Fullstendig utmattet av følelsesstyrt kone og de samme genene som fant veien i våre barn

[AnonymBruker]

Min kone sa at hun var dypt deprimert før hun traff meg, og at hun ikke har vært det siden, når vi først ble i lag. "Så hyggelig", tenkte jeg, men jeg forstod ikke tyngden av det. Hun gisper etter alt av tragiske ting, er det en krise i familien, vennekretsen, andre plasser, så er hun der og er klar for å lide. Hun ser også bare danske TV-serier full av elendighet og dokumentarer om enkeltskjebner som er akk så triste. Det hele påvirker henne jo og det er en tung aura rundt henne ettersom hun ikke klarer å kaste dette av seg lenger. Iblanda kraftig PMS, er det av og til vanskelig å være i lag. Få lysglimt.

Så er ungene blitt ganske store og alle tre er veldig følelsesladde også. De ser og er så mye i tullete konflikter som jeg ikke helt klarer å ta på alvor. Alt er alltid så gravalvorlig, dypt sjeleristende og helt uoverkommelig. Det blir så mye grining og utfordringer.

All den tid må jeg være den stødige klippen som alle lener seg på. Men det tærer jo på. Når hele den gjengen går fra krise til krise og knapt har en rolig dag, kommer de til meg for å "jevne dem ut". Det er jo fint at alle deler og alle vil ha mine synspunkt og ro, men jeg har snart ikke mer å gi. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal gi uttrykk for det en gang.

Vet ikke om jeg gjør meg forstått en gang og KG-dømmeskvadronen vil nok slå hardt ned på alle feile formuleringer jeg har liret av meg. Men kanskje en og annen forstår likevel. Jeg vet ikke veien videre og er redd for å bare klappe sammen i dette altfor intense, evige følelseskaoset.

Anonymkode: bbd6d...646

[AnonymBruker]

Haha..det der kunne vært venninna mi. Det er så slitsomt! Hun involverer seg i alle kriser som oppstår. Og lager gjerne en selv hvis hun ved et under står uten en krise. Hun har to jenter...tror ikke de er veldig lik mora, men det må være utrolig slitsomt å leve med. 

Råd? Nei, du blir vel den ufølsomme store stygge ulven uansett hvordan du griper dette an. Jeg hadde nok fokusert på at hun må sette grenser for seg selv. At det sliter henne ut. 

Finn gjerne noen selvhjelpsbøker eller youtube- videoer for å underbygge. 

Anonymkode: cd3e6...88f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Min kone sa at hun var dypt deprimert før hun traff meg, og at hun ikke har vært det siden, når vi først ble i lag. "Så hyggelig", tenkte jeg, men jeg forstod ikke tyngden av det. Hun gisper etter alt av tragiske ting, er det en krise i familien, vennekretsen, andre plasser, så er hun der og er klar for å lide. Hun ser også bare danske TV-serier full av elendighet og dokumentarer om enkeltskjebner som er akk så triste. Det hele påvirker henne jo og det er en tung aura rundt henne ettersom hun ikke klarer å kaste dette av seg lenger. Iblanda kraftig PMS, er det av og til vanskelig å være i lag. Få lysglimt.

Så er ungene blitt ganske store og alle tre er veldig følelsesladde også. De ser og er så mye i tullete konflikter som jeg ikke helt klarer å ta på alvor. Alt er alltid så gravalvorlig, dypt sjeleristende og helt uoverkommelig. Det blir så mye grining og utfordringer.

All den tid må jeg være den stødige klippen som alle lener seg på. Men det tærer jo på. Når hele den gjengen går fra krise til krise og knapt har en rolig dag, kommer de til meg for å "jevne dem ut". Det er jo fint at alle deler og alle vil ha mine synspunkt og ro, men jeg har snart ikke mer å gi. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal gi uttrykk for det en gang.

Vet ikke om jeg gjør meg forstått en gang og KG-dømmeskvadronen vil nok slå hardt ned på alle feile formuleringer jeg har liret av meg. Men kanskje en og annen forstår likevel. Jeg vet ikke veien videre og er redd for å bare klappe sammen i dette altfor intense, evige følelseskaoset.

