Hva var den beste hevnen du fikk?

[AnonymBruker]

Som offer for utroskap og svik? 

(Disclaimer: jeg mener ikke hevn bokstavelig talt, som å gjøre noe ulovlig e.l)

Fikk h*n som fortjent noen gang? Jeg er ikke en bedre person enn at jeg ønsker at drittsekken og den sleipe kjerringa skal tryne skikkelig. Jeg unner henne å bli like lurt, bedratt og sviktet av han som jeg ble. Har noen av dere fått oppleve det?

Og spar dere for moralpreken og "hev deg over dem"-taler. Jeg vet det 😄 Men det er nå en gang sånn jeg føler det. 

Spar dere for KG-trollingen a la "ikke rart han gikk fra deg"-taler også. Det er ikke slik det var i denne situasjonen. Det er en laaaang og bekmørk fortelling med svært grove svik og utilgivelige handlinger. 

Anonymkode: 957dd...cbe

[AnonymBruker]

Jeg fikk drømmejobben, finere kropp og kjøpt meg hus  han er feit(ere) og bor hjemme hos moren sin (som jeg vet om) 

Anonymkode: 26f8d...d7f

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke endre det som skjedde. Det føles mer som en enorm urettferdighet. Vi har barn sammen. Det beste for han og oss er at han har det bra der han er. Jeg bare håper ikke han påfører mer smerte til den nye kona si. Han har heldigvis flyttet langt vekk fra oss.

Anonymkode: e9c63...cd7

[AnonymBruker]

Han sendte meg masse meldinger( spesielt på natta, sikkert full.) i 5 år. Etter 3 år så sendte jeg loggen av monologen hans til henne. 
Blokkerte rotta, men da skaffet han seg nytt nummer og fortsatte i 2 år til. Om hvor mye han angret, og hvor bra jeg var, og han skulle gjøre alt for å komme tilbake. Den nye var ingenting, så han hadde allerede søkt trøst hos noen andre. Jep. Jeg vet🫣😂. 
Blokkerte han igjen, og etter det så møtte jeg han på en butikk. Han ville så gjerne ta en kaffe, fordi vi var ju venner- var vi ikke? Når jeg avslo, så fridde han til meg på butikken, mens det kom en dame han tydeligvis var sammen med da fra bak hyllene😆.

Jessus sier jeg bare. Så glad at han gjorde alt- så slapp jeg å bli støkk med et hus og unger med kødden uten å vite hva slags 💩 🎒 han var/ er.

Anonymkode: 0c913...5d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kan ikke endre det som skjedde. Det føles mer som en enorm urettferdighet. Vi har barn sammen. Det beste for han og oss er at han har det bra der han er. Jeg bare håper ikke han påfører mer smerte til den nye kona si. Han har heldigvis flyttet langt vekk fra oss.

Anonymkode: e9c63...cd7

Mener du det oppriktig? Er det ikke noe i deg som håper litt at hun skal få smake sin egen medisin? Og som ønsker å se at han er like fæl mot henne, at det ikke bare var deg han var sånn mot? 

Anonymkode: 957dd...cbe

[AnonymBruker]

Den beste hevnen jeg fikk er et helt nytt syn å se verden på. Ved å se på hvordan jeg selv hadde bidratt til dynamikk jeg og eksen hadde kommet i, med å ta en skikkelig lang kikk i speilet og å ta tak i de tingene JEG kunne ta tak i, livet mitt er så annerledes nå at det er helt uforståelig av og til å se tilbake på hvordan jeg hadde det med eksen. 

Og det gjelder ikke bare hvordan vi hadde det i parforholdet, men alt i livet mitt. For meg var den knekken med hans svik, og å bli alene, det var liksom kirsebæret på toppen av kransekaka (usikker på hvordan uttrykket er😅) som fikk tårnet mitt til å rase, og strategiene mine til å endres. Nå ønsker jeg han faktisk vel, og det er en ... mektig følelse! 

