Tror faktisk jeg aldri kommer til å virkelig trives i arbeidslivet.

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en utrolig privilegert posisjon der jeg har hatt muligheten til å teste ut ikke bare én, eller to, men tre forskjellige "drømmejobber". Først innen det jeg studerte (teknologi / ingeniør), så fikk jeg prøve noe helt annet (finans / analyse), og til slutt tok jeg en mastergrad rettet mot den tredje jobben - som jeg sitter i nå (forretningsvirksomhet / utvikling). Felles for alle disse er at det er noe jeg har ansett som mine drømmeyrker, og noe jeg tidligere har vært veldig interessert i. 

Hadde også muligheten til å gjøre hobbyen min til jobb (håndarbeid), noe jeg gjorde i 12 mnd. under COVID.

Og da har jeg ikke nevnt de utallige strøjobbene jeg hadde som student, der jeg praktisk talt takket ja til alt. Alt fra å tørke ræv til å være telefonselger til å jobbe på anleggsplass.

Men, jeg merker at det er ingenting som gir meg glede - ihvertfall ikke på lengre sikt. Jeg er veldig engasjert og interessert i 1-2 år, så dabber det av veldig fort. Og til slutt så er det så vidt jeg orker å produsere noe som helst. Har jo vært litt strategisk, og klart å bytte jobb akkurat når jeg er på bristepunktet, og sådan gått ut med gode referanser. 

Nå er jeg i midten av 30-åra, og går i kjelleren av tanken på å gjøre dette i 30-40 år til. Lekte med tanken om å jobbe så hardt jeg kan i 10-15 år, og så pensjonere meg, da jeg er heldig nok til å ha en godt betalt jobb, men vet ikke hvor aktuelt det er - realistisk sett, da jeg daglig teller ned til feriedagene.

Hva er egentlig løsningen for sånne som oss? 

 

Anonymkode: 99eba...2ca

[AnonymBruker]

Er enig med deg. Aner ikke hva man skal gjøre. Synes det er deprimerende å tenke på at jobb er en så stor del av livet i så innmari mange år. For min del har jeg drømmejobben på papiret. I virkeligheten kjeder jeg meg og ønsker meg vekk. Vil ha en jobb jeg gleder meg til store deler av tiden. Synes ofte nye jobber er givende 1-2 år så dabber det veldig av og jeg føler meg nærmest deprimert. 

Anonymkode: 52b6a...48f

[AnonymBruker]

Har det helt likt. Alt jeg gjør blir liksom feil. Ingen jobber gir meg noe. Jeg måtte hatt en slags turnusjobb med langfri for at jeg skulle trives, tror jeg. Hater at livet handler så mye om jobb.

Jeg liker å lære nye ting, så kunne vært evig student hvis jeg hadde hatt råd til å leve slik. Håper jeg noen gang finner en jobb som engasjerer meg. Det har aldri skjedd.

Anonymkode: 503dc...990

[pressplay]

Jeg har det også slik, men jeg har begynt å lure på om det handler om depresjon og ikke jobben som sådan. Merker at jeg får en veldig giv når jeg begynner på noe nytt, men etter en tid så blir det bare et ork. Jeg er ganske flat følelsesmessig i den forstand at jeg sjeldent får emosjonelle høydare samtidig som jeg kan utholde lengre perioder med kjedelig arbeid.

Å slutte å jobbe ser jeg på som meningsløst for noe fornuftig må man foreta seg, men sliter som TS med å holde engasjementet oppe over tid.

Er ganske slitsomt å måtte presse seg igjennom når man vet at man egentlig ikke har noe å klage over

 

[AnonymBruker]

Hva skal en avdanka sykepleier på 40 si da? Har boliglån og MÅ jobbe, aner ikke hvor lenge jeg orker arbeidslivet. Har i tillegg opplevd ting som er på grensa til mobbing i ulike arbeidsmiljøer i helsevesenet. Føles som jeg bare er ei kjerring som blir sett ned på til tider på jobb. 

Anonymkode: 7355b...9ab

[AnonymBruker]

Blir du lei av et arbeidssted etter 2 år så får du bytte jobb da. Du med slik allsidig bakgrunn har jo all mulighet til det.

