Venner som aldri tar initiativ

[Floja Felíz]

Ja, som overskriften antyder så lurer jeg litt på om det er mange av dere som har venner som aldri tar initiativ til å møtes og finne på ting. Jeg har nemlig mange, og begynner å bli ganske lei!

Jeg føler at det alltid er jeg som må sette i gang ting hvis det skal skje noe, og det er jo litt kjedelig i lengden. Det er ikke slik at jeg forventer at det skal skje noe hele tiden, men jeg liker å gjøre ting og nekter å bare sitte hjemme hele tiden fordi jeg nå er ferdig å studere og har jobb og samboer. Jeg har prøvd å antyde at "kanskje du har et forslag neste gang" eller "ring hvis du vil finne på noe en dag", men det skjer jo aldri! Er det jeg som er over-sosial? Hadde det ikke vært for at jeg kjenner disse personene godt og vi har det så gøy i lag når vi først treffes, så ville jeg tro at de ikke liker meg...

Jeg vet at jeg kanskje er litt mer vant til å gå ut og finne på ting enn de vennene jeg har her hjemme, for jeg har bodd i Spania i noen år og har blitt vant med den sosiale livsstilen der. Ingenting slår å bare gå ut og finne på ting sammen uten å nødvendigvis planlegge hva og hvor først, treffe mange venner og slå av en prat på kafe, stikke og spille volleyball eller bare gå en tur. Her føler jeg at alt det sosiale må planlegges før det iverksettes, og når det da skjer så sjeldent lurer jeg ofte på hvor grensen går. Når er de ikke interesserte i å opprettholde vennskapet?

Er det flere som har det slik, eller har noen tanker om det?

Og hvis dere er flere über-sosiale mennesker som meg der ute, kan ikke noen av dere flytte til Ålesund da?

[salsera]

Jeg forstår deg godt, har det selv på en lignende måte med venner. Vi har ofte også forskjellige arbeidstider, så det gjør at det spontane som regel mislykkes og det planlagte for sjelden skjer. Men i dag spiste jeg spontant middag med ei venninne jeg ikke hadde sett på lenge! Deilig.

Vennene dine er kanskje bare litt mer tiltaksløse enn du? Tror ikke at de ikke setter pris på vennskapet deres, men hvis de har lange dager, er det ofte et lite ork å finne på noe, selv om det flott når man først holder på. Kanskje har det også en del med utenlandsoppholdet ditt å gjøre, man kommer tilbake som en litt annen person, med et annet syn på livet og hva som er viktig.

Liker Ålesund, jeg, men tror du kjæresten og jeg finner jobb da? :kgblunk:

[Gjest gjesta]

heisann!!

eg bur i Ålesund, hadde ikkje det vore for at eg har tonnevis med skulearbeid skulla eg ha hive meg rundt og vore sosial ilag med deg altso!!!

Men skjønna godt korleis du har det. Eg har enkelte sånne venninde eg og, kjempe irriterande.. så dei pleie eg berre kutte ut å ta kontakten med, så ser eg om dei tar kontakt til slutt. om ikkje syns ikkje eg at dei kan reknast som gode venninder egentlig.

[Floja Felíz]

Ja, Salsera, jeg hjelper dere!!!

Takk for svar!

Endret 9. mars 2006 av Floja Felíz

[Gjest camillo]

Jeg tror kanskje jeg kan oppfattes litt slik av enkelte. Det er fordi jeg har så mye å drive med på flere kanter, at det i perioder er sjelden jeg tar meg tid til å være veldig sosial. Da må jeg ha både tid, lyst og overskudd, og det blir gjerne til at jeg tar initiativ selv, når det passer meg. Men jeg gjør jo det da, så det blir kanskje ikke det samme...

Det kommer vel litt an på hva grunnene til vennene dine er. Jeg ser for meg at det enten er slik som meg; de har mange andre ting å gjøre, og kanskje andre venner (jeg har mange enkeltvenner, ikke en fast gjeng, for eksempel - ergo blir det mindre tid på hver, eller de har rett og slett lite overskudd og/eller tiltakslyst.

Hva med å spørre dem litt mer direkte?

[Nita]

Kommer jo litt an på hvor man er i livet også da.....jeg for min del er ferdig med barn og den pakken, men har allikevel forståelse for at det blir jeg som er den mobile og kan komme meg ut på besøk, siden de fleste av mine venner har mindreårige barn. Hvis de derimot ikke en gang gidder å kontakte meg (telefon,email sms) gidder jeg også mindre og mindre

[Z@l@]

Det er ofte man skylder på at tiden ikke strekker til, og når man er småbarnsforeldre så er det ennå vanskeligere å få ting til.

Men jeg er enig i at en telefon eller en liten sms innimellom bør venner gi hverandre for å holde kontakten

[Abr@xas]

Det kan jo være at vennene dine har flere andre venner som du kanskje ikke kjenner, som de også vil tilbringe tid med ved siden av jobb/skole, familie og så videre ?

Tidsklemma er ikke alltid så enkel å forholde seg til, og det skal godt gjøres å rekke over alt.

I perioder i livet må man nesten bare finne seg i å bli nedprioritert en stund, livssituasjoner vil jo forandre seg med alder, tid osv.

Imidlertid forstår jeg at du syns det er kjedelig at du tar kontakt hver gang, om de ikke har tid eller overskudd til å treffes så ofte, så må alle vennskap pleies, så da er telefonen en grei løsning.

I og med at dette begynner å bli et såpass frustrerende problem for deg, syns jeg du skulle ta det opp med dem, og si dette til dem slik du skriver det her. Slik kan du kanskje få en forklaring, slik at du slipper å gå rundt og lure.