Høres ut som du har vært gjennom noe skikkelig fælt, jeg håper du finner ditt vendepunkt, for du fortjener alt annet enn svik og skade! ❤️ 

Anonymkode: 130bb...061

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mener du det oppriktig? Er det ikke noe i deg som håper litt at hun skal få smake sin egen medisin? Og som ønsker å se at han er like fæl mot henne, at det ikke bare var deg han var sånn mot? 

Anonymkode: 957dd...cbe

Jeg og mannen forsøker å reparere etter hans utroskap. Men det er vanskelig, så godt mulig det går mot skillsmisse. 

Uansett, de gangene jeg tenker hevntanker, så tenker jeg litt motsatt av deg. Jeg håper han får kjenne på hvordan et slik svik oppleves, hvor ufattelig vondt det gjør. At han føler seg trygg og elsket, og når han minst aner det så faller verden hans sammen. Nå har jeg ingen planer om å være utro og utsette han for noe slikt, men dersom vi skilles engang så er den beste hevnen at han opplever utroskap. 

Anonymkode: 3c564...1a0

[AnonymBruker]

Ikke i kjærlighetslivet (er så heldig at jeg ikke har opplevd svik der), men ble mye plaget og holdt utenfor i skoletida. Må innrømme jeg smiler litt når jeg ser at noen av de verste drittungene ser ut til å ha det mye dårligere enn jeg nå som vi er voksne. Et par av dem ser gamle og slitne ut, har blitt skikkelig feite og har dårlig betalte jobber. Er ikke bedre enn at jeg synes det er til pass for dem. (men for all del mulig de trives med livet, altså)

Anonymkode: 1e964...602

[AnonymBruker]

Ikke en situasjon med opplevd utroskap, men håper det er greit at jeg skriver likevel.

Var i et forhold med en alkoholiker hvor jeg ble så psyket ned at jeg til slutt gråt hver dag av fortvilelse. Har aldri hørt noen si så mye stygge ting til meg noen gang. Siden jeg er barn av en rusmisbruker var jeg altfor vant til å tåle dritt, dessverre.

Og nå, noen år etter: Jeg kom meg videre i livet. Han satt igjen uten inntekt, men bare fortsatt å drikke og røyke, klage på alt og gjøre ingenting. Fortsatt elendig helse og ingen utvikling.

Jeg tror han er ganske ensom, og det er vel "hevnen" min. Fortsatt sliter jeg med å forstå hvordan noen kan tenke at det er greit å behandle andre sånn som han gjorde. Kanskje er jeg ikke bedre selv, men å sende en hevntanke i ny og ne i sitt stille sinn er noe helt annet enn å tråkke på et annet menneske dag ut og dag inn. Til slutt inntreffer vel likegyldigheten, og da er jeg virkelig i mål, når jeg ikke engang gidder å sende en hevntanke iblant.

I tillegg ga det meg mye lærdom om meg selv, og jeg begynte å undersøke hvorfor jeg tillot slik oppførsel, og fikk snudd mitt eget mønster i forhold.

Han førsøkte senere å gjenoppta kontakten, jeg takket høflig nei ♥️

Anonymkode: 7b759...d96

[Million]

Jeg kan ikke huske noen har vært utro mot meg av de kjærestene jeg har hatt opp gjennom årene. Men jeg hadde en kjæreste som SVIKTET meg skikkelig likevel. Det er en lang historie om jeg skal beskrive alt, så vær advart.

Han jeg var kjæreste med endret seg fra forelsket kjæreste til full avvisning over natten. 

Vi skulle på hyttetur i påsken en hel gjeng, det var planlagt. På veien dit begynte han å gå unna meg på ski, stoppet og ventet på andre istedet eller gikk fra meg. Merkelig, tenkte jeg, men trodde det var tilfeldig. Men han ville ikke snakke med meg.

Da vi var fremme på hytta gikk han over til total ignorering av meg. Flyttet seg hvis jeg satte meg ved siden av han, overså meg helt og lot som han ikke hadde hørt meg om jeg snakket. Dette fortsatte hele kvelden. Da alle skulle legge seg, sa han at han tok et rom med bare en enkeltseng i. Jeg kunne jo ikke like godt gå og legge meg i seng med noen andre, så jeg måtte gå og legge meg i fotenden av hans enkeltseng. Han lot som jeg ikke var der, og snakket ikke til meg, bare la seg til å sove og ignorerte mine spørsmål.

