Å gå inn i et forhold igjen virker umulig

[AnonymBruker]

Jeg har fått et skikkelig dårlig syn på forhold, sex og kjærlighet, og det har gjort meg mer ensom enn noen gang. 

Har ikke noen nære venner. Alltid hatt vansker med å skaffe og holde på venner. Har vært i et par forhold, men det er lenge siden. Er nå i begynnelsen av 30-årene. 

Jeg ser ikke poenget. For eksempel å gå på date. Å vite at han går der med meg bare fordi jeg var tilgjengelig. Fordi jeg sa ja. Det er en stor sjanse for at han ikke liker meg, men at han bare tar sjansen og at "noe er bedre enn ingenting". Jeg kan umulig vite om han faktisk liker meg. Det er veldig sannsynlig at han lyver, de aller fleste lyver i tide og utide, som oftest bare hvite løgner men også store løgner for å dekke over ubehagelige sannheter. 

Det betyr ikke noe for meg at han syns jeg er pen, for han syns jo at så utrolig mange er pene. Komplimentene preller av temmelig raskt, for det er jo ikke slik at jeg er enestående eller spesiell på noen måte. 

Før brukte jeg alltid å sette andre på en pidestall, alle var så mye bedre enn meg, alle menn fortjente bedre enn meg, de jeg var i forhold med tenkte jeg så utrolig høyt om. Jeg sitter ikke med samme tankene lenger, heldigvis, men er så fælt å tenke tilbake på at jeg trodde han ene var den beste mannen i verden og så er han så fæl som han er. Rusproblemer, bor i kjelleren til pappaen sin i en alder av 38 år, ungene han hadde fra et tidligere forhold ble tatt av barnevernet fordi han ikke klarte å være en god pappa, han løy om alt mulig og jeg satt der og tenkte at han var verdens beste kjæreste. Det er utrolig hva kjærlighet gjør med en, hvor blind man blir, og jeg vil ikke bli så blind igjen.

Alle disse følelsene har vekket til live nå da en mann har vist interesse. Jeg blir ikke smigret og jeg blir ikke glad, jeg blir heller fornærmet. Hvorfor skal han bruke meg? Står det skrevet i panna mi at jeg er dum og tror på alt han sier? Han er morsom, virker snill, attraktiv og det som er, men jeg kjenner på en enorm avsky likevel. Mest fordi jeg vet at han hadde valgt mange andre foran meg, men han tror jeg skal si ja, tror at jeg har tenkt å ha sex med han eller gå ut med han. Han sa jeg måtte bli flinkere til å ta imot komplimenter, men hva om jeg ikke vil ha noen? Jeg syns det er gøy å flørte, men så innhenter virkeligheten meg og da er det ikke gøy lenger. 

Det gjør meg så trist at jeg tenker sånn og er sånn, men jeg får ikke til å fikse det, jeg har prøvd. Kos og sex som jeg en gang har lengtet etter for lenge siden virker bare avskyelig. Men det er sårt å tenke på å skulle være alene, jeg har ikke noen når mamma og pappa er borte, mine søsken har jeg ikke et godt forhold. Mamma er den jeg er absolutt nærest, men det vil også bli fryktelig vondt å miste pappa, for han er den eneste mannen jeg har i livet mitt som jeg stoler på og som er oppriktig glad i meg og bryr seg om meg. Fordi jeg er datteren hans. Jeg må ikke prestere eller se pen ut eller være ditt og datt for at han skal være glad i meg. Han er tidligere rusmisbruker og jeg ga han aldri opp fordi jeg vet han aldri ville gitt meg opp og jeg trenger han. 

Jeg er livredd for å gi alt og bli bedratt og bli tatt for gitt, erfaringsmessig er det det som skjer, jeg klarer ikke lese røde flagg, jeg skjønner ingenting.... Dette er en stor følelse jeg ikke klarer å beskrive eller sammenligne med noe, men det minner om sorg.

Vet ikke om andre kanskje kjenner seg igjen. Jeg stoler virkelig ikke på mennesker og sliter med å se det gode i andre, dette står i stor kontrast til hvem jeg var før, da jeg alltid så etter det gode og tviholdt på håpet om at alle mennesker hadde mer godhet enn ondskap i seg, men så ser jeg hvor normalt det er å bedra folk som stoler på en og hvor mye feil vi mennesker gjør. 

Jeg er mistenksom og mistroisk, jeg hater det men jeg klarer ikke la være. Og jeg tror ikke jeg evner å snu det, dette begynte i midten av 20-årene, og det blir bare verre. Jeg har ikke et dårlig selvbilde, jeg ser meg selv for den jeg er, og jeg har ikke noe å gi. Det vet alle andre også, spesielt disse mennene som er interesserte i meg, men de er jaggu dumme som tror at de får utnytte meg. Det skjer ikke. 

Anonymkode: da34d...78f

[AnonymBruker]

Du har nok et litt negativt syn på livet. Ville startet med å gå i terapi eller lese noen selvhjelpsbøker 😁

Anonymkode: f99d5...4e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har fått et skikkelig dårlig syn på forhold, sex og kjærlighet, og det har gjort meg mer ensom enn noen gang. 

Har ikke noen nære venner. Alltid hatt vansker med å skaffe og holde på venner. Har vært i et par forhold, men det er lenge siden. Er nå i begynnelsen av 30-årene. 

