LANG TEKST! Trenger noen råd og tips fra dere menn angående den emosjonelle siden av dating.

[AnonymBruker]

Jeg trenger virkelig noen råd og perspektiver fra menn angående en mann jeg dater. Jeg har vært sammen med denne mannen i to måneder nå, og i begynnelsen gikk alt veldig bra. Vi har det gøy sammen, han behandler meg fint, og alt føltes veldig naturlig. Men nå har det begynt å oppstå noen problemer som jeg føler har blitt mer emosjonelle, og jeg sliter litt med hvordan jeg skal håndtere det.

Han har fortalt meg at han sliter med å åpne seg følelsesmessig, og han har vanskelig for å ta imot ros og råd. Han sier at han trenger tid, og at det er noe han jobber med. Jeg prøver å være tålmodig, men jeg merker at hans manglende emosjonelle intelligens gjør det vanskelig for meg. Når vi har uenigheter, er han veldig lukket, og svarene hans føles ofte som om han legger opp en vegg. Jeg forstår at han kan ha sine utfordringer, men jeg vet ikke helt hvordan vi skal komme oss videre hvis jeg ikke får noen form for kommunikasjon eller forståelse.

En annen stor utfordring er søvnen hans. Han har fått utrolig dårlig døgnrytme nylig. Han er våken hele natten og sover ikke før sent på ettermiddagen. Han er veldig sliten, og for en stund siden var han borte fra fotballen en stund på grunn av dette. Han er veldig glad for å være tilbake på fotballbanen, men han har fått en vane med å droppe treningene, fordi han er så sliten og har ikke lenger energi (dette har foreløpig bare pågått en ukes tid). Jeg prøvde å komme med et forslag om at han burde prøve å døgne en hel dag for å få inn rutiner som kan hjelpe ham å få bedre søvn om natten, eller dra på trening og så sove etterpå, men han ble veldig defensiv. Han ønsker ikke å motta råd fra meg, selv om jeg prøver å være hjelpsom.

Det er også en annen ting som plager meg veldig, og det er at han har hatt problemer med hasjbruk tidligere, og nylig har han begynt å bruke det igjen litt og litt. Jeg har fått veldig sterke reaksjoner på dette, fordi jeg har hatt dårlige erfaringer med tidligere partnere som har vært rusavhengige. Når jeg prøvde å forklare ham at jeg blir redd og lei meg over at han røyker, ble han oppgitt. Han sier at han ikke vil at jeg skal være lei meg, men at jeg ikke kan leve livet hans eller styre hans valg, og at jeg heller må stole på ham. Jeg prøver å stole på ham, men samtidig føler jeg meg usikker på hva som skjer, og jeg er redd for at hasjen kan komme til å bli viktigere enn meg, slik jeg har opplevd tidligere.

Han har nå sagt at han skal slutte med hasjen, etter han faktisk så hvor lei meg jeg ble over det, og jeg må bare vente og se om det stemmer. Det er vanskelig for meg, fordi jeg virkelig ikke ønsker å oppleve det samme som før, men jeg føler også at jeg må støtte ham i hans beslutninger. Jeg vil at han skal ha det bra, men samtidig er jeg redd for hva som skjer hvis han ikke klarer å håndtere disse utfordringene.

Saken er egentlig at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Jeg vet at han trenger tid, og jeg er villig til å være tålmodig, men hvor lang tid skal jeg vente? Hvordan skal jeg kommunisere med ham på en måte som gjør at han ikke blir defensiv eller lukker seg? Jeg har følelser for han, og vi er glade i hverandre, men jeg er sliten av at jeg ikke får den emosjonelle responsen jeg trenger. Jeg føler meg ofte alene i de mer følsomme og åpne samtalene, og det gjør meg usikker på hvordan vi kan komme videre sammen.

Har noen av dere vært i en lignende situasjon? Hvordan kan jeg støtte han samtidig som jeg ivaretar mine egne behov? Jeg er redd for å miste meg selv i dette, men jeg ønsker ikke å miste han heller. Hva bør jeg gjøre? Vi har jo ikke datet så lenge, så skal jeg gi det en måned til?

