming til forholdet med han. Du er selvsentrert og negativ som mange av dere kvinner er. Slipp han fri ❤️

Anonymkode: ffc82...3d3