Er min mor narsissist ? Hvordan forholde seg til det.

[AnonymBruker]

Jeg ser det tydeligere nå som jeg opplever henne uten ifra. Når jeg ser henne med mine barn. Hun kan si ting som sårer for å så si hun tulla. Jeg har sagt at dette skjønner jo ikke min 5 åring. Hun vil ikke redde situasjonen ved å trøste som en klassisk narsissist kanskje ville gjort, for det er hun ikke god på. Vise følelser og takle kritikk er vanskelig for henne. 

 

Hun tuller mye med barna, tull som er på kanten, og når barna sier det er nok ved å begynne gråte eller bli sure så undertrykker hu deres følelser ved å skyve det bort som det var jo ingenting. 

 

Hun er en mormor som finner på mye med barna og liker å være med de. Utflukter osv..Men hu liker og snakke om seg selv og for eksempel trening. Og kan si til min 5 åring at «den bolla kan hu ikke spise den legger seg rett på hofta, da må hun trene i morgen osv» jeg ønsker ikke å legge et slikt kroppsfokus på barn. Hvem 5 åring ønsker å snakke om trening, jobb og strikking? Også blir hun litt furt når de ikke interesser seg i det hun sier. 

 

Men som sagt ser hun på alt som kritikk og kan bli potte sur for små ting. Hun er også bedreviter.. og har sjeldent faktasjekket ting men tar for gitt at naboen snakker sant. Og hvis jeg da sier «nei tror ikke det var sånn..» så blir hun veldig satt ut. Sier sjeldent noe tilbake men det synes på hele kroppsspråket hennes at hun er ukomfortabel.  

 

Hun har vanskeligheter med relasjoner, elsker å baksnakke og er veldig lett å overbevise om ting. Hun kommer aldri stille inn i ett rom og skal helst ha oppmerksomhet hele tiden. Hun kom å skulle hjelpe med ungene en dag for vi var alle syke med influensa.. men hun satt seg i sofaen og snakket om forsikringer, trening osv mens jeg lå dæv sliten på sofaen og ville helst ha det stille, hun greier ikke å se an en situasjon og tune seg inn i den. Ergo mer slitsomt å få «hjelp» enn å faktisk bare stå i det selv. Møtte senere en venninne av henne som sa at min mor måtte hjelpe oss og at hun var så snill osv.. viktig og fortelle om sine «bragder». Hun kommer også med små løgner for å se bedre ut hele tiden. Som for eksempel at hun er medlåner på min bil. Noe hun ikke er. Hun tilbydde seg men det ville jeg ikke. 

 

Jeg er rett og slett redd for hvordan dette påvirker mine barn.. for jeg ser nå hvordan det har påvirket min oppvekst og hvorfor jeg er som jeg er i dag.. 

Anonymkode: 729a9...174

[AnonymBruker]

Tror ikke kvinneguiden er rette plassen å spørre.Men siden du spør blinker det mer Autisme .

Anonymkode: d4326...0f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tror ikke kvinneguiden er rette plassen å spørre.Men siden du spør blinker det mer Autisme .

Anonymkode: d4326...0f6

Jeg tenker kvinneguiden er rett sted og spørre, dette er et forum med folk som har masse livserfaring. 
 

Autisme er interessant, kan ikke så mye om det men skal lese meg litt opp. 
 

takk for at du delte din erfaring! 
 

ts 

Anonymkode: 729a9...174

[AnonymBruker]

Du beskriver ikke en norgeshistoriens. Einig I svaret over at en kan finne mange av disse tegnene hos en autist, men å stille en annen diagnose en at hun virker selvopptatt og viser lav sosial kompetanse vil du ikke kunne få av KG.

Anonymkode: a4743...211

[AnonymBruker]

Obs... autokoorekt i forrige innlegg, det skulle være narsessist og ikke norgeshistoriens 😅

Anonymkode: a4743...211

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Du beskriver ikke en norgeshistoriens. Einig I svaret over at en kan finne mange av disse tegnene hos en autist, men å stille en annen diagnose en at hun virker selvopptatt og viser lav sosial kompetanse vil du ikke kunne få av KG.

Anonymkode: a4743...211

Jeg er vel egentlig ikke så opptatt av riktig diagnose. Men mer hvordan dette kan påvirke barna og min relasjon til henne. Hvordan forholde seg til det, det er utfordrende. 
 

ts 

Anonymkode: 729a9...174

[AnonymBruker]

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (Borderline). EUPF og narsissme har mange likhetstrekk.

