Kommunikasjon med psykolog har blitt dårligere jo sunnere jeg har blitt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har ikke så gode kommunikasjonsferdigheter som du selv påstår i HI i alle fall. 

Lykke til videre. 

Anonymkode: 9541d...bfc

Ikke ta til deg innlegg som dette, ts. Du formulerer deg bra. Dette var bare spydig.

Anonymkode: 88f7a...1a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

bare masse planlagte samtaler

Uplanlagte samtaler, skulle det stå  

Anonymkode: 8b225...21a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du har ikke så gode kommunikasjonsferdigheter som du selv påstår i HI i alle fall. 

Lykke til videre. 

Anonymkode: 9541d...bfc

Jeg synes TS kommuniserer godt, jeg!

Angående EMDR så er jo det en videreutdanning som bare enkelte psykologer har, og det noen gjør er at man går til en EMDR-terapeut noen timer, og så tilbake til psykologen i etterkant. Du kan jo snakke med psykologen din om hva hun eller han tenker om EMDR-tilnærming for din problematikk?

Anonymkode: b7fd6...baa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Høres mest ut som at psykologen ikke ønsker å avslutte med deg, enn at du trenger psykologen... Rart. 

Anonymkode: d6c55...e85

Ja, det hadde vært veldig rart. Så er sikkert mer under her enn det jeg greier å forstå, for ja ... det gir jo ikke mening! 😅

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Høres ut som han ikke takler overgangen og bedring. Husk at du har brukermedvirkning. Han skal ikke bestemme over deg. Så når du foreslår pause, skal han lytte og evnt. si hvorfor han vil anbefale deg å fortsette. Høres ut som han selv har noen issues, som går greit med pasienter som sliter, men kanskje ikke når du opplever bedring. Dette er faktisk ikke særlig stabilt og jeg synes han opptrer uprofesjonelt og det virker som dette handler om hans følelser. Pass på så dette ikke går over særlig lenger tid, og forhør deg litt rundt hva du kan gjøre i denne typen tilfeller. Kanskje du kan bytte terapeut ol. Ikke stå igjen med dette som eneste behandler-alternativ. Se om det er andre muligheter. Kanskje kan du også snakke med legen din om dette. Virker ugreit.

Anonymkode: 88f7a...1a9

Tusen takk!

Han var tydelig om hvorfor han tenkte jeg skulle fortsette, med tanke på symptomtrykket og hvor jeg er i forholdt til diagnosen min fremdeles. At vi hadde mer jobb igjen å gjøre. Og det er jeg jo enig med ham i. Samtidig har jeg kjent mindre effekt av samtalene, da jeg begynte å nytte meg av andre strategier utenom. 

Veldig god idé å ta det opp med legen! En ting jeg har vært redd for er rett og slett at jeg har begynt å miste fotfestet, at det på en måte bare er JEG som opplever at ting er blitt så veldig mye bedre, og at jeg ikke ser meg selv tydelig nok. Men hvis jeg tar det opp der, kan jo legen gi en god tilbakemelding, om jeg opplever både at kommunikasjon med lege og psykolog går dårligere, når jeg har blitt bedre, så er det jo også en klarhet på at det kanskje er hos meg problemet ligger. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke ta til deg innlegg som dette, ts. Du formulerer deg bra. Dette var bare spydig.

Anonymkode: 88f7a...1a9

Takk! Det er en ting jeg har lært om kommunikasjon siste året, at det også handler om hva en har inni seg. At andres spydighet, det trenger ikke handle om meg. Gjett om det er en lettelse! 😅

TS

Anonymkode: 6a553...b0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, det hadde vært veldig rart. Så er sikkert mer under her enn det jeg greier å forstå, for ja ... det gir jo ikke mening! 😅

Tusen takk!

Han var tydelig om hvorfor han tenkte jeg skulle fortsette, med tanke på symptomtrykket og hvor jeg er i forholdt til diagnosen min fremdeles. At vi hadde mer jobb igjen å gjøre. Og det er jeg jo enig med ham i. Samtidig har jeg kjent mindre effekt av samtalene, da jeg begynte å nytte meg av andre strategier utenom. 

