Kollega har erkjent følelser for meg

[AnonymBruker]

Jeg har vært i nåværende arbeidsforhold rundt ett år nå. I løpet av den tiden har jeg hatt samarbeid med en kollega, dette pga. hvordan strukturen er lagt opp i bedriften. Det er trolig ikke aktuelt for meg å bytte jobb, det handler primært om gode lønnsbetingelser jeg har fremforhandlet. 

Vårt samarbeid har vært jobbrelatert og vi har snakket om noen private forhold etterhvert som vi ble bedre kjent og et vanlig kollega vennskap utviklet seg, ingenting jeg tenker er unormalt. Relasjonen og samarbeidet har også kun vært av positiv art. Jeg har kjent på en usikkerhet hvorvidt min kollega hadde en mer romantisk innstilling til meg. Selv opplevde jeg for et halvt års tid siden at dialogen jeg hadde med min kollega er noe jeg savner hos min samboer. Samboeren min er trygg, stødig og lojal, men å snakke om aktuelle saker, følelser eller uenigheter er svært vanskelig. Opplevelsen er ofte at det er som «å snakke med en vegg». Dette i sterk kontrast til meg selv, jeg har behov for å kunne uttrykke hva jeg tenker, opplever og mener. Når jeg opplever å ikke få svar kjennes det ut som en sterk avvisning. Jeg opplevde å bli møtt «på mitt savn» i samtaler med min kollega, og jeg erkjenner at det både var og er et sterkt savn fremdeles i den relasjonen jeg har til min samboer.

Jeg har vært i et forhold i mange år med min samboer. Vi har hatt svært mange gode år sammen og fungert ypperlig. De siste 1.5 året har krevd mer av oss på grunn av noen omstendigheter jeg ikke ønsker å utdype. Jeg opplevde også at samboer snakket med en venn av motsatt kjønn om vårt forhold om ting samboer syntes var krevende å snakke med meg om (vedkommende bor i annet land og det er ingenting romantisk i den relasjonen). Samboer sier at denne vennen hjelper hen å tenke og ordlegge seg. Jeg opplevde det som et tillitsbrudd, i tillegg forsøkte samboeren min å benekte for disse samtalene. Ja, jeg kikket på samboers telefon. Trenger ikke mer fuss om det, er klar over at det er skikkelig, skikkelig ugreit av meg. Det handler om mine issues.

Jeg tror at det jeg nevner ovenfor er årsaken til at jeg registrerte det «savnet» jeg møtte hos min kollega, handlet om at det har vært tøft det siste 1.5 året, og at dialogen samboer hadde med sin venn var et tillitsbrudd. Videre at vi har fungert svært bra sammen, men når vi møtte på denne «dårlige perioden» så fungerte vi plutselig ikke så godt sammen med våre ulike behov for dialog og samtale. Jeg opplevde da å kjenne på en glede over samtaler med kollega og kjente på en tiltrekning. Det har aldri vært flørting mellom meg og min kollega, kun gode samtaler hvor vi «snakker samme språk».

Nå, denne uken ringte kollegaen min, hvor hen erkjenner at hen kjenner på å bry seg om meg, og at følelsene er mer enn vennskapelige gitt vår gode relasjon. Jeg kunne holdt stilt, men fortalte at jeg hadde hatt mistanke om det, og at jeg også hadde kjent på det. Men at jeg har valgt å ikke reagere på disse følelsene. Jeg sa også at jeg skammet meg over å si det, da jeg aldri noensinne har «registrert» andre enn min samboer tidligere. Med dette mener jeg at jeg aldri har åpnet opp for andre enn den jeg er sammen med, det er stikk i strid mot mine verdier. Videre forklarte jeg til min kollega at tror det henger sammen med vår gode relasjon og samtaler, og at det nok er et savn (privat erkjennelse). Jeg skammer meg over å ha erkjent dette, og jeg kjenner på at dette er et stort tillitsbrudd ovenfor min samboer. Både jeg og kollega er i hvert vårt forhold med barn, ingen av våre samboere er bio foreldre til barna. 

Jeg kunne holdt stilt. Jeg kunne latt være å si det. Jeg skammer meg. I fjor begynte jeg og samboer i timer hos familievernkontoret for å ordne opp i ting. Vi har alltid funket veldig bra sammen frem til det siste 1.5 året. Jeg opplever å kjenne på impulsivitet, å søke spenningen, at innrømmelsen til kollegaen min summer i hodet. Jeg skjønner at det er enkelt å drømme seg inn i en «hva hvis» situasjon, og selv om man fungerer godt som samtalepartnere betyr det ikke at man er kompatible sammen som noe mer enn det. Jeg er fortvila og dradd. Jeg er skamfull. Jeg har ikke lyst å bryte med personen jeg er med i dag da jeg har tenkt at samboer er min livspartner. Likevel kjenner jeg at jeg vil undersøke videre med min kollega, og det skjønner jeg jo er helt idiotisk.

Kan noen hjelpe meg å tenke fornuftig? 

 

 

Anonymkode: e9e9e...770

[AnonymBruker]

Don't shit where you eat. 

Uansett hva som skjer så burde vel din kollega bytte jobb. Hun satte i gang dette, hun får bære brorparten av konsekvensene 

Anonymkode: 00238...166

[AnonymBruker]

Hehe, du er bra naiv. Denne «hen» kollegaen din gav deg nettopp elskerinnetalen. Det vil aldri bli noe bra med han der. I beste fall ei ventepølse etter bruddet du nå fremprovoserer. 

