Gjør jeg dumt i å gå fra denne mannen? Eller har jeg et forvridd syn på hvordan kjærlighet burde være?

[Kafarsken]

Nå må jeg bare krype til korset og innrømme at jeg faktisk trenger hjelp. Jeg har ikke mange å snakke med om mine problemer, annet enn min kjæreste gjennom syv år.
Jeg er rådvill og føler jeg har kommet inn i et tankespinn jeg overhodet ikke kommer meg ut av. 
Beklager på forhånd for langt innlegg.

Jeg er ei kvinne på snart 40 år. Har en kjæreste på syvende året som jeg bor sammen med. Vi er frivillig barnløse.
Han kan vel beskrives som en ambisiøs, respektfull, lojal, snill og pålitelig kjæreste. Han er en god elsker som setter mine behov først, holder seg godt trent, han drikker ikke alkohol med mindre vi tar en fest sammen. Man har ikke søvnløse netter med han her, hvor man lurer på hvor han er eller hva han gjør. 
I perioder hvor jeg er sterkt deprimert, kan han bruke uendelig med timer på telefonen (når han er vekke på jobb), for å snakke meg til fornuft og forsikre meg om at ting blir bra, dette prioriterer han før søvn, selv etter en lang og hard fysisk arbeidsdag. Han tar seg tid til meg uansett hva det er.

Men han har også noen sider som gjør at jeg kan bli ganske lei. Han er dårlig på å se hva som må gjøres her hjemme. Han ser ikke så godt det utenfor husveggene her som må gjøres heller. Jeg føler jeg må mase og fortelle slike ting. 
Han gjør det dog om jeg spør, uten å nøle. F.eks så ligger det en haug med trær utenfor huset her som skulle vært kappet opp, men han sitter heller inne å ser tv eller trykker på tlf (går mest i finn.no og youtube) enn å gjøre de typiske ‘mannegreiene’ ute. Dette er med å gjør at jeg undres innimellom hvordan det hadde vært å bo sammen med noen som ser slikt å gjør noe med det på egen initiativ?

Fordi, problemet er at jeg betviler alt. Det virker som de dårlige sidene hans overskygger de gode. 
Det skal også nevnes at jeg sliter en del med depresjon. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske, men det har blitt værre de siste åra, føles det som. 
Jeg har kanskje 1-2 gode uker på en mnd, så er alt bare dritt igjen. 
I de gode ukene, så kan jeg kjenne på litt varme følelser ovenfor kjæresten, men resten av mnd så er det kaldt og det føles som om det eneste rette er for meg å gå fra han, for først da kan jeg bli lykkelig igjen. 
Men jeg er redd jeg lurer meg selv. Det føles som om det ligger et slør over tankene mine og jeg klarer ikke tenke ordentlig. 
Hodet mitt sier at siden lidenskapen og forelskelsesfølelsene er borte, så er ikke dette forholdet liv laga. Jeg savner sånn å føle på disse følelsene, at det gjør vondt. 
Alt jeg ser rundt meg og på f.eks sosiale medier er forelskede mennesker som ler sammen, og som har mange fine opplevelser. Damer som har menn som viser at de er stolt av kvinna si, de får fine gaver og overraskelser. 
Jeg kjenner jeg blir sjalu av dette, og skal ikke legge skjul på at det farger synet jeg får på mitt eget forhold. 

Jeg har vært transparent om alle følelser og tanker jeg har til min kjæreste, og han tror helhjertet at det er depresjonen som fjerner mine følelser for han, og at det vil bli bedre. 
Men for meg så er tankene så ekte, at jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Det føles så håpløst når alt er så mørkt ellers😞 

Jeg har klart å overbevise meg selv om at det er forholdet som er problemet, og jeg blir ikke lykkelig før jeg går. 
Føler jeg blir spist opp av mine egne tanker, og jeg holder på å bli gal😞 
 

[Rainstorm2.0]

En kan ikke endre andre, men det er helt klart at en kan bli tydeligere på hva en ønsker seg og få mer av det, hvis en kommuniserer på en tiltalende måte. Hvis du ønsker deg blomster så er jeg overbevist om at du kan få blomster også av denne mannen, om du bare kommuniserer det på en digg nok måte. Boken under hjelper også med det. 

At du er deprimert, tror du det utelukkende handler om denne mannen? Hvis ikke ville jeg satt all min innsats inn på å bli mer lykkelig for meg selv, for da vil jo også de varme følelsene for mannen komme. 