Anonymkode: bbd6d...646

Redd deg selv og gå. Vær så snill. Dette kommer til å ta knekken på deg om du blir værende i dette. Du mishandler deg selv og ofrer deg selv. 

Til hvilken pris? 

Er ingen som kommer til å takke deg for dette tror jeg. Man kan faktisk bli syk av dette. Miljøet vi er i har mye og si for helsa vår både psykisk og fysisk. Du fortjener faktisk støtte du også. Noen som ser deg emosjonelt. 

Jeg kan ikke forstå anna enn at dette må være vannvittig slitsomt slik du beskriver det. 

Hvordan klarer du i det hele tatt å fungere?

Hva gjør du den dagen du ikke har mer og gi, og det sier stopp?

Er du villig til å la det gå så langt? 

Anonymkode: 6cbf8...268

[Sparkling_Pink]

Grensesetting!

Ellers er et tips å utforske det med «at du må» hva er det? Hvilke rolle spiller det? Hvordan følelser har du? Hva kan du føle deg sint av? Hva gir deg glede?

[AnonymBruker]

Snakk med henne om det som er enklest å gjøre noe med. For eksempel film og serier. Det å grave seg ned og nære på triste filmer gjør du ikke når du lar dem gro fast på deg når du er ferdig med filmen. Begynn der og se hvordan hun reagerer på det. Det samme gjelder triste nyheter, triste sanger, triste bøker.. alt som kan nære og dyrke triste følelser som er enkelt å velge bort for noe annet mer positivt. 
 

Det er mange, meg inkludert, som ikke kan se triste filmer. Det å velge noe feelgood eller action er enkelt og det er mye å velge mellom så noe må hun like. 
 

Så må hun få kjenne at det faktisk hjelper før du fortsetter på det neste stadiet. Da er det barna. Argumentere mot det å dyrke deres negative tankespiral. Det å jobbe mot positive tanker og la det negative prelle av dem. De får et så mye bedre liv om de bare kan stå opp for seg selv, drite i drama og jobbe mot at de skal ha det godt inni seg. 
 

vanskelig jobb. Men om du ønsker å jobbe med dette så ville jeg startet der. Er hun ikke villig så må du ha det slik resten av livet, om du ikke går fra henne. For du må tenke på deg selv også, du fortjener å ha det bra og ha positiv energi rundt deg. Du kan hjelpe barna når de er hos deg. Kanskje de liker bedre måten du tenker på når de får være alene med deg i en uke. 

Anonymkode: cd0eb...6eb

[AnonymBruker]

Slik jeg leser det du skriver har din kone latt være å ta vare på egen psykiske helse i alle disse årene dere har vært sammen. Hun overlot til deg å holde henne oppe, slik at hun kunne la være å ta ansvar for egen underliggende depresjon og negative livsinnstilling/fokus.

Jeg ville ha snakket med henne, fortalt henne at nå begynner dette å bli så tungt for deg at nå må hun ta ansvar for egen psykiske helse og skaffe seg hjelp for dette + at dere to parallelt må gå i parterapi sammen.

Du kan ikke fortsette som nå, for da blir du også deprimert. Det merkes på det du skriver, dette begynner å bli for tungt for deg. Og det er ikke rart, for forskning viser jo at pårørende til psykisk syke veldig ofte selv blir deprimerte av å måtte forholde seg til alt det mørke og ha ansvar for å "bære" både vedkommende og familien. Av denne grunn synes jeg at du, helt uavhengig din kone, skal gå og snakke med en fagperson selv. For du trenger støtte i dette!

Om din kone ikke vil gå i terapi selv, og heller ikke blir med i parterapi, så synes jeg du skal gå. Du vil få det bedre, og ungene dine vil i ditt hjem da få en opplevelse av hvordan det kan være å leve uten det mørket og det negative fokuset som din kone fokuserer så mye på. Ungene dine trenger å lære dette før de flytter hjemmefra for å studere/jobbe! Og det gjør de ikke så lenge du bor sammen med din kone og hun fortsetter som før.