Sånn fortsatte det i flere dager. Det var grusomt å være innesperret på en hytte milevis hjemmefra uten mulighet til å komme meg vekk, med en kjæreste som brått ga meg en isende avvisning. Det flaueste var jo at alle de andre la merke til dette, og jeg så de sendte hverandre blikk og lurte på hva som skjedde. 

Etter noen dager på hytta, meldte det seg en åpning. En av karene (en kompis av kjæresten min) skulle på jobb og måtte dra tidligere enn alle de andre hjem til byen igjen, og jeg kastet meg over han og ba om å få sitte på hjem. Det var greit. Så jeg dro. Faktisk kan jeg ikke huske et eneste minutt av den turen hjem, så jeg vet ikke om han kameraten til kjæresten min spurte om noe eller om vi snakket om den fæle hytteturen og kjæresten min sin atferd som var helt bak mål.

Et par dager senere kom alle de andre hjem fra hytteturen (inkl kjæresten) og på et vis fant jeg ut hvor de skulle på byen den kvelden. Så jeg dro dit til den puben for å ta et oppgjør. Kjæresten min overså meg totalt og bare snudde bokstavelig talt ryggen til meg når jeg prøvde å snakke med han om hva som foregikk. Til slutt dunket jeg han i ryggen og ropte at han fikk se til å snu seg. Han satte opp et surt tryne og snudde seg mot meg, sannsynligvis for å si noe dritt, men han rakk ikke si noe før jeg tømte hele halvliteren min med øl over hodet hans, og så strente jeg ut derfra. Han ble forbannet naturligvis og fulgte etter meg et stykke, men vi sto og skrek til hverandre på gaten og jeg sa at det var slutt mellom oss. Husker ikke hva mer som ble sagt, men jeg gikk og det var det. Ikke noe mer kontakt mellom oss.

Så.... månedene gikk, og takket være at jeg var så forbannet på fyren, kom jeg over kjærlighetssorgen på et vis. Men så, noen måneder etter den grusomme behandlingen hans av meg på hytteturen i dagesvis, sto jeg på jobben en dag og en anonym pakke ble plutselig levert til meg. En flaske parfyme i gavepakning, uten noe kort eller avsender. Sånne ting fortsatte de neste ukene, anonyme pakker og gaver. En av de ble levert direkte til meg av en ung gutt jeg aldri hadde sett, så jeg huket tak i han og spurte hvem han fikk pakken fra, om han kunne beskrive fyren? Han sa det var en fyr han aldri hadde sett før som stoppet ham på gaten og tilbød ham betaling mot å gå inn og levere pakken til den og den unge damen (beskrivelse av meg). Jeg ba om beskrivelse av mannen som hadde bedt om leveringen, og fikk en beskrivelse som gjorde at jeg straks skjønte hvem det var. Han var jo bl.a. veldig høy (godt over 190), blond og blåøyd.

En dag sto han (eksen) plutselig på jobben min og ba om å få en ny sjanse. Han var såååå glad i meg, og savnet meg så voldsomt. Sa det var han som hadde fått levert alle gavene og blabla.

Jeg kunne ikke tenke meg å være sammen med noen jeg ikke kunne stole på og som behandlet meg så jævlig dårlig, men en ond plan slo ned i hodet mitt der og da. Jeg skulle late som jeg tok han tilbake, og så dumpe han på grusomt vis etter en stund, når han trodde alt var bra mellom oss.... Hehe! Hevnen er søt!

Og det gjorde jeg. Behandlet han som møkk, jeg flørtet med andre så han så det, "hvis du ikke liker det, så dra" opplegg fra min side. Han ble såret, gråt flere ganger og var skikkelig lei seg.