Anbefaler boken "The empowered wife" av Laura Doyle på det sterkeste. Også kanskje å finne ut av hvilke behov er det du ikke får dekke som bidrar til depresjonen din, og så sett alle dine kluter der i noen måneder. 

Gresset er grønnere der en vanner SEG SELV, tenker jeg. 😅

[visp]

Tror ikke det finnes så mange bra menn som det du beskriver han som. Og det du sitter og ser på sosiale medier..... det er stort sett bullshit. Det er ikke virkeligheten.

Men, depresjon er drepen for relasjoner, og du føler nok ikke at du har så mye å gi? Det høres ut som om du bruker han endel for å prøve å stå i det, og det tror jeg neppe er særlig lurt for forholdet.

 

[AnonymBruker]

Gresset er ikke grønnere på den andre siden og det høres jo ut som han er en fantastisk mann, bortsett fra at han ikke ser "manneting" som du sier. Men hvorfor kan du ikke kappe opp de grenene?

Utifra hva du skriver her høres det vertfall ut som om du er problemet og at du styres veldig av hormoner.

Anonymkode: 49976...d02

[AnonymBruker]

Du finner ikke mange menn av det kaliberet, selv om han er dårlig på å se hva som må gjøres. En ny kjæreste er kanskje god på det, men dårlig på mye av det andre. 

Anonymkode: fa245...3cb

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hva du har imot kjæresten din. Gjør alt du vil når du spør, både ute og inne, og støtter deg i en alvorlig depresjon...

Men hvilken hjelp får du for depresjonen din? Det virker mye viktigere enn hvem du skal date.. 

Anonymkode: 83057...72c

[AnonymBruker]

Det blir veldig vanskelig å finne en bedre en altså!  

Anonymkode: 15c98...8bd

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale deg på det sterkeste å oppsøke legen din og be om henvisning til dps og terapi. 
Depresjon suger all energi og livsglede når den står på som verst. 
Det du forteller om mannen din sier meg at han er en klippe , og jeg tror faktisk at du vil slite med å kunne få oppleve lignende støtte og omsorg fra en annen mann enn så lenge du sliter psykisk.  
Dere har ikke barn , og da er det vel kun huslige oppgaver og plikter som ligger på dere? 
Jeg tror du skal tenke på det at han bruker en del tid og energi på å trygge deg og ta vare på deg når du er langt nede. 
At han kanskje sliter litt med å komme seg utendørs for å rydde i hagen el lign må du føre på kontoen for hans innsats ovenfor deg. 
Vil du ikke ha han så kan du sende han ut på det åpne markedet. 
Der vil han forsvinne fort , tro meg.  
Brett opp ermene og sørg for at du får terapi og behandling for depresjonen din. 
Da tror jeg at tåken din vil lette ! 
Lykke til ! ❤️

Anonymkode: fcdaa...8ac

[AnonymBruker]

Kafarsken skrev (15 minutter siden):

Nå må jeg bare krype til korset og innrømme at jeg faktisk trenger hjelp. Jeg har ikke mange å snakke med om mine problemer, annet enn min kjæreste gjennom syv år.
Jeg er rådvill og føler jeg har kommet inn i et tankespinn jeg overhodet ikke kommer meg ut av. 
Beklager på forhånd for langt innlegg.

Jeg er ei kvinne på snart 40 år. Har en kjæreste på syvende året som jeg bor sammen med. Vi er frivillig barnløse.
Han kan vel beskrives som en ambisiøs, respektfull, lojal, snill og pålitelig kjæreste. Han er en god elsker som setter mine behov først, holder seg godt trent, han drikker ikke alkohol med mindre vi tar en fest sammen. Man har ikke søvnløse netter med han her, hvor man lurer på hvor han er eller hva han gjør. 
I perioder hvor jeg er sterkt deprimert, kan han bruke uendelig med timer på telefonen (når han er vekke på jobb), for å snakke meg til fornuft og forsikre meg om at ting blir bra, dette prioriterer han før søvn, selv etter en lang og hard fysisk arbeidsdag. Han tar seg tid til meg uansett hva det er.

