Vanskelig brudd - hvordan komme videre

[AnonymBruker]

Jeg er ei lesbisk kvinne som nærmer seg 40 år. Jeg har vært lite i forhold eller sammen med noen i mitt liv og har lite erfaring. 
i fjor kom jeg i kontakt med ei jente som jeg skrev med en stund før jeg møtte henne. Det var full klaff og kjemien var på topp ved første møte. Det var mage røde flagg allerede fra begynnelsen som jeg overså, og tenkte og håpte at det ville bli bedre og annerledes. 
vi hadde det mye fint, men også mye drama. Jeg hater drama. Og hun kunne bli veldig kvass, usaklig og umoden. Hun hadde/har tre barn annenhver uke, og jeg kom godt overens med dem. 
 

Hun ville at jeg skulle flytte inn veldig fort, noe jeg heldigvis ikke gjorde. Hun kvelte meg med å hele tiden reagere voldsomt på «ingenting». Bare jeg ville en tur til min hjemby en time unna så kunne det bli bråk. Jeg følte meg fanga. Jeg prøve å forklare dette underveis og at jeg trente space, at jeg trenge å føle meg litt mer fri, at jo mer hun kunne gi slipp på meg, jo nærmere ville hun komme meg. 
 

I mange tilfeller opplevde jeg oppførselen hennes som psykisk vold. Forholdet hang i en tynn tråd til tider, og da var hun veldig på at ting skulle bli bedre og hun skulle jobbe med seg selv, og godtroende og naiv som jeg er så holdt jeg ut en stund til. 
 

For noen uker siden så fikk jeg helt nok, jeg har i et halvt år følt meg mer og mer nedtrykt og fanga. Jeg gjorde det slutt på en så skånsom måte jeg kunne for hennes del. Hun har flere diagnoser og har ingen filter eller verktøy for å regulere følelser. Jeg svelget kameler og beit i meg mye det døgnet jeg brukte på å gjøre det slutt. Men hun ville være venner, og jeg sa at vi kunne prøve. 
 

da hadde vi kontakt i ukene etterpå, og jeg besøkte henne en dag, for å hente resten av tingene mine, og for å tilbringe tid sammen som venner. Det tok ikke lang tid før vi satt i sofaen og så på hverandre, og vi klinte, og hun ville ha sex. Jeg var ikke vanskelig å be. Vi har hatt fantastisk sex, men jeg har stort sett «stått for jobben». Hun har vært veldig mottakelig for kjærlighet og omsorg, men jeg føler at motsatt vei så ble det mye når det passa henne liksom. Hun kunne være god, men også kald… jeg opplever henne som veldig utrygg og kanskje ikke så glad i seg selv. Hun har mye bagasje og mye å jobbe med. 
 
jeg har investert alt jeg har av tid, energi, omsorg, samvær med barn og alt i dette forholdet. For forholdet stod jeg godt i det økonomisk, men brukte alle sparepengene  mine på henne og barna, og i jula satt jeg meg i gjeld for å hjelpe henne. Så nå er all kreditten jeg hadde å gå på brukt opp, hun har fått titalls tusen i form av klær og mat til husholdningen hos henne. hun har også gjort kjøp av ting på avbetaling i mitt navn da hun ikke er kredittverdig. 
jeg skulle få tilbake en del denne måneden. Men her om dagen måtte jeg si at jeg ikke kunne klare et vennskap med benefits nå, at har mye å jobbe med og bearbeide. At nå har hun noe å forholde seg til og så kan vi komme videre på hver vår kant, og jeg ønsker henne alt godt. Reaksjonen var at hun ble rasende, var ekstremt stygg i kjeften og rakka ned på meg og at hun hata meg, og at jeg hadde løyet og det ene og det andre… hvor intenst dette og hele forholdet har vært er hinsides sykt og for mye å gå i detalj på. 
 

men nå sitter jeg her, helt blakk og i gjeld og vet ikke åssen jeg skal komme meg videre. Jeg har ikke turt å spørre om noen penger enda siden det bare er et par dager siden hun sa at hun hata meg og aldri ville se meg mer. 
 

gjennom hele forholdet har jeg prøvd å være den voksne, respondert lite på dramatikken og gjort hva som helst for å holde humøret hennes nogen lunde greit. Jeg har mye selvinnsikt og god følelsesregulering. Jeg har jobba hardt med meg selv gjennom livet og jobbet spesielt med følelsesregulering, hvordan bytte ut negative tanker og ha fokus ut, og på det gode og alt man har å være takknemlig for. Jeg har selvfølgelig feil og har gjort dumme ting i forholdet, men ikke i nærheten av det hun har holdt på med - jeg føler at hun underbevisst har prøvd å trekke meg ned flere ganger, og hun er ekstremt selvsentrert. Likevel var jeg veldig glad i henne og forelska. 
 

