Å lære bort det å ta vare på seg selv (fysiske behov)

[AnonymBruker]

Min eks hadde ikke noen evne til å ta vare på seg selv f.eks. ved sykdom eller skader. Dvs hvis han fikk et sår eller infeksjon så skjønte han ikke at han kunne rense det og forbinde det. Han ventet til det var så ille at han måtte til legen, hvor legen da sa at han måtte stelle såret, og først da gjorde han noe. 
 

Samme ved feber/oppkast etc, han ble som et pleietrengende barn. Og var han syk og ikke hadde handlet mat, evnet han ikke tenke ut at man måtte ringe noen/bestille hjemlevering for å sørge for å ha nødvendige ting. Samme for såvidt med søvn, han evnet ikke ta valg basert på behov kroppen hadde, og kunne heller bli sint når han skulle opp på jobb fordi han var trøtt. 
 

Jeg har hele tiden tenkt at dette har med miljø å gjøre, trøblete oppvekst, manglende opplæring i dette osv. Det ble jo et kjempeproblem da vi fikk barn, for han evnet heller ikke ta vare på de ved sykdom eller lignende, f.eks. barn med feber som frøs pakket han inn i flere dyner uten å hverken fortelle meg at barnet hadde feber eller tenke på å sjekke eller gi drikke. 
 

Nå oppdager jeg at et av de to barna vi har sammen er veldig lik sin far. Dvs hvis barnet går ut av bilen uten jakke (fordi det er 20 meter til døren hjemme), så kan barnet få panikk og stå og skrike og rope at det fryser, i stedet for å gå mot døren og inn i huset. Barnet blir stående som fastfrosset til jeg fysisk henter og løfter det. Samme ved sykdom som oppkast, barnet brøler og roper og kaster seg rundt, noe som gjør at man spyr enda mer, fremfor å bevege seg rolig som de fleste gjør automatisk ved kvalme. Hvis barnet biter av en bit med for varm mat så skriker det, men spytter ikke ut biten før jeg kommer og tar i mot og ber barnet spytte ut.

 

Jeg er så bekymret over dette. Jeg skjønner ikke hvordan det går an å være «slik» ut fra arv/persoblighet? Barnet er smart språklig og med tall, men fra å være svært sterk motorisk har barnet endt opp som klønete og med veldig lite kontroll over egne krefter. 
 

Vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette for å lære bort hvordan vi tar vare på oss selv, jeg klarer ikke sette meg inn i det. Men det er helt klart noe barnet sliter med, som altså ikke er viljestyrt (jeg har testet hvor lenge, og det bikket til der jeg synes kulda var uforsvarlig før jeg hentet barnet til slutt). 

Anonymkode: f1d38...ee5

[AnonymBruker]

Snakke med legen eller helsestasjonen?

Anonymkode: 72367...02c

[AnonymBruker]

Dette høres virkelig ut som noe du bør snakke med helsevesenet om! Høres jo virkelig alvorlig ut. 😱

Anonymkode: 6b327...7c8

[AnonymBruker]

Hvor gammel er barnet? Tenker at det har mye å si. Det er forskjell på en 3åring og 12åring her.. 

Pluss at du må lære barnet å bli mer selvstendig. Står barnet å skriker pga kulde, ja, da må barnet selv finne jakke. Kan få hjelp til å velge mellom å gå inn eller tilbake til bilen.. om barnet låser seg helt, og får en slags angst, ville jeg tatt kontakt med lege/hs.. 

Anonymkode: dd567...77f

[AnonymBruker]

Ville helt klart tatt kontakt med helsestasjon og barnehage. Regner med dette barnet ikke er i skolealder enda? Da hadde jeg nok virkelig fått i gang noe veiledning/hjelp så fort som mulig. 
 

En ting jeg ofte tenker på som mamma, er at barna lærer av hva vi gjør, ikke av hva vi sier. Helt enkle hverdagslige oppgaver er noe man lærer hjemme, gjerne fra tidlig alder. Dette vises også godt i barnehage og i hvert fall når barna begynner på skolen. Også må barna erfare, og på den måten lære rett og galt. En 3 åring som ikke vil ha på seg lue, helt greit for meg. Men de merker fort at det blir kaldt, og lueløs ikke er noe god ide. Dette gjelder jo for utallige hverdagssituasjoner, barna trenger veiledning og gode forbilder.
 

Jeg skjønner her at din samboers manglende evne på enkelte områder kan spille inn, så dette ville jeg absolutt tatt videre. 