Men han har også noen sider som gjør at jeg kan bli ganske lei. Han er dårlig på å se hva som må gjøres her hjemme. Han ser ikke så godt det utenfor husveggene her som må gjøres heller. Jeg føler jeg må mase og fortelle slike ting. 
Han gjør det dog om jeg spør, uten å nøle. F.eks så ligger det en haug med trær utenfor huset her som skulle vært kappet opp, men han sitter heller inne å ser tv eller trykker på tlf (går mest i finn.no og youtube) enn å gjøre de typiske ‘mannegreiene’ ute. Dette er med å gjør at jeg undres innimellom hvordan det hadde vært å bo sammen med noen som ser slikt å gjør noe med det på egen initiativ?

Fordi, problemet er at jeg betviler alt. Det virker som de dårlige sidene hans overskygger de gode. 
Det skal også nevnes at jeg sliter en del med depresjon. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske, men det har blitt værre de siste åra, føles det som. 
Jeg har kanskje 1-2 gode uker på en mnd, så er alt bare dritt igjen. 
I de gode ukene, så kan jeg kjenne på litt varme følelser ovenfor kjæresten, men resten av mnd så er det kaldt og det føles som om det eneste rette er for meg å gå fra han, for først da kan jeg bli lykkelig igjen. 
Men jeg er redd jeg lurer meg selv. Det føles som om det ligger et slør over tankene mine og jeg klarer ikke tenke ordentlig. 
Hodet mitt sier at siden lidenskapen og forelskelsesfølelsene er borte, så er ikke dette forholdet liv laga. Jeg savner sånn å føle på disse følelsene, at det gjør vondt. 
Alt jeg ser rundt meg og på f.eks sosiale medier er forelskede mennesker som ler sammen, og som har mange fine opplevelser. Damer som har menn som viser at de er stolt av kvinna si, de får fine gaver og overraskelser. 
Jeg kjenner jeg blir sjalu av dette, og skal ikke legge skjul på at det farger synet jeg får på mitt eget forhold. 

Jeg har vært transparent om alle følelser og tanker jeg har til min kjæreste, og han tror helhjertet at det er depresjonen som fjerner mine følelser for han, og at det vil bli bedre. 
Men for meg så er tankene så ekte, at jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Det føles så håpløst når alt er så mørkt ellers😞 

Jeg har klart å overbevise meg selv om at det er forholdet som er problemet, og jeg blir ikke lykkelig før jeg går. 
Føler jeg blir spist opp av mine egne tanker, og jeg holder på å bli gal😞 
 

Så du tror ikke det koster han energimessig å være så emosjonelt tilgjengelig for deg som han er? 

Depresjon er tungt for deg. Det er også tungt for han. Det virker ikke som du har helt forståelse eller empati for det. I et parforhold så påvirker man hverandre gjensidig. Bare så du er klar over det. Du kan ikke få i pose og sekk. Han er ikke supermann!

Anonymkode: b4d17...3fc

[AnonymBruker]

Prøv selv å lev med en person som er kronisk deprimert.. De fleste blir ødelagt over tid da forholdet kun baserer seg på de og deres behov. 

Du har skutt gullfuglen, han er avspist. 

Anonymkode: ffa55...08a

[AnonymBruker]

Han høres ut som et kupp, blir vanskelig å finne bedre. Men om du ikke elsker ham, så må du nesten gå. 
 

Anonymkode: f1da3...90f

[AnonymBruker]

Tror nok det blir vanskelig å erstatte han der. Jeg er kvinne, veldig empatisk, men jeg hadde blitt mentalt utslitt av å støtte partner slik han gjør. Vil påstå at det er rimelig fantastisk av ham. 

Du bør virkelig søke hjelp mot dine depresjoner. Du kan slite ut både deg selv og ham. 

At han gjør det når du ber er også mer enn mange menn gjør. En del blir til og med sure og kranglete om man ber om noe. 

Jeg var forøvrig bare lettere deprimert etter langvarig fysisk sykdom, og det gjorde meg helt flat angående følelser for min mann. Følelser kom tilbake da jeg kom meg ovenpå. 

Anonymkode: fa7c7...5db

[AnonymBruker]

Du får ikke hjelp for depresjonen?

Anonymkode: 289e1...509

[AnonymBruker]

Du er kjempeheldig, men ser det ikke selv. Du sier du er deprimert to uker i måneden (sånn ca.), har du sjekket om det kan være pms/pmdd? Går du til behandling? 

Anonymkode: e1769...415

[AnonymBruker]

Kafarsken skrev (31 minutter siden):

Nå må jeg bare krype til korset og innrømme at jeg faktisk trenger hjelp. Jeg har ikke mange å snakke med om mine problemer, annet enn min kjæreste gjennom syv år.
Jeg er rådvill og føler jeg har kommet inn i et tankespinn jeg overhodet ikke kommer meg ut av. 
Beklager på forhånd for langt innlegg.