jeg har virkelig lagt sjela i dette og vært så god og forståelsesfull og funnet i meg mye og vært god med henne og barna hennes. 
jeg fikk også god kontakt med resten av familien hennes, moren hennes, søsken osv. så jeg føler det som et stort tap, men jeg hadde blitt syk selv av å fortsette å være i det. 
 

dette ble veldig langt og rotete… jeg har litt kontakt med hennes søster som er veldig oppegående. Men det er hennes søster, og vet ikke hvor interessert hun er i å snakke med meg nå som det er helt slutt. Jeg er også sikker på at hun legger dette frem for familien som at jeg er den store stygge ulven her som er helt forferdelig, mens jeg vet at sannheten er en heeelt annen. Ikke det at det skal bety så mye hva de tenker om meg, de har jo blitt kjent med meg og sagt at jeg var veldig bra for henne. 
 

Dette blir altfor mye skriving og rot, jeg må bare få det ut, også lurer jeg på om andre har vært i lignende situasjon. 
jeg har hele tiden gjort det jeg tenker er best for henne. Også det med å si at vi ikke kan være venner med benefits, og hvertfall ikke så fort etter bruddet. Vi må komme oss videre begge to. Hun er ekstremt sjalu, og har prøvd å gjøre meg sjalu flere ganger, men jeg er ikke helt der… jeg biter ikke ikke på. Det har vært så mye kontrollering og manipulering og umodenhet at jeg har fått henne veldig langt oppi halsen,  samtidig som jeg bryr meg mye om henne og bare ønsker henne alt godt. Jeg føler at vi er på to forskjellige planeter, og at jeg ikke har kunnet regne med å få samme omsorg og kjærlighet tilbake. Det har føltes vondt og ensomt, også det å aldri kunne nå frem, for det gigantiske egoet hennes har stått i veien. Kan hun være narsissist? 
 

ja, nok skriving… men hva gjør jeg nå? 
 

gjerne del erfaringer og hvordan dere evt har funnet veien videre 

Anonymkode: 69e1d...b01

[Veivalg]

1. Få orden og oversikt over økonomien din. Du får nok ikke noe tilbake, men du kan ta tilbake kontrollen.

2. Kutt all kontakt, for meg virker det som hun har utnyttet deg. Du har gjort mye og hun har kuet deg. Det var helt riktig av deg å gå.

3. Snakk med noen UTENFOR hennes krets. Du vil aldri få støtte eller sympati hos dem, med mindre de vet hvordan hun er. De vil ta hennes side, selv om de virker forståelsesfulle.

4. Ikke tenk på hva hun sier om deg, vær trygg på at du gjorde det rette. Kom deg over sorgen, prøv på nytt. Ta lærdom av dine erfaringer og forsøk å ikke gjenta dem. Du virker som er altfor generøs person, da legger du til rette for å bli utnyttet hvis du møter feil person.

Ønsker deg lykke til.

[AnonymBruker]

Hei….

Du er modig, sterk og smart. Du har klart å tenke klart og handle rett, selved sterke følelser for henne. Jeg har gjennom mange år oppleve ca. det samme, men jeg har ikke klart å gjøre det du har gjort. Riktig nok er gift, bor sammen og har barn sammen, men likevel…., jeg burde gått. Jeg bare klarer ikke…

Hva du gjør videre. Du kutter kontakten, 100%. Hun er «syk» , dvs hun har minimum en diagnose eller tre. Hun kan ikke «repareres» , slik du nok har tenkt. Jeg har tenkt det samme…, jeg har håpet, og håper vel egentlig fortsatt at hun skal bli normal og «frisk» ,.. men, jeg vet 100% at det ikke kommer til å skje..

Jeg håper inderlig for din at du klarer å bare avslutte relasjonen, og gå videre med livet. Økonomisk osv, alt løser seg, men hjertet ditt er allerede litt ødelagt. Samme med meg..

Prøv heller ånreparere deg selv, gå videre uten henne, og bli lykkelig alene eller med en annen…

Lykke til…

Anonymkode: 36f27...36a

[AnonymBruker]

Det du beskriver, ts, er jo ikke «modent». Det er manglende grensesetting. Fra deg, mot henne.

