Hvordan kan jeg markere at dette ikke er greit?

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar og råd! Jeg er enig i at det ikke er greit. Og flere av dere skriver at det er psykisk misshandel - jeg har også følt det. Men har samtidig et håp om at det ikke er sant, og at han bare er humørsyk og stresset. Jeg tror jeg har holdt meg "naiv" fordi jeg ikke vil "ødelegge" familien og skille oss når vi har et lite barn. Det føles som det kommer til å bli en veldig slitsom prosess hvis jeg forlater han. Men samtidig vet jeg ikke hvor lenge jeg orker det her. Jeg tror jeg har et håp og prøver og prøver, men det funker jo ikke. Veldig vanskelig situasjon.

 

Til du som spurte om jeg var hjemmeværende så er svaret nei. Jeg jobber 8-5 mandag til fredag, og passer på barnet etter mens han ofte jobber og studerer til det han vil bli. Han har mye å gjøre og krever derfor at jeg er den som skal holde huset rent. Noe jeg gjør!

Anonymkode: f96cb...17c

[AnonymBruker]

TS her (igjen).

 

På dager som dette så kjenner jeg at jeg bare vil flytte bort, og ha barnet annen hver uke. Men vi har delt økonomi som vi har spart til å kjøpe hus, vi er gift, og det virker bare så vanskelig. Samtidig føler jeg at jeg fortjener mer. Men ser ikke helt utveien.

Anonymkode: f96cb...17c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

TS her. Takk for svar og råd! Jeg er enig i at det ikke er greit. Og flere av dere skriver at det er psykisk misshandel - jeg har også følt det. Men har samtidig et håp om at det ikke er sant, og at han bare er humørsyk og stresset. Jeg tror jeg har holdt meg "naiv" fordi jeg ikke vil "ødelegge" familien og skille oss når vi har et lite barn. Det føles som det kommer til å bli en veldig slitsom prosess hvis jeg forlater han. Men samtidig vet jeg ikke hvor lenge jeg orker det her. Jeg tror jeg har et håp og prøver og prøver, men det funker jo ikke. Veldig vanskelig situasjon.

 

Til du som spurte om jeg var hjemmeværende så er svaret nei. Jeg jobber 8-5 mandag til fredag, og passer på barnet etter mens han ofte jobber og studerer til det han vil bli. Han har mye å gjøre og krever derfor at jeg er den som skal holde huset rent. Noe jeg gjør!

Anonymkode: f96cb...17c

Du jobber 100% og så er han frekk nok til å drasse deg rundt og peke på ting han ikke er fornøyd med? Han der hadde fått seg er realitycheck! Har du forsøkt å rett og slett bli sint på ham? Jada jada, vi skal være så sofistikerte og voksne, men noen ganger er litt kjeft den eneste måten enkelte får inn budskapet. 

Hadde også fortalt ham at han får vaske selv når det ikke er bra nok. A**hole.

Anonymkode: 68837...c32

[AnonymBruker]

Hvis dere har delt økonomi, så tar han enten 50 prosent av deres, eller så får han betale deg for å holde orden på hus og hjem.

Mannen din er en dritt og du er en dørmatte.

Beklager å måtte si det siste, ts. Du fortjener langt bedre, men det holder ikke at du lar ham tråkke på deg på den måten.

Anonymkode: fff52...8b7

[Million]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

 

Så ber han meg om å moppe huset igjen. Han tar meg med på rommet og sier at det er støv under sengen. Peker under senga.

 

Anonymkode: f96cb...17c

Kjenner hårene stritter i nakken av å lese sånt. Hadde mannen min gjort noe lignende, hadde jeg glefset tilbake:
"Hva står du her og peker for? Legg deg ned og vask det bort, mann!"

og så hadde jeg gått. 

Jeg fatter ikke hva du godtar sånt for. Du er da ikke husslaven hans vel? Hvorfor gjør han ikke dette husarbeidet selv?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

TS her. Takk for svar og råd! Jeg er enig i at det ikke er greit. Og flere av dere skriver at det er psykisk misshandel - jeg har også følt det. Men har samtidig et håp om at det ikke er sant, og at han bare er humørsyk og stresset. Jeg tror jeg har holdt meg "naiv" fordi jeg ikke vil "ødelegge" familien og skille oss når vi har et lite barn. Det føles som det kommer til å bli en veldig slitsom prosess hvis jeg forlater han. Men samtidig vet jeg ikke hvor lenge jeg orker det her. Jeg tror jeg har et håp og prøver og prøver, men det funker jo ikke. Veldig vanskelig situasjon.

