Tror jeg har blitt hjemmeværende... Andre hjemmeværende?

[AnonymBruker]

Ja takk, begge deler. Har jobbet redusert når barna var små. Måtte jobbe litt for egen vinning. Det å ha kollegaer, faglig påfyll/diskusjoner og få brukt hodet var veldig godt i barnebobla. Samtidig hadde vi ikke tidsklemme eller noe stress. Huset alltid ryddig. 

Nå er barna skolebarn og jeg jobber 100% og studerer. Kunne gjerne vært hjemmeværende som før, men nå har vi ikke råd. Samtidig krever skolebarn ekstremt mye oppfølging de og. Drømmer tilbake til småbarnshverdagen 😉

Anonymkode: 686bd...748

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Med barn nummer én så studerte jeg på rimelig fleksibelt studium. Med nummer to ble vi enige om at jeg skulle være hjemme i 2 år.

Planen var egentlig litt sånn løst å begynne å jobbe denne høsten, men så var det barnehagetilvenning, så vinter med masse sykdom... Og så har jeg virkelig hendene fulle med noe hele tiden som har med ungene å gjøre. Og så vil jeg ikke gi minsten lange dager i barnehagen, og så er det deilig å slippe og fordele husarbeid med mannen, deilig å slippe og lage middag med slitne unger i beina (gjør det på formiddagen før henting)., deilig å ha det ryddig og få litt tid for og til meg selv, Osv osv. Mannen er fornøyd med å kunne fokusere på jobb og at noen har orden på det hjemme. Så jeg lurer på om jeg bare skal bli hjemme i noen år til. 

Dere hjemmeværende (ikke dere som er syke), hvorfor og hvordan ble det slik for deg? Det er så få som lever slik i Norge, og jeg så liksom aldri før meg at jeg skulle bli en av dem. Ønsker å høre fra andre hjemmeværende hvorfor dere har valgt som dere har gjort, og hvordan står.dere for og bak et så utradisjonelt valg i et såpass hjemmeværende-fientlig land som Norge? Jeg kjenner ingen...

Ønske bare svar fra andre hjemmeværende, ikke bitre liksom-omsorgsfulle innlegg om mine manglende pensjonspoeng og hvor mye det smerter deg personlig osv. Jeg er godt sikret.

Anonymkode: 18217...8ea

Min mann var husfar i flere år fordet det var det enkleste siden jeg tjente godt nok til å forsørge oss. Hadde 6 ukers permisjon ved fødsel (men tok strengt talt ikke den permisjonen på ekte) 

Skal sies at min mann er langt flinkere huslig enn meg, eneste jeg er bedre på er å lage mat uten oppskrift og vaske klær

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg var hjemmeværende når de eldste barna var små. Det var en fin tid, vi hadde tid til å gå på eventyr på dagtid, rolige morgener, lite stress å morgener og med middager. Men, en stor ulempe var at jeg da gjorde alt husarbeid og mannen lærte seg at han ikke trengte å bidra. Etter tre år som hjemmeværende begynte jeg å jobbe igjen. Men jeg fikk ikke mannen til å ta sin del av husarbeid, og jeg ble da dobbeltarbeidende. Men det gikk egentlig rimelig greit det, helt til jeg ble kronisk syk og etterhvert ufør. Da holdt ikke helsa til å gjøre alt med barn og hus, middag og klesvask. Og han evnet fortsatt ikke å ta sin del. Og det ble for tungt. 

Men jeg stemmer for å være hjemmeværende om dere har råd og du har lyst. Men vær VELDIG nøye på at dersom du begynner å jobbe igjen,  MÅ husarbeid deles likt igjen. 

Anonymkode: fa443...3e2

Dette er nok en stor og reell fare for mange!

Anonymkode: 56c9d...555

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg har ingen respekt for friske voksne som driver dank hjemme, fremfor å være med på å bidra til velferdsstaten som vi andre jobber og betaler skatt for å opprettholde.

Anonymkode: 8fd4d...046

Det er absolutt ikke å drive dank å være hjemmeværende, det er faktisk og et bidrag til velferdsstaten.

[kaleidoskop]

Jeg jobber 100 %, men skulle gjerne jobbet 50-60 % i bhg perioden. Skulle gjerne hatt mer tid med barna. Så har dere mulighet og lyst ts, gjør det 😊 de blir så fort store. Vi har ikke råd til det, og jeg kjenner at jeg måtte hatt noe voksenkontakt. Derfor en liten stilling. 

