Er det å vise medkjensle ,og det å bry seg utgått på dato ?

[AnonymBruker]

 

Ble  nyleg utskrevet fra  sykehuset etter en oprasjon, og kom hjem med tildels store smerter, og kvardagen  ble snudd på hode. Alle  de nermeste pårørende i familien ble oppdatert  om at far skulle opereres,  Også noen få  nære venner / omgangskrets på jobben har det vert naturleg   å informere  av praktiske årsaker når ein skal til sykehus, og blir borte fra jobben. 

 Under oppveksten / barneårene  var det vanleg at en gikk på  sykebesøk hos en god venn, og ein hadde gjerne med noe gotterier, og   dette var igjennsidig.  Når  eg  forstuet  en fot  tilbød lereren at eg kunne  få  sitte på sykkelen til / fra   folkeskolen ettesom det ikkje var taxi, og bil  i huset.  Om vinteren så nytta ein gjerne spark om noen innenfor omgangskretsen var dårleg til beins, og ein brydde seg om hverandre. 

Selv er eg ein person som alltid spør nære venner /kolegaer ,familiemedlemmer "hvordan det går"  eller  "hvordan det står til" fordi det handler om ein kulturarv  ein har holdt vedlike, og det handler om å vise empati, og medkjensler. 

Det har tydelegvis skjedd en holdningsendring idet å "bry  seg" og vise litt medkjensle for andre. 

IA-avtalen handler om inkluderende arbeidsliv, og det inneberer at en  bedrift har både rett-og  plikt og holde seg oppdatert  når en   arbeidstager blir råka av  sykom, og evntl. tilrettelegging av annet  arbeide.

Årsaken til det høye sykefraveret i Norge er eit sykdomstegn samfunnet, og at  det er blitt mer fokus på sykdomer en personen.  

Anonymkode: 69432...918

[AnonymBruker]

Jeg tror du peker på noe viktig. Jeg fikk meg en ordentlig oppvekker da jeg ble alvorlig syk. At personer jeg trodde var nære venner, personer jeg hadde stilt opp for, også ville stille litt opp for meg da jeg fikk det vanskelig. I det minste vise at de brydde seg. Etterhvert fant jeg ut at slike faser jeg ut av livet mitt. Jeg forventer aldri i vennskap og relasjoner om at man skal gjøre opp regnskap og at en tjeneste skal gjengjeldes en til en. Men jeg forventer at man stiller opp for hverandre når det er livskriser o.l., så lenge man har mulighet til det.

Jeg lærte også at jeg selv må spørre om hjelp, kan ikke forvente i dag at andre selv spør om å hjelpe. Jeg opplevde å som regel få nei, uten gode grunner. Men, innimellom så kom det bekjente som tok kontakt bare fordi de hadde hørt av andre at jeg var syk, og tilbydte seg å handle, lage mat, kjøre meg om jeg trengte det, eller bare stikke innom for en prat. Disse bekjente ble gode og nære venner etter dette, hvor hjelp går naturlig begge veier.

Det sagt, jeg har innsett - etter at jeg valgte å utvide nettverket mitt - at det fremdeles finnes mange som har samme verdier. Man må bare finne dem.

Om du ikke har bedt om hjelp, eller om du har behov for å snakke med noen - ta kontakt selv, Ts!

Ønsker deg masse god bedring og sender deg en varm klem!

 

Anonymkode: 8a71d...3af

[AnonymBruker]

Hva slags operasjon? I en travel hverdag så vil nok ikke folk kunne vise mye omsorg for en rutinemessig og planlagt brokkoperasjon. 

Når man blir eldre blir man omgitt av mye sykdom, død og elendighet blant sine nærmeste. Og det gjør at empati og omsorg også fordeles etter alvorlighetsgrad. Hvis noen behandles for kreft i hjernen blir den andres kneoperasjon i mindre fokus 

Å besøke venner på sykehus måtte ha vært noe veldig alvorlig og/eller langvarig. 

Anonymkode: 971c3...390

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hva slags operasjon? I en travel hverdag så vil nok ikke folk kunne vise mye omsorg for en rutinemessig og planlagt brokkoperasjon. 

