Jeg er flau over hva jeg sa i sorggruppe i dag

[AnonymBruker]

Jeg går i sorggruppe, og det er tøffe tak men også litt godt.

I dag fikk jeg ordet og skulle snakke maks 5 minutter, men jeg bablet i vei og hørte meg selv snakke utenifra og klarte ikke å stoppe, og snakket sikkert lenger enn 5 minutter.

Det var usammenhengende og jeg brukte visst litt stygge ord også, og gestikulerte med armer og bein.

Da jeg kom hjem kjente jeg meg lettere men samtidig flau, og jeg lurer på hva de andre deltakerne og lederen for gruppen tenkte om meg som var så kaotisk.

Jeg burde gått til psykolog, men har ikke økonomi til å gå privat siden de offentlige ikke tar imot folk i sorg, så da endte jeg opp i sorggruppe.

De andre deltakerne virket så velformulert og samlet, og jeg fikk inntrykk av at deres forhold til sin avdøde partner hadde vært problemfritt, og at alt var snakket om og avklart før hen døde.

Har dere opplevd litt forskjellig når dere har gått i sorggruppe?

 

Anonymkode: a3a40...425

[Freydis]

Ikke tenk på det - ikke plag deg selv med de tankene. 

Jeg er sikker på at de andre ikke ser på deg på den måten du tror selv. Vær glad for at du turde ta ordet og fortelle. 
Har selv gått i sorggruppe etter at jeg mistet mannen min og vet hvor godt det er å snakke om det. 

[Blod]

Jeg er sikker på at alle har forståelse for dette! Ikke noe du trenger å overtenke 

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe lignende deg. Det som var litt fint var at senere så sa noen av de andre at det gjorde godt at jeg sa det, for de hadde også tatt seg sammen og prøvd å framstå mest mulig samlet.

Kanskje du faktisk hjalp noen til å akseptere mer følelser de har i srg selv som de prøver å kontrollere eller skjule

Anonymkode: 817c0...361

[Snop]

Jeg tok nylig noe veldig lignende opp med min psykolog. Kort oppsummert sa hun dette: 

1) ingen andre enn meg går hjem og tenker på det, hvis det i det hele tatt oppleves sånn man tror fra utsiden. 

2) for at jeg, for min egen del, skal få en bedre følelse av kontroll, kan det være godt å sette meg ned og skrive ned følelsene mine om de temaene jeg føler jeg «oversharer» om. På den måten får jeg prosessert det som har skjedd, før jeg snakker om det. 

vet ikke om det kan hjelpe deg, men tror i hvert fall det er mye sannhet i punkt 1 ☺️

[jennie]

I en sorggruppe er det nettopp det som er meningen, å «tømme» seg for alt det som tynger en. Da kan ingen forvente at det blir velformulert tale. Fokuset ligger ikke der. Du kan heller være stolt over at du bidro med dine tanker og erfaringer, det er jeg ikke sikker på at jeg hadde klart♥️

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt ekstremt flau over meg selv om jeg dømte noen for hva de sa og hvordan de formulerte seg i en sorggruppe. Ikke tenk på det, du har ikke gjort noe verken dumt eller galt. 

 

Kondolerer så mye til deg♥️

Anonymkode: 27197...169

[AnonymBruker]

Jeg hadde satt stor pris på at du var så ekte. En ekte reaksjon på rå følelser. Det er ofte en befrielse for andre, som tror at de må gjøre ting på en viss måte.

Hadde alle i gruppa vært helt samlet og rolig, og alle gjentatt de samme flosklene gang etter gang, hadde iallefall jeg fått mindre ut av det. Mange har godt av å se hele spekteret.

 

Anonymkode: 0faae...37a

[Freydis]

I en sorggruppe blir man veldig godt kjent med hverandre fordi alle synes det er godt å snakke om den vi har mistet. Husker enda en ung mann som hadde mistet kona og snakket masse om alt garnet som lå igjen i huset etter henne - hun hadde vært en iherdig strikker hele livet. 
Jeg husker at jeg syntes det var så fint å høre på når han fortalte om kona og alt garnet og hvordan han lurte på hvor han skulle gjøre av dette nå som hun var borte. 

Han snakket LANGT mer enn 5 minutt - men alle hørte på med stor interesse ❤️

[AnonymBruker]

Takk for gode innspill 🥰

Det som er flaut er at jeg fortalte hvordan jeg og avdøde hadde det når han ble syk, og at det var langt fra rosenrødt.