Men å kunne gi kortere bhg dager, vært mer sammen med dem, mer tid til matlaging. Tur i skogen med barna mm. Hadde vært en drøm. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Har du det bra med deg selv? Du er frisk nå, men mottar fortsatt uføre som om du er syk?

Anonymkode: 08cee...98b

Det er det som fungerer best for vår familie. En dag vil jeg studere og komme ut i arbeid, men det blir ikke nå når barna er små.

Anonymkode: 0c89e...c97

[AnonymBruker]

Jeg hadde et ekstra permisjonsår med vårt yngste barn for å utsette barnehagestart. Det minnes jeg med stor glede, og hadde garantert gjort det igjen selv om det meste av husarbeid falt på meg. Å ha den ekstra tiden med barn er helt ubetalelig. Skulle gjerne vært hjemme med henne til hun var 3, men jeg trives også i jobben min. Jobber nå deltid og trives med det.

Anonymkode: ed4a0...3be

[AnonymBruker]

Fru Uperfekt skrev (9 minutter siden):

Det er absolutt ikke å drive dank å være hjemmeværende, det er faktisk og et bidrag til velferdsstaten.

Selvsagt er ikke det å bidra. Bidra gjør man med arbeidskraft og betaling av skatt. Hva gjør dessuten en hjemmeværende i 2025? Studerer løypa til robotstøvsugeren? Henger over eltemaskinen? Ser på vaskemaskinen og tørketrommelen? Hvis man er frisk og voksen og ikke jobber, så er man bare lat. 

Anonymkode: 8fd4d...046

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg har ingen respekt for friske voksne som driver dank hjemme, fremfor å være med på å bidra til velferdsstaten som vi andre jobber og betaler skatt for å opprettholde.

Anonymkode: 8fd4d...046

Oh gi dere med sånt snakk! Mannen jobber og betaler skatt, og hun lever ikke på sosial penger heller. Jeg er selv hjemmeværende med en mann som tjener 1.5 millioner. Han betaler mer skatt og bidrar til velferdsstaten mer enn f.eks. et par hvor de til sammen tjener mye mindre. Kom igjen, la folk leve livet som de vil. En hjemmeværende forelder  betyr også at den andre forelderen ikke trenger ta ut sykedager for sykt barn f.eks. 

Men viktigst av alt - barna får en MYE roligere og harmonisk tidlig barndom. Kan begynne i bhg senere, ha kortere dager i bhg og slippe å bli levert i bhg med Paracet som ikke engang har fått tid til å bli oppløst ved beleieskift i bhg, og ja det har skjedd. 

Anonymkode: 0d7b1...243

[TingelingMom]

Det ble vel egentig bare sånn, sånn som du forklarte 😂 Føler leg veldig igjen i innlegget ditt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Takk, du er i alle fall raus, ærlig, og ikke bitter, da 🥰

Jeg kjenner meg igjen. Tankesettet mitt også forandret seg helt etter barn, og det var bare flaks at jeg fant meg en mann som liker å jobbe og i alle fall tjener gjennomsnittlig. Løsningen for oss er å leve nøkternt, men jeg forstår også at det ikke er for alle, og spesielt om mannen tjener direkte dårlig. Ts

 

Anonymkode: 18217...8ea

Ikke bitter, men veldig misunnelig! ☺️

Mannen tjener ikke direkte dårlig, men vi har prioritert å bo sentralt, noe som koster en del. Vi tenker på å få to tette barn, og jeg føler derfor jeg må stå i 100% jobb fram til eventuelt ny permisjon. Hadde en del ulønnet med første barnet og satser på det med nr to også, når den tid kommer. Fikk 11 mnd hjemme med nr én, men skulle gjerne vært enda lenger hjemme. Koste meg så 🥹 Etter barn nr to kommer jeg til å ønske å jobbe redusert, i tillegg til lang (ulønnet) foreldrepermisjon. 
 

Jeg synes det er rart vi oppfordres til å få mange barn, når samfunnet er lagt opp til at vi nesten ikke får sett barna våre i hverdagen ❤️‍🩹 

Anonymkode: e8a67...df7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Dette er nok en stor og reell fare for mange!