 

Til du som spurte om jeg var hjemmeværende så er svaret nei. Jeg jobber 8-5 mandag til fredag, og passer på barnet etter mens han ofte jobber og studerer til det han vil bli. Han har mye å gjøre og krever derfor at jeg er den som skal holde huset rent. Noe jeg gjør!

Anonymkode: f96cb...17c

 

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

TS her (igjen).

 

På dager som dette så kjenner jeg at jeg bare vil flytte bort, og ha barnet annen hver uke. Men vi har delt økonomi som vi har spart til å kjøpe hus, vi er gift, og det virker bare så vanskelig. Samtidig føler jeg at jeg fortjener mer. Men ser ikke helt utveien.

Anonymkode: f96cb...17c

Så lenge du faktisk har følt på selv at dette er psykisk vold så føler jeg du har svaret ditt der. Jeg biter meg også merke til at du sier ting som "han krever". Slikt får det hele til å virke skremmende for meg.

Folk som har en slik oppførsel, og som heller ikke er mottakelige for kommunikasjon og forbedring av egen oppførsel, vil ikke på mirakuløst vis bli bedre. Hvis noe utvikler seg med en sånn person vil det trolig heller bli verre. For all del ingen regel uten unntak, men å ikke ta slik oppførsel på alvor er skummelt.

Forstår godt ønsket om å få det til, men det virker for meg som om dette har gått for langt og at han ikke evner eller ønsker å fikse sin egen væremåte. Jeg forstår også at det kan være vanskelig å gå, særlig når man deler økonomi, hjem og barn. Men jeg er av den mening at man hjelper barnet sitt mer med å fjerne seg fra en dårlig eller potensielt farlig situasjon, og jo før jo bedre. Jeg ser mange par holder sammen lenger enn de bør fordi de deler på mye og gjerne har barn, men med så mange som føler seg miserable i slike situasjoner så grøsser jeg over at folk gjør det. Mengden folk jeg ser eller hører om som holdt sammen for barnas skyld i mange år, men som endelig er lykkelige når de har fjernet seg fra forholdet mange år senere.
Jeg er selv et barn av skilsmisse, mine foreldre skilte seg når jeg var liten og det er jeg takknemlig for. Jeg vet at jeg hadde vært mer miserabel i et hjem med mine foreldre sammen, dersom de hadde blitt værende med hverandre kun fordi de følte de burde eller måtte. Jeg har også møtt og hørt om mange, både venner og totalt fremmede, som har vokst opp i familier hvor familien har holdt sammen fordi de føler de må eller bør, og min tolkning er at det langt oftere enn ikke er bedre å vokse opp i en splittet familie men med foreldre som kan være lykkelige.
Du høres ikke lykkelig ut.

Jeg tenker også at man i utganspunktet bør kunne ha et greit forhold som skilte foreldre for barnets del, altså kunne være sivile og vennlige med hverandre selv om man ikke lenger er sammen, og dermed ikke ta følelser ovenfor den andre forelderen ut over barnet - slik at barnet kan få en fin oppvekst med skilte foreldre. Og hvis man ikke klarer det - har man egentlig noe sammen å gjøre i utgangspunktet? Hvis man ikke kan holde seg sivil og vennlig utenfor et forhold vil jeg si det ikke heller ligger til rette for å være lykkelig sammen.

Men nå er nå dette bare mitt syn på dette. Det er det beste rådet jeg kan gi; fokuser på deg og ditt barns lykke, og ikke minst sikkerhet. Jeg holder meg til meningen min om at denne personen potensielt kan bli skummel.

Anonymkode: d22dc...e60

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dette skjer igjen og igjen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Mannen er ofte sur mot meg, svarer kort og er distansert. Som i morges var han sur helt fra han sto opp, klagde på at det var rotete og skittent (selvom jeg hadde moppet og støvesugd hele huset i går etter jobb). Har du sovet godt? Spørr jeg. Ja, svarer han kort og spør ingenting tilbake. 

Så ber han meg om å moppe huset igjen. Han tar meg med på rommet og sier at det er støv under sengen. Peker under senga.

Jeg blir sint, sier i fra og går ut på en tur for å håndtere følelsene. Skuffet, for jeg ville bare ha en hyggelig dag med han og datteren vår. Og jeg har gjort alt for at vi skulle ha en fin morning sammen.