Husker ikke hvor lenge jeg holdt på med dette, men jeg ble lei og til slutt bare sa jeg at det var over og at jeg ikke elsket han lenger og ikke hadde gjort det på lenge heller. Han ble kjempelei seg.

Dette var før internett sin tid, og før det ble vanlig med mobiler (slutten av 80 tallet). Så fra tid til annen i flere år, dukket det opp brev (kjærlighetsbrev) og telefoner fra han. Han fant ut hvor jeg bodde. Han hadde faktisk samboer og bodde i en annen by, men skrev stadig til meg likevel. Jeg koste meg med å avvise han og var helt kald. Følelsene mine var døde etter den hytteturen fra helvete. 

En kveld ringte telefonen og en fremmed kvinne snakket i andre enden. Hun presenterte seg og sa hun var samboer med min eks, og mor til et barn de hadde sammen. Hun gråt. Hun lurte på om jeg hadde tenkt å ta fra henne mannen hun elsket.... jeg ble oppriktig lei meg og sa at det hadde aldri vært i mine tanker. Han var kun en venn, og ikke en særlig god venn heller. Jeg spurte hvordan hun hadde funnet meg, og hun sa at hun hadde funnet et usendt brev stilet til meg blant sakene hans. I dette brevet (som han altså aldri sendte) sto det kjærlighetserklæringer og greier, og knuste henne helt. Hun sa hun hadde drukket seg til mot før hun turte å ringe meg og bønnfalle meg om å ikke ta han fra henne. Jeg fikk oppriktig vondt av henne og jeg sa til henne at jeg LOVER deg at jeg aldri skal ha kontakt med han igjen. Værsågodt, du kan ha han, jeg er ikke interessert. Og hvis det gleder deg eller hjelper deg, så skal jeg trå ut av livet hans og aldri snakke med eller skrive med han igjen. Hun gråt av takknemlighet.

Og det løftet holdt jeg. Hvis han ringte, la jeg bare på røret, og ingen brev ble besvart. Jævla sviker.

[AnonymBruker]

Eksen min drukner i kredittgjeld og stakk av til utlandet,kommer han tilbake så står en rekke sinte kreditorer og skatteetaten i kø. Han var utro, stjal fra meg, slo meg. 

Anonymkode: 77d07...9e6

[AnonymBruker]

Million skrev (5 minutter siden):

Jeg kan ikke huske noen har vært utro mot meg av de kjærestene jeg har hatt opp gjennom årene. Men jeg hadde en kjæreste som SVIKTET meg skikkelig likevel. Det er en lang historie om jeg skal beskrive alt, så vær advart.

Han jeg var kjæreste med endret seg fra forelsket kjæreste til full avvisning over natten. 

Vi skulle på hyttetur i påsken en hel gjeng, det var planlagt. På veien dit begynte han å gå unna meg på ski, stoppet og ventet på andre istedet eller gikk fra meg. Merkelig, tenkte jeg, men trodde det var tilfeldig. Men han ville ikke snakke med meg.

Da vi var fremme på hytta gikk han over til total ignorering av meg. Flyttet seg hvis jeg satte meg ved siden av han, overså meg helt og lot som han ikke hadde hørt meg om jeg snakket. Dette fortsatte hele kvelden. Da alle skulle legge seg, sa han at han tok et rom med bare en enkeltseng i. Jeg kunne jo ikke like godt gå og legge meg i seng med noen andre, så jeg måtte gå og legge meg i fotenden av hans enkeltseng. Han lot som jeg ikke var der, og snakket ikke til meg, bare la seg til å sove og ignorerte mine spørsmål.

Sånn fortsatte det i flere dager. Det var grusomt å være innesperret på en hytte milevis hjemmefra uten mulighet til å komme meg vekk, med en kjæreste som brått ga meg en isende avvisning. Det flaueste var jo at alle de andre la merke til dette, og jeg så de sendte hverandre blikk og lurte på hva som skjedde. 