Ja, det kan hende hun har vært kontrollerende, det kan hende hun har utøvd psyksik vold. 

Men det du primært beskriver er en part - henne - som ønsker mye emosjonell og fysisk nærhet, og som ønsker det raskt. Og det er helt ok. Og en part - du - som ønsker mindre emosjonell og fysisk nærhet, som ønsker ta sin tid og føle seg frem, og behøver å ha kontakt med egne venner og slekt uten at en ny partner er invitert. Og det er også helt ok. Men to slike mennesker ender veldig raskt opp med å såre hverandre.

Du kan ha oppfattet henne som «kontrollerende» når du ønsket besøke slekta uten henne. Og hun kan ha opplevd deg som emosjonelt fraværende, som ikke tilbad henne å bli med. Ser du, ts?

Dere har uansett hatt et veldig kort forhold. Og det kan dere bare avvikle, uten å slenge dritt om hverandre. Du beskriver henne også i meget nedlatende tonefall, som om du ser på henne som deg mindreverdig, mentalt ute av stand til å selvregulere etc. Men om du valgte å etablere et forhold med en part du ser på som mye svakere enn deg psykisk, ts? Det er etisk ugreit. Det sier veldig lite ålreite ting om deg (uavhengig av om hun faktisk er svakere enn deg, din oppfatning av henne er den tellende).

Anonymkode: 28cff...f56

[AnonymBruker]

Pengene får du nok dessverre ikke igjen 

Høres ut som du har vært dumsnill som ikke forventet at hun tok ansvar for seg selv økonomisk. 

Anonymkode: f6791...49d

[AnonymBruker]

Takk for svar! 
 

jeg har sagt ifra og satt grenser hele veien, hun har sagt at hun skal jobbe med det, så tar det tre dager før det blir noe nytt drama… hun har faktisk tre diagnoser ja som alle handler om ustabilitet, usikkerhet og veldig svingende og sterke følelser. Jeg har invitert henne med til slekt, men hun har allerede følt seg avvist fordi jeg ikke «kun» vil være med henne. En evig lang historie som ikke kan beskrives med ord her, men heldigvis fikk jeg gjort det slutt før det gikk for lang tid. Det var sånn at jeg begynte å føle meg hjernevaska… jeg har så lite erfaring med forhold, og hun sa at ingen forhold er uten drama. Men dette har vært fullstendig over viddene… 
 

mange ganger har jeg vært redd for grensesetting i frykt for hennes voldsomme reaksjoner, men stort sett har jeg sagt ifra. jeg har sett den at å ikke sette grenser er en bjørnetjeneste, så jeg har virkelig prøvd. Jeg har nok lært til en annen gang. At jeg skal stoppe opp ved hvert røde flagg og og være mer selvhevdende og ikke så føyelig som jeg mange ganger ble. 

jeg får glemme pengene som dere sier, jeg skal ikke sulte ihjel og jeg skal nok komme meg à jour med økonomien etterhvert. Jeg har vært godtroende, dumsnill og blind. Totalt blind, bare noen uker i ettertid så ser jeg galskapen på en annen måte og fatter ikke alt jeg har funnet meg i. Jeg ønsker henne virkelig oppriktig alt godt i fremtiden. Men da har hun en veldig stor jobb foran seg. Jeg er også bekymra for barna hennes og aner ikke om jeg er pliktig til å si ifra noe sted… jeg er vel egentlig pliktig til det så lenge bekymringen er der, men jeg har sagt ifra til et familiemedlem som jeg regner med vil ha et ekstra godt øye med de nå. 
 

Om jeg beskriver henne i et nedlatende tonefall… tja, kanskje det, det må jeg vel bli bevisst på når jeg skriver om sånt. Jeg har ikke skrevet på forum på mange år, men her er jeg helt rådløs… men dette har vært såpass heftig at det er sånn ingen ville klart å se for seg med mindre man har vært gjennom det selv… helt hinsides hva man skal trenge å finne seg i, men jeg begynte å finne meg i mye helt fra begynnelsen og det ble liksom som en slags vane. 
 

 

nå må jeg bare prøve å gå videre og la dette blekne med tiden… 

til deg som fortsatt lever slik og har gjort det i mange år: får du noen form for hjelp? Å leve i noe sånt ødelegger mennesker… jeg håper inderlig du kommer deg ut av det og at du har noen å snakke med! 

Anonymkode: 69e1d...b01