Takk for alle tips og råd, det betyr mye for meg. ❤️ 

Anonymkode: b1ec9...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg trenger virkelig noen råd og perspektiver fra menn angående en mann jeg dater. Jeg har vært sammen med denne mannen i to måneder nå, og i begynnelsen gikk alt veldig bra. Vi har det gøy sammen, han behandler meg fint, og alt føltes veldig naturlig. Men nå har det begynt å oppstå noen problemer som jeg føler har blitt mer emosjonelle, og jeg sliter litt med hvordan jeg skal håndtere det.

Han har fortalt meg at han sliter med å åpne seg følelsesmessig, og han har vanskelig for å ta imot ros og råd. Han sier at han trenger tid, og at det er noe han jobber med. Jeg prøver å være tålmodig, men jeg merker at hans manglende emosjonelle intelligens gjør det vanskelig for meg. Når vi har uenigheter, er han veldig lukket, og svarene hans føles ofte som om han legger opp en vegg. Jeg forstår at han kan ha sine utfordringer, men jeg vet ikke helt hvordan vi skal komme oss videre hvis jeg ikke får noen form for kommunikasjon eller forståelse.

En annen stor utfordring er søvnen hans. Han har fått utrolig dårlig døgnrytme nylig. Han er våken hele natten og sover ikke før sent på ettermiddagen. Han er veldig sliten, og for en stund siden var han borte fra fotballen en stund på grunn av dette. Han er veldig glad for å være tilbake på fotballbanen, men han har fått en vane med å droppe treningene, fordi han er så sliten og har ikke lenger energi (dette har foreløpig bare pågått en ukes tid). Jeg prøvde å komme med et forslag om at han burde prøve å døgne en hel dag for å få inn rutiner som kan hjelpe ham å få bedre søvn om natten, eller dra på trening og så sove etterpå, men han ble veldig defensiv. Han ønsker ikke å motta råd fra meg, selv om jeg prøver å være hjelpsom.

Det er også en annen ting som plager meg veldig, og det er at han har hatt problemer med hasjbruk tidligere, og nylig har han begynt å bruke det igjen litt og litt. Jeg har fått veldig sterke reaksjoner på dette, fordi jeg har hatt dårlige erfaringer med tidligere partnere som har vært rusavhengige. Når jeg prøvde å forklare ham at jeg blir redd og lei meg over at han røyker, ble han oppgitt. Han sier at han ikke vil at jeg skal være lei meg, men at jeg ikke kan leve livet hans eller styre hans valg, og at jeg heller må stole på ham. Jeg prøver å stole på ham, men samtidig føler jeg meg usikker på hva som skjer, og jeg er redd for at hasjen kan komme til å bli viktigere enn meg, slik jeg har opplevd tidligere.

Han har nå sagt at han skal slutte med hasjen, etter han faktisk så hvor lei meg jeg ble over det, og jeg må bare vente og se om det stemmer. Det er vanskelig for meg, fordi jeg virkelig ikke ønsker å oppleve det samme som før, men jeg føler også at jeg må støtte ham i hans beslutninger. Jeg vil at han skal ha det bra, men samtidig er jeg redd for hva som skjer hvis han ikke klarer å håndtere disse utfordringene.

Saken er egentlig at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Jeg vet at han trenger tid, og jeg er villig til å være tålmodig, men hvor lang tid skal jeg vente? Hvordan skal jeg kommunisere med ham på en måte som gjør at han ikke blir defensiv eller lukker seg? Jeg har følelser for han, og vi er glade i hverandre, men jeg er sliten av at jeg ikke får den emosjonelle responsen jeg trenger. Jeg føler meg ofte alene i de mer følsomme og åpne samtalene, og det gjør meg usikker på hvordan vi kan komme videre sammen.

Har noen av dere vært i en lignende situasjon? Hvordan kan jeg støtte han samtidig som jeg ivaretar mine egne behov? Jeg er redd for å miste meg selv i dette, men jeg ønsker ikke å miste han heller. Hva bør jeg gjøre? Vi har jo ikke datet så lenge, så skal jeg gi det en måned til?