Vil ikke si at dette er autisme. Det er en misoppfatning om at autister ikke har empati. Problemet er at de ikke klarer å uttrykke sine følelser, de retter dem innover seg selv. Ikke utover. De har vanskelig med å gjøre seg forstått. Det betyr ikke at de ikke har empati, selv om de sliter med perspektivtaking.

Anonymkode: cc3ae...3f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

Jeg ser det tydeligere nå som jeg opplever henne uten ifra. Når jeg ser henne med mine barn. Hun kan si ting som sårer for å så si hun tulla. Jeg har sagt at dette skjønner jo ikke min 5 åring. Hun vil ikke redde situasjonen ved å trøste som en klassisk narsissist kanskje ville gjort, for det er hun ikke god på. Vise følelser og takle kritikk er vanskelig for henne. 

 

Hun tuller mye med barna, tull som er på kanten, og når barna sier det er nok ved å begynne gråte eller bli sure så undertrykker hu deres følelser ved å skyve det bort som det var jo ingenting. 

 

Hun er en mormor som finner på mye med barna og liker å være med de. Utflukter osv..Men hu liker og snakke om seg selv og for eksempel trening. Og kan si til min 5 åring at «den bolla kan hu ikke spise den legger seg rett på hofta, da må hun trene i morgen osv» jeg ønsker ikke å legge et slikt kroppsfokus på barn. Hvem 5 åring ønsker å snakke om trening, jobb og strikking? Også blir hun litt furt når de ikke interesser seg i det hun sier. 

 

Men som sagt ser hun på alt som kritikk og kan bli potte sur for små ting. Hun er også bedreviter.. og har sjeldent faktasjekket ting men tar for gitt at naboen snakker sant. Og hvis jeg da sier «nei tror ikke det var sånn..» så blir hun veldig satt ut. Sier sjeldent noe tilbake men det synes på hele kroppsspråket hennes at hun er ukomfortabel.  

 

Hun har vanskeligheter med relasjoner, elsker å baksnakke og er veldig lett å overbevise om ting. Hun kommer aldri stille inn i ett rom og skal helst ha oppmerksomhet hele tiden. Hun kom å skulle hjelpe med ungene en dag for vi var alle syke med influensa.. men hun satt seg i sofaen og snakket om forsikringer, trening osv mens jeg lå dæv sliten på sofaen og ville helst ha det stille, hun greier ikke å se an en situasjon og tune seg inn i den. Ergo mer slitsomt å få «hjelp» enn å faktisk bare stå i det selv. Møtte senere en venninne av henne som sa at min mor måtte hjelpe oss og at hun var så snill osv.. viktig og fortelle om sine «bragder». Hun kommer også med små løgner for å se bedre ut hele tiden. Som for eksempel at hun er medlåner på min bil. Noe hun ikke er. Hun tilbydde seg men det ville jeg ikke. 

 

Jeg er rett og slett redd for hvordan dette påvirker mine barn.. for jeg ser nå hvordan det har påvirket min oppvekst og hvorfor jeg er som jeg er i dag.. 

Anonymkode: 729a9...174

Ville reddet barna mine fra en sånn person..... Hilsen en som er vokst opp hos narssister og fikk svigerfamilien fra h.. Barna fortjener trygge gode omsorgsfulle og kjærlighetsfulle forhold, ikke galskap og styggdom som vil ødelegge de eller sitte dype sår!

 

Anonymkode: ae397...991

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (Borderline). EUPF og narsissme har mange likhetstrekk.

Vil ikke si at dette er autisme. Det er en misoppfatning om at autister ikke har empati. Problemet er at de ikke klarer å uttrykke sine følelser, de retter dem innover seg selv. Ikke utover. De har vanskelig med å gjøre seg forstått. Det betyr ikke at de ikke har empati, selv om de sliter med perspektivtaking.

Anonymkode: cc3ae...3f5

Enig!

 

Svigermor har mange av de samme trekkene/den samme oppførselen, og mye av det passer ifht narsissisme og/eller borderline. Å si sårende ting for deretter å si at det var en spøk, fnyse av reaksjoner fra de sårede med at "du bør da kjenne meg godt nok nå til å vite at jeg ikke mener noe med det" ... Men tåler ikke å få høre sårende "spøk" selv. Tilbyr seg titt og ofte med å "hjelpe", og fremstiller det til venner og øvrig familie som at hun "måtte" hjelpe oss med xyz. Det tok noen år før jeg skjønte at all den klesbrettingen hun klaget slik på at hun "måtte" gjøre hos datteren, var like "tvungen" som når hun insisterer på å ta oppvasken og rydde kjøkkenet hos oss. Med andre ord, hun prakker på deg hjelp som du ikke vil ha, og fremstiller seg som den altoppofrende og snille martyr til omverdenen. Takke nei til tilbudet om hjelp, sa du? Da blir hun fornærmet og sier sånt som at vi får vel gjøre det selv da, siden hun tydeligvis ikke er god nok ...! Barnebarnet blir sykt mens det er hos henne? Drit i det da, hun fikk ha med seg barnebarnet på jobb, og bare se så fint de hadde det! Etc etc.