Veldig god idé å ta det opp med legen! En ting jeg har vært redd for er rett og slett at jeg har begynt å miste fotfestet, at det på en måte bare er JEG som opplever at ting er blitt så veldig mye bedre, og at jeg ikke ser meg selv tydelig nok. Men hvis jeg tar det opp der, kan jo legen gi en god tilbakemelding, om jeg opplever både at kommunikasjon med lege og psykolog går dårligere, når jeg har blitt bedre, så er det jo også en klarhet på at det kanskje er hos meg problemet ligger. 

Takk! Det er en ting jeg har lært om kommunikasjon siste året, at det også handler om hva en har inni seg. At andres spydighet, det trenger ikke handle om meg. Gjett om det er en lettelse! 😅

TS

Anonymkode: 6a553...b0d

Selv om du ikke skulle sett deg selv godt, så synes jeg dette er merkelige reaksjoner. Man skal akseptere at pasient føler seg bedre, selv om man kan argumentere for at videre behandling er viktig. Etter hva du har beskrevet, synes jeg heller ikke at han virker som en som kommer til å takle at du ikke har nytte av denne typen behandling lenger. At han sier du misforstår med vilje er direkte frekt og vitner om at han ikke har helt kontroll, og jeg tolker det lille som at han fremviser en type kontrollbehov. Det er helt greit å være menneske, men nå har du opplevd dette ubehaget to ganger. Jeg vil bare obse om at du bør være forsiktig og ikke begynne å tolke deg selv ut fra hans reaksjoner. Det er bra du reagerer. Fortsett med det. Du har til med tatt det opp med ham, men svaret hans oppleves som passivt aggressivt. Uproft, og ubehagelig å bare lese det, og merkverdig med tanke på at du har traumeproblematikk. Og jeg er en som tåler ganske mye, og her reagerer jeg også.

Anonymkode: 88f7a...1a9

[AnonymBruker]

Og det at han ikke virker positiv til din innstilling om bedring, det er heller ikke bra. Du ønsker oppfølging sier du, men vurderer nå og slutte å prate med ham og heller ha emdr, fordi det er ubehagelig å snakke med ham nå. Da mener jeg det er på tide at du forhører deg med noen i helsetjenesten om å bytte behandler, en som både kan hjelpe og validere det at du føler deg bedre. Det hjalp jo faktisk ikke at du tok det opp. Da brukte han hersketeknikk. Jeg tror denne fyren har noen issues, og et mulig kontrollbehov. Behandlere kan selvfølgelig ha det.

Anonymkode: 88f7a...1a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Aha, jeg skjønner! Jeg får reflektere litt mer rundt hva er det jeg egentlig trenger mest i denne situasjonen. For selv har jeg begynt å undre meg litt over denne ideen om at folk med desorganisert tilknytningsmønster og førverbale traumer trenger så langvarig oppfølging for å utvikle et tryggere tilknytningsmønster, har også funnet andre mer alternative måter å jobbe med akkurat det på, så jeg skal ta og "åpne hodet" litt for nye potensielle alternativer.

Setter veldig pris på å høre hvordan du har gjort det! Det hjelper liksom å se tydeligere mulighetene en har. 

TS

Anonymkode: 6a553...b0d

Jeg begynte hos vanlig klinisk psykolog (offentlig), men etter noe tid syntes jeg samarbeidet ble en belastning. Stod en stund på venteliste hos annen psykolog, men fant en privat gestalt-terapeut i mellomtiden. Han hadde en totalt annerledes tilnærming. Nåtid vs. fortid. Hvordan jeg gjorde det? Ringte rundt. For å presisere: jeg har hatt en annen problematikk enn din, og kan ikke uttale meg om hva en med din diagnose trenger. Hva sier litteraturen? Støtter den "langvaring oppfølging hos samme behandler"?

KG er fin til mye. Men problematikken du presenterer, trenger kvalifiserte rådgivere. Bruk fagfolk, andre enn din nåværende behandler, for å få 'a second opinion', og faglitteratur. Jeg har hatt nytte av å lese om det jeg søkte hjelp for. 

Min liste over ulike behandlere innbefatter i tillegg til de jeg allerede har nevnt, psykomotorisk fysioterapeut, gruppeterapi, bevegelsesterapi og uttrykksterapi (tegne/skrive). Dette i offentlig regi. Om de kan tilby noe brukandes i ditt tilfelle, vet jeg dessverre ikke.