Når man blir eldre blir man omgitt av mye sykdom, død og elendighet blant sine nærmeste. Og det gjør at empati og omsorg også fordeles etter alvorlighetsgrad. Hvis noen behandles for kreft i hjernen blir den andres kneoperasjon i mindre fokus 

Å besøke venner på sykehus måtte ha vært noe veldig alvorlig og/eller langvarig. 

Anonymkode: 971c3...390

Uenig. Jeg møter på sykehus hvis en jeg er glad i er lagt inn. Det handler om prioriteringer.

Anonymkode: 96fac...1c8

[AnonymBruker]

Det er blitt lite omtanke for omverdenen de seneste årene, men det varierer nok veldig også. 

Det ser ut som de syke og de som opplever motgang har mer omtanke for hverandre enn folk som har det bra. 

 

Anonymkode: 6e734...9f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Uenig. Jeg møter på sykehus hvis en jeg er glad i er lagt inn. Det handler om prioriteringer.

Anonymkode: 96fac...1c8

Jeg er ikke uenig om at det handler om prioriteringer. Men jeg kan ikke prioritere ufarlig innleggelser. 

Jobb, lekser, treninger til barna, cuper, hjelpe egne foreldre. Det er mye i hverdager og helg som tar tid og plass. 

Hadde sendt meldinger 

Anonymkode: 971c3...390

[AnonymBruker]

Før vart folk lagt inn på sykehus, og var der i 14 dager,der låg dei på stas. 

No vert ein kasta ut idet same siste stinget vert sydd, og folk rekk no knapt snu seg før folk er heimkomne. 

Ellers har eg sjølv hatt alvorlig sjukdom, og sto no i det aleine, mykje fordi eg ikkje orka tanken på besøk, og fordi folk rundt meg knapt greier å rekke eige liv, om dei ikkje skal stri meg med og mitt og. 

Folk har dessverre meir enn nok med seg sjølv, og vi veit ikkje korleis dagane til dei rundt oss er. 

Anonymkode: e16ab...06d

[AnonymBruker]

Du høres ut en som lager drama. Hvor mange trenger man egentlig å informere om at man skal operere? Svært få. Sjefen, den du bor med og den som evt skal kjøre deg er svaret. At du snakker med kreti og pleti for å sanke sympati, og så bli skuffet når de ikke gjør det du forventer, er jo bare et eksempel på at du har helt feile forventninger. Sykehusene ønsker ikke å rennes ned av besøkene, det er heller ikke vanlig at hele kretsen besøker lenger når man som reegl maks er inne et par dager. Jeg har hatt en svært mageoperasjon, sjeleglad for at ingen troppet opp på gatedøren med snop og ville besøke. Jeg var sliten, kvalm og hadde vondt, og ville være i fred. De fleste vil faktisk ikke ha huset fult av folk når de er dårlig. Er du i så strålende form får du invitere da vettu. For øvrig er jeg drittlei alt sykdom og diagnosesnakket som er idag, og det tror jeg gjelder svært mange. Når du da gnåler om sykdom og operasjon i sympatisankingen før du skal inn, så skygger folk glatt banen. Ingen grunn til at sjefen skal mase heller, han vet hvorfor er vekke og at du kommer tilbake når du er klar. 

Anonymkode: bb390...9c9

[skreppamedleppa]

Nå synes jeg du blander sammen litt forskjellig i innlegget ditt. Men jeg svarer på om det å vise medfølelse har gått ut på dato. Nei, moralen, det å bry seg om hverandre har aldri vært sterkere enn i dagens samfunn.

 https://www.forskning.no/det-er-en-illusjon-at-folks-moral-har-blitt-verre-ifolge-studie/2215681

Folk kunne gå for lut og kalt vann før og det var slett ikke alle som brydde seg det minste. Så seint som i 1972 ble foreldres rett til å refse sine barn opphevet. Likevel var det uklart om all bruk av fysisk straff var forbudt. I 1987 ble det derfor tatt inn følgende formulering i barneloven: «Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare».

