Jeg fyller 30 år i sommer og livet mitt raser sammen!

[AnonymBruker]

Hei! Det er egentlig ikke noe særlig mål med denne posten annet en at jeg må få tømt meg og kanskje høre om andre er i samme situasjon eller har vært i en slik situasjon før.

 

Om 2 uker så skal jeg si opp jobben min. Jeg har hatt det skikkelig kjipt der i godt over 1 år nå. Jeg har ingen motivasjon til å våke på morgenen, jeg tenker hele tiden på jobb både etter jobb og i helgene. Det har hengt over meg som en grå sky nå i 1,5 år snart. Uten pause. Det er så utrolig slitsom psykisk.

 

I går hadde jeg samtale med sjefen. Vi snakket om motivasjon og hvordan jeg har hatt det det siste året. Jeg sa at det har vært tungt og jeg har hatt alt for lite å gjøre i over 1 år og oppgavene jeg får er veldig ubetydelige i forhold til det jeg egentlig er ansatt til å gjøre. Konklusjonen var at jeg måtte gire opp og finne tilbake motivasjonen, det var ikke sagt et eneste ord om hva han som sjef skal gjøre for å skape en god arbeidshverdag for alle. Så jeg kjente at jeg hadde fått nok og vil si opp jobben min.

 

Jeg tenkte på det i går i helge dag og når jeg da hadde bestemt meg for at jeg skulle slutte og fortalt det til mine nærmeste kjente jeg meg 100kg lettere. I dag når jeg våket var jeg glad for første gang på lenge fordi jeg nå vet at dette jævelskapet vil være over om noen mnd.

 

Jeg har litt penger spart opp i tillegg til at jeg har en nettbutikk ved siden av jobb, som jeg har en del overskudd på. Det er absolutt ikke nok til å leve av kun nettbutikken helt enda, men kanskje hvis satser litt mer på den fremover når jeg får mer tid og overskudd at dette på sikt kan bli en fulltidsjobb. Jeg elsker jo å holde på med det så det hadde absolutt vært drømmen!

 

Så jeg sier opp i mars, så er det 3 mnd med oppsigelse og fra 1.juli er jeg arbeidsledig med mindre jeg har funnet meg en annen jobb til da. Jeg vurdere å søke en deltidsjobb innen helse. Hjemmetjenesten eller omsorgsboliger for å ikke brenne opp alle sparepengene.

 

Kjipe er at jeg blir 30 i sommer og føler at valget jeg gjør nå er helt på trynet. Jeg har en god jobb med en veldig god lønn og det å si det opp sånn helt uten videre virker helt fucka men samtdig så utrolig godt! Jeg tenker at man må sette sin psykiske helse først noen ganger, for hvis jeg ikke finner noe glede i hverdagen min hva er det for et liv da?

 

Noen som har vært i lignende situasjon? Hvordan gikk det? Angret dere eller var det det beste avgjørelsen i deres liv?

Anonymkode: 94b95...491

[AnonymBruker]

Søk om oppstartsstøtte til firma, husker ikke helt hvem som tildeler det. Sjekk NAV og Innovasjon Norge. Ikke sikkert du får noe, men verdt et forsøk. Gir opp på SoMe, ta noen nettkurs om du trenger litt mer kunnskap.

Anonymkode: 9cae2...75f

[AnonymBruker]

Tenk på det som et friår. Jobb i hjemmesykepleien, sykehjem eller som BPA. Få nye impulser og kanskje et nytt syn på livet. Om et år kommer du til å være på et annet sted, og er kanskje klar for å gå tilbake til samme type jobb som du har nå eller kanskje finner du ut at du vil ta en annen utdannelse. Du er ung og har mye tid på deg. 

Anonymkode: cf3b1...5bb

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som du lytter innover og stoler på signalene du får fra deg selv, og så er du litt redd for å satse og stole på deg selv, og derfor spør du her. Jeg kjenner meg glad på dine vegne! Å begynne å lytte til intuisjonen min er det beste jeg har gjort. Jeg har ikke sagt opp en jobb på denne måten du beskriver, men jeg sluttet i et studie jeg hadde drømt i mange år og tatt opp fag for å forfølge etter flere år i studiet, kjente på det samme, men samtidig en iver og spenning av å lytte innover og følge min egen retning. Livet har blitt veldig annerledes etter det. Flere vennskap jeg har endret eller gi slipp på, begynte å leve i tråd med hvem jeg faktisk var og ikke å bevise meg til noen! Herlig er det! 