Anonymkode: 436e3...b35

[AnonymBruker]

Men, hallo. Det er jo av disse situasjonene man lærer slikt. Når du kommer ilende til og løfter barnet inn eller tar maten ut av munnen hans så lærer han jo ikke disse tingene. La ungen stå og skrike davel! Så sier du «ja, det er dumt å gå ut i kulda uten jakke, kom nå skynder vi oss inn i varmen og koser oss under pleddet!», eller hvis han tar for varm bit av maten «huff det er vondt! Skynd deg og ta en slurk kaldt vann så lindrer det, neste gang får du huske å blåse på maten først». Du lærer jo ungen din opp til å bli som sin far ut ifra hva jeg hører, så her er det en god blanding av arv OG miljø. 

Anonymkode: c5b49...059

[AnonymBruker]

Det du beskriver om din eks er så uvanlig at det ikke høres normalt ut. Jeg er faktisk tilbøyelig til å tenke at han har en diagnose han ikke vet om ennå. Voksne mennesker er ikke slik og jeg tror ikke dette er verken hans eller foreldrenes feil. 

Det jeg derimot er ganske sikker på, og som muligens overrasker deg, er at barnet ditt har fått det fra deg. Han har ikke blitt sånn fordi han har sett sin far, han har blitt sånn fordi du er en kontrollfreak som iler til for å rette opp i stedet for å la ham oppleve konsekvensene av det han gjør og velger. Glemte du jakka? Ok, da blir du kald i dag og da glemmer du sikkert ikke jakka i morgen. At du mener han blir stående der selv om det er uforsvarlig er bare din antagelse og sannsynligvis veldig langt fra sannheten. Han kommer til å kle på seg lenge før det er fare for liv og helse. Og å plukke varm mat ut av munnen på barnet sitt? Hvilken normal forelder gjør sånt? Gi barnet et glass vann eller bare la ham være. Når han må gå med vond tunge i to dager så gjør han det ikke igjen. Du er altfor nervøs og du er det som på engelsk heter en enabler. Du er en forelder som legger til rette for at barnet ditt oppfører seg slik det gjør. Du må ta tre skritt tilbake og ikke drive og detaljstyre på den måten. Barnet ditt må lære på egen hånd, det lærer ikke ved at du iler til og fikser alt! 

Anonymkode: 572ad...0e0

[AnonymBruker]

Ikke at jeg skal diagnostisere, men jeg ville hatt autisme i bakhodet. 

Ellers lærer jo barn av foreldrene. Om de ser at far ikke gjør noe, eller reagerer på ulike ting, så gjør de gjerne det samme. 

Er barna vant til å bli "bestemt" over eller få mye beskjeder? Feks at du bestemmer klær, du sier de må gå ut av bilen, du sier de må ta på skoene når dere skal ut (i stedet for å si "nå kan dere kle på dere). Tenker om de er vant til at andre tenker for de? At de rett og slett ikke trenger å tenke selv. 

Jeg ville snakket med skolen og helsesøster. Hvordan er de på skolen? Må de få beskjed om alt? Gjør de noe av seg selv uten veiledning?

Har du spurt din mann hvorfor han ikke gir beskjed ved feber? En ting er at ikke alle er like trygg på hva man skal gjøre ved sykdom (men det bør man lære seg etterhvert med barn), men da skal man være oppegående nok til å konferere med partner. Jeg er sykepleier og min mann tar det litt for gitt at det er jeg som har kontroll på barnet hvis det er syk. Men jeg forklarer gjerne slik han kan lære. Feks hvor ofte barnet kan få paracet, normal temperatur og når man bør kontakte legevakt osv (jeg kan jo være borte). Også sier jeg gjerne at han kan vurdere selv. Så han må kjenne på barnet feks. Vi samarbeider, men det er lurt at begge vet hva man bør gjøre. 

Det er jo egentlig ganske bekymringsfullt at han ikke engang gir beskjed til deg. Er barna syk vil man gjerne diskutere hvem som må bli hjemme, om man må handle mer paracet eller noe barnet vil spise ved liten matlyst. Gjøre klart soverom for natten med feks spybøtte og papir. Gi ekstra omsorg til barnet (mine vil gjerne sitte på fanget og se film, og bare være nær). 

Hvordan er han ellers? Hygiene? Samarbeider dere om alt hjemme? Jobber han? Hvordan er han med barna?