Anonymkode: 56c9d...555

Ja, det kostet meg i grunn ekteskapet.😭 For jeg følte meg så utrolig lite sett og elsket når jeg måtte gjøre alt selv om jeg ba på mine knær om hjelp mange ganger, og til slutt knakte det i alle retninger og det ble slutt. Men jeg hadde ikke byttet bort de årene med ungene. Men jeg skulle vært MYE tydeligere på at han skulle være med på husarbeid han også, når jeg begynte å jobbe igjen. For der sviktet han grovt

Anonymkode: fa443...3e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Med barn nummer én så studerte jeg på rimelig fleksibelt studium. Med nummer to ble vi enige om at jeg skulle være hjemme i 2 år.

Planen var egentlig litt sånn løst å begynne å jobbe denne høsten, men så var det barnehagetilvenning, så vinter med masse sykdom... Og så har jeg virkelig hendene fulle med noe hele tiden som har med ungene å gjøre. Og så vil jeg ikke gi minsten lange dager i barnehagen, og så er det deilig å slippe og fordele husarbeid med mannen, deilig å slippe og lage middag med slitne unger i beina (gjør det på formiddagen før henting)., deilig å ha det ryddig og få litt tid for og til meg selv, Osv osv. Mannen er fornøyd med å kunne fokusere på jobb og at noen har orden på det hjemme. Så jeg lurer på om jeg bare skal bli hjemme i noen år til. 

Dere hjemmeværende (ikke dere som er syke), hvorfor og hvordan ble det slik for deg? Det er så få som lever slik i Norge, og jeg så liksom aldri før meg at jeg skulle bli en av dem. Ønsker å høre fra andre hjemmeværende hvorfor dere har valgt som dere har gjort, og hvordan står.dere for og bak et så utradisjonelt valg i et såpass hjemmeværende-fientlig land som Norge? Jeg kjenner ingen...

Ønske bare svar fra andre hjemmeværende, ikke bitre liksom-omsorgsfulle innlegg om mine manglende pensjonspoeng og hvor mye det smerter deg personlig osv. Jeg er godt sikret.

Anonymkode: 18217...8ea

Å lese om fordelene du skrev ved å være hjemme med barna var som tatt ut av min egen hverdag! Jeg er hjemmeværende med to barn, og har vært det siden eldstemann ble født for 5 år siden. Mannen tjener godt, og livet er rett og slett harmonisk! Jeg er også godt sikret og har en utdanning som gjør at jeg lett kan finne jobb om jeg ønsker det senere i livet når barna er eldre. Jeg og mannen min tok dette valget rett og slett som et resultat av å se hvordan vennene våres liv var med små barn. Null pusterom og å klage på tidsklemma og slitne barn. Så da bestemte vi oss for å gjøre det slik, og jeg har aldri angret på valget. En annen faktor var og er at jeg absolutt ikke vil gå glipp av noe i mine barns liv. Alt fra første steg, til tilvenning i bhg, foreldresamtaler, danseoppvisning etc. Man kan få med seg mye selv om man jobber, men absolutt ikke alt.
Jeg kjenner på en stor frustrasjon mtp. hvor hjemmeværende fiendtlig Norge er. Og ja, jeg vet dette og derfor er det veldig vanskelig for meg å dele med andre at jeg er hjemmeværende, men har lært meg litt etter litt at man skal rett og slett gi f i hva andre mener om livet ditt og vær stolt over at du legger barna og familielivet foran alt annet i noen år. 

Anonymkode: 0d7b1...243

[AnonymBruker]

Det er da ikke så uvanlig når man har barn under skolealder. Jeg var hjemme i 5 år, møtte aldri noen holdninger om at det var noe spesielt. Vi flyttet midlertidig da jeg var i permisjon med første barn, på grunn av mannens jobb, så fortsatte vi slik og så var jeg gravid igjen. De begynte begge i barnehagen da de var rundt 2,5, med mange og lange ferier og korte dager. Jeg gikk tilbake til jobb da yngste var 2, da var mannen min mest hjemme i et år på grunn av jobb/permisjon/freelanceoppdrag så tidsklemme fikk vi ikke før begge gikk på skolen. Jeg satte som krav at vi skulle ha vaskehjelp hvis jeg skulle være hjemme,  jeg hadde bare blitt sur og mistrivdes hvis akkurat den ukentlige husvasken skulle være mitt eneansvar. Annet husarbeid gjorde jeg alt av, og veldig fint å være så mye med barna. I barnehagen var det flere mødre som ikke var i jobb. Hvorfor spør du egentlig? 