"Før" var det mange barn som opplevde ganske grov mishandling men folk gjorde ikke en skit med det fordi det ikke var deres ansvar å skulle bry seg. 

Det er bare et eksempel på en gruppe mennesker som har fått det bedre fordi vi i dag bryr oss mer om barn sine liv og oppvekstvilkår, oss som samfunn. Vi har alle et ansvar, og vi tar det mer på alvor enn før.

Folk var ikke var ærligere, snillere og skikkeligere før i tiden, derimot har alle generasjoner den samme tanken "det var bedre før, når jeg var ung". 

Noe er bedre, noe er verre. Men du finner ikke en eneste tidsepoke i menneske sin historie hvor alt var bra, heller ikke evnen til å bry seg om hverandre. 

https://www.aftenposten.no/norge/i/wEMO1/ungdommen-snillere-enn-noen-gang

Men ingen kan lese tanker, en må selv både si noe om sin egen situasjon og respektere at andre mennesker også har problemer, har det travelt, er opptatt, ikke kan hjelpe til på akkurat den måten du ønsker når du ønsker det. De gjør ikke mennesker til slemme eller onde av den grunn, ei heller mindre empatiske eller medfølende. 

Jeg har selv gode kolleger som titt og ofte spør "hvordan går det/har du det?", som finner på å invitere til ulike aktiviteter etter jobb for å kunne ha en sosial arena utenfor jobbsituasjonen. Men selvfølgelig om en er på randen til selvmord eller slitet med diaré på den 17. dagen så er det jo litt spesielt å si sannheten til perifere bekjentskaper eller kollegaer. 

 

Jeg har selv en fantastisk flokk rundt meg som jeg både er ærlig med når jeg går igjennom noe og prøver å være der når noen trenger meg, men jeg demoniserer ikke flokken min om de ikke alltid kan stå på pinne for meg når det passer meg. Jeg har en bauta: mannen min og vi går igjennom ilden for hverandre, og slik tror jeg det et for veldig mange: vi er hyggelige med de fleste, snille med de mange og intime med de få. Noen er vi der for i tykt og tynt og andre og andre ikle i så stor grad.

Også er det også rundt 10 000 rødekors besøksvenner rundt om i landet. 

Det er tusenvis av frivillige (både i røde kors og andre organisasjoner) som bruker sin tid, sine resurser, sin energi på medfølelse, empati, omsorg og omtanke.

Nei vi er ikke blitt fattigere på medfølelse enn før, på ingen måte. Det er så mange marginaliserte grupper, så mange som før i tiden ble skubbet ut i kulden som nå i dagens samfunn har et bedre liv.

 

[Blåsippa]

Har selv stått i tunge omsorgsoppgaver over mange år, og nå er jeg på en måte "mettet" av sykdom og død, har ikke så mye å gi til kreti og pleti. 

Det hele er selvsagt situasjonsbetinget, som flere her er inne på. Hvis en person nær meg ikke hadde noen hos seg etter en operasjon, ville jeg ha stilt opp både med besøk og mat.

Alle andre får en sms'n.

Ble selv operert for 2-3 år siden. Det var nok å ha samboer her, hadde ikke orka besøk. De nærmeste vennene ringte og/eller sendte sms. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Ble  nyleg utskrevet fra  sykehuset etter en oprasjon, og kom hjem med tildels store smerter, og kvardagen  ble snudd på hode. Alle  de nermeste pårørende i familien ble oppdatert  om at far skulle opereres,  Også noen få  nære venner / omgangskrets på jobben har det vert naturleg   å informere  av praktiske årsaker når ein skal til sykehus, og blir borte fra jobben. 

 Under oppveksten / barneårene  var det vanleg at en gikk på  sykebesøk hos en god venn, og ein hadde gjerne med noe gotterier, og   dette var igjennsidig.  Når  eg  forstuet  en fot  tilbød lereren at eg kunne  få  sitte på sykkelen til / fra   folkeskolen ettesom det ikkje var taxi, og bil  i huset.  Om vinteren så nytta ein gjerne spark om noen innenfor omgangskretsen var dårleg til beins, og ein brydde seg om hverandre. 