Jeg er ei kvinne på snart 40 år. Har en kjæreste på syvende året som jeg bor sammen med. Vi er frivillig barnløse.
Han kan vel beskrives som en ambisiøs, respektfull, lojal, snill og pålitelig kjæreste. Han er en god elsker som setter mine behov først, holder seg godt trent, han drikker ikke alkohol med mindre vi tar en fest sammen. Man har ikke søvnløse netter med han her, hvor man lurer på hvor han er eller hva han gjør. 
I perioder hvor jeg er sterkt deprimert, kan han bruke uendelig med timer på telefonen (når han er vekke på jobb), for å snakke meg til fornuft og forsikre meg om at ting blir bra, dette prioriterer han før søvn, selv etter en lang og hard fysisk arbeidsdag. Han tar seg tid til meg uansett hva det er.

Men han har også noen sider som gjør at jeg kan bli ganske lei. Han er dårlig på å se hva som må gjøres her hjemme. Han ser ikke så godt det utenfor husveggene her som må gjøres heller. Jeg føler jeg må mase og fortelle slike ting. 
Han gjør det dog om jeg spør, uten å nøle. F.eks så ligger det en haug med trær utenfor huset her som skulle vært kappet opp, men han sitter heller inne å ser tv eller trykker på tlf (går mest i finn.no og youtube) enn å gjøre de typiske ‘mannegreiene’ ute. Dette er med å gjør at jeg undres innimellom hvordan det hadde vært å bo sammen med noen som ser slikt å gjør noe med det på egen initiativ?

Fordi, problemet er at jeg betviler alt. Det virker som de dårlige sidene hans overskygger de gode. 
Det skal også nevnes at jeg sliter en del med depresjon. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske, men det har blitt værre de siste åra, føles det som. 
Jeg har kanskje 1-2 gode uker på en mnd, så er alt bare dritt igjen. 
I de gode ukene, så kan jeg kjenne på litt varme følelser ovenfor kjæresten, men resten av mnd så er det kaldt og det føles som om det eneste rette er for meg å gå fra han, for først da kan jeg bli lykkelig igjen. 
Men jeg er redd jeg lurer meg selv. Det føles som om det ligger et slør over tankene mine og jeg klarer ikke tenke ordentlig. 
Hodet mitt sier at siden lidenskapen og forelskelsesfølelsene er borte, så er ikke dette forholdet liv laga. Jeg savner sånn å føle på disse følelsene, at det gjør vondt. 
Alt jeg ser rundt meg og på f.eks sosiale medier er forelskede mennesker som ler sammen, og som har mange fine opplevelser. Damer som har menn som viser at de er stolt av kvinna si, de får fine gaver og overraskelser. 
Jeg kjenner jeg blir sjalu av dette, og skal ikke legge skjul på at det farger synet jeg får på mitt eget forhold. 

Jeg har vært transparent om alle følelser og tanker jeg har til min kjæreste, og han tror helhjertet at det er depresjonen som fjerner mine følelser for han, og at det vil bli bedre. 
Men for meg så er tankene så ekte, at jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Det føles så håpløst når alt er så mørkt ellers😞 

Jeg har klart å overbevise meg selv om at det er forholdet som er problemet, og jeg blir ikke lykkelig før jeg går. 
Føler jeg blir spist opp av mine egne tanker, og jeg holder på å bli gal😞 
 

Jeg klarer ikke å svare på noe annet enn det med den periodiske depresjonen din. Som å lese om meg. Du trenger hormonbehandling!! 

Anonymkode: 7d38c...117

[AnonymBruker]

Det er stor sjanse for at du vil angre deg for at du går fra ham. 

Det høres ut som dere har noen utfordringer i forholdet. Det at menn ikke "ser" hva som skal gjøres i hjemmet eller utenfor, er en diskusjon jeg er fristet til å ta.  Men kort versjon : Ofte er "problemet" at kvinnen blir irritert over at mannen ikke "ser" dette samtidig som hennne, eller har andre synspunkter. Også er det en klassisk utfordring at man ikke er villig til å se hverandres situasjon, og før dette skjer så kommer dere aldri til å klare å samarbeide.   Jeg levde i et dårlig forhold. Jeg kunne kommer hjem fra jobb 19-20 om kvelden etter en lang dag og finne en kone som var "sliten" i sofaen, men ute av stand til å nevne en eneste ting hun hadde gjort siden hun kom fra jobb. På kjøkkenbordet stod kald middagsmat etter henne og ungene og jeg fikk gleden av å varme maten til meg selv og ta oppvasken etter alle sammen for deretter å høre hvor lite jeg bidro med hjemme. Så jeg er sikkert litt farget av dette.  Jeg har det helt topp for meg selv nå, med en kjæreste jeg elsker å varte opp.  

