Når skjønte du at du ikke var attraktiv?

[AnonymBruker]

Har aldri følt meg attraktiv. Men om det kommer innenfra eller utenfra vet jeg ikke. 

Anonymkode: f5a36...fb5

[Phoenix Heart]

Har skjønt det så lenge jeg kan huske. 

[Nowayback]

Har sjeldent fått noen indikasjon på det motsatte. Så helt siden ungdomsårene.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har aldri hatt det problemet. Tvert om egentlig. 

Prøv å lev det livet med kontinuerlig sexpress fra utsultede kvinner. Ikke så enkelt det heller om det er noen trøst 

 

Åååhhh, jeg er så deilig jeg....🤮

Anonymkode: f1d1f...11f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Da jeg var barn ble jeg dullet mye med av kvinner, og de sa at jeg var en så skjønn gutt. Så jeg trodde lenge at jeg var attraktiv helt til jeg kom i tenårene. Jeg husker jeg overhørte to venninner snakke om meg en gang. Hun ene sa «han var kjekk» og da svarte venninnen «æsj nei herregud». Og når jeg senere var på byen var det veldig få kvinner som ga meg annen oppmerksomhet enn å se rask en annen vei hvis vi fikk øyekontakt. Med tiden lærte jeg meg å akseptere det selvfølgelig, men det var litt trist. 
 

Hvordan var det for dere andre? 

Anonymkode: a86bf...236

Så 1 av 2 av disse jentene synest du er kjekk og du konkluderer med at du ikke er attraktiv?

💔

Anonymkode: 03b71...d6c

[AnonymBruker]

Hele barne- og ungdomsskolen var det ikke noe tvil, gitt. Men vokste meg pen med årene, så er vel mer å akseptere/ta imot komplimenter i dag og å faktisk tro på dem.

Anonymkode: 62b73...837

[AnonymBruker]

Var 5-6 år. Lubben, rødt hår og fregner. Ingen behøvde å fortelle meg det. 

Anonymkode: 36cef...89c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Så 1 av 2 av disse jentene synest du er kjekk og du konkluderer med at du ikke er attraktiv?

💔

Anonymkode: 03b71...d6c

Negativitet veier som regel tyngst dessverre 💔

Anonymkode: 556b1...8f1

[AnonymBruker]

Hele livet omtrent. I alle fall etter at jeg fikk en søster. Det var ikke måte på hvor søt og fin hun var, ingen sa noen gang det til meg. Hjelp heller ikke at jeg hadde en jevnaldrende kusine som var så flott og fin og flink og sporty, alt det jeg ikke var. På skolen ble jeg kalt stygg omtrent fra dag én.

Ungdomsskolen var aller verst, der forsøkte ikke engang læreren å legge skjul på det. Husker vi hadde en diskusjon i en time om hvordan lese forskning, og vi gikk gjennom flere eksempler. Et eksempel var en undersøkelse som viste at jo høyere utdannelse en mann har, jo mindre bryr han seg om utseendet når han skal velge partner. Omtrent halve klassen snudde seg mot meg og sa at om noen noen gang vill ha meg, så kom han til å være professor minst. Læreren bare lo, og sa at det kunne nok stemme ganske bra det.

Jeg er ikke den som gir opp med en gang, så som student prøvde jeg meg på å vise initiativ overfor de jeg likte. Jeg ble avvist hver gang, til tider ganske brutalt, med unødvendig sårende kommentarer og rett ut mobbing og latterliggjøring. Så på et tidspunkt bare ga jeg opp. Jeg har akseptert at menn ikke vil ha meg, og at jeg må finne en annen mening med livet. Det har vært vondt, men det går greit nå, og er ikke noe stort savn lenger. 

