Jeg er så utrolig ensom etter brudd

[Twister]

Og det var jeg som gikk. Følelsene var borte og jeg begynte å distansere meg helt. Det føltes derfor riktig å avslutte men vi har vært sammen utrolig lenge. I hele mitt voksne liv så dette føles forferdelig tomt. Blir nesten desperat etter å gå tilbake til han eller rett i armene på noen ny, men jeg vet jeg innerst inne har behov for å være singel en stund nå. Går dette over? Noen som har erfaringer? Det er tre uker siden vi flyttet fra hverandre. 

[Coachshinny]

Twister skrev (5 minutter siden):

Og det var jeg som gikk. Følelsene var borte og jeg begynte å distansere meg helt. Det føltes derfor riktig å avslutte men vi har vært sammen utrolig lenge. I hele mitt voksne liv så dette føles forferdelig tomt. Blir nesten desperat etter å gå tilbake til han eller rett i armene på noen ny, men jeg vet jeg innerst inne har behov for å være singel en stund nå. Går dette over? Noen som har erfaringer? Det er tre uker siden vi flyttet fra hverandre. 

Hvorfor savnet nå? Du gikk, ikke følelser, du distanserte deg… Er det det gamle vante trygge som savnes? Savner han deg?

Ja det vil gå over, men klart kan ta litt tid.

[Twister]

Det er nok tryggheten som mangler. Noen å dele dagen sin med og opplevelser man har. Bare det å ha noen ved siden av seg som man har blitt så vant til.. Han savner nok meg veldig, men det går bedre og bedre med han heldigvis

[AnonymBruker]

Bare å komme seg ut det, begynne med nye hobbyer og starte et nytt liv. Ta kontakt med venner og familie

Blir vant til å være singel 

Anonymkode: 8af83...6c7

[Te- Presten]

Alle brudd er forskjellige og ditt brudd er ikke mitt brudd. Men jeg gikk inn i et nytt forhold veldig raskt. Helt oppriktig trodde jeg at jeg var klar. I løpet av ekteskapet hadde jeg gått gjennom ulike sorgstadier og hadde en kanskje naiv tanke om at jeg var ferdig sørget og klar for noe nytt. Hun jeg møtte etter 4-5 mnd opplevde stenge dører og høye murer. Det var aldri meningen fra min side at det skulle være sårt for henne at jeg ikke slapp henne inn. Jeg derimot hadde godt av kjærligheten, omsorgen og oppmerksomheten hun gav. En av mine nære venner kom med et veldig passende uttrykk: hun var min «ferryman».

 

Så ta det fra meg; gi det tid. Du må være ansvarlig for din lykke. Det ansvaret kan ikke ligge hos noen andre.Rent hvordan du finner denne roen i deg selv er det bare du som vet. Kanskje du trenger ro eller kanskje du trenger å bruse med fjærene. 

[AnonymBruker]

Du må rett og slett ta vare på deg selv. Jobb for å utvide nettverket ditt slik at du kan få nye impulser og nye, gode mennesker rundt deg. Vær nysgjerrig på livet, gå på utstillinger og konserter du ellers ikke ville gått på. Meld deg på et kurs, lær deg noe, tren og spis sunt, arranger en venninnekveld eller gå tur med en venninne.

Du må skaffe deg nye vaner i hverdagen, og det tar det noen måneder å innarbeide.

Går du tilbake så vil du bare fortsette som før.

Anonymkode: 78153...c80

[Mardina]

Twister skrev (3 timer siden):

Og det var jeg som gikk. Følelsene var borte og jeg begynte å distansere meg helt. Det føltes derfor riktig å avslutte men vi har vært sammen utrolig lenge. I hele mitt voksne liv så dette føles forferdelig tomt. Blir nesten desperat etter å gå tilbake til han eller rett i armene på noen ny, men jeg vet jeg innerst inne har behov for å være singel en stund nå. Går dette over? Noen som har erfaringer? Det er tre uker siden vi flyttet fra hverandre. 

Det blir bedre etterhvert ❤️

Jeg synes også det nesten ikke var til å holde ut de første ukene og var mye lei meg. Så kom jeg på alle løgner og annen dritt han hadde gjort mot meg og da visste jeg at jeg måtte se framover og komme meg videre. 

Kjærlighetssorg er vondt og det tar tid å komme seg gjennom det. Men TID er det du må bruke nå. Jeg lover deg at det blir bedre etterhvert ❤️ 

[AnonymBruker]

Det blir bedre, gi det tid. Kanskje du finner en venninne som du kan dele alt med.

Anonymkode: 58b0b...295

[AnonymBruker]

Twister skrev (3 timer siden):

Det er nok tryggheten som mangler. Noen å dele dagen sin med og opplevelser man har. Bare det å ha noen ved siden av seg som man har blitt så vant til.. Han savner nok meg veldig, men det går bedre og bedre med han heldigvis

Kunne dere opprettholdt et vennskap? Eller blir det for mye følelser for ham til at det lar seg gjøre? For hvis dere er gode venner fortsatt, så ser jeg ikke noe hinder for at dere kan finne på noe sammen av og til, ta en tur på fjellet, på kafe, eller hva som helst. Dere må jo ikke fjerne dere totalt fra hverandre.

Problemet er hvis en av dere går og håper på at alt skal ordne seg. Da er det ikke bra for den personen.

Jeg ble skilt etter et langt samliv, og det var virkelig tøft, det var som å befinne seg nedi en stor, dyp ravine. Tok lang tid (vi snakker om år) før jeg kom meg "ovenpå" og kunne leve helt normalt. Jeg skjulte alt for alle andre enn mine nærmeste venninner og familie, så mange syntes nok jeg taklet alt kjempebra...

Men det blir altså bedre for hver uke som går, men det er uvurderlig å ha noen å støtte seg til, det hadde heldigvis jeg.

Og så brukte jeg KG. Jeg skrev ut masse frustrasjon her, og synes faktisk forumet også har hjulpet meg. Det er mye bra folk her.

Anonymkode: 4b4f3...509

[AnonymBruker]

Jeg er også ensom og ekstremt ulykkelig etter samlivsbrudd. Flere år siden nå, men er fortsatt like vondt. Var jeg som gikk her også, men det var en kjempetabbe. Så jeg klarer ikke tilgi meg selv, og jeg føler jeg har mistet alt som betydde noe for meg. Har lite familie og venner, så nå er jeg alene dag ut og dag inn. (Treffer folk innimellom, men mye mindre enn jeg har behov for, jeg er egentlig en veldig sosial person)

Jeg prøver å gjøre gode ting for meg selv, går på utstillinger som ei skrev over, konserter, trener osv. Men livet er bare kjipt rett og slett😟 

Håper du klarer å lande på at avgjørelsen din var rett. 

Anonymkode: 0a085...041