Men du lider av depresjon. Det er det største problemet her. Jeg ville ikke tatt noen store avgjørelser før jeg hadde ryddet opp i dette.  Dette må du ta på alvor!! 
 

Kan hende du er heldig og har en bra mann, men dere må rydde opp i samspillet og DU må ta tak i psyken din hos profesjonell hjelp.  Er det en ting jeg skulle ønske min ekskone gjorde for mange år siden så var det dette. Men hun nektet og ting ble bare værre og værre. 

Håper det ordner seg fo dere.

❤️

M50

Anonymkode: ffe3a...0df

[AnonymBruker]

Du sier du må "mase" om at han skal gjøre ting, men når du sier det så tar han tak. Da må du ikke mase, du velger å påpeke det som bør unna og han tar grep. Jada, mange burde se mye mer av det som bør gjøres rundt seg - men de fleste av oss har blindsoner, og som mange her påpeker så ser det ut til at du har en partner som gjør det han kan for å støtte og elske deg. Det er mange flere som misunner deg dette, enn det er av de (sosialt manipulerte) "superparene" på insta og snap. Vil du ha en god partner, eller vil du ha show, glitter og stas?
 

Depresjonen din må du ta tak i med begge hender; du styrer selvsagt om du skal gjøre det slutt eller ikke, men slik du maler bildet av situasjonen høres det ut som at du har funnet et hendig offer i forholdet ditt mens det egentlige problemet er i hodet og kroppen. Hvis du får hjelp og selvhjelp til å håndtere det du selv sliter med, er det godt mulig du vil angre som en hund på at du evt. lot denne mannen gå, for jeg kan love deg at det ikke er mange slike partnere der ute. 

Anonymkode: 51edf...7be

[AnonymBruker]

Kafarsken skrev (1 time siden):

Alt jeg ser rundt meg og på f.eks sosiale medier er forelskede mennesker som ler sammen, og som har mange fine opplevelser. Damer som har menn som viser at de er stolt av kvinna si, de får fine gaver og overraskelser. 
Jeg kjenner jeg blir sjalu av dette, og skal ikke legge skjul på at det farger synet jeg får på mitt eget forhold. 

Du vet at dette enten er fake, påtatt eller vinklet slik at flest mulig skal se ikke sant? Var vitne til et influenser-par på feriested. Det var stor forskjell når kamera var på og av for å si det slik. Makan til krangling har jeg sjelden hørt.

Anonymkode: 57016...665

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg klarer ikke å svare på noe annet enn det med den periodiske depresjonen din. Som å lese om meg. Du trenger hormonbehandling!! 

Anonymkode: 7d38c...117

Hun har slitt med dette så lenge hun kan huske. Da er det nok andre ting som plager henne enn hormoner 

Anonymkode: fcdaa...8ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du vet at dette enten er fake, påtatt eller vinklet slik at flest mulig skal se ikke sant? Var vitne til et influenser-par på feriested. Det var stor forskjell når kamera var på og av for å si det slik. Makan til krangling har jeg sjelden hørt.

Anonymkode: 57016...665

Jeg og min kjære ler mye sammen, og jeg får fine gaver og oppmerksomhet, men vi har også våre utfordringer. Blant annet takler han svært dårlig at jeg er syk, så han hadde neppe stilt opp slik som typen til ts angående slikt. Vi også krangler en del. Han er veldig romantisk anlagt, men jeg hadde gjerne byttet litt av gaver og romantikk mot en noe mer moden partner. Han er slik som kan si noe uhøflig/ surt til meg og når jeg da svarer i samme tone blir han gørrfornærmet. At han starter slikt og at jeg aldri svarer ham nebbete uten at det er en reaksjon på at han er ufin skjønner ham liksom aldri. Jeg kommer aldri til å svare sukkersøtt til mann som er uhøflig mot meg, så ja, et forhold kan inneholde det ts etterlyser og mangle annet som er viktigere. 

Anonymkode: fa7c7...5db