Etter noen dager på hytta, meldte det seg en åpning. En av karene (en kompis av kjæresten min) skulle på jobb og måtte dra tidligere enn alle de andre hjem til byen igjen, og jeg kastet meg over han og ba om å få sitte på hjem. Det var greit. Så jeg dro. Faktisk kan jeg ikke huske et eneste minutt av den turen hjem, så jeg vet ikke om han kameraten til kjæresten min spurte om noe eller om vi snakket om den fæle hytteturen og kjæresten min sin atferd som var helt bak mål.

Et par dager senere kom alle de andre hjem fra hytteturen (inkl kjæresten) og på et vis fant jeg ut hvor de skulle på byen den kvelden. Så jeg dro dit til den puben for å ta et oppgjør. Kjæresten min overså meg totalt og bare snudde bokstavelig talt ryggen til meg når jeg prøvde å snakke med han om hva som foregikk. Til slutt dunket jeg han i ryggen og ropte at han fikk se til å snu seg. Han satte opp et surt tryne og snudde seg mot meg, sannsynligvis for å si noe dritt, men han rakk ikke si noe før jeg tømte hele halvliteren min med øl over hodet hans, og så strente jeg ut derfra. Han ble forbannet naturligvis og fulgte etter meg et stykke, men vi sto og skrek til hverandre på gaten og jeg sa at det var slutt mellom oss. Husker ikke hva mer som ble sagt, men jeg gikk og det var det. Ikke noe mer kontakt mellom oss.

Så.... månedene gikk, og takket være at jeg var så forbannet på fyren, kom jeg over kjærlighetssorgen på et vis. Men så, noen måneder etter den grusomme behandlingen hans av meg på hytteturen i dagesvis, sto jeg på jobben en dag og en anonym pakke ble plutselig levert til meg. En flaske parfyme i gavepakning, uten noe kort eller avsender. Sånne ting fortsatte de neste ukene, anonyme pakker og gaver. En av de ble levert direkte til meg av en ung gutt jeg aldri hadde sett, så jeg huket tak i han og spurte hvem han fikk pakken fra, om han kunne beskrive fyren? Han sa det var en fyr han aldri hadde sett før som stoppet ham på gaten og tilbød ham betaling mot å gå inn og levere pakken til den og den unge damen (beskrivelse av meg). Jeg ba om beskrivelse av mannen som hadde bedt om leveringen, og fikk en beskrivelse som gjorde at jeg straks skjønte hvem det var. Han var jo bl.a. veldig høy (godt over 190), blond og blåøyd.

En dag sto han (eksen) plutselig på jobben min og ba om å få en ny sjanse. Han var såååå glad i meg, og savnet meg så voldsomt. Sa det var han som hadde fått levert alle gavene og blabla.

Jeg kunne ikke tenke meg å være sammen med noen jeg ikke kunne stole på og som behandlet meg så jævlig dårlig, men en ond plan slo ned i hodet mitt der og da. Jeg skulle late som jeg tok han tilbake, og så dumpe han på grusomt vis etter en stund, når han trodde alt var bra mellom oss.... Hehe! Hevnen er søt!

Og det gjorde jeg. Behandlet han som møkk, jeg flørtet med andre så han så det, "hvis du ikke liker det, så dra" opplegg fra min side. Han ble såret, gråt flere ganger og var skikkelig lei seg.

Husker ikke hvor lenge jeg holdt på med dette, men jeg ble lei og til slutt bare sa jeg at det var over og at jeg ikke elsket han lenger og ikke hadde gjort det på lenge heller. Han ble kjempelei seg.

Dette var før internett sin tid, og før det ble vanlig med mobiler (slutten av 80 tallet). Så fra tid til annen i flere år, dukket det opp brev (kjærlighetsbrev) og telefoner fra han. Han fant ut hvor jeg bodde. Han hadde faktisk samboer og bodde i en annen by, men skrev stadig til meg likevel. Jeg koste meg med å avvise han og var helt kald. Følelsene mine var døde etter den hytteturen fra helvete. 