Anonymkode: 9af35...b2b

[AnonymBruker]

Kan hende dette forteller deg at du nærmer deg tida for å jobbe kun selvstendig med dette, og ikke lenger trenger terapien? Det går jo an å treffe psykologen sjeldnere, og se hvordan utviklinga vil være. Da har du ham i bakgrunn, en du kan fortelle om hvordan det går, om du skulle lure på noe, trenge nye input osv., men jobber hovedsakelig selvstendig. 

Du har gjort en god jobb! 

Anonymkode: a2b57...1f7

[AnonymBruker]

En ting jeg har lært er jo at psykologi er litt manipulasjon. Jeg har merket også at når jeg har det bedre blir jeg mer utfordret av psykologen, han er mer direkte og kan si mer provoserende ting.
 

Er jo mulig det er sånn din psykolog også jobber. 

Anonymkode: fef24...b4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg synes du bør stole på deg selv, og for meg ville det vært et faresignal om en psykolog sa «du misforstår med vilje» til meg. Jeg tror faktisk det kunne gjort at jeg avsluttet timene hos han. 

Det høres veldig vanskelig ut. Men igjen, stol på deg selv. Jobber han psykodynamisk? 

Jeg går i behandling hos psykolog en gang i uken selv, også for komplekse traumer. Dessverre er min psykolog psykodynamisk orientert, noe som jo betyr null behandlingsplan eller struktur, ingen verktøy, bare masse planlagte samtaler. Som deg har jeg også utforsket på egen hånd, jobbet med å finne ut av teknikker for regulering og triggere, strukturert hverdagen, øvelser som kan regulere meg, øve på hvordan jeg snakker til meg selv. Og som deg opplever jeg at det har hjulpet veldig. 

Samtidig opplever jeg nå at jeg faktisk har mest lyst til å slutte hos psykologen min, siden jeg ikke får noe av det jeg selv føler at jeg trenger og psykologen virker ikke å være enig i at det er det jeg trenger (?). Men jeg trenger noe konkret og håndfast, noe mer kroppsorientert, f.eks. sensorimotorisk terapi.  
 

Men det å slutte føles veldig skummelt. 
 

Jeg synes det høres ut som du er på en veldig god vei for deg selv nå, og tror det er bra å lytte til deg selv og egne behov. Det kan gjøre deg godt tror jeg. 

Anonymkode: 8b225...21a

Ja, det var ikke noe hyggelig da han sa det, samtidig så er det jo mulig at jeg hadde sagt noe spesielt som irriterte ham da, uten at jeg greier å forstå helt hva som foregår mellom oss for tiden. Jeg setter veldig pris på støtten din. Jeg tror faktisk han jobber traumesensitivt, med faseorientert behandling, usikker på hva det heter helt, men han er altså etterutdannet med EMDR, men det har vi sjelden gjort. 

Så interessant å høre at du også jobber med deg selv, godt å kjenne litt fellesskap, at vi er flere som holder på med litt det samme. Jeg er veldig interessert i hvordan du jobber med triggere, lager du deg en oversikt over hva som trigger, bestemte reguleringsmetoder? Jeg har jobbet mer generelt, med regulering, og det har fungert godt fordi jeg har et så veldig innskrenket liv, mens nå vil jeg mer ut av huset, ikke isoleres her inne lenger, og da tror jeg at jeg trenger mer forståelse for hva som trigger, og proaktive steg for å håndtere dem. 

Det å slutte føles veldig skummelt her også. Jeg tenker at jeg har jo behov for støtte, mens akkurat nå virker det som vi er en liten klinsj mer enn at det er støttende. Samtidig som jeg jo er redd for at jeg vil slutte som en slags reaksjon på vår uenighet, fordi jeg blir redd? 😅 

Tusen takk for gode ord. ❤️ 

TS

Anonymkode: 6a553...b0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg synes TS kommuniserer godt, jeg!

Angående EMDR så er jo det en videreutdanning som bare enkelte psykologer har, og det noen gjør er at man går til en EMDR-terapeut noen timer, og så tilbake til psykologen i etterkant. Du kan jo snakke med psykologen din om hva hun eller han tenker om EMDR-tilnærming for din problematikk?