Anonymkode: d128e...2d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Å lese om fordelene du skrev ved å være hjemme med barna var som tatt ut av min egen hverdag! Jeg er hjemmeværende med to barn, og har vært det siden eldstemann ble født for 5 år siden. Mannen tjener godt, og livet er rett og slett harmonisk! Jeg er også godt sikret og har en utdanning som gjør at jeg lett kan finne jobb om jeg ønsker det senere i livet når barna er eldre. Jeg og mannen min tok dette valget rett og slett som et resultat av å se hvordan vennene våres liv var med små barn. Null pusterom og å klage på tidsklemma og slitne barn. Så da bestemte vi oss for å gjøre det slik, og jeg har aldri angret på valget. En annen faktor var og er at jeg absolutt ikke vil gå glipp av noe i mine barns liv. Alt fra første steg, til tilvenning i bhg, foreldresamtaler, danseoppvisning etc. Man kan få med seg mye selv om man jobber, men absolutt ikke alt.
Jeg kjenner på en stor frustrasjon mtp. hvor hjemmeværende fiendtlig Norge er. Og ja, jeg vet dette og derfor er det veldig vanskelig for meg å dele med andre at jeg er hjemmeværende, men har lært meg litt etter litt at man skal rett og slett gi f i hva andre mener om livet ditt og vær stolt over at du legger barna og familielivet foran alt annet i noen år. 

Anonymkode: 0d7b1...243

Hvor og fra hvem møter du denne fiendtligheten? Jeg møtte det aldri? Folk sa hvis noe: så fint for deg! Så bra for barna! Så bra for familien. 

Anonymkode: d128e...2d2

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ingen respekt for friske voksne som driver dank hjemme, fremfor å være med på å bidra til velferdsstaten som vi andre jobber og betaler skatt for å opprettholde.

Anonymkode: 8fd4d...046

Hun bidrar bla annet med et stressfritt hjem for sine små noen få korte år . Det syns jeg faktisk det står respekt av . Hun kommer jo tilbake å bidrar etterhvert 😘

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvor og fra hvem møter du denne fiendtligheten? Jeg møtte det aldri? Folk sa hvis noe: så fint for deg! Så bra for barna! Så bra for familien. 

Anonymkode: d128e...2d2

Fra flere rundt meg. Jeg har også fått kommentarer som du nevner, men også mer negativt tonet. Alt fra andre bhg mødre til fastlegen min for å nevne noen. De begynner ofte med; ja så heldig du er, også går det ofte til råd om at jeg burde begynne å jobbe igjen. Og at barna klarer seg fint osv osv…det er et ork å stadig få slike tilbakemeldinger. 

Anonymkode: 0d7b1...243

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fra flere rundt meg. Jeg har også fått kommentarer som du nevner, men også mer negativt tonet. Alt fra andre bhg mødre til fastlegen min for å nevne noen. De begynner ofte med; ja så heldig du er, også går det ofte til råd om at jeg burde begynne å jobbe igjen. Og at barna klarer seg fint osv osv…det er et ork å stadig få slike tilbakemeldinger. 

Anonymkode: 0d7b1...243

Men fiendtlighet? Bare vær mer sikker og fornøyd i ditt valg, og tenk at de er misunnelige eller ikke forstår.

Anonymkode: d128e...2d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men fiendtlighet? Bare vær mer sikker og fornøyd i ditt valg, og tenk at de er misunnelige eller ikke forstår.

Anonymkode: d128e...2d2

Kanskje ikke det rette ordvalget, men ja du ser hvor jeg kommer fra. Jeg gjør så godt jeg kan og som du nevner, akkurat det med å være fornøyd med mitt valg og kunne snakke stolt om det er noe jeg har blitt flinkere til! 

Anonymkode: 0d7b1...243

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres risikabelt ut å være ute av arbeidslivet lenge. Helt personlig hadde jeg kjeda meg, har lang utdanning og en interessant jobb, så å bytte ut det (+ en million i årslønn) med matlaging, lommepenger/trygd og støvtørking hadde vært en stille død/hjerneråte for meg.

Pass på at han kompenserer deg økonomisk i tilfelle brudd, og kjenner godt etter at du ikke egentlig kjeder deg.

 

Anonymkode: 87b10...d95