Anonymkode: fefb6...b4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har vært i en utrolig privilegert posisjon der jeg har hatt muligheten til å teste ut ikke bare én, eller to, men tre forskjellige "drømmejobber". Først innen det jeg studerte (teknologi / ingeniør), så fikk jeg prøve noe helt annet (finans / analyse), og til slutt tok jeg en mastergrad rettet mot den tredje jobben - som jeg sitter i nå (forretningsvirksomhet / utvikling). Felles for alle disse er at det er noe jeg har ansett som mine drømmeyrker, og noe jeg tidligere har vært veldig interessert i. 

Hadde også muligheten til å gjøre hobbyen min til jobb (håndarbeid), noe jeg gjorde i 12 mnd. under COVID.

Og da har jeg ikke nevnt de utallige strøjobbene jeg hadde som student, der jeg praktisk talt takket ja til alt. Alt fra å tørke ræv til å være telefonselger til å jobbe på anleggsplass.

Men, jeg merker at det er ingenting som gir meg glede - ihvertfall ikke på lengre sikt. Jeg er veldig engasjert og interessert i 1-2 år, så dabber det av veldig fort. Og til slutt så er det så vidt jeg orker å produsere noe som helst. Har jo vært litt strategisk, og klart å bytte jobb akkurat når jeg er på bristepunktet, og sådan gått ut med gode referanser. 

Nå er jeg i midten av 30-åra, og går i kjelleren av tanken på å gjøre dette i 30-40 år til. Lekte med tanken om å jobbe så hardt jeg kan i 10-15 år, og så pensjonere meg, da jeg er heldig nok til å ha en godt betalt jobb, men vet ikke hvor aktuelt det er - realistisk sett, da jeg daglig teller ned til feriedagene.

Hva er egentlig løsningen for sånne som oss? 

 

Anonymkode: 99eba...2ca

Kan jeg spørre hva du ikke trives med innen forretningsutvikling? Synes det høres så spennende ut å jobbe med. Og kan jeg spørre hva du tok master i? 

Kjenner meg igjen i det du skriver. Får du brukt de sterke egenskapene/interessene dine på jobb? Kan du utvikle deg i den jobben du er i nå på noen måte?

Kanskje løsningen er at vi må gjøre noe med innstillingen vår til arbeidslivet - ikke forvente for mye kanskje? 

Anonymkode: b2b7a...afd

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mange som har det sånn, altså at de ikke liker jobben sin, men har alltid trodd det var mest i ufaglærte yrker eller yrker med kort utdanning. 

Nøkkelen for mange er å ha en så givende fritid at man holder ut jobben pga. lønna.

Anonymkode: 949e1...830

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har vært i en utrolig privilegert posisjon der jeg har hatt muligheten til å teste ut ikke bare én, eller to, men tre forskjellige "drømmejobber". Først innen det jeg studerte (teknologi / ingeniør), så fikk jeg prøve noe helt annet (finans / analyse), og til slutt tok jeg en mastergrad rettet mot den tredje jobben - som jeg sitter i nå (forretningsvirksomhet / utvikling). Felles for alle disse er at det er noe jeg har ansett som mine drømmeyrker, og noe jeg tidligere har vært veldig interessert i. 

Hadde også muligheten til å gjøre hobbyen min til jobb (håndarbeid), noe jeg gjorde i 12 mnd. under COVID.

Og da har jeg ikke nevnt de utallige strøjobbene jeg hadde som student, der jeg praktisk talt takket ja til alt. Alt fra å tørke ræv til å være telefonselger til å jobbe på anleggsplass.

Men, jeg merker at det er ingenting som gir meg glede - ihvertfall ikke på lengre sikt. Jeg er veldig engasjert og interessert i 1-2 år, så dabber det av veldig fort. Og til slutt så er det så vidt jeg orker å produsere noe som helst. Har jo vært litt strategisk, og klart å bytte jobb akkurat når jeg er på bristepunktet, og sådan gått ut med gode referanser. 

Nå er jeg i midten av 30-åra, og går i kjelleren av tanken på å gjøre dette i 30-40 år til. Lekte med tanken om å jobbe så hardt jeg kan i 10-15 år, og så pensjonere meg, da jeg er heldig nok til å ha en godt betalt jobb, men vet ikke hvor aktuelt det er - realistisk sett, da jeg daglig teller ned til feriedagene.

Hva er egentlig løsningen for sånne som oss? 

 

Anonymkode: 99eba...2ca

Her trur eg ikkje det er arbeidslivet som sådann, eller kva yrke du har på eit gitt tidspunkt som er problemet, men kanskje meir dine personlighetstrekk. 