Ta vare på deg selv og ungene dine, snakk med kona og få henne til å forstå at nå er det nok og at hun må ta ansvar for egen helse og snakke med psykolog om underliggende depresjon, samt at dere må i parterapi. Vil hun ikke, gå, og gå med god samvittighet i vissheten om at din oppgave som far til dine barn er både å ta vare på deg selv og egen helse, og å tilby dem et mest mulig funksjonelt hjem hvor de lærer balanse, ikke å fokusere så mye på det mørke og negative. Ungene dine synes å tørste etter det du kan gi dem alene, all den tid de i så stor grad stadig søker til deg for å balansere det mor viser/sier til dem.

Din kones psykiske helse er ikke ditt ansvar, hun må ta ansvar for denne selv!

❤️

Anonymkode: 950d5...b17

[AnonymBruker]

Oj, det hørtes fryktelig slitsomt ut for deg. 
 

Ikke for å være banal, men hvordan er dialogen deres rundt dette? Jeg kan til noen grad kjenne meg igjen i hvordan du beskriver din kone. Og hos meg sitter ikke den dystre underholdningen dypt. 
 

På den andre siden er det ikke sunt for barna dine, (eller din kone,) eller relasjonene deres om du kan ta ansvar for deres følelser. Det er en utakknemlig rolle å ha, og du skylder barna dine å hjelpe dem i å finne en god måte å regulere dem selv. Det kan du gjøre med ekstern hjelp, Bup, lære mer om det selv, samtaler og være en rollemodell. Det blir dobbelt viktig da det virker som de adopterer mors mønster. 
 

Ellers syns jeg du har skrevet ett fint innlegg, som jeg håper ikke blir dømt. Stiller meg også bak at du må sette grenser. 

Anonymkode: cf245...f40

[Spiren]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Min kone sa at hun var dypt deprimert før hun traff meg, og at hun ikke har vært det siden, når vi først ble i lag. "Så hyggelig", tenkte jeg, men jeg forstod ikke tyngden av det. Hun gisper etter alt av tragiske ting, er det en krise i familien, vennekretsen, andre plasser, så er hun der og er klar for å lide. Hun ser også bare danske TV-serier full av elendighet og dokumentarer om enkeltskjebner som er akk så triste. Det hele påvirker henne jo og det er en tung aura rundt henne ettersom hun ikke klarer å kaste dette av seg lenger. Iblanda kraftig PMS, er det av og til vanskelig å være i lag. Få lysglimt.

Så er ungene blitt ganske store og alle tre er veldig følelsesladde også. De ser og er så mye i tullete konflikter som jeg ikke helt klarer å ta på alvor. Alt er alltid så gravalvorlig, dypt sjeleristende og helt uoverkommelig. Det blir så mye grining og utfordringer.

All den tid må jeg være den stødige klippen som alle lener seg på. Men det tærer jo på. Når hele den gjengen går fra krise til krise og knapt har en rolig dag, kommer de til meg for å "jevne dem ut". Det er jo fint at alle deler og alle vil ha mine synspunkt og ro, men jeg har snart ikke mer å gi. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal gi uttrykk for det en gang.

Vet ikke om jeg gjør meg forstått en gang og KG-dømmeskvadronen vil nok slå hardt ned på alle feile formuleringer jeg har liret av meg. Men kanskje en og annen forstår likevel. Jeg vet ikke veien videre og er redd for å bare klappe sammen i dette altfor intense, evige følelseskaoset.

Anonymkode: bbd6d...646

Høres ut som min familie. Bortsett fra at rollen er som eldste søsken. Følelsesstyrt familie som stadig setter meg i umulige situasjoner. Jo mer jeg prøver å hjelpe (og lykkes) jo flere problemer kastes min vei. Skulle jeg derimot ikke lykkes i å hjelpe, velter de seg i skuffelse og marinerer seg i offerrollen enda mer. 

Jeg fremstår nok ganske kald i deres øyne med tanke på at jeg angriper det meste fra et praktisk/rasjonelt synspunkt. Veldig forskjellige opplevelser og reaksjoner med andre ord.