Anonymkode: a7fd8...446

[AnonymBruker]

Jeg sa opp jobben og endte med å reise i nærmere 2 år, beste avgjørelsen jeg noensinne har tatt. Har hatt gode jobber etter det, så det har ikke påvirket noe i ettertid.

Anonymkode: bc8af...840

[AnonymBruker]

Snakk med fastlegen din før du sier opp jobben. Det kan være at det er bedre å få sykemelding fordi du sliter med depresjon og så kan du lete etter ny jobb mens du er sykemeldt. 

Anonymkode: afe69...2bb

[AnonymBruker]

Det høres ut som det eneste fornuftige, at du slutter i den jobben. Det er så mye som er viktig i livet. Livskvalitet, motivasjon, engasjement, interesse for det man driver med, vennskap, overskudd til å ta vare på helsen, osv osv. Å være i feil jobb kveler alt det andre! Hvilken bransje er nettbutikken din? Gir opp der, sats og jobb på!!

Anonymkode: 69fbe...cf6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Snakk med fastlegen din før du sier opp jobben. Det kan være at det er bedre å få sykemelding fordi du sliter med depresjon og så kan du lete etter ny jobb mens du er sykemeldt. 

Anonymkode: afe69...2bb

Edit: Ikke finne på å lev av sparepengene dine.  Eier du bolig? Hvis nei så er vel de sparepengene ment til å komme inn på boligmarkedet? 

Anonymkode: afe69...2bb

[Grüner]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei! Det er egentlig ikke noe særlig mål med denne posten annet en at jeg må få tømt meg og kanskje høre om andre er i samme situasjon eller har vært i en slik situasjon før.

 

Om 2 uker så skal jeg si opp jobben min. Jeg har hatt det skikkelig kjipt der i godt over 1 år nå. Jeg har ingen motivasjon til å våke på morgenen, jeg tenker hele tiden på jobb både etter jobb og i helgene. Det har hengt over meg som en grå sky nå i 1,5 år snart. Uten pause. Det er så utrolig slitsom psykisk.

 

I går hadde jeg samtale med sjefen. Vi snakket om motivasjon og hvordan jeg har hatt det det siste året. Jeg sa at det har vært tungt og jeg har hatt alt for lite å gjøre i over 1 år og oppgavene jeg får er veldig ubetydelige i forhold til det jeg egentlig er ansatt til å gjøre. Konklusjonen var at jeg måtte gire opp og finne tilbake motivasjonen, det var ikke sagt et eneste ord om hva han som sjef skal gjøre for å skape en god arbeidshverdag for alle. Så jeg kjente at jeg hadde fått nok og vil si opp jobben min.

 

Jeg tenkte på det i går i helge dag og når jeg da hadde bestemt meg for at jeg skulle slutte og fortalt det til mine nærmeste kjente jeg meg 100kg lettere. I dag når jeg våket var jeg glad for første gang på lenge fordi jeg nå vet at dette jævelskapet vil være over om noen mnd.

 

Jeg har litt penger spart opp i tillegg til at jeg har en nettbutikk ved siden av jobb, som jeg har en del overskudd på. Det er absolutt ikke nok til å leve av kun nettbutikken helt enda, men kanskje hvis satser litt mer på den fremover når jeg får mer tid og overskudd at dette på sikt kan bli en fulltidsjobb. Jeg elsker jo å holde på med det så det hadde absolutt vært drømmen!

 

Så jeg sier opp i mars, så er det 3 mnd med oppsigelse og fra 1.juli er jeg arbeidsledig med mindre jeg har funnet meg en annen jobb til da. Jeg vurdere å søke en deltidsjobb innen helse. Hjemmetjenesten eller omsorgsboliger for å ikke brenne opp alle sparepengene.