En kveld ringte telefonen og en fremmed kvinne snakket i andre enden. Hun presenterte seg og sa hun var samboer med min eks, og mor til et barn de hadde sammen. Hun gråt. Hun lurte på om jeg hadde tenkt å ta fra henne mannen hun elsket.... jeg ble oppriktig lei meg og sa at det hadde aldri vært i mine tanker. Han var kun en venn, og ikke en særlig god venn heller. Jeg spurte hvordan hun hadde funnet meg, og hun sa at hun hadde funnet et usendt brev stilet til meg blant sakene hans. I dette brevet (som han altså aldri sendte) sto det kjærlighetserklæringer og greier, og knuste henne helt. Hun sa hun hadde drukket seg til mot før hun turte å ringe meg og bønnfalle meg om å ikke ta han fra henne. Jeg fikk oppriktig vondt av henne og jeg sa til henne at jeg LOVER deg at jeg aldri skal ha kontakt med han igjen. Værsågodt, du kan ha han, jeg er ikke interessert. Og hvis det gleder deg eller hjelper deg, så skal jeg trå ut av livet hans og aldri snakke med eller skrive med han igjen. Hun gråt av takknemlighet.

Og det løftet holdt jeg. Hvis han ringte, la jeg bare på røret, og ingen brev ble besvart. Jævla sviker.

Oi, det hørtes jo ut som et kroneksempel på unnvikende tilknytning. Ikke at det er noen unnskyldning, for en helt sinnsyk drittoppførsel, spesielt å gjøre det på et sted hvor du ikke hadde mulighet til å komme deg unna. Du skal ha for innsatsen i hevnen din, det var en saftig reaksjon 😅

Sluttet han å ringe til slutt?

Anonymkode: 7b759...d96

[Million]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Oi, det hørtes jo ut som et kroneksempel på unnvikende tilknytning. Ikke at det er noen unnskyldning, for en helt sinnsyk drittoppførsel, spesielt å gjøre det på et sted hvor du ikke hadde mulighet til å komme deg unna. Du skal ha for innsatsen i hevnen din, det var en saftig reaksjon 😅

Sluttet han å ringe til slutt?

Anonymkode: 7b759...d96

Ja, han prøvde lenge, men han ga seg til slutt, heldigvis. Husker dessverre ikke hvor lenge han holdt ut, men det var snakk om år.

 

[Erixon]

Million skrev (13 minutter siden):

Ja, han prøvde lenge, men han ga seg til slutt, heldigvis. Husker dessverre ikke hvor lenge han holdt ut, men det var snakk om år.

 

Men fikk du noensinne vite hvorfor han var var så kjip mot deg på den der hytteturen? 

[Million]

Erixon skrev (Akkurat nå):

Men fikk du noensinne vite hvorfor han var var så kjip mot deg på den der hytteturen? 

Nei, det vet jeg ikke. Husker ikke om jeg spurte han heller og hva han ev kan ha svart. Men jeg husker at jeg mistenkte sterkt at han ville være "en av gutta" og gå på byen og flørte etc. Uten dama på slep. Han hadde flere single kamerater som han hadde fattet ekstra interesse for å omgås mer, rett før dette skjedde. Så jeg er/var hellig overbevist om at han ville leve livets glade dager en stund den kommende sommeren. Men så oppdaget han vel at det ikke var så voldsomt moro likevel, dette singellivet, så da kom han krypende tilbake til meg og bønnfalt om en ny sjanse.

[AnonymBruker]

Hun dumpa meg. Så henne et par år senere og hun var smellfeit.

Anonymkode: e6b65...d2f

[AnonymBruker]

Fikk ikke hevn. Og bruddet var bare kjipt. Dritt for ungene. Dritt for meg og for han. 
Veldig bortkastet å være utro, det burde han ha tenkt på…

Vi klarer oss greit alle nå mange år etter. Så ingen bitre følelser. Men trist.

Anonymkode: 532f1...498

[Snok1]

Jeg forstod at hun hadde en affære. Det var helt på tampen av forholdet og hun visste at jeg var forelsket i en annen. Jeg kjenner også ham hun hadde en affære med og hans kone. 
Jeg tenkte at dette hadde de begge to godt av. Hun som trøst på grunn av meg og han av andre personlige årsaker. Jeg kunne og kan se dem som et par som er gode med hverandre. Hun fikk også noen flotte naturalytelser ut av det. Jeg kjenner ham og kona hans ganske godt og treffer dem fra tid til annen.