Jeg ser ikke poenget. For eksempel å gå på date. Å vite at han går der med meg bare fordi jeg var tilgjengelig. Fordi jeg sa ja. Det er en stor sjanse for at han ikke liker meg, men at han bare tar sjansen og at "noe er bedre enn ingenting". Jeg kan umulig vite om han faktisk liker meg. Det er veldig sannsynlig at han lyver, de aller fleste lyver i tide og utide, som oftest bare hvite løgner men også store løgner for å dekke over ubehagelige sannheter. 

Det betyr ikke noe for meg at han syns jeg er pen, for han syns jo at så utrolig mange er pene. Komplimentene preller av temmelig raskt, for det er jo ikke slik at jeg er enestående eller spesiell på noen måte. 

Før brukte jeg alltid å sette andre på en pidestall, alle var så mye bedre enn meg, alle menn fortjente bedre enn meg, de jeg var i forhold med tenkte jeg så utrolig høyt om. Jeg sitter ikke med samme tankene lenger, heldigvis, men er så fælt å tenke tilbake på at jeg trodde han ene var den beste mannen i verden og så er han så fæl som han er. Rusproblemer, bor i kjelleren til pappaen sin i en alder av 38 år, ungene han hadde fra et tidligere forhold ble tatt av barnevernet fordi han ikke klarte å være en god pappa, han løy om alt mulig og jeg satt der og tenkte at han var verdens beste kjæreste. Det er utrolig hva kjærlighet gjør med en, hvor blind man blir, og jeg vil ikke bli så blind igjen.

Alle disse følelsene har vekket til live nå da en mann har vist interesse. Jeg blir ikke smigret og jeg blir ikke glad, jeg blir heller fornærmet. Hvorfor skal han bruke meg? Står det skrevet i panna mi at jeg er dum og tror på alt han sier? Han er morsom, virker snill, attraktiv og det som er, men jeg kjenner på en enorm avsky likevel. Mest fordi jeg vet at han hadde valgt mange andre foran meg, men han tror jeg skal si ja, tror at jeg har tenkt å ha sex med han eller gå ut med han. Han sa jeg måtte bli flinkere til å ta imot komplimenter, men hva om jeg ikke vil ha noen? Jeg syns det er gøy å flørte, men så innhenter virkeligheten meg og da er det ikke gøy lenger. 

Det gjør meg så trist at jeg tenker sånn og er sånn, men jeg får ikke til å fikse det, jeg har prøvd. Kos og sex som jeg en gang har lengtet etter for lenge siden virker bare avskyelig. Men det er sårt å tenke på å skulle være alene, jeg har ikke noen når mamma og pappa er borte, mine søsken har jeg ikke et godt forhold. Mamma er den jeg er absolutt nærest, men det vil også bli fryktelig vondt å miste pappa, for han er den eneste mannen jeg har i livet mitt som jeg stoler på og som er oppriktig glad i meg og bryr seg om meg. Fordi jeg er datteren hans. Jeg må ikke prestere eller se pen ut eller være ditt og datt for at han skal være glad i meg. Han er tidligere rusmisbruker og jeg ga han aldri opp fordi jeg vet han aldri ville gitt meg opp og jeg trenger han. 

Jeg er livredd for å gi alt og bli bedratt og bli tatt for gitt, erfaringsmessig er det det som skjer, jeg klarer ikke lese røde flagg, jeg skjønner ingenting.... Dette er en stor følelse jeg ikke klarer å beskrive eller sammenligne med noe, men det minner om sorg.

Vet ikke om andre kanskje kjenner seg igjen. Jeg stoler virkelig ikke på mennesker og sliter med å se det gode i andre, dette står i stor kontrast til hvem jeg var før, da jeg alltid så etter det gode og tviholdt på håpet om at alle mennesker hadde mer godhet enn ondskap i seg, men så ser jeg hvor normalt det er å bedra folk som stoler på en og hvor mye feil vi mennesker gjør. 

Jeg er mistenksom og mistroisk, jeg hater det men jeg klarer ikke la være. Og jeg tror ikke jeg evner å snu det, dette begynte i midten av 20-årene, og det blir bare verre. Jeg har ikke et dårlig selvbilde, jeg ser meg selv for den jeg er, og jeg har ikke noe å gi. Det vet alle andre også, spesielt disse mennene som er interesserte i meg, men de er jaggu dumme som tror at de får utnytte meg. Det skjer ikke. 

Anonymkode: da34d...78f

Du har dårlig selvfølelse, dårlig kontakt med deg selv, dine tanker, behov og verdier, sånn på ordentlig. 

Jeg har gått den veien du er på, helt samme, trodde at den største taperen i mils omkrets var den perfekte drømmemannen. Når jeg tenker på det nå får jeg lyst å le. Det tok tid, men det var meg selv jeg måtte jobbe med, for å se andre og føle igjen. 

 

Anonymkode: 4d8eb...275

[AnonymBruker]

Vil anbefale deg å snu det tankemønsteret ditt. Fokuset virker å være veldig på hvordan andre ser deg, fremfor hvordan du ser deg selv. Når du har et godt syn på deg selv spiller det ingen rolle hvordan andre ser deg. Og alle andre ser deg ulikt, fordi de får se ulike små glimt av hvem du er. Når du forstår dette vil du lettere kunne ta kontroll over alt du kan kontrollere, og kunne møte alt utenfor din kontroll med en mye sunnere innstilling.

Anonymkode: 156f2...49f