Anonymkode: 46d03...4cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hele livet omtrent. I alle fall etter at jeg fikk en søster. Det var ikke måte på hvor søt og fin hun var, ingen sa noen gang det til meg. Hjelp heller ikke at jeg hadde en jevnaldrende kusine som var så flott og fin og flink og sporty, alt det jeg ikke var. På skolen ble jeg kalt stygg omtrent fra dag én.

Ungdomsskolen var aller verst, der forsøkte ikke engang læreren å legge skjul på det. Husker vi hadde en diskusjon i en time om hvordan lese forskning, og vi gikk gjennom flere eksempler. Et eksempel var en undersøkelse som viste at jo høyere utdannelse en mann har, jo mindre bryr han seg om utseendet når han skal velge partner. Omtrent halve klassen snudde seg mot meg og sa at om noen noen gang vill ha meg, så kom han til å være professor minst. Læreren bare lo, og sa at det kunne nok stemme ganske bra det.

Jeg er ikke den som gir opp med en gang, så som student prøvde jeg meg på å vise initiativ overfor de jeg likte. Jeg ble avvist hver gang, til tider ganske brutalt, med unødvendig sårende kommentarer og rett ut mobbing og latterliggjøring. Så på et tidspunkt bare ga jeg opp. Jeg har akseptert at menn ikke vil ha meg, og at jeg må finne en annen mening med livet. Det har vært vondt, men det går greit nå, og er ikke noe stort savn lenger. 

Anonymkode: 46d03...4cb

Det høres ut som du har vært veldig uheldig med omgivelsene dine/menneskene rundt deg. Leit at du har «gitt opp» å finne en mann. Jeg tenker du har muligheter som de fleste andre?? Se rundt deg, mange mennesker har partner - og folk ser jo forskjellige ut! Det noen ikke finner attraktivt, finner andre attraktivt. Personlig tror jeg man kommer langt med sjarm! 

 

Anonymkode: d7f63...d69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det høres ut som du har vært veldig uheldig med omgivelsene dine/menneskene rundt deg. Leit at du har «gitt opp» å finne en mann. Jeg tenker du har muligheter som de fleste andre?? Se rundt deg, mange mennesker har partner - og folk ser jo forskjellige ut! Det noen ikke finner attraktivt, finner andre attraktivt. Personlig tror jeg man kommer langt med sjarm! 

 

Anonymkode: d7f63...d69

Om de ikke ville ha med dagen jeg var 20 vil de ikke ha meg nå når jeg er 40. Så enkelt, ingen grunn til å bruke mer energi på. Orker uansett ikke å røre mer i den gryta, det fører med ekstremt stor sannsynlighet kun til enda mer skuffelse og nederlag. Da har jeg det bedre som jeg har det nå.

Anonymkode: 46d03...4cb

[AnonymBruker]

Da jeg var tenåring. Jeg var den eneste som aldri ble flørta med, spurt ut eller hadde kjæreste. Jeg var også alene da 'alle andre' hadde ting på gang f.eks. på nyttårsaften. Så fortsatte det sånn inn i voksenlivet og jeg er fortsatt bare alene. 

Anonymkode: 13df9...ef1

[AnonymBruker]

Hele livet. Da jeg var 3 år svarte jeg visst "Jamen jeg er jo så fæl og stygg" til noe mamma sa.

Folk forteller meg jo nå (er 40) at jeg er så fin og at alle menn snur seg etter meg på byen, men det verken tror jeg på eller merker noe til selv 😄

Anonymkode: 758a0...898

[Ivy]

Ungdomskolen/tenårene. Jenter viste aldri interesse ovenfor meg annet enn vennskap. Sånn har det vært siden. Nærmer meg 40. 