Selv er eg ein person som alltid spør nære venner /kolegaer ,familiemedlemmer "hvordan det går"  eller  "hvordan det står til" fordi det handler om ein kulturarv  ein har holdt vedlike, og det handler om å vise empati, og medkjensler. 

Det har tydelegvis skjedd en holdningsendring idet å "bry  seg" og vise litt medkjensle for andre. 

IA-avtalen handler om inkluderende arbeidsliv, og det inneberer at en  bedrift har både rett-og  plikt og holde seg oppdatert  når en   arbeidstager blir råka av  sykom, og evntl. tilrettelegging av annet  arbeide.

Årsaken til det høye sykefraveret i Norge er eit sykdomstegn samfunnet, og at  det er blitt mer fokus på sykdomer en personen.  

Anonymkode: 69432...918

Men folk besøkte jo ikke på sykehus, spurte hvordan det gikk, tilbad seg å bistå etc fordi de «brydde seg mer». De gjorde det fordi de levde i et samfunn der å være i den privilegerte posisjonen at man kunne tilby seg å hjelpe signaliserte at man var «ovenpå». Tilbudet gav status. Og det brydde de seg om.

Og den som mottok bistand skylte dem så i fremtiden ikke bare en tjeneste, men var også forpliktet til å vise og uttale «takknemlighet» og en ikke ubetydelig mengde underdanighet.

Vi har beveger oss vekk fra det samfunnet, ja. Men ikke fordi vi mangler omtanke. Fordi vi innser at det ikke lå noen form for omtanke bak tradisjonen (som så mange andre av samme art).

Anonymkode: 9131e...a24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Du høres ut en som lager drama. Hvor mange trenger man egentlig å informere om at man skal operere? Svært få. Sjefen, den du bor med og den som evt skal kjøre deg er svaret. At du snakker med kreti og pleti for å sanke sympati, og så bli skuffet når de ikke gjør det du forventer, er jo bare et eksempel på at du har helt feile forventninger. Sykehusene ønsker ikke å rennes ned av besøkene, det er heller ikke vanlig at hele kretsen besøker lenger når man som reegl maks er inne et par dager. Jeg har hatt en svært mageoperasjon, sjeleglad for at ingen troppet opp på gatedøren med snop og ville besøke. Jeg var sliten, kvalm og hadde vondt, og ville være i fred. De fleste vil faktisk ikke ha huset fult av folk når de er dårlig. Er du i så strålende form får du invitere da vettu. For øvrig er jeg drittlei alt sykdom og diagnosesnakket som er idag, og det tror jeg gjelder svært mange. Når du da gnåler om sykdom og operasjon i sympatisankingen før du skal inn, så skygger folk glatt banen. Ingen grunn til at sjefen skal mase heller, han vet hvorfor er vekke og at du kommer tilbake når du er klar. 

Anonymkode: bb390...9c9

Det var  en  oppsiktsvekkende  negativ vinkling du her fremsetter, som ikkje har noen rot i virkeligheten  

Hvor mange ein trenger å informere om at ein skal på sykehus er  heilt individuelt !

Det å snakke med sine nermeste  familie / omgangskrets handler ikkje om å "høste " sympatisanking,

Sykehusene har besøktid, og det er noe ein forventer dei fleste forholder seg til

 

Idag er ein ein blitt mer opptatt at sykdomen en passienten, og  det er veldi bekymringsfult. 

 

Anonymkode: 69432...918

[AnonymBruker]

 

Blåsippa skrev (1 time siden):

Har selv stått i tunge omsorgsoppgaver over mange år, og nå er jeg på en måte "mettet" av sykdom og død, har ikke så mye å gi til kreti og pleti. 

Det hele er selvsagt situasjonsbetinget, som flere her er inne på. Hvis en person nær meg ikke hadde noen hos seg etter en operasjon, ville jeg ha stilt opp både med besøk og mat.

Alle andre får en sms'n.

Ble selv operert for 2-3 år siden. Det var nok å ha samboer her, hadde ikke orka besøk. De nærmeste vennene ringte og/eller sendte sms. 