 

Kjipe er at jeg blir 30 i sommer og føler at valget jeg gjør nå er helt på trynet. Jeg har en god jobb med en veldig god lønn og det å si det opp sånn helt uten videre virker helt fucka men samtdig så utrolig godt! Jeg tenker at man må sette sin psykiske helse først noen ganger, for hvis jeg ikke finner noe glede i hverdagen min hva er det for et liv da?

 

Noen som har vært i lignende situasjon? Hvordan gikk det? Angret dere eller var det det beste avgjørelsen i deres liv?

Anonymkode: 94b95...491

At livet raser sammen fordi du slutter i jobben din, er å ta litt vel hardt i! Du kan jo søke en ny jobb og fortsette med nettbutikken, og hvis nettbutikken etter hvert går veldig bra, kan du satse fulltid på den da? 

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som du lytter til kroppen din, og det er bra. Jeg stusser litt på at du har så lite å gjøre på jobb og blir psyk av det? Det høres da himmelsk ut å kunne snike inn litt hobby/lynkursing/whatever privat mestring og utfoldelse i dødtid på jobb?? Spesielt med god lønn.

Å jobbe innen helse eller andre høvelig lavlønnede yrker er et helvetes utbrennende strev med dårlige vilkår og lønn, og mye stress osv. 

Uansett, lykke til! 30 er da ingen alder å stresse med. 

Anonymkode: 7f037...167

[Humas]

Mange har mye identitet i jobben sin, selv om den sliter ut. 
Jeg skulle ønske jeg hadde klart å ‘lytte innover’ på hva jeg egentlig burde jobbe med, jeg trodde det jeg drev med hadde låst meg helt til det. Nå gjør jeg noe helt annet, jobber direkte med mennesker. Det er jo så meg, men i altfor mange år brant jeg opp lyset mitt med å sitte med stadig større papirbunker som skulle behandles. Det var jobb med litt ‘status’/man trengte god utdannelse. Nå har jeg funnet ut at det betyr ingenting mot å kunne trives i jobben. Det er så lett å fastne i et dårlig mønster. Tror dessverre mange gjør det. Hvis du klarer å vri hodet til at nå kan du få tid til å tenke grundig på hva du skal gjøre videre, så kan det faktisk åpne seg flere dører, særlig om du er villig til å tenke på hva du liker, ikke hva ‘samfunnet’ synes er gode jobber. Og så, kutte utgifter (ihverfall en periode) Ønsker deg lykke til, dette kan gi ny retning i livet ditt, positivt 

[Emmajunga]

Det er noe som heter sykemelding til arbeidsformidling eller noe sånt. Sjekk ut det. Det kan hjelpe deg i overgangsperioden:) 

 

edit: friskmelding til arbeidsformidling var det https://www.nav.no/friskmelding-arbeidsformidling

Endret 5 timer siden av Emmajunga

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei! Det er egentlig ikke noe særlig mål med denne posten annet en at jeg må få tømt meg og kanskje høre om andre er i samme situasjon eller har vært i en slik situasjon før.

 

Om 2 uker så skal jeg si opp jobben min. Jeg har hatt det skikkelig kjipt der i godt over 1 år nå. Jeg har ingen motivasjon til å våke på morgenen, jeg tenker hele tiden på jobb både etter jobb og i helgene. Det har hengt over meg som en grå sky nå i 1,5 år snart. Uten pause. Det er så utrolig slitsom psykisk.

 

I går hadde jeg samtale med sjefen. Vi snakket om motivasjon og hvordan jeg har hatt det det siste året. Jeg sa at det har vært tungt og jeg har hatt alt for lite å gjøre i over 1 år og oppgavene jeg får er veldig ubetydelige i forhold til det jeg egentlig er ansatt til å gjøre. Konklusjonen var at jeg måtte gire opp og finne tilbake motivasjonen, det var ikke sagt et eneste ord om hva han som sjef skal gjøre for å skape en god arbeidshverdag for alle. Så jeg kjente at jeg hadde fått nok og vil si opp jobben min.