Anonymkode: b4a3c...bd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Men, hallo. Det er jo av disse situasjonene man lærer slikt. Når du kommer ilende til og løfter barnet inn eller tar maten ut av munnen hans så lærer han jo ikke disse tingene. La ungen stå og skrike davel! Så sier du «ja, det er dumt å gå ut i kulda uten jakke, kom nå skynder vi oss inn i varmen og koser oss under pleddet!», eller hvis han tar for varm bit av maten «huff det er vondt! Skynd deg og ta en slurk kaldt vann så lindrer det, neste gang får du huske å blåse på maten først». Du lærer jo ungen din opp til å bli som sin far ut ifra hva jeg hører, så her er det en god blanding av arv OG miljø. 

Anonymkode: c5b49...059

Skjønner at jeg burde vært tydeligere. Alle de tingene der er forsøkt for lenge siden, i helt normale tidsvariasjoner. Forsøkt å veilede, oppfordre, heie, støtte, forklare, bestemme, beordre osv. Det hjelper ikke. Barnet slutter ikke å hyle, og evner ikke å utføre en handling uten betydelig støtte.
 

Har alltid lært barna hvis de er kranglete på klær, så går vi ut og føler på temperaturen, og da vil de ha på klær likevel. Aldri noe problem slik. 
 

Barnet klarer ikke engang å høre hva jeg sier siden det skriker så fælt. Jeg prøvde sist ute i kuldegrader der barnet hadde mistet en sko. Barnet stod i ti minutter og brølte i full panikk uten å kunne tømme ut snø og ta på skoen igjen. Da turte jeg ikke lenger pga naboene, men jeg gikk da ved siden av som støtte, mens barnet hilstet og var helt desperat. 

Anonymkode: f1d38...ee5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Men, hallo. Det er jo av disse situasjonene man lærer slikt. Når du kommer ilende til og løfter barnet inn eller tar maten ut av munnen hans så lærer han jo ikke disse tingene. La ungen stå og skrike davel! Så sier du «ja, det er dumt å gå ut i kulda uten jakke, kom nå skynder vi oss inn i varmen og koser oss under pleddet!», eller hvis han tar for varm bit av maten «huff det er vondt! Skynd deg og ta en slurk kaldt vann så lindrer det, neste gang får du huske å blåse på maten først». Du lærer jo ungen din opp til å bli som sin far ut ifra hva jeg hører, så her er det en god blanding av arv OG miljø. 

Anonymkode: c5b49...059

Og så er det en litt ufin debatteknikk å tillegge den andre utsagn og meninger som ikke stemmer. Jeg har aldri kommet ilende til noe barn, jeg vet ikke hvorfor du tror det? 

Anonymkode: f1d38...ee5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ikke at jeg skal diagnostisere, men jeg ville hatt autisme i bakhodet. 

Ellers lærer jo barn av foreldrene. Om de ser at far ikke gjør noe, eller reagerer på ulike ting, så gjør de gjerne det samme. 

Er barna vant til å bli "bestemt" over eller få mye beskjeder? Feks at du bestemmer klær, du sier de må gå ut av bilen, du sier de må ta på skoene når dere skal ut (i stedet for å si "nå kan dere kle på dere). Tenker om de er vant til at andre tenker for de? At de rett og slett ikke trenger å tenke selv. 

Jeg ville snakket med skolen og helsesøster. Hvordan er de på skolen? Må de få beskjed om alt? Gjør de noe av seg selv uten veiledning?

Har du spurt din mann hvorfor han ikke gir beskjed ved feber? En ting er at ikke alle er like trygg på hva man skal gjøre ved sykdom (men det bør man lære seg etterhvert med barn), men da skal man være oppegående nok til å konferere med partner. Jeg er sykepleier og min mann tar det litt for gitt at det er jeg som har kontroll på barnet hvis det er syk. Men jeg forklarer gjerne slik han kan lære. Feks hvor ofte barnet kan få paracet, normal temperatur og når man bør kontakte legevakt osv (jeg kan jo være borte). Også sier jeg gjerne at han kan vurdere selv. Så han må kjenne på barnet feks. Vi samarbeider, men det er lurt at begge vet hva man bør gjøre. 

Det er jo egentlig ganske bekymringsfullt at han ikke engang gir beskjed til deg. Er barna syk vil man gjerne diskutere hvem som må bli hjemme, om man må handle mer paracet eller noe barnet vil spise ved liten matlyst. Gjøre klart soverom for natten med feks spybøtte og papir. Gi ekstra omsorg til barnet (mine vil gjerne sitte på fanget og se film, og bare være nær). 