Takk for alle tips og råd, det betyr mye for meg. ❤️ 

Anonymkode: b1ec9...087

Det som gjør det enda vanskeligere, er at han er veldig flink til å høre på meg når jeg forteller han hvordan jeg har det. Han bryr seg virkelig om meg på mange måter, og jeg setter stor pris på det. Men så fort jeg prøver å åpne opp om hvordan jeg opplever hans handlinger eller reaksjoner, blir han veldig forsvarsposisjon og trekker seg litt unna. Jeg forstår at han kanskje føler seg angrepet, men det er vanskelig å få til åpen kommunikasjon. Er det noen måte for meg å kunne få han til å åpne seg litt og litt?

Anonymkode: b1ec9...087

[AnonymBruker]

Vet du hva, her skal du få et råd du kanskje ikke liker. Denne mannen trenger kanskje å finne balansen i eget liv selv. du kan ikke redde ham. Jeg synes helt ærlig, selv om det er en KG stereotyp, at du bør la ham gå. Finn en annen som tar bedre vare på seg selv (og deg).

Anonymkode: 446e2...8ff

[AnonymBruker]

Hasj hadde vært deal breaker for meg. Gjør folk sløve og lite mottakelige for innspill. 

Anonymkode: feb62...429

[MizzVic]

En hasjrøyker som sover hele dagen?

Nei, ingenting å samle på.

[AnonymBruker]

Den eneste du kan redde er deg selv.

Han har rett i at hva han velger er hans valg og hans liv. DU KAN IKKE REDDE HAN!!

Redd deg selv ved å komme deg bort og ta vare på deg selv. Hvis det er så vanskelig å få til at du trenger terapi, så bør du virkelig skaffe deg terapi.

Anonymkode: a865c...9f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg trenger virkelig noen råd og perspektiver fra menn angående en mann jeg dater. Jeg har vært sammen med denne mannen i to måneder nå, og i begynnelsen gikk alt veldig bra. Vi har det gøy sammen, han behandler meg fint, og alt føltes veldig naturlig. Men nå har det begynt å oppstå noen problemer som jeg føler har blitt mer emosjonelle, og jeg sliter litt med hvordan jeg skal håndtere det.

Han har fortalt meg at han sliter med å åpne seg følelsesmessig, og han har vanskelig for å ta imot ros og råd. Han sier at han trenger tid, og at det er noe han jobber med. Jeg prøver å være tålmodig, men jeg merker at hans manglende emosjonelle intelligens gjør det vanskelig for meg. Når vi har uenigheter, er han veldig lukket, og svarene hans føles ofte som om han legger opp en vegg. Jeg forstår at han kan ha sine utfordringer, men jeg vet ikke helt hvordan vi skal komme oss videre hvis jeg ikke får noen form for kommunikasjon eller forståelse.

En annen stor utfordring er søvnen hans. Han har fått utrolig dårlig døgnrytme nylig. Han er våken hele natten og sover ikke før sent på ettermiddagen. Han er veldig sliten, og for en stund siden var han borte fra fotballen en stund på grunn av dette. Han er veldig glad for å være tilbake på fotballbanen, men han har fått en vane med å droppe treningene, fordi han er så sliten og har ikke lenger energi (dette har foreløpig bare pågått en ukes tid). Jeg prøvde å komme med et forslag om at han burde prøve å døgne en hel dag for å få inn rutiner som kan hjelpe ham å få bedre søvn om natten, eller dra på trening og så sove etterpå, men han ble veldig defensiv. Han ønsker ikke å motta råd fra meg, selv om jeg prøver å være hjelpsom.

Det er også en annen ting som plager meg veldig, og det er at han har hatt problemer med hasjbruk tidligere, og nylig har han begynt å bruke det igjen litt og litt. Jeg har fått veldig sterke reaksjoner på dette, fordi jeg har hatt dårlige erfaringer med tidligere partnere som har vært rusavhengige. Når jeg prøvde å forklare ham at jeg blir redd og lei meg over at han røyker, ble han oppgitt. Han sier at han ikke vil at jeg skal være lei meg, men at jeg ikke kan leve livet hans eller styre hans valg, og at jeg heller må stole på ham. Jeg prøver å stole på ham, men samtidig føler jeg meg usikker på hva som skjer, og jeg er redd for at hasjen kan komme til å bli viktigere enn meg, slik jeg har opplevd tidligere.

