Vanskelig brudd - hvordan komme videre

[AnonymBruker]

Jeg er ei lesbisk kvinne som nærmer seg 40 år. Jeg har vært lite i forhold eller sammen med noen i mitt liv og har lite erfaring. 
i fjor kom jeg i kontakt med ei jente som jeg skrev med en stund før jeg møtte henne. Det var full klaff og kjemien var på topp ved første møte. Det var mage røde flagg allerede fra begynnelsen som jeg overså, og tenkte og håpte at det ville bli bedre og annerledes. 
vi hadde det mye fint, men også mye drama. Jeg hater drama. Og hun kunne bli veldig kvass, usaklig og umoden. Hun hadde/har tre barn annenhver uke, og jeg kom godt overens med dem. 
 

Hun ville at jeg skulle flytte inn veldig fort, noe jeg heldigvis ikke gjorde. Hun kvelte meg med å hele tiden reagere voldsomt på «ingenting». Bare jeg ville en tur til min hjemby en time unna så kunne det bli bråk. Jeg følte meg fanga. Jeg prøve å forklare dette underveis og at jeg trente space, at jeg trenge å føle meg litt mer fri, at jo mer hun kunne gi slipp på meg, jo nærmere ville hun komme meg. 
 

I mange tilfeller opplevde jeg oppførselen hennes som psykisk vold. Forholdet hang i en tynn tråd til tider, og da var hun veldig på at ting skulle bli bedre og hun skulle jobbe med seg selv, og godtroende og naiv som jeg er så holdt jeg ut en stund til. 
 

For noen uker siden så fikk jeg helt nok, jeg har i et halvt år følt meg mer og mer nedtrykt og fanga. Jeg gjorde det slutt på en så skånsom måte jeg kunne for hennes del. Hun har flere diagnoser og har ingen filter eller verktøy for å regulere følelser. Jeg svelget kameler og beit i meg mye det døgnet jeg brukte på å gjøre det slutt. Men hun ville være venner, og jeg sa at vi kunne prøve. 
 

da hadde vi kontakt i ukene etterpå, og jeg besøkte henne en dag, for å hente resten av tingene mine, og for å tilbringe tid sammen som venner. Det tok ikke lang tid før vi satt i sofaen og så på hverandre, og vi klinte, og hun ville ha sex. Jeg var ikke vanskelig å be. Vi har hatt fantastisk sex, men jeg har stort sett «stått for jobben». Hun har vært veldig mottakelig for kjærlighet og omsorg, men jeg føler at motsatt vei så ble det mye når det passa henne liksom. Hun kunne være god, men også kald… jeg opplever henne som veldig utrygg og kanskje ikke så glad i seg selv. Hun har mye bagasje og mye å jobbe med. 
 
jeg har investert alt jeg har av tid, energi, omsorg, samvær med barn og alt i dette forholdet. For forholdet stod jeg godt i det økonomisk, men brukte alle sparepengene  mine på henne og barna, og i jula satt jeg meg i gjeld for å hjelpe henne. Så nå er all kreditten jeg hadde å gå på brukt opp, hun har fått titalls tusen i form av klær og mat til husholdningen hos henne. hun har også gjort kjøp av ting på avbetaling i mitt navn da hun ikke er kredittverdig. 
jeg skulle få tilbake en del denne måneden. Men her om dagen måtte jeg si at jeg ikke kunne klare et vennskap med benefits nå, at har mye å jobbe med og bearbeide. At nå har hun noe å forholde seg til og så kan vi komme videre på hver vår kant, og jeg ønsker henne alt godt. Reaksjonen var at hun ble rasende, var ekstremt stygg i kjeften og rakka ned på meg og at hun hata meg, og at jeg hadde løyet og det ene og det andre… hvor intenst dette og hele forholdet har vært er hinsides sykt og for mye å gå i detalj på. 
 

men nå sitter jeg her, helt blakk og i gjeld og vet ikke åssen jeg skal komme meg videre. Jeg har ikke turt å spørre om noen penger enda siden det bare er et par dager siden hun sa at hun hata meg og aldri ville se meg mer. 
 

gjennom hele forholdet har jeg prøvd å være den voksne, respondert lite på dramatikken og gjort hva som helst for å holde humøret hennes nogen lunde greit. Jeg har mye selvinnsikt og god følelsesregulering. Jeg har jobba hardt med meg selv gjennom livet og jobbet spesielt med følelsesregulering, hvordan bytte ut negative tanker og ha fokus ut, og på det gode og alt man har å være takknemlig for. Jeg har selvfølgelig feil og har gjort dumme ting i forholdet, men ikke i nærheten av det hun har holdt på med - jeg føler at hun underbevisst har prøvd å trekke meg ned flere ganger, og hun er ekstremt selvsentrert. Likevel var jeg veldig glad i henne og forelska. 
 

jeg har virkelig lagt sjela i dette og vært så god og forståelsesfull og funnet i meg mye og vært god med henne og barna hennes. 
jeg fikk også god kontakt med resten av familien hennes, moren hennes, søsken osv. så jeg føler det som et stort tap, men jeg hadde blitt syk selv av å fortsette å være i det. 
 

dette ble veldig langt og rotete… jeg har litt kontakt med hennes søster som er veldig oppegående. Men det er hennes søster, og vet ikke hvor interessert hun er i å snakke med meg nå som det er helt slutt. Jeg er også sikker på at hun legger dette frem for familien som at jeg er den store stygge ulven her som er helt forferdelig, mens jeg vet at sannheten er en heeelt annen. Ikke det at det skal bety så mye hva de tenker om meg, de har jo blitt kjent med meg og sagt at jeg var veldig bra for henne. 
 

Dette blir altfor mye skriving og rot, jeg må bare få det ut, også lurer jeg på om andre har vært i lignende situasjon. 
jeg har hele tiden gjort det jeg tenker er best for henne. Også det med å si at vi ikke kan være venner med benefits, og hvertfall ikke så fort etter bruddet. Vi må komme oss videre begge to. Hun er ekstremt sjalu, og har prøvd å gjøre meg sjalu flere ganger, men jeg er ikke helt der… jeg biter ikke ikke på. Det har vært så mye kontrollering og manipulering og umodenhet at jeg har fått henne veldig langt oppi halsen,  samtidig som jeg bryr meg mye om henne og bare ønsker henne alt godt. Jeg føler at vi er på to forskjellige planeter, og at jeg ikke har kunnet regne med å få samme omsorg og kjærlighet tilbake. Det har føltes vondt og ensomt, også det å aldri kunne nå frem, for det gigantiske egoet hennes har stått i veien. Kan hun være narsissist? 
 

ja, nok skriving… men hva gjør jeg nå? 
 

gjerne del erfaringer og hvordan dere evt har funnet veien videre 

Anonymkode: 69e1d...b01