Hvordan er han ellers? Hygiene? Samarbeider dere om alt hjemme? Jobber han? Hvordan er han med barna?

Anonymkode: b4a3c...bd7

Mannen er eks og bor ikke med oss lenger, har ikke gjort det på noen år. 
 

Men nei, har ikke bestemt mye, har alltid oppfordret til selvstendighet og egne valg. Alltid latt barna kjenne på været, erfare hvor kaldt det blir å gå ut uten sko osv. Det er kun den ene som er sånn. 

Anonymkode: f1d38...ee5

[AnonymBruker]

Nesten rart at disse genene har overlevd.  Fordi de hadde ikke blitt gamle om de hadde bodd i huler.  

Anonymkode: 8f6c5...e72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.3.2025 den 12.38):

Min eks hadde ikke noen evne til å ta vare på seg selv f.eks. ved sykdom eller skader. Dvs hvis han fikk et sår eller infeksjon så skjønte han ikke at han kunne rense det og forbinde det. Han ventet til det var så ille at han måtte til legen, hvor legen da sa at han måtte stelle såret, og først da gjorde han noe. 
 

Samme ved feber/oppkast etc, han ble som et pleietrengende barn. Og var han syk og ikke hadde handlet mat, evnet han ikke tenke ut at man måtte ringe noen/bestille hjemlevering for å sørge for å ha nødvendige ting. Samme for såvidt med søvn, han evnet ikke ta valg basert på behov kroppen hadde, og kunne heller bli sint når han skulle opp på jobb fordi han var trøtt. 
 

Jeg har hele tiden tenkt at dette har med miljø å gjøre, trøblete oppvekst, manglende opplæring i dette osv. Det ble jo et kjempeproblem da vi fikk barn, for han evnet heller ikke ta vare på de ved sykdom eller lignende, f.eks. barn med feber som frøs pakket han inn i flere dyner uten å hverken fortelle meg at barnet hadde feber eller tenke på å sjekke eller gi drikke. 
 

Nå oppdager jeg at et av de to barna vi har sammen er veldig lik sin far. Dvs hvis barnet går ut av bilen uten jakke (fordi det er 20 meter til døren hjemme), så kan barnet få panikk og stå og skrike og rope at det fryser, i stedet for å gå mot døren og inn i huset. Barnet blir stående som fastfrosset til jeg fysisk henter og løfter det. Samme ved sykdom som oppkast, barnet brøler og roper og kaster seg rundt, noe som gjør at man spyr enda mer, fremfor å bevege seg rolig som de fleste gjør automatisk ved kvalme. Hvis barnet biter av en bit med for varm mat så skriker det, men spytter ikke ut biten før jeg kommer og tar i mot og ber barnet spytte ut.

 

Jeg er så bekymret over dette. Jeg skjønner ikke hvordan det går an å være «slik» ut fra arv/persoblighet? Barnet er smart språklig og med tall, men fra å være svært sterk motorisk har barnet endt opp som klønete og med veldig lite kontroll over egne krefter. 
 

Vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette for å lære bort hvordan vi tar vare på oss selv, jeg klarer ikke sette meg inn i det. Men det er helt klart noe barnet sliter med, som altså ikke er viljestyrt (jeg har testet hvor lenge, og det bikket til der jeg synes kulda var uforsvarlig før jeg hentet barnet til slutt). 

Anonymkode: f1d38...ee5

Hmm.. Har mannen din en nevro diagnose lurer jg på som dine barn har «arvet» 🤔 Kan være verdt å sjekke ut. Jeg selv (adhd og autisme) blir identisk lik som syk. Jeg blir helt ute av evne til å passe på meg selv. Sensoriske vansker er helt normalt hvis dine barn (eller din samboer) har noe sånt. 

Jeg kan også slite med klær og vær- tante ble alltid så frustrert på dette, jeg dukket eks opp i en t-skjorte på en regnværtdag enn regnjakke som folk fleste ville valgt. 

Anonymkode: 0efda...538

[AnonymBruker]

Du må la være å gripe inn, ts. Du må la barnet stå i situasjonen, gitt at den ikke er direkte til akutt fare.

