Introvert og samlivsbrudd

[stratos79]

Hei

Jeg datet en person som er ganske introvert. 

Han har gått igjennom masse i livet men nå i seneste tiden har helsen hans skrantet, han har tatt på seg for mye og plutselig en pendler gjennom flere hjem. 

Vi kranglet aldri

Har ikke var ufine mot hverandre

Ikke sjalusi 

Mange felles interesser

Vi er begge ferdige med barn

Men det går vært en uro fra hans side det å pendle, ikke få nok alenetid, og han gjorde det slutt pga dette og sa at han ikke var forelsket lengre.  

 

Pendlingen tok slutt nå nylig, men da vet jeg han allerede er så sliten om han da handlet i fornuft eller emosjonelt avgjørelse. 

Jeg sliter veldig med bruddet. Holder meg opptatt men man kan ikke bare forvente å være oppe å gå når man elsker noen så høyt. 

Men så tenker jeg, ikke naivt om han får kjenne på masse alenetid en mnd om det kan være et håp fordi om? 

Jeg trenger konstruktive meninger, gå videre skal jeg, men jeg tenker dette er en veldig trist grunn for begge å ende forholdet på. 

 

Ver raus❤️

 

[AnonymBruker]

Litt usikker på hva du mente med alt du skrev, men jeg svarer ut fra slik jeg forsto det. 

Jeg var gift, var fysisk syk, og ble mer og mer utslitt. Ba om hjelp fra kona, men hun forsto nok ikke hvor dårlig jeg var, og at jeg trengte hjelp. Til slutt ble det for mye for meg både fysisk og psykisk. Jeg klarte ikke mer. 

Nå har tida gått, helsa mi har blitt bedre, psyken har blitt bedre, og ingenting hadde gjort meg mer glad enn om jeg hadde fått et nytt forsøk med kona mi😢 Så dersom det er helse og behov for egentid som utgjorde årsaken til bruddet, kan det godt tenkes han vil kjenner på savnet når han (forhåpentligvis) Har kommet seg mer til hektene igjen og fått hentet seg inn. 

Anonymkode: 080df...1cf

[stratos79]

Tusen takk for et reflektert svar. 

Det er vel slik ja at han er veldig sliten . For mange involverte av barn, pendling og vil helst bare bo der han hører til. 

Sitt faste hjem. 

Han sa ofte han trenger å jobbe med seg selv, at jeg fortjener bedre osv. 

Jeg tenker det er så viktig med mental helse. At man forstår selv at tiltak må inn. Om han velger at det er alenetid så er jeg villig til å vente, men han har ikke bedt meg om det. Han har nok skyldfølelse allerede. Strekker ikke til. Da bra at du har fått orden på ditt! Vi lever i en generasjon der stress er helt enormt press og er man i tillegg en introvert tenker jeg man bare eliminerer vekk det enkleste som har følelser og to bein armer og et klokt hode. 

[AnonymBruker]

stratos79 skrev (8 minutter siden):

Tusen takk for et reflektert svar. 

Det er vel slik ja at han er veldig sliten . For mange involverte av barn, pendling og vil helst bare bo der han hører til. 

Sitt faste hjem. 

Han sa ofte han trenger å jobbe med seg selv, at jeg fortjener bedre osv. 

Jeg tenker det er så viktig med mental helse. At man forstår selv at tiltak må inn. Om han velger at det er alenetid så er jeg villig til å vente, men han har ikke bedt meg om det. Han har nok skyldfølelse allerede. Strekker ikke til. Da bra at du har fått orden på ditt! Vi lever i en generasjon der stress er helt enormt press og er man i tillegg en introvert tenker jeg man bare eliminerer vekk det enkleste som har følelser og to bein armer og et klokt hode. 

Er dessverre bare helse og psyke som har blitt bedre, hater livet mitt som singel. 😭 Savner alt vi hadde, familien osv, og det er det ingen andre som kan "innfri". Men jeg vet jo jeg må komme meg videre. På et eller annet vis

Anonymkode: 080df...1cf

[AnonymBruker]

Han sa han ikke hadde følelser lenger, så det beste du kan gjøre for deg selv er å gå videre, du kan fort ende med å kaste bort tid hvis du skal gå å vente på at han skal komme tilbake.

 

Anonymkode: 1472f...89b

[stratos79]

Det tenker jeg og mellom alt. Men tenker når man er sliten så forsvinner alt av følelser. 

Men lufter tanker her. Vil jo ikke han skal være med meg om jeg ikke gjør han lykkelig. 

[AnonymBruker]

stratos79 skrev (27 minutter siden):

Det tenker jeg og mellom alt. Men tenker når man er sliten så forsvinner alt av følelser. 

Men lufter tanker her. Vil jo ikke han skal være med meg om jeg ikke gjør han lykkelig. 

Jeg sa også til min eks at jeg ikke hadde følelser for han. Men når helsa ble bedre, kom følelseslivet mitt tilbake igjen. Så dersom det er sagt under sykdom eller psykisk sykdom trenger det absolutt ikke stemme. 

Anonymkode: 080df...1cf

[stratos79]

Man  jo bare annet. Men etter pendlingen kom, barn kanskje ble introdusert for fort og sykdom hos begge over lengre tid så føler jeg det stailet.  Jeg har et håp men vet min verdi. 

Men noen liker jo være alene og. Da er det en ekstra byrde med så mye ekstra.

Ikke bare bare. 

Hva skjedde når du fant ut du ville ha han tilbake då?

Endret 4. mars av stratos79