Mannen vil flytte ut for å "finne ut hva han vil"

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke gi for mange detaljer til å bli gjenkjent, men skal få med det viktigste.

Mannen min har dessverre alltid slitt litt psykisk pga en voldelig far, men det har virket som han har hatt det bedre de siste årene.

Så kom datteren vår, alt var perfekt helt til pappaperm begynte. Jeg vet ikke om han ble trigget av hvor sliten man blir av å være alene med baby hele dagen eller om det er noe fra barndommen som dukket opp, men formen ble mye verre. Han fant seg en hobby som tar all fritid, og han nekter å slutte fordi denne hobbyen nå er det eneste som holder depresjonen tilbake. Nå vil han flytte ut fordi han må prioritere sin psykiske helse over meg og datteren vår (1 år). Han sier han fortsatt skal være en aktiv far, men jeg skjønner ikke hvordan når hobbyen allerede tar nesten alle kvelder og helger.

Han nekter å la meg hjelpe han, og han vil ikke finne psykolog før han har flyttet ut. Han har fortsatt følelser for meg, men det er "komplisert" og han klarer ikke bo med meg nå. (Jeg vet med sikkerhet at det ikke er snakk om utroskap).

Jeg vil selvfølgelig støtte han, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det samtidig som jeg føler meg så sviktet. 

Hva gjør jeg nå?

Anonymkode: c8966...6d4

[AnonymBruker]

La han flytte ut og ta det derfra. 

Anonymkode: 6dfe6...15b

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

La han flytte ut og ta det derfra. 

Anonymkode: 6dfe6...15b

Enig . Ingen vits i å tvinge noen til å fortsette samboerskap . Lag vanntette avtaler han må følge opp / ha barnet . Å bruk tiden til deg selv / hobbyer / veninner . Sikker på du får det MYE gøyere uten han. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at man ikke kan tvinge noen til å bli. Men jeg ville som noen over her sa, laget vanntette avtaler på samvær, satt en tidsfrist for når dere skal ta en status på forholdet og still krav om at han oppsøker hjelp. Dersom det får økonomiske konsekvenser for deg at han flytter ut, så må han bidra med det. Men jeg tror at det aller viktigste er at ikke du sitter og venter på at han skal bestemme seg, men at du fyller tiden din med positive ting/opplevelser. At du også bruker tiden på å bestemme deg for hva DU vil. 

Anonymkode: 3bdcb...649

[AnonymBruker]

Er han i full jobb?

Er dette en hobby som er sosial og innebærer det noe fysisk aktivitet/friluftsliv? Dvs. har han i det minste den type "påfyll"?

Hvis min mann absolutt ville flytte ut, så hadde jeg latt ham gå. Men jeg hadde også tvunget ham til å leve med sin beslutning, som innebærer at jeg ikke ville hatt kontakt med ham (utover det rent praktiske/nødvendige), og han får ikke "stikke innom". Han får ikke godene av din emosjonelle støtte eller selskap. Og jeg hadde faktisk tvunget ham til å klare seg uten barnet i perioden også (gitt at jeg selv hadde kapasitet/annen avlastning).

Anonymkode: d9bd1...efd

[AnonymBruker]

Tror det hadde blitt slutt om dette var meg.

Når man blir mor er ens viktigste oppgave å ivareta barnet. Faren til barnet er psykisk syk og i tillegg viser tegn til irrasjonelle handlinger som påvirker andre og lite evne til å motta hjelp. Jeg hadde aldri latt et lite barn vært alene med en så psyk mann.

Jeg hadde tillit samvær hjemme hos oss. Jeg hadde også avsluttet forholdet og gjort det klart at ballen lå hos han.

Han er ikke barnet ditt som skal reddes. Han er en voksen mann som må ta ansvar. Depresjon eller ei.