Anonymkode: b7fd6...baa

Hehe, takk, det er hyggelig å høre. Han er utdannet til å ta EMDR, men vi har ikke fokusert på det, gjort noen få sesjoner med det for en stund tilbake, da jeg var mer ustabil. Nå tror jeg at det kan passe bedre. Så jeg har vurdert om jeg bare skal be om at vi fokuserer på det, uten at jeg deler så mye om hva som kommer opp for meg, men usikker på om jeg vil kjenne meg komfortabel med det. Har litt tenking å gjøre! 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Selv om du ikke skulle sett deg selv godt, så synes jeg dette er merkelige reaksjoner. Man skal akseptere at pasient føler seg bedre, selv om man kan argumentere for at videre behandling er viktig. Etter hva du har beskrevet, synes jeg heller ikke at han virker som en som kommer til å takle at du ikke har nytte av denne typen behandling lenger. At han sier du misforstår med vilje er direkte frekt og vitner om at han ikke har helt kontroll, og jeg tolker det lille som at han fremviser en type kontrollbehov. Det er helt greit å være menneske, men nå har du opplevd dette ubehaget to ganger. Jeg vil bare obse om at du bør være forsiktig og ikke begynne å tolke deg selv ut fra hans reaksjoner. Det er bra du reagerer. Fortsett med det. Du har til med tatt det opp med ham, men svaret hans oppleves som passivt aggressivt. Uproft, og ubehagelig å bare lese det, og merkverdig med tanke på at du har traumeproblematikk. Og jeg er en som tåler ganske mye, og her reagerer jeg også.

Anonymkode: 88f7a...1a9

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og det at han ikke virker positiv til din innstilling om bedring, det er heller ikke bra. Du ønsker oppfølging sier du, men vurderer nå og slutte å prate med ham og heller ha emdr, fordi det er ubehagelig å snakke med ham nå. Da mener jeg det er på tide at du forhører deg med noen i helsetjenesten om å bytte behandler, en som både kan hjelpe og validere det at du føler deg bedre. Det hjalp jo faktisk ikke at du tok det opp. Da brukte han hersketeknikk. Jeg tror denne fyren har noen issues, og et mulig kontrollbehov. Behandlere kan selvfølgelig ha det.

Anonymkode: 88f7a...1a9

Tusen takk for støtten og "obs"-ene! Det er viktig for meg, for jeg er en som fort kan tvile på min egen erfaring av ting, ofte har jeg jo vært så preget av sårene mine at jeg alltid har lest andre i verste mening, fordi jeg tenker inni meg at "jeg er verdiløs" og så ser jeg etter bevis på at den tanken er rett. Og da har jo faktisk virkelighetsoppfatningen min vært skeiv. Nå tror jeg ikke at jeg gjør det så mye. Men den tendensen til å betvile om min virkelighetsoppfatning er rett, sitter hardt i. Det er derfor jeg tror denne dynamikken gjør meg både skremt og nysgjerrig og at jeg ville høre andres innspill for å hjelpe meg med klarhet. 

TS

Anonymkode: 6a553...b0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg begynte hos vanlig klinisk psykolog (offentlig), men etter noe tid syntes jeg samarbeidet ble en belastning. Stod en stund på venteliste hos annen psykolog, men fant en privat gestalt-terapeut i mellomtiden. Han hadde en totalt annerledes tilnærming. Nåtid vs. fortid. Hvordan jeg gjorde det? Ringte rundt. For å presisere: jeg har hatt en annen problematikk enn din, og kan ikke uttale meg om hva en med din diagnose trenger. Hva sier litteraturen? Støtter den "langvaring oppfølging hos samme behandler"?

KG er fin til mye. Men problematikken du presenterer, trenger kvalifiserte rådgivere. Bruk fagfolk, andre enn din nåværende behandler, for å få 'a second opinion', og faglitteratur. Jeg har hatt nytte av å lese om det jeg søkte hjelp for. 

Min liste over ulike behandlere innbefatter i tillegg til de jeg allerede har nevnt, psykomotorisk fysioterapeut, gruppeterapi, bevegelsesterapi og uttrykksterapi (tegne/skrive). Dette i offentlig regi. Om de kan tilby noe brukandes i ditt tilfelle, vet jeg dessverre ikke.