Ingen vet at jeg vet og slik skal det forbli. Jeg håper de har gode og varme minner fra det.

[AnonymBruker]

Har absolutt null følelser rundt de ham bra utro med, da de ikke var venner av meg. Jeg gjorde det slutt og lå med barndomsvennen/bestevennen hans. 👌 

Etter det blomstret livet mitt,.mens han selvfølgelig fortsatte i dårlige forhold.. 

Anonymkode: 4b3ff...e1b

[Ymse meninger]

Million skrev (1 time siden):

Jeg kan ikke huske noen har vært utro mot meg av de kjærestene jeg har hatt opp gjennom årene. Men jeg hadde en kjæreste som SVIKTET meg skikkelig likevel. Det er en lang historie om jeg skal beskrive alt, så vær advart.

Han jeg var kjæreste med endret seg fra forelsket kjæreste til full avvisning over natten. 

Vi skulle på hyttetur i påsken en hel gjeng, det var planlagt. På veien dit begynte han å gå unna meg på ski, stoppet og ventet på andre istedet eller gikk fra meg. Merkelig, tenkte jeg, men trodde det var tilfeldig. Men han ville ikke snakke med meg.

Da vi var fremme på hytta gikk han over til total ignorering av meg. Flyttet seg hvis jeg satte meg ved siden av han, overså meg helt og lot som han ikke hadde hørt meg om jeg snakket. Dette fortsatte hele kvelden. Da alle skulle legge seg, sa han at han tok et rom med bare en enkeltseng i. Jeg kunne jo ikke like godt gå og legge meg i seng med noen andre, så jeg måtte gå og legge meg i fotenden av hans enkeltseng. Han lot som jeg ikke var der, og snakket ikke til meg, bare la seg til å sove og ignorerte mine spørsmål.

Sånn fortsatte det i flere dager. Det var grusomt å være innesperret på en hytte milevis hjemmefra uten mulighet til å komme meg vekk, med en kjæreste som brått ga meg en isende avvisning. Det flaueste var jo at alle de andre la merke til dette, og jeg så de sendte hverandre blikk og lurte på hva som skjedde. 

Etter noen dager på hytta, meldte det seg en åpning. En av karene (en kompis av kjæresten min) skulle på jobb og måtte dra tidligere enn alle de andre hjem til byen igjen, og jeg kastet meg over han og ba om å få sitte på hjem. Det var greit. Så jeg dro. Faktisk kan jeg ikke huske et eneste minutt av den turen hjem, så jeg vet ikke om han kameraten til kjæresten min spurte om noe eller om vi snakket om den fæle hytteturen og kjæresten min sin atferd som var helt bak mål.

Et par dager senere kom alle de andre hjem fra hytteturen (inkl kjæresten) og på et vis fant jeg ut hvor de skulle på byen den kvelden. Så jeg dro dit til den puben for å ta et oppgjør. Kjæresten min overså meg totalt og bare snudde bokstavelig talt ryggen til meg når jeg prøvde å snakke med han om hva som foregikk. Til slutt dunket jeg han i ryggen og ropte at han fikk se til å snu seg. Han satte opp et surt tryne og snudde seg mot meg, sannsynligvis for å si noe dritt, men han rakk ikke si noe før jeg tømte hele halvliteren min med øl over hodet hans, og så strente jeg ut derfra. Han ble forbannet naturligvis og fulgte etter meg et stykke, men vi sto og skrek til hverandre på gaten og jeg sa at det var slutt mellom oss. Husker ikke hva mer som ble sagt, men jeg gikk og det var det. Ikke noe mer kontakt mellom oss.