Anonymkode: 61d8b...436

[AnonymBruker]

Det at han vil eller ikke vil flytte ut, ts, er 100% hans valg. Det om han vil eller ikke vil vøre i forholdet med deg er hans valg alene. Det om han vil eller ikke vil prioritere egen helse er også ene og alene hans valg. Og 100% hans ansvar. Du har intet ansvar for voksne personers livsvalg, prioriteringer, handlinger, helse etc. Uavhengig av om du her og nå har valgt å være i et forhold med dem. Så legg fra deg det ansvaret. Legg det der det hører hjemme - på hans skuldre.

Det som ER ditt valg er om du ønsker bo sammen med han. Og om du ønsker være i en relasjon med han. Det har han intet med å mene noe om. 

Han ønsker flytte ut. Så da flytter han ut, fordi dette er hans valg - alene. Han tar egen helse, bosituasjon etc med seg.
 

Han ønsker holde det åpent om han kommer tilbake, og om dere er i en relasjon. Det er hans ønske. Men her kommer ditt ønske inn i bildet. Er det for deg uaktuelt å fortsette forholdet etter dette? Da er forholdet over. 

 

Anonymkode: 1ac6b...e7e

[BobbySocks]

La han flytte ut. Bli singel. Lev livet alene eller etterhvert med en mann som faktisk vil ha deg. Lag deg din egen lykke!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg vil ikke gi for mange detaljer til å bli gjenkjent, men skal få med det viktigste.

Mannen min har dessverre alltid slitt litt psykisk pga en voldelig far, men det har virket som han har hatt det bedre de siste årene.

Så kom datteren vår, alt var perfekt helt til pappaperm begynte. Jeg vet ikke om han ble trigget av hvor sliten man blir av å være alene med baby hele dagen eller om det er noe fra barndommen som dukket opp, men formen ble mye verre. Han fant seg en hobby som tar all fritid, og han nekter å slutte fordi denne hobbyen nå er det eneste som holder depresjonen tilbake. Nå vil han flytte ut fordi han må prioritere sin psykiske helse over meg og datteren vår (1 år). Han sier han fortsatt skal være en aktiv far, men jeg skjønner ikke hvordan når hobbyen allerede tar nesten alle kvelder og helger.

Han nekter å la meg hjelpe han, og han vil ikke finne psykolog før han har flyttet ut. Han har fortsatt følelser for meg, men det er "komplisert" og han klarer ikke bo med meg nå. (Jeg vet med sikkerhet at det ikke er snakk om utroskap).

Jeg vil selvfølgelig støtte han, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det samtidig som jeg føler meg så sviktet. 

Hva gjør jeg nå?

Anonymkode: c8966...6d4

Kan hende han opplever det å være med sitt eget barn vekker flere minner fra hans far og hvordan han var mot ham. Han vil ikke vekk fra dere, han vil vekk fra seg selv. Han må snakke med noen om traumene som dukker opp nå når han selv har blitt far. Dette er dessverre veldig vanlig. 

Anonymkode: f503c...ff2

[AnonymBruker]

Høres ut som en klassisk mann. Eneste grunnen til at de får holde på sånn er fordi damer generelt er dumme nek som tillater menn å holde på sånn. 
Syns heller du skal fortelle han at du også har et behov for å leve som han. Hobby og fritid uten familie er en drøm det, så hører du om han har forslag til hvem som kan ta seg av barnet deres mens dere jobber med psyken og hobbyen deres. Så kan dere stikke innom og hilse på nurket når det passer dere. Mannen din fortjener en klapp med flat hånd. 

 

Anonymkode: 27587...87d

[AnonymBruker]

Ts her

Takk for svar. Dere har rett, jeg har lett for å gå i det "I can fix him"-sporet, men han er jo ansvarlig for seg selv.

Det er en sosial hobby ja.

Han er i full jobb nå, men har tenkt å be om halv stilling fordi han ikke klarer mer nå. Spent på hvordan det skal gå økonomisk. Jeg har heldigvis god nok lønn til å bli boende alene, så jeg og datter skal få det greit, men såklart med en del trangere økonomi.