Du er ein person som treng stigande utfordringar og nye problemstillingar å løyse. Kanskje endring i arbeidsstad, nye menneske rundt seg, nye, hårete mål å strekke seg etter også.

Eg er slik sjølv. Nokre berre er slik, andre har adhd. 

Anonymkode: def5e...ccf

[AnonymBruker]

Tror de som stortrives i arbeidslivet har jobber de enten brenner veldig for eller har såpass stort spillerom i jobben sin at de kan gjøre mye som de selv vil og jobbe litt av og på som de selv ønsker. Tror alle med et vanlig ansettelsesforhold går lei etter en stund.

Anonymkode: 64303...46f

[AnonymBruker]

Jeg har også drømmejobben, samtidig som jeg ville gått på dagen hvis jeg hadde muligheten økonomisk. Veldig mange blir nesten forskrekket av å høre det, og lurer på hva som er feil med jobben. Men det handler jo bare om frihet, vs å måtte bruke minst 40 timer i uken store deler av livet på å skaffe seg nok lønn til å overleve.

Anonymkode: c2fd1...b73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Lekte med tanken om å jobbe så hardt jeg kan i 10-15 år, og så pensjonere meg, da jeg er heldig nok til å ha en godt betalt jobb

Husk at du også må regne med, eller i det minste bør ha tenkt "hva om jeg blir syk og ikke kan..." "hva om ikke alt går etter planen?"

Jobb trenger ikke være selvrealisering og passion, så lenge du trives ok og har kjekt arbeidsmiljø kan du realisere noen drømmer på fritiden i stedet.

Anonymkode: 923a2...63f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tror de som stortrives i arbeidslivet har jobber de enten brenner veldig for eller har såpass stort spillerom i jobben sin at de kan gjøre mye som de selv vil og jobbe litt av og på som de selv ønsker. Tror alle med et vanlig ansettelsesforhold går lei etter en stund.

Anonymkode: 64303...46f

Tror du har veldig rett i dette. Jeg har selv hatt masse forskjellige jobber som ung, og alltid hatet å være bundet av arbeidstid, sure sjefer og kolleger, må ut i all slags vær, ikke kunne hvile og spise når jeg ønsker selv, føle meg mistenkeliggjort når jeg er syk osv.

De siste 20 årene har jeg jobbet som frilansoversetter, det er det jeg er utdannet til, og det har jeg alltid elsket. Faktisk så mye at jeg godt kan tenke meg å jobbe videre etter pensjonering.

Anonymkode: cad6b...40a

[AnonymBruker]

Slik var jeg også. Ventet bare arbeidsdagene skulle ta slutt slik jeg kunne reise hjem.. ventet på helg hver uke og ferie. Men så fikk jeg meg en auksjonsmegler jobb der en har hjemmekontor/jobber i bilen og ute og farter, og du styrer dagene selv. Nå tenker jeg ikke slik lengre, jeg koser meg i jobben og når søndagskvelden er der, tenker jeg ikke årh nå er det jobb i morgen. Tenker ikke over det for det er bare gøy. Men når jeg tenker tilbake på å gå tilbake til "vanlig" jobb så er ikke det noe som frister. Da vet jeg jeg kommer til å bli deprimert igjen.

Jeg fant ut at å ha en jobb hvor du må ta litt mer ansvar for deg selv, styre dagene selv og jobbe for deg selv, det var noe som måtte til for meg for at jeg skulle trives i en jobb. 

Anonymkode: 9fe88...605

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ytterst få som liker å jobbe. Selv om en jobb kan være helt ok å utføre, så er det noe med det å være tvunget til å møte opp til satte tider og konstant ha oppgaver hengende over seg.
Jeg har ingen høyere utdanning, men et få korte fagspesifikke og har fått meg jobb innen hobbyene mine. Jeg jobber f.eks som fotograf og det er stor forskjell på bilder jeg tar på eget initiativ og på jobboppdrag. Og selv om jeg får spennende jobber som jeg oppriktig syntes er gøy å gjennomføre, er det ikke like gøy å forholde seg til kunder, budsjetter og tidsfrister. Hadde det vært mulig hadde jeg sluttet å jobbe, om jeg skal være helt ærlig.