 

Hvordan forholde seg til det? Det aller beste for både deg, barna og din partner hvis du har det(står ingenting i hi), er å komme seg bort. Det "nest beste"(i den grad noe sånt fins i en slik situasjon) er så lite kontakt som mulig, vis minst mulig emosjonell reaksjon på ting hun sier/gjør, vær så kjedelig og uinteressert som overhode mulig. Barnebarna har det sannsynligvis bedre uten mormor i livet sitt i det hele tatt, enn en mormor med en oppførsel som er så ødeleggende psykisk/mentalt som den er.

- Lettere sagt enn gjort, jeg vet det så altfor godt ...

Anonymkode: 2acca...1a4

[AnonymBruker]

Narsissist og ekstremt lav EQ er en dårlig kombo… 

Jeg ville nok skjermet barna i størst mulig grad, men samtidig også vært ærlig til barna om at mormor kan si og gjøre veldig rare og gale ting. 
Rust dem til å forstå at mormor ikke er den man skal stole på eller søke til. 
Å kutte ut familiemedlemmer helt er både vanskelig, og kanskje heller ikke riktig. Men å skjerme seg mest mulig ville jeg absolutt gjort! 
Og i alle fall ikke la henne være alene med barna!! 
 

Anonymkode: 5528a...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

 

Jeg ser det tydeligere nå som jeg opplever henne uten ifra. Når jeg ser henne med mine barn. Hun kan si ting som sårer for å så si hun tulla. Jeg har sagt at dette skjønner jo ikke min 5 åring. Hun vil ikke redde situasjonen ved å trøste som en klassisk narsissist kanskje ville gjort, for det er hun ikke god på. Vise følelser og takle kritikk er vanskelig for henne. 

 

Hun tuller mye med barna, tull som er på kanten, og når barna sier det er nok ved å begynne gråte eller bli sure så undertrykker hu deres følelser ved å skyve det bort som det var jo ingenting. 

 

Hun er en mormor som finner på mye med barna og liker å være med de. Utflukter osv..Men hu liker og snakke om seg selv og for eksempel trening. Og kan si til min 5 åring at «den bolla kan hu ikke spise den legger seg rett på hofta, da må hun trene i morgen osv» jeg ønsker ikke å legge et slikt kroppsfokus på barn. Hvem 5 åring ønsker å snakke om trening, jobb og strikking? Også blir hun litt furt når de ikke interesser seg i det hun sier. 

 

Men som sagt ser hun på alt som kritikk og kan bli potte sur for små ting. Hun er også bedreviter.. og har sjeldent faktasjekket ting men tar for gitt at naboen snakker sant. Og hvis jeg da sier «nei tror ikke det var sånn..» så blir hun veldig satt ut. Sier sjeldent noe tilbake men det synes på hele kroppsspråket hennes at hun er ukomfortabel.  

 

Hun har vanskeligheter med relasjoner, elsker å baksnakke og er veldig lett å overbevise om ting. Hun kommer aldri stille inn i ett rom og skal helst ha oppmerksomhet hele tiden. Hun kom å skulle hjelpe med ungene en dag for vi var alle syke med influensa.. men hun satt seg i sofaen og snakket om forsikringer, trening osv mens jeg lå dæv sliten på sofaen og ville helst ha det stille, hun greier ikke å se an en situasjon og tune seg inn i den. Ergo mer slitsomt å få «hjelp» enn å faktisk bare stå i det selv. Møtte senere en venninne av henne som sa at min mor måtte hjelpe oss og at hun var så snill osv.. viktig og fortelle om sine «bragder». Hun kommer også med små løgner for å se bedre ut hele tiden. Som for eksempel at hun er medlåner på min bil. Noe hun ikke er. Hun tilbydde seg men det ville jeg ikke. 

 

Jeg er rett og slett redd for hvordan dette påvirker mine barn.. for jeg ser nå hvordan det har påvirket min oppvekst og hvorfor jeg er som jeg er i dag.. 

Anonymkode: 729a9...174

Hun høres litt ut som en sårbar narsissist, folk skal blande autisme i alt, noen ganger er det bare er stort ego som lett blir såret, og en bare ser seg selv. 