Når jeg kommer tilbake er han verdens mest kjærlighetsfulle person. Kysser på meg og sier unnskyld. Sier han vil kose. At han trenger kjærlighet.

Og det her gjør han ALLTID. Først frekk og kald, så super kjærlighetsfull. Når han er så kjærlighetsfull klarer jeg ikke å være sur mot han. For jeg vil alt skal være fint. Og jeg virker jo som den sutrete hvis jeg ikke tillgir.

Så jeg tilgir.

Så gjør han akkurat det samme neste morning. Er kald og sur. Får meg til å reagere. Og det går i sirkler.

Jeg er en glad person, men det er vanskelig å være glad med en som konstant utfordrer meg og sutrer. Føles som livsgleden blir dratt ut.

Jeg har prøvd å snakke med mannen om dette men det hjelper ikke. 

Hvordan kan jeg markere at dette her ikke er greit?

Anonymkode: f96cb...17c

Prøv å ikke vis noen følelser hverken når han er ekkel eller snill. Sånn jeg leser dette underholdes han av at han klarer å trigge følelsene dine , snurre deg rundt lillefingeren . Ikke snilt i det hele tatt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvorfor er det alltid mors skyld?

Jeg har lært sønnen min å gjøre husarbeid, men om det i et forhold skulle vise seg at han blir lat og kommanderende, får en samboer eventuelt rette klagen til hans far, min eksmann.

Anonymkode: 31571...ec7

Har aldri sagt det er mor sin skyld, men menn som ikke klarer oppføre seg skikkelig ønsker vanligvis ikke at moren skal få vite hvor idiot de er... Det hjelper sjeldent å sende melding til faren "sønnen din behandler kvinner som søppel, og krever de skal være hushjelp".

Jeg antar at din eksmann heller ikke gidder løfte en finger for å hjelpe sin svigerdatter? Men hadde du oversett ett varsel fra henne om hvordan hun behandles? Hadde du sittet i godstolen med strikketøyet med god samvittighet om du viste at sønnen din dro samboeren sin igjennom boligen for å klage på dårlig mopping?

 

Anonymkode: cd741...190

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du jobber 100% og så er han frekk nok til å drasse deg rundt og peke på ting han ikke er fornøyd med? Han der hadde fått seg er realitycheck! Har du forsøkt å rett og slett bli sint på ham? Jada jada, vi skal være så sofistikerte og voksne, men noen ganger er litt kjeft den eneste måten enkelte får inn budskapet. 

Hadde også fortalt ham at han får vaske selv når det ikke er bra nok. A**hole.

Anonymkode: 68837...c32

TS.

 

Jeg blir ofte enormt sint på han. Rasende og roper, og begynner å slå i vegger. (Prøver å ikke miste besinnelsen sånn, men vanskelig)

Og da begynner han å le ofte, når jeg blir sint altså. Han sier at han ler fordi han blir nervøs.

Så ja- jeg har forsøkt, men han slutter ikke likevell. 

Anonymkode: f96cb...17c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvis dere har delt økonomi, så tar han enten 50 prosent av deres, eller så får han betale deg for å holde orden på hus og hjem.

Mannen din er en dritt og du er en dørmatte.

Beklager å måtte si det siste, ts. Du fortjener langt bedre, men det holder ikke at du lar ham tråkke på deg på den måten.

Anonymkode: fff52...8b7

Ts.

 

Takk for at du sier det. Og du har rett. Jeg føler selv også at jeg egentlig burde bli behandlet bedre. .

Anonymkode: f96cb...17c

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (1 time siden):

Prøv å ikke vis noen følelser hverken når han er ekkel eller snill. Sånn jeg leser dette underholdes han av at han klarer å trigge følelsene dine , snurre deg rundt lillefingeren . Ikke snilt i det hele tatt. 

Veldig god ide! Skal prøve dette. For er det noe han kan, er det å trykke på knappene mine. Jeg skal virkelig prøve framover å ikke reagere. For det er jo jeg som ender opp med å være den som roper og klikker, mens han står og ser på uten å reagere.

Anonymkode: f96cb...17c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Så lenge du faktisk har følt på selv at dette er psykisk vold så føler jeg du har svaret ditt der. Jeg biter meg også merke til at du sier ting som "han krever". Slikt får det hele til å virke skremmende for meg.