 

Ja, du har helt rett i at det er selvsagt situasjonsbetinget, og  kommer  mye an på øyet som ser og oppfatter.  En eldre slektning budde alene siste leveårene, og ønskte det slik.  Hun ringte regelmessig, og hun satte stor  pris på kaffibesøkene vi hadde hos henne før hun døde og sykdomen var av underordnet betydning 

Har selv stått i mye motgang, og eit ordtak seier at motgang gjør ein også sterk til å takle kriser. både egne og andres kriser.

Dei aller fleste som idag  oppsøker eit NAV-. kontor /( legekontor er i en slags personleg  krise / skjebnetid.  Det koster så lite å ta en telefon,sende en SMS , og  "bry seg litt" 

Når eg låg på sykehuset kom det en sykepleier innpå oprasjonsromet   som eg kjente  når eg våknet fra narkosen, og drog umiddelbart kjensel på  stemmen  som brukte fornavnet som sa  : " HEI OG HVORDAN GÅR DET MED DEG" .   

Anonymkode: 69432...918

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du høres ut en som lager drama. Hvor mange trenger man egentlig å informere om at man skal operere? Svært få. Sjefen, den du bor med og den som evt skal kjøre deg er svaret. At du snakker med kreti og pleti for å sanke sympati, og så bli skuffet når de ikke gjør det du forventer, er jo bare et eksempel på at du har helt feile forventninger. Sykehusene ønsker ikke å rennes ned av besøkene, det er heller ikke vanlig at hele kretsen besøker lenger når man som reegl maks er inne et par dager. Jeg har hatt en svært mageoperasjon, sjeleglad for at ingen troppet opp på gatedøren med snop og ville besøke. Jeg var sliten, kvalm og hadde vondt, og ville være i fred. De fleste vil faktisk ikke ha huset fult av folk når de er dårlig. Er du i så strålende form får du invitere da vettu. For øvrig er jeg drittlei alt sykdom og diagnosesnakket som er idag, og det tror jeg gjelder svært mange. Når du da gnåler om sykdom og operasjon i sympatisankingen før du skal inn, så skygger folk glatt banen. Ingen grunn til at sjefen skal mase heller, han vet hvorfor er vekke og at du kommer tilbake når du er klar. 

Anonymkode: bb390...9c9

Herre jævla gud. Slapp av. Det er da helt normalt å ha lyst at noen kommer en tur innom hvis man er lagt inn også. Og normalt og bli kjenpetakknemlig for det. Ditt innlegg viser først og fremst den drivende forakten for å gjøre noe for andre og ønske noe av andre om dagen, samt en bakvendt forakt for "svakhet", som i når mennesker ikke er på topp, og trenger trøst og oppnerksomhet, som er helt fint og forståelig og ønske seg. Slutt å oppfør deg som en usympatisk dritt.

Anonymkode: 96fac...1c8

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (2 timer siden):

Nå synes jeg du blander sammen litt forskjellig i innlegget ditt. Men jeg svarer på om det å vise medfølelse har gått ut på dato. Nei, moralen, det å bry seg om hverandre har aldri vært sterkere enn i dagens samfunn.

 https://www.forskning.no/det-er-en-illusjon-at-folks-moral-har-blitt-verre-ifolge-studie/2215681

Folk kunne gå for lut og kalt vann før og det var slett ikke alle som brydde seg det minste. Så seint som i 1972 ble foreldres rett til å refse sine barn opphevet. Likevel var det uklart om all bruk av fysisk straff var forbudt. I 1987 ble det derfor tatt inn følgende formulering i barneloven: «Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare».

"Før" var det mange barn som opplevde ganske grov mishandling men folk gjorde ikke en skit med det fordi det ikke var deres ansvar å skulle bry seg. 

Det er bare et eksempel på en gruppe mennesker som har fått det bedre fordi vi i dag bryr oss mer om barn sine liv og oppvekstvilkår, oss som samfunn. Vi har alle et ansvar, og vi tar det mer på alvor enn før.

Folk var ikke var ærligere, snillere og skikkeligere før i tiden, derimot har alle generasjoner den samme tanken "det var bedre før, når jeg var ung". 