 

Anonymkode: ce06b...2bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Svigermor har mange av de samme trekkene/den samme oppførselen, og mye av det passer ifht narsissisme og/eller borderline. Å si sårende ting for deretter å si at det var en spøk, fnyse av reaksjoner fra de sårede med at "du bør da kjenne meg godt nok nå til å vite at jeg ikke mener noe med det" ... Men tåler ikke å få høre sårende "spøk" selv. Tilbyr seg titt og ofte med å "hjelpe", og fremstiller det til venner og øvrig familie som at hun "måtte" hjelpe oss med xyz. Det tok noen år før jeg skjønte at all den klesbrettingen hun klaget slik på at hun "måtte" gjøre hos datteren, var like "tvungen" som når hun insisterer på å ta oppvasken og rydde kjøkkenet hos oss. Med andre ord, hun prakker på deg hjelp som du ikke vil ha, og fremstiller seg som den altoppofrende og snille martyr til omverdenen. Takke nei til tilbudet om hjelp, sa du? Da blir hun fornærmet og sier sånt som at vi får vel gjøre det selv da, siden hun tydeligvis ikke er god nok ...! Barnebarnet blir sykt mens det er hos henne? Drit i det da, hun fikk ha med seg barnebarnet på jobb, og bare se så fint de hadde det! Etc etc.

Dette er så slitsomt å forholde seg til, kjenner noen som er slik, evig offer og helt. Det er farlig å få hjelp, plutselig er jeg kjent som hun som utnytter. 

Anonymkode: ce06b...2bc

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg at din mors fremtoning mot barna er svært uheldig. Jeg ville begrenset kontakten og stått opp for barna umiddelbart om hun sier noe ugreit, så får hun heller bli furt. 

Anonymkode: cf46a...426

[Snok1]

Til TS:

Det farligste du kan gjøre mot deg selv og barna er å stole på diagnoser stilt på KG.

[AnonymBruker]

Litt usikker på hvordan  forklare  forståelig. 

Generasjonen over meg, vokste opp i en annen tid. Og ble en kløft mellom oss i perioder av livet. De hadde vokst opp under krigen,  pg bla stramme rammer om kvinnerollen på 50 pg 60 tallet. 

Selv vokste  jeg opp på gærne 80 og 90 tallet.  Som kræsjet med 60 tallet. 

Men det  hjalp å prøve å forstå hvilken tid og forskjellen på tid kunne ende opp i en form for generasjon kløft. 

Selv vokste jeg opp i en tid , ord ikke betydde så mye, men at betydning med tonleie betydde mer enn selve ordene. 

Lille bolla,  kunne være en kjærlig måte å omtale deg på, understreket med kjærlig tone. Men du da bolla,  med streng og ufin tone, kunne bolla også være negativt ladet. 

I møte  med yngre generasjon,  så har vi litt generasjons kløft  iht hvordan vi utrykker oss. Da jeg opplever at de i data alder legger mer vekt på selve ordene, enn måten det sies på. Og for dem vil bolka være negativt  uansett hvordan det sies. Toneleie forsvant med datakommunikasjon.  

Ikke alle kvinner passet  inn i trange  kvinne bokser,  og de slet mer med å finne plass, i en tid der ære betydde ganske mye, for å bli akseptert.  Mange av de jeg kjenner fra en annen tid. Høres ut som de er litt like som din mor. Som å skryte litt uhemmet av å hjelpe noen, og kanskje legge litt på. Da det var viktig for å passe inn. Slik ære er kastet vekk, og har på mange måter heldigvis  blitt litt borte, selv om noe kunne vært bevart også. Men det får bli en annen diskusjon. 

For all del godt mulig din mor har en eller annen diagnose,  eller så er hun bare et produkt av sin tid. 

Å prøve å sette deg litt  inni hennes tid, kan bidra til mer forståelse  mellom deres generasjons kløft. Også kan du heller velge å hjelpe dine barn å takle det.  Jo mer du vet om hennes tid, jo bedre kan du hjelpe dine barn å forstå disse forskjellene.  Og hvordan de kan møte feks sin bestemor.

For meg ble det viktig å sette noen grenser. Men jeg valgte ut kun noen få og viktige.  Barna lærte raskt at hos besteforeldre var det sånn, og sånn er det ikke overalt. 

Som liten fikk vi høre  at barn skulle vi bare synes ikke høres, og bestemor løp etter meg med sløyfe hun ville ha i håret mitt med sideskill.  Et lite ekko fra 40-50 tallet. Selvsagt ble det litt konflikt,  med 80 tallets glitter å stas, og bom blastere som var alt annet enn å ikke høres. 

Men jeg vet, hun mente det ikke vondt. Men for all del, man skal kke finne seg i alt, så noen grenser må man ha. Bare ikke ha så mange at det blir umulig 

Anonymkode: 9bd72...d43