Han har nå sagt at han skal slutte med hasjen, etter han faktisk så hvor lei meg jeg ble over det, og jeg må bare vente og se om det stemmer. Det er vanskelig for meg, fordi jeg virkelig ikke ønsker å oppleve det samme som før, men jeg føler også at jeg må støtte ham i hans beslutninger. Jeg vil at han skal ha det bra, men samtidig er jeg redd for hva som skjer hvis han ikke klarer å håndtere disse utfordringene.

Saken er egentlig at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Jeg vet at han trenger tid, og jeg er villig til å være tålmodig, men hvor lang tid skal jeg vente? Hvordan skal jeg kommunisere med ham på en måte som gjør at han ikke blir defensiv eller lukker seg? Jeg har følelser for han, og vi er glade i hverandre, men jeg er sliten av at jeg ikke får den emosjonelle responsen jeg trenger. Jeg føler meg ofte alene i de mer følsomme og åpne samtalene, og det gjør meg usikker på hvordan vi kan komme videre sammen.

Har noen av dere vært i en lignende situasjon? Hvordan kan jeg støtte han samtidig som jeg ivaretar mine egne behov? Jeg er redd for å miste meg selv i dette, men jeg ønsker ikke å miste han heller. Hva bør jeg gjøre? Vi har jo ikke datet så lenge, så skal jeg gi det en måned til?

Takk for alle tips og råd, det betyr mye for meg. ❤️ 

Anonymkode: b1ec9...087

Seriøst, du kommer til å bruke livet ditt og all din energi på å prøve å forstå/hjelpe/redde denne mannen. Gå videre. 

Anonymkode: 25b67...fc6

[AnonymBruker]

Ut ifra hva du skriver, så er nok ikke dette liv laga i lengden.

Ja, det er kanskje gøy og hyggelig stort sett, men virkelig? Du blir sammen med en som velger andre rusmidler enn alkohol når du ikke takler det? Det er jo som å være tidligere alkoholiker å bli sammen med en som elsker å drekke seg dritings hver helg. 

Du og han er nok ikke kompatible over tid. 

Anonymkode: 6f515...2e9

[Soft mann]

I min ungdom datet eg en dame som hadde slike problemer. Etter et barn og flere år med prøving fra ni side så måtte eg bare gi meg. Eg burde ha forlatt ho før det gjekk så langt. Eg sleit med meg selv lenge etter dette. Å prøve å redde noen som ikke vil bli reddet er bare å lure seg sjøl

[AnonymBruker]

Du trenger ikke å vente og gi det tid og la det ødelegge for deg i det hele tatt. Du merker jo at dette ikke fungerer for deg eller er godt for deg, så du kan jo bare la ham vite det. Så kan heller han komme til deg når/hvis han fikser opp i sine issues(noe jeg betviler at han gjør), og se om du fortsatt har interesse for ham. Og du trenger ikke å ha det dårlig imens du venter på noe som mest sannsynlig ikke kommer til å skje. «Kom til meg når du kan være en god partner for meg, så kan vi kanskje snakkes da». Du sparer deg for mye vondt og kjipt med å velge den metoden. Rart hvordan folk som ikke er emosjonelt modne for et forhold absolutt skal oppsøke å være i et allikevel altså.

Anonymkode: 6b510...cd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg trenger virkelig noen råd og perspektiver fra menn angående en mann jeg dater. Jeg har vært sammen med denne mannen i to måneder nå, og i begynnelsen gikk alt veldig bra. Vi har det gøy sammen, han behandler meg fint, og alt føltes veldig naturlig. Men nå har det begynt å oppstå noen problemer som jeg føler har blitt mer emosjonelle, og jeg sliter litt med hvordan jeg skal håndtere det.

Han har fortalt meg at han sliter med å åpne seg følelsesmessig, og han har vanskelig for å ta imot ros og råd. Han sier at han trenger tid, og at det er noe han jobber med. Jeg prøver å være tålmodig, men jeg merker at hans manglende emosjonelle intelligens gjør det vanskelig for meg. Når vi har uenigheter, er han veldig lukket, og svarene hans føles ofte som om han legger opp en vegg. Jeg forstår at han kan ha sine utfordringer, men jeg vet ikke helt hvordan vi skal komme oss videre hvis jeg ikke får noen form for kommunikasjon eller forståelse.