 

Jeg tenkte på det i går i helge dag og når jeg da hadde bestemt meg for at jeg skulle slutte og fortalt det til mine nærmeste kjente jeg meg 100kg lettere. I dag når jeg våket var jeg glad for første gang på lenge fordi jeg nå vet at dette jævelskapet vil være over om noen mnd.

 

Jeg har litt penger spart opp i tillegg til at jeg har en nettbutikk ved siden av jobb, som jeg har en del overskudd på. Det er absolutt ikke nok til å leve av kun nettbutikken helt enda, men kanskje hvis satser litt mer på den fremover når jeg får mer tid og overskudd at dette på sikt kan bli en fulltidsjobb. Jeg elsker jo å holde på med det så det hadde absolutt vært drømmen!

 

Så jeg sier opp i mars, så er det 3 mnd med oppsigelse og fra 1.juli er jeg arbeidsledig med mindre jeg har funnet meg en annen jobb til da. Jeg vurdere å søke en deltidsjobb innen helse. Hjemmetjenesten eller omsorgsboliger for å ikke brenne opp alle sparepengene.

 

Kjipe er at jeg blir 30 i sommer og føler at valget jeg gjør nå er helt på trynet. Jeg har en god jobb med en veldig god lønn og det å si det opp sånn helt uten videre virker helt fucka men samtdig så utrolig godt! Jeg tenker at man må sette sin psykiske helse først noen ganger, for hvis jeg ikke finner noe glede i hverdagen min hva er det for et liv da?

 

Noen som har vært i lignende situasjon? Hvordan gikk det? Angret dere eller var det det beste avgjørelsen i deres liv?

Anonymkode: 94b95...491

Jeg har gjort som deg (bare at jeg nærmer meg 40 og lever på mannen min). Har tatt en deltidsstilling innen helse og supplerer med vakter når jeg vil og orker. Så studerer jeg på siden av der igjen, veldig deltid. 

Jeg elsker det! Får mer tid til ungene og ikke noe styr med sjefen når en av dem er sjuke og ikke noe krangling om hvem som skal kjøre minsta til skolen.

Anonymkode: 9af49...6dd

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei! Det er egentlig ikke noe særlig mål med denne posten annet en at jeg må få tømt meg og kanskje høre om andre er i samme situasjon eller har vært i en slik situasjon før.

 

Om 2 uker så skal jeg si opp jobben min. Jeg har hatt det skikkelig kjipt der i godt over 1 år nå. Jeg har ingen motivasjon til å våke på morgenen, jeg tenker hele tiden på jobb både etter jobb og i helgene. Det har hengt over meg som en grå sky nå i 1,5 år snart. Uten pause. Det er så utrolig slitsom psykisk.

 

I går hadde jeg samtale med sjefen. Vi snakket om motivasjon og hvordan jeg har hatt det det siste året. Jeg sa at det har vært tungt og jeg har hatt alt for lite å gjøre i over 1 år og oppgavene jeg får er veldig ubetydelige i forhold til det jeg egentlig er ansatt til å gjøre. Konklusjonen var at jeg måtte gire opp og finne tilbake motivasjonen, det var ikke sagt et eneste ord om hva han som sjef skal gjøre for å skape en god arbeidshverdag for alle. Så jeg kjente at jeg hadde fått nok og vil si opp jobben min.

 

Jeg tenkte på det i går i helge dag og når jeg da hadde bestemt meg for at jeg skulle slutte og fortalt det til mine nærmeste kjente jeg meg 100kg lettere. I dag når jeg våket var jeg glad for første gang på lenge fordi jeg nå vet at dette jævelskapet vil være over om noen mnd.

 

Jeg har litt penger spart opp i tillegg til at jeg har en nettbutikk ved siden av jobb, som jeg har en del overskudd på. Det er absolutt ikke nok til å leve av kun nettbutikken helt enda, men kanskje hvis satser litt mer på den fremover når jeg får mer tid og overskudd at dette på sikt kan bli en fulltidsjobb. Jeg elsker jo å holde på med det så det hadde absolutt vært drømmen!

 

Så jeg sier opp i mars, så er det 3 mnd med oppsigelse og fra 1.juli er jeg arbeidsledig med mindre jeg har funnet meg en annen jobb til da. Jeg vurdere å søke en deltidsjobb innen helse. Hjemmetjenesten eller omsorgsboliger for å ikke brenne opp alle sparepengene.