Med årene har jeg observert at slike personer føler seg gjerne viktige i tragedier ved å gjøre sin opplevelse til en del av hendelsen. De må rett og slett være mitt oppi det. Hvis ikke, skaper de en situasjon (drama) selv. Det er et oppmerksomhetssøk egentlig. 

Han egentlig ingen gode råd. Men vit at du ikke er alene 😅

[AnonymBruker]

Jeg blir veldig engasjert i truecrime, drapssaker i media, sorg og elendighet. Det nummer mine egne problemer og bekymringer, en måte å distrahere seg på og resonnere over at jeg har det bedre enn jeg tror. 

Er ingen negativ ladet person da, og er nok oftere optimistisk, så det stemmer kanskje ikke for din kone- men det kan være en måte å rømme fra egne traumer og tanker. 

Anonymkode: f8dac...22a

[Christina82]

Ryddet for avsporing. 

Christina82, mod

[AnonymBruker]

Det her må jo være en dame som trenger å snakke med psykolog?

Tydeligvis går hun og er deprimert over egne ting, og så lesser hun alt inn i diverse situasjoner i bekjentskapskretsen, ting hun ser på TV, og jeg vet ikke hva.

Du må fortelle henne at dette tærer veldig på deg, og at det smitter over på barna i tillegg. Få henne til å erkjenne at dette er et problem og at hun må finne hjelp. 

Ta en tur til fastlegen, gjerne begge to (kan bestille dobbelttime), og så ber dere om råd. Hun må da ha et ønske om å få det bedre.

Anonymkode: 97f43...a31

[AnonymBruker]

Høres veldig slitsomt ut! Kan du prøve å snakke med dem om at det må da være innmari slitsomt for dem også med så mye drama, og trives de egentlig med å ha det slik? Eller skal vi prøve å bli bedre til å navigere unna det vi kan, og regulere oss bedre selv der vi kan? Så prøv å lære dem noen triks for selvregulering. Kjøp en bok, se videoer og slikt. Det er en naturlig del av oppveksten å lære seg selvregulering, og det virker kanskje som det settes lite krav til det hos dere, med din kone som dramaqueen og rollemodell?

Anonymkode: 02e7e...e80

[AnonymBruker]

Takk for mange gode svar! Og for at modden rydda før jeg rakk å komme tilbake.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Råd? Nei, du blir vel den ufølsomme store stygge ulven uansett hvordan du griper dette an. Jeg hadde nok fokusert på at hun må sette grenser for seg selv. At det sliter henne ut. 

Anonymkode: cd3e6...88f

Ja, den har jeg hørt før. At jeg må "gi rom" for følelsene. Men jeg reagerer altså sterkere og sterkere på det å velte og marinere seg i sorg og tristesse. Det kan jeg kunne tolerere før, er nå mer tynnslitt. Diskuterer vi effekten av dette på henne, sier hun vel noe à la det er bare slik hun er. Det setter jo en stopper for all videre utvikling. 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Snakk med henne om det som er enklest å gjøre noe med. For eksempel film og serier. Det å grave seg ned og nære på triste filmer gjør du ikke når du lar dem gro fast på deg når du er ferdig med filmen. Begynn der og se hvordan hun reagerer på det. Det samme gjelder triste nyheter, triste sanger, triste bøker.. alt som kan nære og dyrke triste følelser som er enkelt å velge bort for noe annet mer positivt. 
 

Det er mange, meg inkludert, som ikke kan se triste filmer. Det å velge noe feelgood eller action er enkelt og det er mye å velge mellom så noe må hun like. 
 

Så må hun få kjenne at det faktisk hjelper før du fortsetter på det neste stadiet. Da er det barna. Argumentere mot det å dyrke deres negative tankespiral. Det å jobbe mot positive tanker og la det negative prelle av dem. De får et så mye bedre liv om de bare kan stå opp for seg selv, drite i drama og jobbe mot at de skal ha det godt inni seg. 
 

vanskelig jobb. Men om du ønsker å jobbe med dette så ville jeg startet der. Er hun ikke villig så må du ha det slik resten av livet, om du ikke går fra henne. For du må tenke på deg selv også, du fortjener å ha det bra og ha positiv energi rundt deg. Du kan hjelpe barna når de er hos deg. Kanskje de liker bedre måten du tenker på når de får være alene med deg i en uke. 