La oss si barnet «roper og skriker» at det fryser. Ok. La barnet rope. Vær nær det, forklar rolig at det kommer til å forbli kaldt til det velger HVA det skal gjøre og så utfører den løsningen. Det er på ingen måte farlig om du og barnet slik må stå i situasjonen i 10-40 minutter (etter utetemperatur og alder på barnet). Vær nær, vær tilgjengelig, vær klar på at du har 100% tro på at barnet har det i seg å løse, og tilsvarende 100% klar på at verken du eller andre kommer til å trå inn og løse. Og avvent. 

Å være noens forelder betyr ikke å trå inn og skåne det for vonde situasjoner. Det betyr å stå med barnet i den vonde situasjonen, og formidle at slike er godt mulig å løse, at barnet selv evner løse, at det er og skal være ubehagelig, og at du har null planer om å trå inn og rydde opp. Fordi det å trå inn fratar barn mestring.

 

Anonymkode: a530f...2e2

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du må la være å gripe inn, ts. Du må la barnet stå i situasjonen, gitt at den ikke er direkte til akutt fare.

La oss si barnet «roper og skriker» at det fryser. Ok. La barnet rope. Vær nær det, forklar rolig at det kommer til å forbli kaldt til det velger HVA det skal gjøre og så utfører den løsningen. Det er på ingen måte farlig om du og barnet slik må stå i situasjonen i 10-40 minutter (etter utetemperatur og alder på barnet). Vær nær, vær tilgjengelig, vær klar på at du har 100% tro på at barnet har det i seg å løse, og tilsvarende 100% klar på at verken du eller andre kommer til å trå inn og løse. Og avvent. 

Å være noens forelder betyr ikke å trå inn og skåne det for vonde situasjoner. Det betyr å stå med barnet i den vonde situasjonen, og formidle at slike er godt mulig å løse, at barnet selv evner løse, at det er og skal være ubehagelig, og at du har null planer om å trå inn og rydde opp. Fordi det å trå inn fratar barn mestring.

 

Anonymkode: a530f...2e2

HELT enig! Man må lære barna å stå i ubehaget, ikke bare gi de løsningen men å få de til å komme frem til det på egenhånd også kan man rose barnet for dette i etterkant. Også kjekt å snakke litt om hva som skjedde, hva tenkte barnet, hva skjedde med kroppen og hvorfor skjedde dette? Reflekter med barnet omkring slike situasjoner for å lære seg å bli selvstendig og løsningsorientert. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du må la være å gripe inn, ts. Du må la barnet stå i situasjonen, gitt at den ikke er direkte til akutt fare.

La oss si barnet «roper og skriker» at det fryser. Ok. La barnet rope. Vær nær det, forklar rolig at det kommer til å forbli kaldt til det velger HVA det skal gjøre og så utfører den løsningen. Det er på ingen måte farlig om du og barnet slik må stå i situasjonen i 10-40 minutter (etter utetemperatur og alder på barnet). Vær nær, vær tilgjengelig, vær klar på at du har 100% tro på at barnet har det i seg å løse, og tilsvarende 100% klar på at verken du eller andre kommer til å trå inn og løse. Og avvent. 

Å være noens forelder betyr ikke å trå inn og skåne det for vonde situasjoner. Det betyr å stå med barnet i den vonde situasjonen, og formidle at slike er godt mulig å løse, at barnet selv evner løse, at det er og skal være ubehagelig, og at du har null planer om å trå inn og rydde opp. Fordi det å trå inn fratar barn mestring.

 

Anonymkode: a530f...2e2

 

Fighter83 skrev (7 minutter siden):

HELT enig! Man må lære barna å stå i ubehaget, ikke bare gi de løsningen men å få de til å komme frem til det på egenhånd også kan man rose barnet for dette i etterkant. Også kjekt å snakke litt om hva som skjedde, hva tenkte barnet, hva skjedde med kroppen og hvorfor skjedde dette? Reflekter med barnet omkring slike situasjoner for å lære seg å bli selvstendig og løsningsorientert. 

 

Hun kan jo ikke la barnet få forfrysningsskader på beina fordi det står uten sko ute i snøen i minusgrader..

Om barnet ikke har skjønt etter 7 minutter at det ikke blir varmere på beina av å hyle og at det skal ta på skoen igjen så skjønner det sannsynligvis ikke dette etter 14 minutter heller. Da må man jo prøve noe annet.

Har du sagt hvor gammelt barnet er TS?

Anonymkode: 7254d...7eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

 

Hun kan jo ikke la barnet få forfrysningsskader på beina fordi det står uten sko ute i snøen i minusgrader..