Noe er bedre, noe er verre. Men du finner ikke en eneste tidsepoke i menneske sin historie hvor alt var bra, heller ikke evnen til å bry seg om hverandre. 

https://www.aftenposten.no/norge/i/wEMO1/ungdommen-snillere-enn-noen-gang

Men ingen kan lese tanker, en må selv både si noe om sin egen situasjon og respektere at andre mennesker også har problemer, har det travelt, er opptatt, ikke kan hjelpe til på akkurat den måten du ønsker når du ønsker det. De gjør ikke mennesker til slemme eller onde av den grunn, ei heller mindre empatiske eller medfølende. 

Jeg har selv gode kolleger som titt og ofte spør "hvordan går det/har du det?", som finner på å invitere til ulike aktiviteter etter jobb for å kunne ha en sosial arena utenfor jobbsituasjonen. Men selvfølgelig om en er på randen til selvmord eller slitet med diaré på den 17. dagen så er det jo litt spesielt å si sannheten til perifere bekjentskaper eller kollegaer. 

 

Jeg har selv en fantastisk flokk rundt meg som jeg både er ærlig med når jeg går igjennom noe og prøver å være der når noen trenger meg, men jeg demoniserer ikke flokken min om de ikke alltid kan stå på pinne for meg når det passer meg. Jeg har en bauta: mannen min og vi går igjennom ilden for hverandre, og slik tror jeg det et for veldig mange: vi er hyggelige med de fleste, snille med de mange og intime med de få. Noen er vi der for i tykt og tynt og andre og andre ikle i så stor grad.

Også er det også rundt 10 000 rødekors besøksvenner rundt om i landet. 

Det er tusenvis av frivillige (både i røde kors og andre organisasjoner) som bruker sin tid, sine resurser, sin energi på medfølelse, empati, omsorg og omtanke.

Nei vi er ikke blitt fattigere på medfølelse enn før, på ingen måte. Det er så mange marginaliserte grupper, så mange som før i tiden ble skubbet ut i kulden som nå i dagens samfunn har et bedre liv.

 

Når ein samanligner førtiden med nåtiden bør ein ha noe bakrunnstoff /erfaring å forholde seg til. 

Har etterhvert oppdaget at det er mange triste skjebner, og  vi lever i en tid   da dei fleste ønsker helst å fremstå  mest mulegsom vellykket. Ungdomskriminaliteten har eksplodert, og de som kommer innpå en kriminell løpebane blir stadig  yngre

Det klages mye på helseforetakene, og lange  helsekøer, men de som jobber der gjør ein fantastisk jobb.  Noen passienter er mer ressurskrevende en andre, og   en grunn til at helsekøene øker og det er  nye behandlingsmetoder.  Det at det var like mange som ikkje møtte opp til avtalt time som det står i helsekø,  hører ein ingenting om.  Dersom folk ikkje er så syke at de kan gi blaffen å møte til avtalt time bør de nedprioriteres i helsekøem. 

Det  er utvilsamt mange som bør ha honnør for frivillighetsarbeidet de gjør og som sparer storsamfunnet for mye penger.  

Anonymkode: 69432...918

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Ble  nyleg utskrevet fra  sykehuset etter en oprasjon, og kom hjem med tildels store smerter, og kvardagen  ble snudd på hode. Alle  de nermeste pårørende i familien ble oppdatert  om at far skulle opereres,  Også noen få  nære venner / omgangskrets på jobben har det vert naturleg   å informere  av praktiske årsaker når ein skal til sykehus, og blir borte fra jobben. 

 Under oppveksten / barneårene  var det vanleg at en gikk på  sykebesøk hos en god venn, og ein hadde gjerne med noe gotterier, og   dette var igjennsidig.  Når  eg  forstuet  en fot  tilbød lereren at eg kunne  få  sitte på sykkelen til / fra   folkeskolen ettesom det ikkje var taxi, og bil  i huset.  Om vinteren så nytta ein gjerne spark om noen innenfor omgangskretsen var dårleg til beins, og ein brydde seg om hverandre. 