Anonymkode: 9af35...b2b

Å lese og oppdatere seg har vært nyttig for meg også, og det er ved hjelp av det jeg føler jeg har fått så mye fremgang siste året. Faglitteraturen har egentlig ikke så mange gode løsninger for å endre tilknytningsmønster, og anbefaler langvarig oppfølging der en kan bli trygg, samtidig så er det ikke mye tydelig rundt dette synes jeg. Jeg har også kommet over en ny type behandling for å endre tilknytningsstil som jeg har mye effekt av å jobbe med på egen hånd. Har fått bestilt meg en legetime, og skal ta det videre der. Og så er det jo også mulig at det er en fase vi er inne i, men har fått noe å tenke på. 

Tusen takk for dine tanker og forslag! Uttrykksterapi har jeg faktisk veldig lyst å prøve. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan hende dette forteller deg at du nærmer deg tida for å jobbe kun selvstendig med dette, og ikke lenger trenger terapien? Det går jo an å treffe psykologen sjeldnere, og se hvordan utviklinga vil være. Da har du ham i bakgrunn, en du kan fortelle om hvordan det går, om du skulle lure på noe, trenge nye input osv., men jobber hovedsakelig selvstendig. 

Du har gjort en god jobb! 

Anonymkode: a2b57...1f7

Takk for det! Frekvens vurderer jeg også, utfordringen er at jeg kjenner jeg har virkelig behov for støtte utover meg selv i de problemene jeg har. Men det blir spennende å tenke ut dette fremover. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

En ting jeg har lært er jo at psykologi er litt manipulasjon. Jeg har merket også at når jeg har det bedre blir jeg mer utfordret av psykologen, han er mer direkte og kan si mer provoserende ting.
 

Er jo mulig det er sånn din psykolog også jobber. 

Anonymkode: fef24...b4c

Hmm, jeg kjenner meg litt usikker av det du delte, kan jeg få høre litt merk hvordan det skal fungere? For jeg forstår ikke helt hvordan det skal hjelpe meg at jeg sitter og grubler og er redd for relasjonen fordi jeg ikke forstår hva som foregår. Kanskje for å stole mer på meg selv, eller hvordan tenker du? 

TS

Anonymkode: 6a553...b0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Høres mest ut som at psykologen ikke ønsker å avslutte med deg, enn at du trenger psykologen... Rart. 

Anonymkode: d6c55...e85

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Selv om du ikke skulle sett deg selv godt, så synes jeg dette er merkelige reaksjoner. Man skal akseptere at pasient føler seg bedre, selv om man kan argumentere for at videre behandling er viktig. Etter hva du har beskrevet, synes jeg heller ikke at han virker som en som kommer til å takle at du ikke har nytte av denne typen behandling lenger. At han sier du misforstår med vilje er direkte frekt og vitner om at han ikke har helt kontroll, og jeg tolker det lille som at han fremviser en type kontrollbehov. Det er helt greit å være menneske, men nå har du opplevd dette ubehaget to ganger. Jeg vil bare obse om at du bør være forsiktig og ikke begynne å tolke deg selv ut fra hans reaksjoner. Det er bra du reagerer. Fortsett med det. Du har til med tatt det opp med ham, men svaret hans oppleves som passivt aggressivt. Uproft, og ubehagelig å bare lese det, og merkverdig med tanke på at du har traumeproblematikk. Og jeg er en som tåler ganske mye, og her reagerer jeg også.

Anonymkode: 88f7a...1a9

Er enig. Jeg har lest, og ser at du TS faktisk blir DÅRLIGERE og spinner og spinner når du prater om han.

Kom deg til helsikke bort fra han der, sier bare jeg! Det ligger noe mørkt over den karen så bytt snarest!

Anonymkode: 98bff...eeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du har ikke så gode kommunikasjonsferdigheter som du selv påstår i HI i alle fall. 

Lykke til videre. 

Anonymkode: 9541d...bfc

Haha, ble du furt? 

Anonymkode: ae8e2...58f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

 

Er enig. Jeg har lest, og ser at du TS faktisk blir DÅRLIGERE og spinner og spinner når du prater om han.

Kom deg til helsikke bort fra han der, sier bare jeg! Det ligger noe mørkt over den karen så bytt snarest!