I tiden etter dødsfallet ble det arvestrid og mye drama innad i avdødes familie, som selvfølgelig har preget meg og som har gjort sorgen enormt mye vondere.

De andre deltakerne hadde ikke hatt noe drama i samlivet, og ingenting etterpå med familie eller drama omkring arv.

De sa iallfall ingenting om det .

Ts

 

Anonymkode: a3a40...425

[Freydis]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for gode innspill 🥰

Det som er flaut er at jeg fortalte hvordan jeg og avdøde hadde det når han ble syk, og at det var langt fra rosenrødt.

I tiden etter dødsfallet ble det arvestrid og mye drama innad i avdødes familie, som selvfølgelig har preget meg og som har gjort sorgen enormt mye vondere.

De andre deltakerne hadde ikke hatt noe drama i samlivet, og ingenting etterpå med familie eller drama omkring arv.

De sa iallfall ingenting om det .

Ts

 

Anonymkode: a3a40...425

Du var ærlig og fortalte om tiden etterpå - kjempebra. Det er nok flere i gruppen som ikke bare har hatt det rosenrødt i tiden etter ... kanskje de andre tør åpne seg opp senere når de opplevde at du gjorde det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg hadde blitt ekstremt flau over meg selv om jeg dømte noen for hva de sa og hvordan de formulerte seg i en sorggruppe. Ikke tenk på det, du har ikke gjort noe verken dumt eller galt. 

 

Kondolerer så mye til deg♥️

Anonymkode: 27197...169

Enig. I tillegg så tenker jeg at de som er i sorggruppen er på ulike steder i sorgen sin, samt at alle reagerer forskjellig, å det må være rom for å være seg selv. 

Du har ingenting og skamme deg over ts. 

Anonymkode: 32cae...4aa

[AnonymBruker]

Vet du, jeg har gått i sorggruppe selv, og absolutt alle strevde med arven. Og ingen forhold er perfekte, men de kvier seg nok for å snakke stygt om/utlevere sin avdøde partner. Deltakerne i gruppen min hadde mistet foreldre, søsken og ektefeller, det var variert. 

Noen stevde med arv fordi de måtte hjelpe sin gamle mor som nå var blitt enke med å håndtere det, noen fordi de havnet i konflikt med svoger, noen fordi de strevde med å håndtere alle tingene. Måtte smile litt av han med garnet som er nevnt over her, det ville vært min mann. 

Hele poenget med en sorggruppe er jo å lette på trykket i kontrollerte former, jeg anbefaler det til alle som har mistet noen! 

Anonymkode: f33d2...41c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for gode innspill 🥰

Det som er flaut er at jeg fortalte hvordan jeg og avdøde hadde det når han ble syk, og at det var langt fra rosenrødt.

I tiden etter dødsfallet ble det arvestrid og mye drama innad i avdødes familie, som selvfølgelig har preget meg og som har gjort sorgen enormt mye vondere.

De andre deltakerne hadde ikke hatt noe drama i samlivet, og ingenting etterpå med familie eller drama omkring arv.

De sa iallfall ingenting om det .

Ts

 

Anonymkode: a3a40...425

Høyrest ut som om du genuint klarte å dele korleis du har det og har hatt det, rått og ufiltrert. 

Og det at andre ikkje fortalte på liknande måte og om liknande opplevingar betyr ikkje at dei ikkje har opplevd det. ❤️ 

Anonymkode: 250f9...cb3

[AnonymBruker]

Er du ein overtenkar til vanleg?

Anonymkode: 250f9...cb3

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring med sorggruppe, og der ble det absolutt sagt mye forskjellig.. Men jeg tenkte virkelig aldri noen gang at «det var dumt sagt» eller «der gjorde hun en dårlig figur» el.l. Jeg tenkte vel at det er jo dette som er meningen med sorggruppe - at man kan lufte tanker og følelser som er nye, uvante og spesielle, sammen med andre som er i samme båt. Forteller du om utfordringer med arv kan det godt hende andre også har utfordringer med det, selv om de ikke sier noe. Og så kan det også hende at de ikke har de samme utfordringene, og får litt trøst av det du sier, for da kan de tenke på at «akkurat den utfordringen har ikke jeg i samme grad». I hvert fall var det litt sånn for meg i sorggruppen, at noen av de andre fortalte om utfordringer jeg ikke kjente på noe særlig, og det ble jeg litt oppløftet av.

Anonymkode: fb20b...aad