Så.... månedene gikk, og takket være at jeg var så forbannet på fyren, kom jeg over kjærlighetssorgen på et vis. Men så, noen måneder etter den grusomme behandlingen hans av meg på hytteturen i dagesvis, sto jeg på jobben en dag og en anonym pakke ble plutselig levert til meg. En flaske parfyme i gavepakning, uten noe kort eller avsender. Sånne ting fortsatte de neste ukene, anonyme pakker og gaver. En av de ble levert direkte til meg av en ung gutt jeg aldri hadde sett, så jeg huket tak i han og spurte hvem han fikk pakken fra, om han kunne beskrive fyren? Han sa det var en fyr han aldri hadde sett før som stoppet ham på gaten og tilbød ham betaling mot å gå inn og levere pakken til den og den unge damen (beskrivelse av meg). Jeg ba om beskrivelse av mannen som hadde bedt om leveringen, og fikk en beskrivelse som gjorde at jeg straks skjønte hvem det var. Han var jo bl.a. veldig høy (godt over 190), blond og blåøyd.

En dag sto han (eksen) plutselig på jobben min og ba om å få en ny sjanse. Han var såååå glad i meg, og savnet meg så voldsomt. Sa det var han som hadde fått levert alle gavene og blabla.

Jeg kunne ikke tenke meg å være sammen med noen jeg ikke kunne stole på og som behandlet meg så jævlig dårlig, men en ond plan slo ned i hodet mitt der og da. Jeg skulle late som jeg tok han tilbake, og så dumpe han på grusomt vis etter en stund, når han trodde alt var bra mellom oss.... Hehe! Hevnen er søt!

Og det gjorde jeg. Behandlet han som møkk, jeg flørtet med andre så han så det, "hvis du ikke liker det, så dra" opplegg fra min side. Han ble såret, gråt flere ganger og var skikkelig lei seg.

Husker ikke hvor lenge jeg holdt på med dette, men jeg ble lei og til slutt bare sa jeg at det var over og at jeg ikke elsket han lenger og ikke hadde gjort det på lenge heller. Han ble kjempelei seg.

Dette var før internett sin tid, og før det ble vanlig med mobiler (slutten av 80 tallet). Så fra tid til annen i flere år, dukket det opp brev (kjærlighetsbrev) og telefoner fra han. Han fant ut hvor jeg bodde. Han hadde faktisk samboer og bodde i en annen by, men skrev stadig til meg likevel. Jeg koste meg med å avvise han og var helt kald. Følelsene mine var døde etter den hytteturen fra helvete. 

En kveld ringte telefonen og en fremmed kvinne snakket i andre enden. Hun presenterte seg og sa hun var samboer med min eks, og mor til et barn de hadde sammen. Hun gråt. Hun lurte på om jeg hadde tenkt å ta fra henne mannen hun elsket.... jeg ble oppriktig lei meg og sa at det hadde aldri vært i mine tanker. Han var kun en venn, og ikke en særlig god venn heller. Jeg spurte hvordan hun hadde funnet meg, og hun sa at hun hadde funnet et usendt brev stilet til meg blant sakene hans. I dette brevet (som han altså aldri sendte) sto det kjærlighetserklæringer og greier, og knuste henne helt. Hun sa hun hadde drukket seg til mot før hun turte å ringe meg og bønnfalle meg om å ikke ta han fra henne. Jeg fikk oppriktig vondt av henne og jeg sa til henne at jeg LOVER deg at jeg aldri skal ha kontakt med han igjen. Værsågodt, du kan ha han, jeg er ikke interessert. Og hvis det gleder deg eller hjelper deg, så skal jeg trå ut av livet hans og aldri snakke med eller skrive med han igjen. Hun gråt av takknemlighet.

Og det løftet holdt jeg. Hvis han ringte, la jeg bare på røret, og ingen brev ble besvart. Jævla sviker.

What?? Fikk du aldri vite hvorfor han oppførte seg så sært på hytta? Var det ingen anledning på hytta til å bare midt blandt alle " hei, kan eg få snakke med deg utenfor?" Eller foran alle andre " kan du forklare hva jeg har gjort galt siden du ikke snakker til meg?". Jeg skjønner ikke hvordan du overlevde dagevis med det der