Folk som har en slik oppførsel, og som heller ikke er mottakelige for kommunikasjon og forbedring av egen oppførsel, vil ikke på mirakuløst vis bli bedre. Hvis noe utvikler seg med en sånn person vil det trolig heller bli verre. For all del ingen regel uten unntak, men å ikke ta slik oppførsel på alvor er skummelt.

Forstår godt ønsket om å få det til, men det virker for meg som om dette har gått for langt og at han ikke evner eller ønsker å fikse sin egen væremåte. Jeg forstår også at det kan være vanskelig å gå, særlig når man deler økonomi, hjem og barn. Men jeg er av den mening at man hjelper barnet sitt mer med å fjerne seg fra en dårlig eller potensielt farlig situasjon, og jo før jo bedre. Jeg ser mange par holder sammen lenger enn de bør fordi de deler på mye og gjerne har barn, men med så mange som føler seg miserable i slike situasjoner så grøsser jeg over at folk gjør det. Mengden folk jeg ser eller hører om som holdt sammen for barnas skyld i mange år, men som endelig er lykkelige når de har fjernet seg fra forholdet mange år senere.
Jeg er selv et barn av skilsmisse, mine foreldre skilte seg når jeg var liten og det er jeg takknemlig for. Jeg vet at jeg hadde vært mer miserabel i et hjem med mine foreldre sammen, dersom de hadde blitt værende med hverandre kun fordi de følte de burde eller måtte. Jeg har også møtt og hørt om mange, både venner og totalt fremmede, som har vokst opp i familier hvor familien har holdt sammen fordi de føler de må eller bør, og min tolkning er at det langt oftere enn ikke er bedre å vokse opp i en splittet familie men med foreldre som kan være lykkelige.
Du høres ikke lykkelig ut.

Jeg tenker også at man i utganspunktet bør kunne ha et greit forhold som skilte foreldre for barnets del, altså kunne være sivile og vennlige med hverandre selv om man ikke lenger er sammen, og dermed ikke ta følelser ovenfor den andre forelderen ut over barnet - slik at barnet kan få en fin oppvekst med skilte foreldre. Og hvis man ikke klarer det - har man egentlig noe sammen å gjøre i utgangspunktet? Hvis man ikke kan holde seg sivil og vennlig utenfor et forhold vil jeg si det ikke heller ligger til rette for å være lykkelig sammen.

Men nå er nå dette bare mitt syn på dette. Det er det beste rådet jeg kan gi; fokuser på deg og ditt barns lykke, og ikke minst sikkerhet. Jeg holder meg til meningen min om at denne personen potensielt kan bli skummel.

Anonymkode: d22dc...e60

Du har helt rett i dette. Takk for at du sier det. Det å fjerne seg fra en dum eller farlig er jo det beste for barnet faktisk. Hvis jeg nå klarer det. Du fikk meg til å tenke der q

Og nei, jeg er ikke lykkelig om dagen, det stemmer. Huff! Takk for gode råd og ord.

Anonymkode: f96cb...17c

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Veldig god ide! Skal prøve dette. For er det noe han kan, er det å trykke på knappene mine. Jeg skal virkelig prøve framover å ikke reagere. For det er jo jeg som ender opp med å være den som roper og klikker, mens han står og ser på uten å reagere.

Anonymkode: f96cb...17c

Akkurat . Han vet hvilke knapper han skal trykke på , og nyter reaksjonene dine . De er underholdningen , dopet , drivkraften hans . Mitt andre  råd er å se deg om etter en annen mann, paralelt med at du øver på å ha pokerfjes rundt han😙. 

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

TS.

 

Jeg blir ofte enormt sint på han. Rasende og roper, og begynner å slå i vegger. (Prøver å ikke miste besinnelsen sånn, men vanskelig)

Og da begynner han å le ofte, når jeg blir sint altså. Han sier at han ler fordi han blir nervøs.

Så ja- jeg har forsøkt, men han slutter ikke likevell. 

Anonymkode: f96cb...17c

Det han driver med er psykisk vold , du fortjener SÅ mye bedre! Heier på deg🫶

[cafflatte]

Dette hadde jeg ikke giddet. 

Han kan moppe selv om han studerer og har mye å gjøre.  Jeg gjorde det da jeg var student. 

[AnonymBruker]

Forlat forholdet, dere er ikke bra for hverandre. Han er manipulerende og du får raserianfall der du slår i veggene. Tenk på barnet som må vokse opp slik……

Anonymkode: 27511...9ee

[AnonymBruker]

https://www.krisesenter.com/finn-ditt-krisesenter/

Ring ditt nærmeste krisesenter og be om å få en samtale med dem og råd.