Anonymkode: cd0eb...6eb

Har prøvd dette med filmene. En lang periode så vi mye romcoms i lag inntil hun gikk lei. I bunn og grunn har vi svært lite tid til den type underholdning uansett; med ungene, arbeid, frivillighet blir det mest tid til slikt "innimellom". Og hun ser disse greiene for seg selv på mobilen nå.

Med barna har hun f.eks. gjentatt så mange ganger for den ene sønnen vår at han er "så følsom" at han tror på det. Og han tillater seg selv å bli helt lamma i ulike situasjoner. Jeg har prøvd å få han til å se, legge merke til, og håndtere følelsene slik at han kan navigere de og fortsatt forholde seg til verden utenfor når han er sint, lei seg eller overveldet.

Nå er ikke jeg noe stjerneforelder heller og har gjort mine feil, men denne ideen om at "jeg er så spesiell når jeg er lei meg" har virkelig ikke hjulpet ham i det hele tatt. Det som i praksis er motsatte beskjeder - se følelser vs. være spesiell - har også hindret ham i å utvikle seg videre.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Slik jeg leser det du skriver har din kone latt være å ta vare på egen psykiske helse i alle disse årene dere har vært sammen. Hun overlot til deg å holde henne oppe, slik at hun kunne la være å ta ansvar for egen underliggende depresjon og negative livsinnstilling/fokus.

Jeg ville ha snakket med henne, fortalt henne at nå begynner dette å bli så tungt for deg at nå må hun ta ansvar for egen psykiske helse og skaffe seg hjelp for dette + at dere to parallelt må gå i parterapi sammen.

Du kan ikke fortsette som nå, for da blir du også deprimert. Det merkes på det du skriver, dette begynner å bli for tungt for deg. Og det er ikke rart, for forskning viser jo at pårørende til psykisk syke veldig ofte selv blir deprimerte av å måtte forholde seg til alt det mørke og ha ansvar for å "bære" både vedkommende og familien. Av denne grunn synes jeg at du, helt uavhengig din kone, skal gå og snakke med en fagperson selv. For du trenger støtte i dette!

Om din kone ikke vil gå i terapi selv, og heller ikke blir med i parterapi, så synes jeg du skal gå. Du vil få det bedre, og ungene dine vil i ditt hjem da få en opplevelse av hvordan det kan være å leve uten det mørket og det negative fokuset som din kone fokuserer så mye på. Ungene dine trenger å lære dette før de flytter hjemmefra for å studere/jobbe! Og det gjør de ikke så lenge du bor sammen med din kone og hun fortsetter som før.

Ta vare på deg selv og ungene dine, snakk med kona og få henne til å forstå at nå er det nok og at hun må ta ansvar for egen helse og snakke med psykolog om underliggende depresjon, samt at dere må i parterapi. Vil hun ikke, gå, og gå med god samvittighet i vissheten om at din oppgave som far til dine barn er både å ta vare på deg selv og egen helse, og å tilby dem et mest mulig funksjonelt hjem hvor de lærer balanse, ikke å fokusere så mye på det mørke og negative. Ungene dine synes å tørste etter det du kan gi dem alene, all den tid de i så stor grad stadig søker til deg for å balansere det mor viser/sier til dem.

Din kones psykiske helse er ikke ditt ansvar, hun må ta ansvar for denne selv!

❤️

Anonymkode: 950d5...b17

Takk for gode ord! Hun er jo også trent i å være i disse følelsene sine. Hun er emosjonelt flink på sin måte. Mye av dette du foreslår har vi også vært igjennom. Parterapi handler i stor grad om å påminne hverandre at man er glad i hverandre. Jeg blir alltid overrasket over i hvor liten grad man tar tak i reelle problemstillinger. Det er nesten litt fy å ta opp konkrete hendelser.