Anonymkode: 98bff...eeb

Du har helt rett, jeg har spunnet mye rundt dette. En av diagnose-symptomene når en har kompleks PTSD er jo relasjonsvansker. Det har blitt en internalisert idé hos meg at dermed hvis det oppstår konflikter, så må det lande på meg. Jeg tenker "Å nei, hva er det jeg har misforstått og forvridd nå". Så jeg har jo veldig lyst til å lytte til deg og andre her, og så kjenner jeg meg usikker, fordi jeg har jo hatt god hjelp med denne mannen i 3 av årene, og jeg tror oppriktig på at han bare vil meg vel, samtidig som jeg naturligvis vet at psykologer også har sine egne følelser og greier. Jeg ønsker meg liksom mer klarhet i situasjonen, forstå hva det er som skjer. Skulle ønske jeg kunne hatt en flue på veggen i samtalen vår. 

Jeg forsøker å se situasjonen som en utfordring jeg kan vokse og lære på, så dette ikke skal gjøre meg dårligere på sikt. Men ja ... ja, jeg ser også at den konflikten vi står i i terapialliansen vår preger meg en del. Og jeg kjenner meg fryktelig trist for det, fordi jeg har et behov for støtte og forståelse og hjelp på veien til et friskere liv. 💔

TS

Anonymkode: 6a553...b0d

[AnonymBruker]

Jeg måtte bare trekke frem tråden min igjen, etter dagens time. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. 

Det er veldig lett å tenke at siden jeg har kompleks PTSD så er det hos meg problemet ligger, også særlig fordi jeg har jo hatt god hjelp hos denne personen så lenge. Jeg venter fremdeles på legetimen min, der tenkte jeg jo å lufte litt problemet, og hvis jeg føler meg dårlig møtt der også vet jeg jo litt at det handler om meg. Men inntil da ... jeg prøver å tenke at dette er ikke så viktig, jeg fokuserer på bedring på andre områder av livet. Men jeg kjenner meg nok litt skremt bare, fordi jeg har behov for trygghet og når jeg begynner å lure på mine egne vurderinger, ja, da blir det veldig vanskelig å kjenne seg trygg. 

Jeg forsøkte naturligvis å ta opp at jeg opplevde en slags spenning mellom oss, og at jeg gjerne ville høre hva det var han hadde reagert på med meg, så vi kunne løse opp i det. Han vendte fokus over på meg, at jeg skulle dele mine følelser, og jeg sa som sant var at jeg kjente meg usikker, og at jeg var utrygg i situasjonen og ikke ønsket å gå videre inn i sårbare historier og følelser, før jeg kjente meg trygg på relasjonen. Da opplevde jeg det som at han pushet da han sa at jeg måtte prøve å åpne meg, hvis ikke kunne vi ikke gå videre. Jeg forsøkte å si at nei, jeg var ikke villig til å åpne meg når ting var som det var, og at jeg ønsket at han kunne dele hva det var han hadde reagert slik på, siden jeg opplevde at det var der problemet hadde oppstått. Jeg spurte om han følte seg tatt for gitt og anklaget, og om det var noe han trengte klarhet i fra meg. Han sa at det eneste han trengte og ville var å hjelpe meg, og igjen at jeg skulle åpne meg ... På det tidspunktet ble jeg ganske uregulert, for hadde jeg ikke sagt flere ganger at jeg ikke var villig til å åpne meg fordi jeg kjente meg redd der? 

Det hele eskalerte og en stund inn i timen sa jeg. Jeg kjenner meg ikke bra, jeg opplever ikke at jeg blir hørt på det jeg sier, og jeg ønsker å gå. Da sa han "Kanskje du skal velge en annen strategi denne gangen?" ... jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke det jeg. For mitt mønster er det motsatte, jeg er typisk den som blir og blir og blir i en krangel eller konflikt, og hysterisk forsøker å overbevise den andre om at den tar feil. Å fjerne meg fra situasjonen opplevde jeg som en ny strategi som faktisk ville vært bedre for meg enn å bli, men på dette tidspunktet kjente jeg det jo litt som at jeg ble presset til å bli, fordi hvis ikke valgte jeg det syke alternativet ... 

Hvordan ville dere tolket disse tingene? Jeg er klar over at jeg er "biased", men forsøkte å dele det så konkret som jeg kunne. 

TS

Anonymkode: 6a553...b0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg måtte bare trekke frem tråden min igjen, etter dagens time. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. 