[Gjest gjest1]

Føler jeg er den som oftest tar kontakt ja. Har et par jeg har spurt fler ganger om å finne på noe, (ca 3-5 ganger) så kommer det alltid opp noe, og da har jeg rett og slett gitt opp. Har ikke gitt opp personen eller vennskapet, men det er da vitterlig ikke opp til meg å spørre hver gang, og attpåtil få slengt i trynet at jeg er "sur" som ikke tar kontakt.. hva med dem da som aldri gjør det? Hrmf.

[Gjest Gjesta]

Jeg må vel innrømme at jeg er av den typen "venner" som trådstarter beskriver...jeg er ikke flink til å prioritere venner og det å finne på ting - føler at jeg har mer enn nok med jobb, hus, hjem og familie - og jeg har vel egentlig ikke så stort behov for ukentlig kontakt med vennene mine.

Ei venninne av meg oppfatta som deg, trådstarter, at jeg ikke ville være sammen med henne mer, men det er ikke tilfelle. Jeg har bare ikke behov for å ha kontakt og treffes jevnlig - ikke fordi jeg ikke liker å omgås, men fordi jeg rett og slett ikke prioriterer det i hverdagen.

Jeg skjønner jo at det høres litt merkelig ut, men sånn er jeg bare.

[Diktern]

Ja, som overskriften antyder så lurer jeg litt på om det er mange av dere som har venner som aldri tar initiativ til å møtes og finne på ting. Jeg har nemlig mange, og begynner å bli ganske lei!

Jeg føler at det alltid er jeg som må sette i gang ting hvis det skal skje noe, og det er jo litt kjedelig i lengden. Det er ikke slik at jeg forventer at det skal skje noe hele tiden, men jeg liker å gjøre ting og nekter å bare sitte hjemme hele tiden fordi jeg nå er ferdig å studere og har jobb og samboer. Jeg har prøvd å antyde at "kanskje du har et forslag neste gang" eller "ring hvis du vil finne på noe en dag", men det skjer jo aldri! Er det jeg som er over-sosial? Hadde det ikke vært for at jeg kjenner disse personene godt og vi har det så gøy i lag når vi først treffes, så ville jeg tro at de ikke liker meg...

Jeg vet at jeg kanskje er litt mer vant til å gå ut og finne på ting enn de vennene jeg har her hjemme, for jeg har bodd i Spania i noen år og har blitt vant med den sosiale livsstilen der. Ingenting slår å bare gå ut og finne på ting sammen uten å nødvendigvis planlegge hva og hvor først, treffe mange venner og slå av en prat på kafe, stikke og spille volleyball eller bare gå en tur. Her føler jeg at alt det sosiale må planlegges før det iverksettes, og når det da skjer så sjeldent lurer jeg ofte på hvor grensen går. Når er de ikke interesserte i å opprettholde vennskapet?

Er det flere som har det slik, eller har noen tanker om det?

Og hvis dere er flere über-sosiale mennesker som meg der ute, kan ikke noen av dere flytte til Ålesund da?

←

Jeg er litt initiativløs sjøl jeg. Det er ikke lett å få vært sammen med alle vennene en har. Derfor har jeg få, men gode venner, framfor mange overflatisk bekjentskap ala kafe-venner.

[Susan Sto Helit]

Kjenner igjen problemstillingen. Har venner som har så mange andre venner og planer og kanskje til og med jobber skift, og det er ikke så lett å finne på ting. Når en spontan ting som å møtes på kafè må avtales en uke på forhånd, så blir ting gjerne litt kronglete. Men vi prøver da lell.

Har andre som jeg har ganske like fritidsinteresser som, og de er det lettere å finne på ting sammen med. Kan spørre tidligere på dagen og møtes på kvelden.

I tillegg har jeg en siste kategori.... De jeg nesten aldri snakker med, men som godtar at vi er venner selv om vi møtes veldig sjelden!

Jeg er nok midt på treet når det gjelder å ta initiativ selv. Noen ganger skal jeg planlegge masse ting. Andre ganger har jeg mer enn nok med meg og mitt.

[Fluffystuff]

Har det sånn jeg også. Blir grådig irritert til tider

De fleste vennene mine liker seg best i sofaen med kjæresten og big brother

[Floja Felíz]

Føler jeg er den som oftest tar kontakt ja. Har et par jeg har spurt fler ganger om å finne på noe, (ca 3-5 ganger) så kommer det alltid opp noe, og da har jeg rett og slett gitt opp. Har ikke gitt opp personen eller vennskapet, men det er da vitterlig ikke opp til meg å spørre hver gang, og attpåtil få slengt i trynet at jeg er "sur" som ikke tar kontakt.. hva med dem da som aldri gjør det? Hrmf.

←

Har det sånn jeg også. Blir grådig irritert til tider 

De fleste vennene mine liker seg best i sofaen med kjæresten og big brother 

←

Hihi, ja ikke sant? Jeg mener jo ikke at jeg må finne på noe hver uke eller helg, og jeg har jo flere "grupper" venner slik at jeg ikke "plager" de samme hver gang, men etter en stund blir man litt lei av å spørre. Det er greit med dem som ikke føler at de trenger så mye venner, men da må de ikke regne med å ha dem når de trenger dem heller synes jeg.

Det er jo ikke slik at jeg aldri sitter i sofaen sammen med kjæresten, men jeg klarer det ikke hver eneste dag, da får jeg litt klaus og må ut og se hva som skjer i verden, hehe.