 

Kjipe er at jeg blir 30 i sommer og føler at valget jeg gjør nå er helt på trynet. Jeg har en god jobb med en veldig god lønn og det å si det opp sånn helt uten videre virker helt fucka men samtdig så utrolig godt! Jeg tenker at man må sette sin psykiske helse først noen ganger, for hvis jeg ikke finner noe glede i hverdagen min hva er det for et liv da?

 

Noen som har vært i lignende situasjon? Hvordan gikk det? Angret dere eller var det det beste avgjørelsen i deres liv?

Anonymkode: 94b95...491

Hvorfor har du ikke bedt om en samtale med din leder eller sjef mye tidligere? Kanskje dere hadde funnet en vei videre for deg som var mer givende, utfordrende og mer i tråd med de oppgavene du er kvalifisert og gitt i din stillingsinstruks? Så hadde din situasjon muligens vært helt annerledes?!

Endret 5 timer siden av Rødstrupa

[AnonymBruker]

IKKE si opp jobben på egenhånd. Du risikerer å miste rettigheter hos NAV.

Bestill time til fastlegen og ta det derfra.

Anonymkode: 999ed...b9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Edit: Ikke finne på å lev av sparepengene dine.  Eier du bolig? Hvis nei så er vel de sparepengene ment til å komme inn på boligmarkedet? 

Anonymkode: afe69...2bb

Jeg eier bolig, disse sparepengene har vært lagt av som en buffer fordi jeg innerst inne har vist at jeg på et tidspunkt blir å slutte her jeg er nå og gå ned i lønn. 

Anonymkode: 94b95...491

[AnonymBruker]

Rødstrupa skrev (2 timer siden):

Hvorfor har du ikke bedt om en samtale med din leder eller sjef mye tidligere? Kanskje dere hadde funnet en vei videre for deg som var mer givende, utfordrende og mer i tråd med de oppgavene du er kvalifisert og gitt i din stillingsinstruks? Så hadde din situasjon muligens vært helt annerledes?!

Jeg har snakket med sjefen flere ganger i løpet av 2024. Ingenting blir bedre. Alle har vært klar over min situasjon på jobb i veldig lang tid. Jeg jobber med design forresten. Kanskje det gir litt mer mening. Vi har ikke særlig god sjef, han lytter ikke til ansatte og som regel ender alle samtaler med at DU MÅ bla bla bla. Jeg bare føler ikke vi verken skjønner hverandre eller at det ligger noe interesse fra sjefen sin side i å endre på noe.  

Anonymkode: 94b95...491

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg syns det høres ut som du lytter til kroppen din, og det er bra. Jeg stusser litt på at du har så lite å gjøre på jobb og blir psyk av det? Det høres da himmelsk ut å kunne snike inn litt hobby/lynkursing/whatever privat mestring og utfoldelse i dødtid på jobb?? Spesielt med god lønn.

Å jobbe innen helse eller andre høvelig lavlønnede yrker er et helvetes utbrennende strev med dårlige vilkår og lønn, og mye stress osv. 

Uansett, lykke til! 30 er da ingen alder å stresse med. 

Anonymkode: 7f037...167

Nei det er ingenting himmelsk med å være på en jobb i 8 timer hver dag og kanskje har arbeid i 4 timer av de. Jobber med masse dødtid er faktisk drepen for enkelte.

Anonymkode: bc8af...840

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg eier bolig, disse sparepengene har vært lagt av som en buffer fordi jeg innerst inne har vist at jeg på et tidspunkt blir å slutte her jeg er nå og gå ned i lønn. 

Anonymkode: 94b95...491

Men du har boliglån? Hvordan vil det gå om du ikke får ny jobb?

Anonymkode: afe69...2bb

[AnonymBruker]

Du kan søke om dagpenger, du får karantene på 18 uker, men så kan du få dagpenger. Mulig du kan få det tidligere om du går i diskusjon med Nav og forklarer hvordan du har det. 

Anonymkode: 81f38...8ae