En annen stor utfordring er søvnen hans. Han har fått utrolig dårlig døgnrytme nylig. Han er våken hele natten og sover ikke før sent på ettermiddagen. Han er veldig sliten, og for en stund siden var han borte fra fotballen en stund på grunn av dette. Han er veldig glad for å være tilbake på fotballbanen, men han har fått en vane med å droppe treningene, fordi han er så sliten og har ikke lenger energi (dette har foreløpig bare pågått en ukes tid). Jeg prøvde å komme med et forslag om at han burde prøve å døgne en hel dag for å få inn rutiner som kan hjelpe ham å få bedre søvn om natten, eller dra på trening og så sove etterpå, men han ble veldig defensiv. Han ønsker ikke å motta råd fra meg, selv om jeg prøver å være hjelpsom.

Det er også en annen ting som plager meg veldig, og det er at han har hatt problemer med hasjbruk tidligere, og nylig har han begynt å bruke det igjen litt og litt. Jeg har fått veldig sterke reaksjoner på dette, fordi jeg har hatt dårlige erfaringer med tidligere partnere som har vært rusavhengige. Når jeg prøvde å forklare ham at jeg blir redd og lei meg over at han røyker, ble han oppgitt. Han sier at han ikke vil at jeg skal være lei meg, men at jeg ikke kan leve livet hans eller styre hans valg, og at jeg heller må stole på ham. Jeg prøver å stole på ham, men samtidig føler jeg meg usikker på hva som skjer, og jeg er redd for at hasjen kan komme til å bli viktigere enn meg, slik jeg har opplevd tidligere.

Han har nå sagt at han skal slutte med hasjen, etter han faktisk så hvor lei meg jeg ble over det, og jeg må bare vente og se om det stemmer. Det er vanskelig for meg, fordi jeg virkelig ikke ønsker å oppleve det samme som før, men jeg føler også at jeg må støtte ham i hans beslutninger. Jeg vil at han skal ha det bra, men samtidig er jeg redd for hva som skjer hvis han ikke klarer å håndtere disse utfordringene.

Saken er egentlig at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Jeg vet at han trenger tid, og jeg er villig til å være tålmodig, men hvor lang tid skal jeg vente? Hvordan skal jeg kommunisere med ham på en måte som gjør at han ikke blir defensiv eller lukker seg? Jeg har følelser for han, og vi er glade i hverandre, men jeg er sliten av at jeg ikke får den emosjonelle responsen jeg trenger. Jeg føler meg ofte alene i de mer følsomme og åpne samtalene, og det gjør meg usikker på hvordan vi kan komme videre sammen.

Har noen av dere vært i en lignende situasjon? Hvordan kan jeg støtte han samtidig som jeg ivaretar mine egne behov? Jeg er redd for å miste meg selv i dette, men jeg ønsker ikke å miste han heller. Hva bør jeg gjøre? Vi har jo ikke datet så lenge, så skal jeg gi det en måned til?

Takk for alle tips og råd, det betyr mye for meg. ❤️ 

Anonymkode: b1ec9...087

Dette hørtes veldig ut som en kamerat av min x🙊 

bor han tilfeldigvis i Grimstad og begynner på R? 
 

uansett, han er langt ifra klar for verken forhold eller å date. Han må få orden på seg selv før han kan ta imot andre i livet.

og du bør avslutte med han og la han ordne opp sjøl. Dette kommer det ikke noe godt ut av..dessverre.

Anonymkode: e136a...dc0

[AnonymBruker]

Svaret ligger hos deg selv, TS. Hvorfor syns du ikke at du fortjener bedre? 

Anonymkode: 77dbf...4a2

[AnonymBruker]

Alle tar seg sammen og presenterer sin beste versjon av seg selv når man først dater. Etter en stund så slapper man av og er seg selv mer. 

Trolig er han sånn som du beskriver nå. 

Det er derfor så mange forhold ikke kommer forbi 3 mnd. 

En mnd med idyll, en måned med realiteten og så bruker noen en måned på å bestemme seg på at nei, dette går ikke. 

Du trenger ikke å forstå hvorfor han gjør som han gjør, poenget er at det han gjør ikke er godt for deg. 

Beklager altså, men jeg tror du fortjener ett bedre forhold enn dette. Ett forhold som du føler gir mer enn det tar. Denne fyren tar mer enn han gir for deg. 

Anonymkode: 78da5...138