Om barnet ikke har skjønt etter 7 minutter at det ikke blir varmere på beina av å hyle og at det skal ta på skoen igjen så skjønner det sannsynligvis ikke dette etter 14 minutter heller. Da må man jo prøve noe annet.

Har du sagt hvor gammelt barnet er TS?

Anonymkode: 7254d...7eb

Helt enig, dette funker nok på friske barn, men dette barnet (og faren) er jo åpenbart ikke det. 😱

Anonymkode: 6b327...7c8

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

 

Hun kan jo ikke la barnet få forfrysningsskader på beina fordi det står uten sko ute i snøen i minusgrader..

Om barnet ikke har skjønt etter 7 minutter at det ikke blir varmere på beina av å hyle og at det skal ta på skoen igjen så skjønner det sannsynligvis ikke dette etter 14 minutter heller. Da må man jo prøve noe annet.

Har du sagt hvor gammelt barnet er TS?

Anonymkode: 7254d...7eb

"oi, fryser du? Hva kan hjelpe med å få deg til å unngå å fryse? " Man trenger bare smålig tenkehjelp i en sånn her situasjonen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.3.2025 den 12.38):

Min eks hadde ikke noen evne til å ta vare på seg selv f.eks. ved sykdom eller skader. Dvs hvis han fikk et sår eller infeksjon så skjønte han ikke at han kunne rense det og forbinde det. Han ventet til det var så ille at han måtte til legen, hvor legen da sa at han måtte stelle såret, og først da gjorde han noe. 
 

Samme ved feber/oppkast etc, han ble som et pleietrengende barn. Og var han syk og ikke hadde handlet mat, evnet han ikke tenke ut at man måtte ringe noen/bestille hjemlevering for å sørge for å ha nødvendige ting. Samme for såvidt med søvn, han evnet ikke ta valg basert på behov kroppen hadde, og kunne heller bli sint når han skulle opp på jobb fordi han var trøtt. 
 

Jeg har hele tiden tenkt at dette har med miljø å gjøre, trøblete oppvekst, manglende opplæring i dette osv. Det ble jo et kjempeproblem da vi fikk barn, for han evnet heller ikke ta vare på de ved sykdom eller lignende, f.eks. barn med feber som frøs pakket han inn i flere dyner uten å hverken fortelle meg at barnet hadde feber eller tenke på å sjekke eller gi drikke. 
 

Nå oppdager jeg at et av de to barna vi har sammen er veldig lik sin far. Dvs hvis barnet går ut av bilen uten jakke (fordi det er 20 meter til døren hjemme), så kan barnet få panikk og stå og skrike og rope at det fryser, i stedet for å gå mot døren og inn i huset. Barnet blir stående som fastfrosset til jeg fysisk henter og løfter det. Samme ved sykdom som oppkast, barnet brøler og roper og kaster seg rundt, noe som gjør at man spyr enda mer, fremfor å bevege seg rolig som de fleste gjør automatisk ved kvalme. Hvis barnet biter av en bit med for varm mat så skriker det, men spytter ikke ut biten før jeg kommer og tar i mot og ber barnet spytte ut.

 

Jeg er så bekymret over dette. Jeg skjønner ikke hvordan det går an å være «slik» ut fra arv/persoblighet? Barnet er smart språklig og med tall, men fra å være svært sterk motorisk har barnet endt opp som klønete og med veldig lite kontroll over egne krefter. 
 

Vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette for å lære bort hvordan vi tar vare på oss selv, jeg klarer ikke sette meg inn i det. Men det er helt klart noe barnet sliter med, som altså ikke er viljestyrt (jeg har testet hvor lenge, og det bikket til der jeg synes kulda var uforsvarlig før jeg hentet barnet til slutt). 

Anonymkode: f1d38...ee5

Dere må stille krav til barnet. Barnet må lære seg dette. Vi har en sånn som du har, dere må hjelpe barnet å tenke selv!

Anonymkode: e3fcb...622

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (1 time siden):

"oi, fryser du? Hva kan hjelpe med å få deg til å unngå å fryse? " Man trenger bare smålig tenkehjelp i en sånn her situasjonen. 

TS sier jo at hun ikke når inn til barnet, det bare hyler og hører ikke at hun snakker. Hun har vel forsøkt å veilede barnet muntlig, noe annet ville vært rart.

Jeg har ingen god løsning jeg bare sier at det høres ikke så enkelt ut som dere skisserer, det er jo spesielt det TS beskriver og kanskje dette barnet trenger noe helt annet enn det som er logisk for andre barn.

Anonymkode: 7254d...7eb