Hennes konklusjon over flere økter med slikt og fastlege er å ta antidepressiva, særlig mot PMSen. Men så driver hun å selvmedisinere. Jeg merker jo at hun sklir i feil retning rent humørmessig, og så sier hun plutselig "nå tar jeg bare en halv pille og det går bra". WTF, det går ikke bra! Men det er utrolig delikat og vanskelig å ta det opp. For ett feil ord og det er en ny krise og hun føler seg nesten angrepet av prinsipp å snakke om dette.

Et kjempeproblem er at hun vil ta opp saker med barna om og om igjen. Nå er jo barn slik at de må få den samme beskjeden bokstavelig talt hundre ganger før de lærer det, av og til. Men vi kan ikke konstant være i krisemodus. Det har jeg også sagt klart og tydelig, at vi støter barna fra oss om vi bestandig diskuterer kriser her hjemme. Da vil de ikke være her og bare blir hos venner.

Det har helt klart ført til en bedring, men, samtidig føler kona at hun "ikke kan ta opp ting". Problemet mitt med det utsagnet er at hun har tatt opp denne "tingen" allerede...typisk både tre, fire og seks ganger. Så hvor ofte skal man diskutere det samme? Der blir hun gjerne svar skyldig og ender opp irritert på meg.

I familien hennes har de heller ikke konflikthåndtering. De er stille sur på hverandre inntil noen kanskje bryter ut i frustrasjon. De tør ikke stille hverandre store spørsmål. På den første økten med familiekontoret da ungene var små var én av konklusjonene at hun måtte lære seg å diskutere utfordringer. Inntil da hadde hun opplevd enhver sakskritikk som et personangrep.

Spiren skrev (8 timer siden):

Høres ut som min familie. Bortsett fra at rollen er som eldste søsken. Følelsesstyrt familie som stadig setter meg i umulige situasjoner. Jo mer jeg prøver å hjelpe (og lykkes) jo flere problemer kastes min vei. Skulle jeg derimot ikke lykkes i å hjelpe, velter de seg i skuffelse og marinerer seg i offerrollen enda mer. 

Jeg fremstår nok ganske kald i deres øyne med tanke på at jeg angriper det meste fra et praktisk/rasjonelt synspunkt. Veldig forskjellige opplevelser og reaksjoner med andre ord.

Med årene har jeg observert at slike personer føler seg gjerne viktige i tragedier ved å gjøre sin opplevelse til en del av hendelsen. De må rett og slett være mitt oppi det. Hvis ikke, skaper de en situasjon (drama) selv. Det er et oppmerksomhetssøk egentlig. 

Han egentlig ingen gode råd. Men vit at du ikke er alene 😅

Det høres kjipt ut å si det rett ut, men jeg tror i alle fall noe av det stemmer. Kona mi er særlig desperat etter å være inkludert i datteras virkelighet. Kriser er én måte å være det på. Med det sagt, så lager jo tenåringsjenta forbausende mange kriser selv, så det mangler liksom ikke på råvare. Likevel kan man kanskje komme seg gjennom det rasjonelt og effektivt, så slipper man å kun ha kriser?

Anonymkode: bbd6d...646

[AnonymBruker]

Du er ikke litt vel mye involvert i følelsene deres da?  Kansje du kan trene mer, være mer ute, osv. Ingenting er så ille som det føles. 

Anonymkode: fde80...dd6

[AnonymBruker]

De kan bruke engasjert sitt for å gjøre noe for andre fremfor å grine på kammerset. Finnes mange gode organisasjoner og tiltak.

Anonymkode: a2d1d...f61

[Tiva]

Du har jo gjort mye riktig som gjør at de kommer til deg. Det bør du være stolt og glad for. Unger som ikke snakker eller tør å komme til foreldrene sine med ting har det tøft. Dine deler iallfall, selv om det er tungt for deg. Så er du en trygg klippe i livet dems og det er jo godt å vite. Men selvsagt, du har jo også et liv og dine behov er også viktig. Siden de kommer til deg,  så er jo du en trygg person for de, så tror ikke du skal være så redd for å snakke med de tilbake også. De vil nok forstå. 