Anonymkode: c8966...6d4

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er greit at han forsvinner delvis fra livet ditt, TS. Det å ta vare på en psykisk syk mann som sliter med depresjoner og ikke vet om han vil forholdet, det er en påkjenning. Nå har du barn som går foran voksen mann også, og det er ting man må prioritere som forelder. Å gå i en tåke av giftig stemning er ikke bare for barnet heller.

Vær tydelig på at når han flytter ut er forholdet også på pause for din del og du er singel. Dere forholder dere til samværsavtale og barnebidrag. Kan han ikke ha barnet alene før han er frisk er det fullt bidrag. Og så må du leve som singel, gå på byen, møte venninner, få deg en kjæreste om du vil 😊

Å flytte ut «for å finne ut av ting» mens du skal sitte og vente er overhodet ikke greit, da er han ikke glad nok i deg. Er det fordi han er deprimert men han nekter hjelp, vel, da er dere hellere ikke viktige nok for ham.

Anonymkode: 5f7f0...9cd

[AnonymBruker]

Jeg hadde tenkt at det var til det beste. Barnet vil aldri ha minner om at dere var en familie. Barnet vil ikke, i alle fall i begrenset grad, bli påvirket av hans psyke. 

Dessverre er det slik at de som har opplevd dette veldig ofte faller tilbake til samme atferd selv. Så jeg ville ikke likt å ha han i samme hus som barnet. 

Anonymkode: 9fb3d...a5f

[AnonymBruker]

Hvis faren er psykisk syk, ikke vil jobbe med det når han bor med dere og bruker all sin tid på hobbyen sin så er det bedre for barnet at han ikke bor der. Uoppmerksom far, dårlig energi, krangling etc. Bedre å bli alene, få barnebidrag og håpe denne faren klarer å jobbe hardt med seg selv for å være en god far og klare å ha barnet etterhvert. 

Anonymkode: 329b7...4bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Kan hende han opplever det å være med sitt eget barn vekker flere minner fra hans far og hvordan han var mot ham. Han vil ikke vekk fra dere, han vil vekk fra seg selv. Han må snakke med noen om traumene som dukker opp nå når han selv har blitt far. Dette er dessverre veldig vanlig. 

Anonymkode: f503c...ff2

Dette var min første tanke også. Det er ikke ukjent at barn vekker minner og man kan kjenne på redsel for å ikke klare å være en bedre forelder enn den man vokste opp med.

Anonymkode: 80f01...6a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Ts her

Takk for svar. Dere har rett, jeg har lett for å gå i det "I can fix him"-sporet, men han er jo ansvarlig for seg selv.

Det er en sosial hobby ja.

Han er i full jobb nå, men har tenkt å be om halv stilling fordi han ikke klarer mer nå. Spent på hvordan det skal gå økonomisk. Jeg har heldigvis god nok lønn til å bli boende alene, så jeg og datter skal få det greit, men såklart med en del trangere økonomi.

Anonymkode: c8966...6d4

Ang økonomien:

Du ringer til nærmeste familievernkontor og ber om obligatorisk mekling i forbindelse med samlivsbrudd. Så søker du om Utvidet barnetrygd og barnebidrag fra han når du har fått meklingsattesten. Den får du så lenge du møter opp. Hans oppmøte er irrelevant det samme om dere kommer til en samværsordning. 

Dette er konsekvens av at han flytter ut for å ‘finne ut’. 

Du kan også søke om overgangsstønad, den bli redusert pga inntekt. Men alle monner drar. Om du har veldig lav inntekt kan du også søke om bostøtte. 
 

At han vurderer halv stilling er ikke noe det vil bli tatt hensyn til med tanke på barnebidrag med mindre han bli sykemeldt og går over på aap. Han har en inntektsevne, og den må han benytte. 

Anonymkode: e9047...d1b

[AnonymBruker]

Kan det være fødselsdepresjon?

Jeg ville gjort det klart at hvis han flytter ut uten å snakke med psykolog først, så er det ingen vei tilbake, da er forholdet over. Men at hvis han snakker med en psykolog først og fortsatt vil ha en pause, så er det greit.