 

[AnonymBruker]

Jeg fikk høre "æsj" om meg selv hele barne- og ungdomsskolen. På VGS stod jeg heller ikke først i køen blant guttene og det fortsatte utover 20-årene. Mobbingen hadde satt preg på hva jeg tenkte om meg selv og videre hva jeg utstrålte til omgivelsene. Så jobbet jeg med meg selv i midten av 20-årene (mentalt hovedsakelig) og ble mer attraktiv (utseendet var det samme, men jeg utstrålte trygghet) og hadde ikke problemer med å få meg partner. Det første forholdet tok slutt og jeg traff raskt han jeg senere giftet meg med. Jeg kommer raskt i kontakt med andre mennesker og er attraktiv både som venn og som ansatt. Men jeg er ikke spesielt pen eller sexy. 

Attraktivitet har ikke så mye med utseendet å gjøre som mange skal ha det til.

Anonymkode: 20d8e...37a

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (På 6.3.2025 den 3.23):

Da jeg var barn ble jeg dullet mye med av kvinner, og de sa at jeg var en så skjønn gutt. Så jeg trodde lenge at jeg var attraktiv helt til jeg kom i tenårene. Jeg husker jeg overhørte to venninner snakke om meg en gang. Hun ene sa «han var kjekk» og da svarte venninnen «æsj nei herregud». Og når jeg senere var på byen var det veldig få kvinner som ga meg annen oppmerksomhet enn å se rask en annen vei hvis vi fikk øyekontakt. Med tiden lærte jeg meg å akseptere det selvfølgelig, men det var litt trist. 
 

Hvordan var det for dere andre? 

Anonymkode: a86bf...236

1. Hun ene synes jo du var kjekk? 
 

2. Endel - inkludert meg selv kikker en annen vei selv når den kjekkeste man har sett ever ser ens vei. Fordi en blir litt «småflau» på et vis? Føles kleint å holde blikket sånn sleskt 😅

Eksempel:

Jeg og venninne var på byen, jeg var forlovet da.

Så kommer en mann inn døra, og jeg ble seriøst helt perpleks av det ytre.

Kommenterte «la oss ta en pause fra denne samtalen og bare beundre det seriøst heiteste jeg har sett på lengre tid».

Hun var også i forhold, men vi ble nå faktisk sittende der og beundre fyren på avstand uten at han så oss. Lov å kikke på menyen osv uten å spise. 

Ingen av oss kikket mer hans vei, vi var jo i langvarige forhold. 

Etter en stund kommer han bort, og prater. Falt meg ikke inn at han kunne være det minste interessert, han var supertiltrekkende, morsom, avslappet, studerte medisin med sikkert ørten pliktoppfyllende perfeksjonen selv kvinner - så ja. Falt meg ikke inn. 
 

Så: han så ikke at vi begge synes han var superkjekk, og jeg tok ikke det mulige hintet om at han virket interessert i meg før sånn 2 timer uti samtalen når vi skulle hjem. Fordi: ingen sjekket noen opp åpenlyst 🤷‍♀️ Så to personer tok ikke noen hint og bare antok den andre ikke var interessert. 

Har skjedd meg flere ganger at folk jeg ikke ante hadde et snev av interesse faktisk var det. Og visa versa. 
 

Kan du være blind for de som faktisk HAR likt deg - fordi «hvis ikke hele kloden så ingen»? 

[AnonymBruker]

Hvorfor skal man dra seg selv ned på det nivået at man tillater å tenke at man ikke er attraktiv? Bare idiotisk! 

Anonymkode: 8dd87...52b

[AnonymBruker]

Vi som ikke har det flotteste utseende kan fint ta det igjen med sjarm og evnt status Og vi får ikke så stor krise etter 40.  De "vakre" sliter fælt med å akseptere aldrende utseende. Fordi mye av deres liv har vært basert på bekreftelse og fordeler de kunne oppnå pga det, og det forsvinner som dugg for solen.

Anonymkode: ea056...44a

[AnonymBruker]

Jeg kan være begge deler. Heldigvis.  Det er skikkelig stress å få for mye oppmerksomhet for utseende,  så går ofte inn for å være nøytral til kjedelig.

Anonymkode: dbe37...94b