Det er veldig lett å tenke at siden jeg har kompleks PTSD så er det hos meg problemet ligger, også særlig fordi jeg har jo hatt god hjelp hos denne personen så lenge. Jeg venter fremdeles på legetimen min, der tenkte jeg jo å lufte litt problemet, og hvis jeg føler meg dårlig møtt der også vet jeg jo litt at det handler om meg. Men inntil da ... jeg prøver å tenke at dette er ikke så viktig, jeg fokuserer på bedring på andre områder av livet. Men jeg kjenner meg nok litt skremt bare, fordi jeg har behov for trygghet og når jeg begynner å lure på mine egne vurderinger, ja, da blir det veldig vanskelig å kjenne seg trygg. 

Jeg forsøkte naturligvis å ta opp at jeg opplevde en slags spenning mellom oss, og at jeg gjerne ville høre hva det var han hadde reagert på med meg, så vi kunne løse opp i det. Han vendte fokus over på meg, at jeg skulle dele mine følelser, og jeg sa som sant var at jeg kjente meg usikker, og at jeg var utrygg i situasjonen og ikke ønsket å gå videre inn i sårbare historier og følelser, før jeg kjente meg trygg på relasjonen. Da opplevde jeg det som at han pushet da han sa at jeg måtte prøve å åpne meg, hvis ikke kunne vi ikke gå videre. Jeg forsøkte å si at nei, jeg var ikke villig til å åpne meg når ting var som det var, og at jeg ønsket at han kunne dele hva det var han hadde reagert slik på, siden jeg opplevde at det var der problemet hadde oppstått. Jeg spurte om han følte seg tatt for gitt og anklaget, og om det var noe han trengte klarhet i fra meg. Han sa at det eneste han trengte og ville var å hjelpe meg, og igjen at jeg skulle åpne meg ... På det tidspunktet ble jeg ganske uregulert, for hadde jeg ikke sagt flere ganger at jeg ikke var villig til å åpne meg fordi jeg kjente meg redd der? 

Det hele eskalerte og en stund inn i timen sa jeg. Jeg kjenner meg ikke bra, jeg opplever ikke at jeg blir hørt på det jeg sier, og jeg ønsker å gå. Da sa han "Kanskje du skal velge en annen strategi denne gangen?" ... jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke det jeg. For mitt mønster er det motsatte, jeg er typisk den som blir og blir og blir i en krangel eller konflikt, og hysterisk forsøker å overbevise den andre om at den tar feil. Å fjerne meg fra situasjonen opplevde jeg som en ny strategi som faktisk ville vært bedre for meg enn å bli, men på dette tidspunktet kjente jeg det jo litt som at jeg ble presset til å bli, fordi hvis ikke valgte jeg det syke alternativet ... 

Hvordan ville dere tolket disse tingene? Jeg er klar over at jeg er "biased", men forsøkte å dele det så konkret som jeg kunne. 

TS

Anonymkode: 6a553...b0d

Hva mener du med at du ble uregulert?

 

Anonymkode: aed7f...976

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg måtte bare trekke frem tråden min igjen, etter dagens time. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. 

Det er veldig lett å tenke at siden jeg har kompleks PTSD så er det hos meg problemet ligger, også særlig fordi jeg har jo hatt god hjelp hos denne personen så lenge. Jeg venter fremdeles på legetimen min, der tenkte jeg jo å lufte litt problemet, og hvis jeg føler meg dårlig møtt der også vet jeg jo litt at det handler om meg. Men inntil da ... jeg prøver å tenke at dette er ikke så viktig, jeg fokuserer på bedring på andre områder av livet. Men jeg kjenner meg nok litt skremt bare, fordi jeg har behov for trygghet og når jeg begynner å lure på mine egne vurderinger, ja, da blir det veldig vanskelig å kjenne seg trygg. 