Anonymkode: 58080...356

[Humas]

Jeg har hatt mange jobber og sluttet i alle, ble rastløs etter et par år, og som ‘flink pike’ stresset jeg meg i tillegg til søvnløshet og sykdom. Jeg trodde jeg bare kunne ha ‘sånne jobber’ som jeg hadde hatt i alle år. Nå jobber jeg innen frivillige organisasjoner, og trives ‘for første gang’. Altså, det å bidra til noe som er så synlig meningsfullt for mange personer, både syke og friske er godt å ha med seg. Ok, dårligere lønn men det er faktisk ikke alt her i livet. Men siden du virker rastløs og er en smart person etter så mye utdanning, så ville jeg virkelig ‘borret’ dypt i deg selv, ev m hjelp av coach. Og jobb er ikke alt i livet, det viktigste er å ha litt overskudd til å ha et slags liv på privaten, og la det gi mening i livet. Sjekk litt ut ang spiritualitet om du vil, det viser seg at når vi oppnår alt vi har jaktet på, så kan livet oppleves tomt.. Lykken kan være å høre på fugler, tegne, male, se på spirende blomster. Eller virkelig dyrke en givende hobby. De aller fleste har ‘bare’ en vanlig jobb som gir tak over hodet og smør til maten. 

[AnonymBruker]

For å si det spøkefullt så er svaret å bli voksen.

(Og jeg mener det, men forestill deg at jeg sier det med hyggelig tonefall.)

En jobb er en transaksjon - du selger tid og kompetanse i bytte for penger. Du ønsker å sikre deg en rekke ting knyttet til jobben: så godt betalt som mulig, en god balanse mellom jobb og fritid, hyggelig arbeidsmiljø, fleksibel arbeidstid etc. 

Men så kommer noen inn i arbeidslivet fra familier der man har løyet til barn og unge og påstått at jobb skal være «givende». At det skal være «meningsfylt» etc. Mer eller mindre romantisk vås. Ja, du kan for all del gjøre en jobb som har reell samfunnsmessig nytte. Jobbe i brann og redning, eller barnehage eller hva som helst av de mange yrkene samfunnet ikke kan klare seg uten. Men du, personlig, er jo ikke en samfunnet ikke klarer seg uten. Og din livsgnist etc skal jo skapes i fritida. 

En jobb er bytte av tid og kompetanse mot penger. Av-romantiser ideen om arbeid. Selve tanken på at «drømmejobben» eksisterer er absurd. Mennesker drømmer om fritiden sin, ikke arbeidet sitt.

Min anbefaling mtp jobb er dette: se etter en ålreit gjeng. En gruppe folk du oppriktig liker å tilbringe 7,5 timer per dag med. Og la arbeidet gå for arbeid. Arbeid ikke «med brennende entusiasme» men med et stabilt og jevnt tempo du kan holde i 60 år uten å bli sliten av. Og, du? om arbeid var moro? Da ville du jo ikke fått betalt.  

Anonymkode: c47c8...e8c

[Bigote]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

 

Hva er egentlig løsningen for sånne som oss? 

Anonymkode: 99eba...2ca

Fortsett å prøve..

Det å ikke vite hva man skal gjøre/hva man vil er roten til mye frustrasjon hos mange. Likevel er det å befinne seg i denne situasjonen en kilde til frihet der man kan åpne nye dører og lære å kjenne seg selv i søken på å finne ut hva som gir giv og mening. Nye perspektiver og erfaringer beriker også livet og etter min personlige mening kan overdreven forutsigbarhet være litt kjedelig..

OG ja.. Det finnes folk som har knekt koden med å finne en vei gjennom arbeid som faktisk beriker livet i langt over det å føle at arbeid kun er å bruke tiden sin i bytte mot lønn.Hvorfor skulle ikke du? Vi lever faktisk i et samfunn der vi faktisk har muligheten til å selvrealisere oss i form av karriereveier i langt større grad en mesteparten av verdens befolkning. Her er vi heldige.

Best of luck.

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg hadde trivdes å jobbe med mye rart, inkludert de yrkene TS nevner. Problemet for meg er arbeidstidene. Jeg hater å jobbe 8-16. Hater kø, helger (bare mas!) og fellesferie (enda mer mas!). For ikke å snakke om å sitte uvirksom på sofaen hver ettermiddag fordi man ikke orker noe annet. 

Jobber nå rotasjon 10 uker på, 10 uker av, og har fri frem til Mai😊

Anonymkode: d849f...8cb

[AnonymBruker]

Uføretrygd

Anonymkode: ee077...176