Prøv å forklare kona de at hun bør være der litt for deg også og ikke bare til alle andre og SÅ til deg fordi hun er sliten. 

 

Du bør jo kunne prate og fortelle om dine behov også. Det skal jo ikke bare gå en vei og det burde hun forstå. 

[BobbySocks]

Kan du blir den kjipe som sier «beklager, men jeg ser ikke at dette er noe å henge med nebbet for?». Jeg ville satt grenser for meg selv, og satt ord på hvordan de oppfører seg. Det der hadde jeg ikke orket. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at i mange ti år har barn fått beskjed om å undertrykke sine egne følelser, å bare gå videre når noen sier direkte slemme tinge. 
Nå vet vi hvor mye skade dette er da spesielt menn oppvokst 80/90 tall har problemer med å å både uttrykke følelser og oppleve andres følelser. Jeg som mor er opptatt av at mine barn skal klare å uttrykke sine følelser, akseptere de og behandle de. Dette må læres. 
Så jeg lurer på om barna dine opplever sine følelser er akseptert eller om de føler at du bare mener alt for de er tulle ting. 
For fakta er at det er mye barn reagerer på som  vi voksene tenker hva er vits, dette er ikke et problem. Likevel kan oppleves sterkt og vondt for et barn. 
Det å grave seg litt ned i tristhet som din partner er veldig vanlig når man er fryktelig trist på innsiden. Jeg selv drar frem adele nå min tristhet tar litt over, jeg leser også litt triste bøker da. Det er slik jeg bearbeider mine følelser å kommer videre. 
Mange mener også at jeg skulle vært ferdig sørget et par måneder etter min mors død, og barnet jeg mistet blir ikke lenger nevnt av noen. Dette er sorger jeg bærer på enda, sorgen vil alltid være der og kan ikke mannen min akseptere dette så er han heller ikke min mann. For selv om jeg ikke overfører masse tristhet på min mann, så er livet mitt vanskelig og jeg strever hver eneste dag. Min familie er kaos, jeg får ikke rømt fra de. 
Du må jo selv sette grenser for din kone, men barn bør vi være litt forsiktig med å bestemme hva som er krise eller ikke for de. 
Det er mine tanker da etter jeg leste innlegget ditt, jeg får en følelse av at dere to er i helt forskjellige retninger når det gjelder følelser. 
Å være et følelsesmenneske er ikke nødvendigvis noe negativt. 

Anonymkode: 4f6d0...20c

[AnonymBruker]

For en belastning å forholde seg til dette dag ut og dag inn.

Har ikke noe råd, bare forståelse. Er selv et veldig rasjonelt menneske, nesten på grensen til å mangle empati av og til, men kom an, folk må da kunne sette ting i litt perspektiv. 

Hilsen K46

 

 

Anonymkode: 628df...2e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nå vet vi hvor mye skade dette er da spesielt menn oppvokst 80/90 tall har problemer med å å både uttrykke følelser og oppleve andres følelser.

#Her er jeg uenig. Den generasjonen klarer helt fint uttrykke seg. 

Faren deres derimot, han sliter mer.

Mange mener også at jeg skulle vært ferdig sørget et par måneder etter min mors død, og barnet jeg mistet blir ikke lenger nevnt av noen.

#Det er nok fordi det sjeldent er passende å dra opp dette emnet. Regner da med at det var ett barn på flere år som gikk bort.

 

For selv om jeg ikke overfører masse tristhet på min mann, så er livet mitt vanskelig og jeg strever hver eneste dag. Min familie er kaos, jeg får ikke rømt fra de. 

Å være et følelsesmenneske er ikke nødvendigvis noe negativt. 

Anonymkode: 4f6d0...20c

#Men for deg så er det jo det? Du mener livet er vanskelig og du strever.

Du syns synd på deg selv, og det går ut over de rundt. Folk som strever er tross alt ikke gode romkamerater.

Det er ikke positivt å være ett følelsesmenneske.

Det er bare en dårlig unnskykdning for ustabil.

TS bør heller gå foran som ett godt eksempel, og si at ting ikke er noe å bry seg om.

Anonymkode: d7a29...a79