Jeg forsøkte naturligvis å ta opp at jeg opplevde en slags spenning mellom oss, og at jeg gjerne ville høre hva det var han hadde reagert på med meg, så vi kunne løse opp i det. Han vendte fokus over på meg, at jeg skulle dele mine følelser, og jeg sa som sant var at jeg kjente meg usikker, og at jeg var utrygg i situasjonen og ikke ønsket å gå videre inn i sårbare historier og følelser, før jeg kjente meg trygg på relasjonen. Da opplevde jeg det som at han pushet da han sa at jeg måtte prøve å åpne meg, hvis ikke kunne vi ikke gå videre. Jeg forsøkte å si at nei, jeg var ikke villig til å åpne meg når ting var som det var, og at jeg ønsket at han kunne dele hva det var han hadde reagert slik på, siden jeg opplevde at det var der problemet hadde oppstått. Jeg spurte om han følte seg tatt for gitt og anklaget, og om det var noe han trengte klarhet i fra meg. Han sa at det eneste han trengte og ville var å hjelpe meg, og igjen at jeg skulle åpne meg ... På det tidspunktet ble jeg ganske uregulert, for hadde jeg ikke sagt flere ganger at jeg ikke var villig til å åpne meg fordi jeg kjente meg redd der? 

Det hele eskalerte og en stund inn i timen sa jeg. Jeg kjenner meg ikke bra, jeg opplever ikke at jeg blir hørt på det jeg sier, og jeg ønsker å gå. Da sa han "Kanskje du skal velge en annen strategi denne gangen?" ... jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke det jeg. For mitt mønster er det motsatte, jeg er typisk den som blir og blir og blir i en krangel eller konflikt, og hysterisk forsøker å overbevise den andre om at den tar feil. Å fjerne meg fra situasjonen opplevde jeg som en ny strategi som faktisk ville vært bedre for meg enn å bli, men på dette tidspunktet kjente jeg det jo litt som at jeg ble presset til å bli, fordi hvis ikke valgte jeg det syke alternativet ... 

Hvordan ville dere tolket disse tingene? Jeg er klar over at jeg er "biased", men forsøkte å dele det så konkret som jeg kunne. 

TS

Anonymkode: 6a553...b0d

Jeg lurer litt på om du overfører? At du tolker noe inn i psykologen din som denne ikke kjenner seg igjen i? Du vil antakelig ikke få de svarene du ønsker av psykologen, og nå kjenner du en stor utfordring med å åpne deg videre. Kanskje det er nettopp det spranget du nå skal ta, selv om det er veldig vanskelig? Hva er du mest redd for ved det?

Anonymkode: b7fd6...baa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg lurer litt på om du overfører? At du tolker noe inn i psykologen din som denne ikke kjenner seg igjen i? Du vil antakelig ikke få de svarene du ønsker av psykologen, og nå kjenner du en stor utfordring med å åpne deg videre. Kanskje det er nettopp det spranget du nå skal ta, selv om det er veldig vanskelig? Hva er du mest redd for ved det?

Anonymkode: b7fd6...baa

Takk for forslaget. Helt ærlig er det vel mest at jeg synes det på en måte er å bare stå og stange. Hva skulle poenget være med å forsøke å åpne meg til noen som ikke stiller oppfølgingsspørsmål, eller empatiserer, men som begynner å diskutere på det jeg sier, som er mine følelser, og behov, det er jo ikke egentlig oppe for diskusjon, og nettopp det jeg trenger å øve på. Hvis et av hovedmålene mine for terapien er å kjenne meg tryggere, for så at jeg kan gå ut i verden og delta mer, og psykologen ikke virker trygg, hvordan kan det hjelpe meg? 

TS

Anonymkode: 6a553...b0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk for forslaget. Helt ærlig er det vel mest at jeg synes det på en måte er å bare stå og stange. Hva skulle poenget være med å forsøke å åpne meg til noen som ikke stiller oppfølgingsspørsmål, eller empatiserer, men som begynner å diskutere på det jeg sier, som er mine følelser, og behov, det er jo ikke egentlig oppe for diskusjon, og nettopp det jeg trenger å øve på. Hvis et av hovedmålene mine for terapien er å kjenne meg tryggere, for så at jeg kan gå ut i verden og delta mer, og psykologen ikke virker trygg, hvordan kan det hjelpe meg? 

TS

Anonymkode: 6a553...b0d

Enig i at det ikke er optimalt. Kan hende det ikke er noe psykologen kan si for å gjøre deg trygg, men at du er ved et punkt der du selv må ta valget om å ha tillit, eller om du velger å ikke stole på psykologen lenger. Hvis dette er noe dere jobber med i din terapi kan det jo hende det er verdt å forsøke å bryte den barrieren. Ute i verden får vi jo heller ikke valgt hvordan vi blir møtt.

Anonymkode: b7fd6...baa