Anonymkode: 67efe...6d2

[AnonymBruker]

Det som skjer nå handler om deg. Du har det ikke bra i forholdet og du ser hva du savner i en annen relasjon.

Du ville ikke kjent på det om forholdet du var i dekket alle behovene dine.

Nå må du ta et valg. 

Enten jobbe for forholdet du er i og gå all in.

Eller avslutte om du kjenner på at du faktisk ville vært lykkeligere alene.

Denne kollegaen er bare et symptom på at du ikke har det bra. Men den personen i seg selv er ikke løsningen om forholdet ditt ryker.

Jeg hadde det som deg. I alle forhold var det noe som murret. Og noen år inn kom den følelsen av at jeg savnet noe. Jeg avsluttet de forholdene.

Det samme skjedde med ekteskapet etter mange år. 

Da jeg ble singel igjen som alenemor så innså jeg at jeg ikke ante hva ekte kjærlighet med en mann var. Jeg var riktignok mye yngre da jeg møtte eksmannen og hadde andre holdninger, verdier og ønsker. Og vi hadde kjemi og tiltrekning.

Men inn i ekteskapet innså jeg mer og mer som jeg vokste som menneske og mor at vi vokste i forskjellige retninger. I tillegg følte jeg meg ensom og alene da han slet med å kommunisere på en skikkelig måte. Det endte opp med at vi sluttet å prate sammen.

Med mer erfaring og stole mer på instinkt og magefølelse kombinert med at jeg var trygg på hvem jeg er og hva jeg vil ha, så visste jeg at han som ble kjæresten min sjekket alle boksene jeg vil ha i et forhold.

Vi er bestevenner. Vi kan prate om absolutt alt uten hindringer. Samme prat med bestevenninne kan jeg ha med han. I tillegg er vi tussete etter hverandre og elsker å være nær hverandre og sexen er fra en annen verden.

Vi kjente begge øyeblikkelig på den "Jeg har kommet hjem" med hverandre.

Uansett hva du velger så ikke dyrk følelser for en kollega i et forhold.

Dyrk dine følelser og kjenn på forholdet du er i om du føler at du har alt du trenger i det. Om ikke så er det kanskje på tide å gå og finne lykke med deg selv.

Anonymkode: bf48b...4fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det som skjer nå handler om deg. Du har det ikke bra i forholdet og du ser hva du savner i en annen relasjon.

Du ville ikke kjent på det om forholdet du var i dekket alle behovene dine.

Nå må du ta et valg. 

Enten jobbe for forholdet du er i og gå all in.

Eller avslutte om du kjenner på at du faktisk ville vært lykkeligere alene.

Denne kollegaen er bare et symptom på at du ikke har det bra. Men den personen i seg selv er ikke løsningen om forholdet ditt ryker.

Jeg hadde det som deg. I alle forhold var det noe som murret. Og noen år inn kom den følelsen av at jeg savnet noe. Jeg avsluttet de forholdene.

Det samme skjedde med ekteskapet etter mange år. 

Da jeg ble singel igjen som alenemor så innså jeg at jeg ikke ante hva ekte kjærlighet med en mann var. Jeg var riktignok mye yngre da jeg møtte eksmannen og hadde andre holdninger, verdier og ønsker. Og vi hadde kjemi og tiltrekning.

Men inn i ekteskapet innså jeg mer og mer som jeg vokste som menneske og mor at vi vokste i forskjellige retninger. I tillegg følte jeg meg ensom og alene da han slet med å kommunisere på en skikkelig måte. Det endte opp med at vi sluttet å prate sammen.

Med mer erfaring og stole mer på instinkt og magefølelse kombinert med at jeg var trygg på hvem jeg er og hva jeg vil ha, så visste jeg at han som ble kjæresten min sjekket alle boksene jeg vil ha i et forhold.

Vi er bestevenner. Vi kan prate om absolutt alt uten hindringer. Samme prat med bestevenninne kan jeg ha med han. I tillegg er vi tussete etter hverandre og elsker å være nær hverandre og sexen er fra en annen verden.

Vi kjente begge øyeblikkelig på den "Jeg har kommet hjem" med hverandre.

Uansett hva du velger så ikke dyrk følelser for en kollega i et forhold.

Dyrk dine følelser og kjenn på forholdet du er i om du føler at du har alt du trenger i det. Om ikke så er det kanskje på tide å gå og finne lykke med deg selv.

Anonymkode: bf48b...4fb

Hehe, ja enn så lenge. Så går det en stund og du blir lei av denne kjæresten også. Det eneste alle dine kjærester har felles er nok deg. Kanskje du er problemet.  Live as you preach. Du er jo ikke akkurat noen god rådgiver, når du stikker fra alle dine forhold i det det butter litt i mot. 

Anonymkode: 67efe...6d2

[AnonymBruker]

Hadde du vært single ja, du er samboer så nei. 

Anonymkode: 7657f...0d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hehe, ja enn så lenge. Så går det en stund og du blir lei av denne kjæresten også. Det eneste alle dine kjærester har felles er nok deg. Kanskje du er problemet.  Live as you preach. Du er jo ikke akkurat noen god rådgiver, når du stikker fra alle dine forhold i det det butter litt i mot. 

Anonymkode: 67efe...6d2

Nei. For forskjellen er jo nettopp det å vite hva du vil ha og trenger i en partner.

Som 20 åring er det lett å forelske seg i en fantasi.

Som 40 åring har man en helt annen trygghet i seg selv og tør å være ærlig om hva en vil ha og forventer.

Man går ikke på akkord med seg selv fordi en har en livserfaring som ikke tillater det.

Anonymkode: bf48b...4fb