Selv er eg ein person som alltid spør nære venner /kolegaer ,familiemedlemmer "hvordan det går"  eller  "hvordan det står til" fordi det handler om ein kulturarv  ein har holdt vedlike, og det handler om å vise empati, og medkjensler. 

Det har tydelegvis skjedd en holdningsendring idet å "bry  seg" og vise litt medkjensle for andre. 

IA-avtalen handler om inkluderende arbeidsliv, og det inneberer at en  bedrift har både rett-og  plikt og holde seg oppdatert  når en   arbeidstager blir råka av  sykom, og evntl. tilrettelegging av annet  arbeide.

Årsaken til det høye sykefraveret i Norge er eit sykdomstegn samfunnet, og at  det er blitt mer fokus på sykdomer en personen.  

Anonymkode: 69432...918

Herregud for et mareritt det høres ut som hvis jeg skulle fått huset rent ned av personer hvis jeg skader meg eller er syk. Da vil jeg være i fred og ikke bli brydd av andre. Jeg vil heller ikke at noen skal komme på sykehuset utenom kona, jeg er jo en voksen person. Skal noen komme for å trøste meg?

Anonymkode: d6614...6ea

[AnonymBruker]

Sier ifra ang kirurgi til de som trenger å vite, eller de som spør fordi de virkelig bryr seg. Og får jeg vite ting, spør jeg hvordan det gikk. Men ingen kringkasting på FB. 

Anonymkode: 75771...4b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Ble  nyleg utskrevet fra  sykehuset etter en oprasjon, og kom hjem med tildels store smerter, og kvardagen  ble snudd på hode. Alle  de nermeste pårørende i familien ble oppdatert  om at far skulle opereres,  Også noen få  nære venner / omgangskrets på jobben har det vert naturleg   å informere  av praktiske årsaker når ein skal til sykehus, og blir borte fra jobben. 

 Under oppveksten / barneårene  var det vanleg at en gikk på  sykebesøk hos en god venn, og ein hadde gjerne med noe gotterier, og   dette var igjennsidig.  Når  eg  forstuet  en fot  tilbød lereren at eg kunne  få  sitte på sykkelen til / fra   folkeskolen ettesom det ikkje var taxi, og bil  i huset.  Om vinteren så nytta ein gjerne spark om noen innenfor omgangskretsen var dårleg til beins, og ein brydde seg om hverandre. 

Selv er eg ein person som alltid spør nære venner /kolegaer ,familiemedlemmer "hvordan det går"  eller  "hvordan det står til" fordi det handler om ein kulturarv  ein har holdt vedlike, og det handler om å vise empati, og medkjensler. 

Det har tydelegvis skjedd en holdningsendring idet å "bry  seg" og vise litt medkjensle for andre. 

IA-avtalen handler om inkluderende arbeidsliv, og det inneberer at en  bedrift har både rett-og  plikt og holde seg oppdatert  når en   arbeidstager blir råka av  sykom, og evntl. tilrettelegging av annet  arbeide.

Årsaken til det høye sykefraveret i Norge er eit sykdomstegn samfunnet, og at  det er blitt mer fokus på sykdomer en personen.  

Anonymkode: 69432...918

Hvem er far? Er det deg selv?

Anonymkode: 8bde7...080

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvem er far? Er det deg selv?

Anonymkode: 8bde7...080

Lurer jeg og på, innlegget er uten sammenheng. 

Anonymkode: c950b...9cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Uenig. Jeg møter på sykehus hvis en jeg er glad i er lagt inn. Det handler om prioriteringer.

Anonymkode: 96fac...1c8

Da hadde jeg tilbragt mer tid på sykehus enn hjemme.

Det handler om prioriteringer, og hvis sykdom skal oppta hverdagen blir man fort sjuk selv.

Hilsen ei som har vært fem ganger på sykehus siste uka og som vet at man faktisk må hjemmom og ta husarbeid også 🙄

Jeg vil ha minst mulig oppmerksomhet rundt slike ting, og kun når jeg holdt på å dø en gang, ble fler enn mine nærmeste informert. Ble operert i fjor og kun familie, sjef og ei venninne visste det.

Anonymkode: 98f7f...67a