Anonymkode: b15bd...689

[Snublefot62]

Du kan ikke og skal ikke fikse han.

Du kan være der for han. Støtte han. Bidra som kjæreste og samboer.

Men du kan ikke gjøre jobben for han. Eller være mora hans.

Om han vil flytte ut kan dere selvfølgelig diskutere det men jeg ser ikke poenget med å overtale han. Han må ta sitt valg og leve med det.

Lag klare avtaler på hva dere gjør videre. Det inkluderer både omsorg for barnet, huset, økonomi etc. Huslån, avdrag, forsikring etc skal fortsatt betales og fordeles.

Eller har han tenkt at alt skal falle på deg og han bare tar seg tid til å finne seg selv? Det bør du ikke godta uten videre.

I tillegg bør dere bestille tid på FVK. Ikke fordi dere har bestemt dere men fordi dere må diskutere og planlegge videre fremover - og FVK må dere via uansett.

[AprilLudgate]

Virker som han har fått en skikkelig smell ifbm denne store omveltningen.

Faktisk får like mange menn som kvinner fødselsdepresjon.

Men jeg hadde satt noen premisser.

For uansett om dere finner tilbske igjen, eller, skal samarbeide om foreldrepppgsven - så er ditt krav PSYKOLOG.

Jeg hadde tillat meg å bestille time hos FVK eller privat - fått ham med og formidlet dette klokkeklart. 
 

Så ville jeg sagt at han må gjøre det han må, en hobby/flytte alene etc løser ikke dype problemer selv om det kan gi positiv input. 
 

Og at du ikke vet om du vil være åpen for å invitere til kjæresterelasjon når enn han er klar - så du kan ikke love noe der. 
 

Men at uansett utfall så må han i profesjonell terapi. 
 

Så hadde jeg meldt bekymring til fastlege om at han bør henvises til DPS. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Hvis faren er psykisk syk, ikke vil jobbe med det når han bor med dere og bruker all sin tid på hobbyen sin så er det bedre for barnet at han ikke bor der. Uoppmerksom far, dårlig energi, krangling etc. Bedre å bli alene, få barnebidrag og håpe denne faren klarer å jobbe hardt med seg selv for å være en god far og klare å ha barnet etterhvert. 

Anonymkode: 329b7...4bc

Enig. Pluss, man blir utslitt av å prøve og kontrollere atferden og følelsene til andre mennesker. Den eneste man kan kontrollere, er seg selv. Man kan velge å grine, kjefte, be og mase i årevis fremover, eller man kan godta at man ikke kan kontrollere andre og heller velge å leve et liv med en stille, fredfull hverdag. 

Ts, ikke bruk tid og energi på å klamre deg fast til noen som forsøker å rømme ut døra. Det er nytteløst, og vil du virkelig holde på en mann som ikke ønsker å være i huset med deg og barnet?

La ham gå. Han er den eneste som kan ta tak i egne problemer og jobbe med de. Han er den som må ønske å jobbe med det, og han må selv velge å jobbe med det. Du kan ikke dytte ham til det om han ikke ønsker det selv. Du kan støtte han på avstand, men IKKE bli en krykke, for da vil han aldri kunne reise seg selv.

Når han er ute av huset, så må du sette opp sterke grenser. Han har ikke lov til å stikke innom når det passer han. Samværsavtalen må overholdes. Om han ikke klarer det, så må du få endret samværsavtalen istedenfor å prøve og dytte barnet på ham. Barnet har bedre av mindre men fast samvær, enn mer samvær med mye avlysninger.

Man kan håpe at han finner roen og får fikset seg selv så han har kapasitet til å være en god pappa, men husk at han kan bli dårlig igjen om du tar han tilbake om et par år. Akkurat nå er ungen liten nok til at de ikke vil legge så mye merke til pappas fravær, men om han flytter inn og ut flere ganger senere, så er ikke det godt for barnet. 

Anonymkode: f8bf4...cba