AnonymBruker Skrevet 12 timer siden #1 Del Skrevet 12 timer siden Jeg blir aldri stolt av meg selv uansett hva jeg har klart, om jeg får komplimenter så klarer jeg ikke å ta det til meg. Jeg er verdens største selvsabortør og hvem som helst kan trykke meg ned hvis de vil, for jeg kan ikke stå opp for meg selv heller ordentlig, for jeg har ikke en grunnleggende god selvfølelse. Det er jo ingenting som bygger meg, selv om det mye som skulle ha gjort det. Småting går greit, men jeg vet eg -egentlig- har grunn til å føle meg bra, være stolt osv, men jeg føler det ikke og klarer ikke å ta til meg. Du vet folk som jobber hardt for noe, så får de det til, så føler de seg on top of the world og på men måte «level up» med seg selv. Jeg unner folk det så mye, for det er sånn det -skal- være, så hvorfor pokker klarer ikke jeg det? Jeg vet jo egentlig grunnen, men hva hjelper det når det ikke endrer en dritt. Føler meg som en veik lite drit uansett. Tenk å være over 40 og fremdeles føle seg som en verdiløs usikker drittunge. Det er flaut, men sånn er det. Noen andre som kjenner seg igjen som har hatt det sånn og klart på mirakuløst vist har klart å endre på det? Anonymkode: 33fa6...3cc 3 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 12 timer siden #2 Del Skrevet 12 timer siden Det er det man har psykolog til. Anonymkode: 6465e...fc8 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 11 timer siden #3 Del Skrevet 11 timer siden Ja, høres ut som om du kunne fått god hjelp hos en behandler. Anonymkode: ac133...f50 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
monican94 Skrevet 11 timer siden #4 Del Skrevet 11 timer siden vært i behandling ? om ikke, søk hjelp, ikke godt å ha det slik. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 11 timer siden #5 Del Skrevet 11 timer siden AnonymBruker skrev (42 minutter siden): Jeg blir aldri stolt av meg selv uansett hva jeg har klart, om jeg får komplimenter så klarer jeg ikke å ta det til meg. Jeg er verdens største selvsabortør og hvem som helst kan trykke meg ned hvis de vil, for jeg kan ikke stå opp for meg selv heller ordentlig, for jeg har ikke en grunnleggende god selvfølelse. Det er jo ingenting som bygger meg, selv om det mye som skulle ha gjort det. Småting går greit, men jeg vet eg -egentlig- har grunn til å føle meg bra, være stolt osv, men jeg føler det ikke og klarer ikke å ta til meg. Du vet folk som jobber hardt for noe, så får de det til, så føler de seg on top of the world og på men måte «level up» med seg selv. Jeg unner folk det så mye, for det er sånn det -skal- være, så hvorfor pokker klarer ikke jeg det? Jeg vet jo egentlig grunnen, men hva hjelper det når det ikke endrer en dritt. Føler meg som en veik lite drit uansett. Tenk å være over 40 og fremdeles føle seg som en verdiløs usikker drittunge. Det er flaut, men sånn er det. Noen andre som kjenner seg igjen som har hatt det sånn og klart på mirakuløst vist har klart å endre på det? Anonymkode: 33fa6...3cc Hvorfor? Har du tenkt noe på det? ❤️ Anonymkode: 954a2...241 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 11 timer siden #6 Del Skrevet 11 timer siden AnonymBruker skrev (13 minutter siden): Hvorfor? Har du tenkt noe på det? ❤️ Anonymkode: 954a2...241 ❤️ Ja, jeg vet hvorfor og det er mange ting som har gjort at det har blitt slik. Og jeg har vært til behandling før for det, men det hjelper ikke. Det sitter så dypt at jeg klarer ikke å tro på andre tanker rundt det, om det gir mening. Anonymkode: 33fa6...3cc Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 10 timer siden #7 Del Skrevet 10 timer siden Hei TS, det er