Du må ta på alvor at denne mannen kan bli farlig for deg og barnet ditt. Psykisk vold kombinert med så stor grad av manipulasjon og kontroll er store varsel som du må ta på alvor.

Selv om man ser bort fra det at en slik man kan snu og bli også fysisk voldelig, så er det skadelig for ditt barn å være vitne til (eller bare høre) at han utøver psykisk vold mot deg.

Du må komme deg unna ham NÅ! For han har nå dratt deg så langt at du oppfører deg på en måte han kan bruke mot deg (rope høyt, slå i veggen i frustrasjon). Og han kommer til å bruke det mot deg om han får nyss om at du vil gå før du har et sted å dra.

Nå er både din og hans oppførsel skadelig for barnet deres.

Jeg skriver ikke dette for å kritisere deg, for det å protestere mot at han utsetter deg for psykisk vold, det er egentlig et sunnhetstegn. Men du MÅ komme deg ut av dette forholdet, slik at du kan beskytte deg selv og barnet ditt. Det gjør du ikke om du blir i dette forholdet videre.

Ring nærmeste Krisesenter! Ikke utsett det, bare gjør det!

Alt det praktiske med hus og økonomi vil ordne seg etterhvert, det viktige nå er at du og barnet kommer dere i sikkerhet.

Anonymkode: 825b5...46f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har aldri sagt det er mor sin skyld, men menn som ikke klarer oppføre seg skikkelig ønsker vanligvis ikke at moren skal få vite hvor idiot de er... Det hjelper sjeldent å sende melding til faren "sønnen din behandler kvinner som søppel, og krever de skal være hushjelp".

Jeg antar at din eksmann heller ikke gidder løfte en finger for å hjelpe sin svigerdatter? Men hadde du oversett ett varsel fra henne om hvordan hun behandles? Hadde du sittet i godstolen med strikketøyet med god samvittighet om du viste at sønnen din dro samboeren sin igjennom boligen for å klage på dårlig mopping?

 

Anonymkode: cd741...190

Det var ikke det du skrev i innlegget jeg siterte, der skrev du:

Sitat

og tilbydd meg sende moren hans en melding å bedt om litt videreutdanning i husvask siden han tydeligvis ikke lærte så basic ting som mopping i oppveksten

Det du skriver nå, er noe helt annet. Hvorfor tror du det hjelper å sende meldinger til foreldrene til et voksent menneske? Er man ikke villig til å endre seg når partneren sier fra og forteller hvor ydmykende, vanskelig og fornedrende en slik oppførsel er, vil neppe noe foreldrene har å si få vedkommende til å endre seg heller.

Og hvorfor skulle jeg «sittet i godstolen med strikketøyet»? Det virker som du insinuerer at jeg er en gammel kjerring? Det er jeg altså ikke, og ikke strikker jeg heller.

Anonymkode: 31571...ec7

[AnonymBruker]

Hadde bare ignorert hele fyren. Ikke belønne dårlig oppførsel! 

Anonymkode: 8e681...a4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det var ikke det du skrev i innlegget jeg siterte, der skrev du:

Det du skriver nå, er noe helt annet. Hvorfor tror du det hjelper å sende meldinger til foreldrene til et voksent menneske? Er man ikke villig til å endre seg når partneren sier fra og forteller hvor ydmykende, vanskelig og fornedrende en slik oppførsel er, vil neppe noe foreldrene har å si få vedkommende til å endre seg heller.

Og hvorfor skulle jeg «sittet i godstolen med strikketøyet»? Det virker som du insinuerer at jeg er en gammel kjerring? Det er jeg altså ikke, og ikke strikker jeg heller.

Anonymkode: 31571...ec7

"Jeg sier det til mammaen din" er ikke det samme som "det er mammaen din sin feil"... Hele poenget var uansett at mange menn skjerper seg hvis man truer med å sende melding til mammaen. Og for de aller fleste så er det mer enn nok å true med det, uten at man faktisk sender den meldingen.

Du tolker virkelig alt i verste mening, det var ikke ment som ett personlig angrep på deg... La meg omformulere det: hadde du ignorert det hvis din svigerdatter hadde sendt deg en melding om at sønnen din bedrev psykisk vold mot henne?

Anonymkode: cd741...190