vonde ting å føle på ❤️ Jeg tror du kunne hatt nytte av å se denne. Den forklarer fint hvordan våre grunntanker om oss selv bestemmer hvordan vi handler og reagerer, og kan være et fint første skritt i å kanskje klare å jobbe litt med det: Anonymkode: 25810...1ad Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 10 timer siden #8 Del Skrevet 10 timer siden AnonymBruker skrev (27 minutter siden): Hei TS, det er vonde ting å føle på ❤️ Jeg tror du kunne hatt nytte av å se denne. Den forklarer fint hvordan våre grunntanker om oss selv bestemmer hvordan vi handler og reagerer, og kan være et fint første skritt i å kanskje klare å jobbe litt med det: Anonymkode: 25810...1ad Hei, du er en nydelig person, tusen takk ❤️❤️jeg skal sjekke den ut 🥰❤️ Anonymkode: 33fa6...3cc 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 8 timer siden #9 Del Skrevet 8 timer siden Kjenner meg igjen. Er ikke over 40, men er 39 år. Anonymkode: 9772b...665 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 8 timer siden #10 Del Skrevet 8 timer siden AnonymBruker skrev (1 time siden): Hei, du er en nydelig person, tusen takk ❤️❤️jeg skal sjekke den ut 🥰❤️ Anonymkode: 33fa6...3cc Takk selv, det var hyggelig sagt ❤️ Anonymkode: 25810...1ad 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 3 timer siden #11 Del Skrevet 3 timer siden Når er første gang du opplevde dette? For meg har det hjulpet å møte meg selv med massevis av selv-medfølelse, daglig. Og jobbe med delene av meg som bærer de fryktelige minnene som gjorde at jeg begynte å tenke sånn i første omgang. Og særlig helst den første gangen, som jo ofte er før en husker det en gang. Du er ikke teit som er 40 og fremdeles har det sånn, mest sannsynlig er det bare at du har noen store sår og skader du fremdeles bærer med deg, som behandlingen og hjelpen du har fått ikke har hjulpet deg tilstrekkelig med. Jeg tenker på det slik at det er deler av oss som på misforstått vis har forsøkt å beskytte oss mot de tingene vi opplevde med å begynne å kritisere oss selv. Om vi kan hjelpe oss selv med de tidligere erfaringene, og møte de delene av oss, inkludert selv-kritikeren med medfølelse, så gir det slipp. Anonymkode: b3a7e...63d 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 2 timer siden #12 Del Skrevet 2 timer siden AnonymBruker skrev (48 minutter siden): Når er første gang du opplevde dette? For meg har det hjulpet å møte meg selv med massevis av selv-medfølelse, daglig. Og jobbe med delene av meg som bærer de fryktelige minnene som gjorde at jeg begynte å tenke sånn i første omgang. Og særlig helst den første gangen, som jo ofte er før en husker det en gang. Du er ikke teit som er 40 og fremdeles har det sånn, mest sannsynlig er det bare at du har noen store sår og skader du fremdeles bærer med deg, som behandlingen og hjelpen du har fått ikke har hjulpet deg tilstrekkelig med. Jeg tenker på det slik at det er deler av oss som på misforstått vis har forsøkt å beskytte oss mot de tingene vi opplevde med å begynne å kritisere oss selv. Om vi kan hjelpe oss selv med de tidligere erfaringene, og møte de delene av oss, inkludert selv-kritikeren med medfølelse, så gir det slipp. Anonymkode: b3a7e...63d Tusen takk, dette kan jeg kjenne meg igjen i. Og dette føler jeg blir en bra måte for meg å jobbe meg gjennom det på, siden jeg for tiden ikke går i behandling. Masse masse selv/medfølelse ja og tålmodighet, og å møte selvkritikeren med medfølelse ikke minst, tenker jeg er spot on på hvor «jobben» må begynne. Takk igjen og stor varm klem til deg ❤️ Anonymkode: 33fa6...3cc Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå