Min mor utrykker bekjymring fordi jeg er kronisk syk

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig et ok forhold til min mor. Men jeg har vært kronisk syk i 8-9 år nå og hun har gjennom det hele stilt veldig lite opp. Jeg har flere ganger spurt om hjelp, som hun sier at jeg må gjøre, men aldri fått noe hjelp fordi andre ting er viktigere. 
 

jeg har nå begynt å gå til psykolog fordi som kronisk syk så går det ut over psyken også og den har skrantet. Jeg har prøvd å ha en åpen dialog med min mor om hvordan jeg har det, men har synes det har vært vanskelig. 
 

i går nådde jeg min tålegrense da min mor mente det var alt for triggende for henne at jeg skulle være så åpen om at jeg er syk. Og at det var så vanskelig for henne. Hun repeterte seg i telefonen hele tiden og sa at hun var så grusomt bekjymret for meg og det hadde hun vært i mange år. Jeg måtte som alltid svelge kameler og la det gå for at det ikke skal bli en stor ting. 
 

At hun er så bekjymret det skjønner jeg bare ikke. Hun har jo ikke stilt opp i det hele tatt for meg i løpet av disse årene. Jeg har måttet klart alt alene(flytting, legetimer, innleggelser, behandlinger osv.) 

jeg føler egentlig at hun er flau over å ha en datter som er kronisk syk og at hun prøver å gi meg dårlig samvittighet på noen måte. 
 

hva ville du gjort i denne situasjonen? Skal jeg ta det opp med henne uansett om jeg vet at dette er å hive brensel på et bål jeg ikke klarer å slukke? Eller skal jeg holde munn og heve meg over det og heller begynne å holde ting for meg selv? 

Anonymkode: a0d55...43b

[AnonymBruker]

Nå spør jeg ikke for å være frekk, men kun for å danne meg et bilde. Snakker du mye og ofte om at du er syk? Jeg tviler ikke på at det er noe du har behov for å lufte med din mor, selvsagt. Hun er garantert bekymret, men kanskje hvis du kunne ha snakket med henne om dette, hadde hun sluppet å være SÅ bekymret? Trist at hun ikke stiller opp, det er vondt når det blir sånn. 

Anonymkode: c10a3...fa2

[AnonymBruker]

Tror jeg ville begrenset kontakten med henne. Får inntrykk av innlegget ditt at mye av kontakten dere imellom handler om din sykdom, det er klart hun blir lei av å høre på det i lengden. Bruk psykologen til sykdomsprat og prøv heller andre hyggelige aktiviteter med din mor om du ønsker å ha et forhold til henne

Anonymkode: e0ea9...84e

[Sussi1789]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Nå spør jeg ikke for å være frekk, men kun for å danne meg et bilde. Snakker du mye og ofte om at du er syk? Jeg tviler ikke på at det er noe du har behov for å lufte med din mor, selvsagt. Hun er garantert bekymret, men kanskje hvis du kunne ha snakket med henne om dette, hadde hun sluppet å være SÅ bekymret? Trist at hun ikke stiller opp, det er vondt når det blir sånn. 

Anonymkode: c10a3...fa2

…

Endret 8 timer siden av Sussi1789
Skrev feil

[Sussi1789]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Tror jeg ville begrenset kontakten med henne. Får inntrykk av innlegget ditt at mye av kontakten dere imellom handler om din sykdom, det er klart hun blir lei av å høre på det i lengden. Bruk psykologen til sykdomsprat og prøv heller andre hyggelige aktiviteter med din mor om du ønsker å ha et forhold til henne

Anonymkode: e0ea9...84e

…

Endret 8 timer siden av Sussi1789
Skrev feil

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

hva ville du gjort i denne situasjonen? Skal jeg ta det opp med henne uansett om jeg vet at dette er å hive brensel på et bål jeg ikke klarer å slukke? Eller skal jeg holde munn og heve meg over det og heller begynne å holde ting for meg selv? 

Anonymkode: a0d55...43b

Jeg hadde redusert kontakten med henne. Hun er så bekymret at det kun handler om henne. Hun bryr seg jo tydelivis mer om seg selv og hvordan hun har det i dette enn hvordan du har det. (til orientering er jeg selv også kronisk syk og har kutta kontakten med mor pga hennes selvsentrerte holdninger)

Anonymkode: 4c606...16b

[ElectricScum]

Hun høres selvsentrert og egoistisk ut. En mor bør stille opp mer enn det du beskriver. En mor bør også tåle å stå i litt ekstra  sykdomssnakk når det kommer til sin egen datter. Om noe så burde hun forstå at det ofte kan hjelpe å snakke om ting.

Når det er sagt så er det selvsagt viktig at du også involverer deg og viser interesse for hennes liv, så det blir en noenlunde jevn "byttehandel" av oppmerksomhet og omsorg mellom dere. 

Jeg er usikker på om det er mulig å gjøre noe med en mor som egentlig ikke ser ut til å bry seg.

[AnonymBruker]

Jeg hadde også vært bekymret om min voksne datter skrev «bekjymret» i fullt alvor, da er det noe feil et sted 

Anonymkode: 8facd...cd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg hadde også vært bekymret om min voksne datter skrev «bekjymret» i fullt alvor, da er det noe feil et sted 

Anonymkode: 8facd...cd9

Herregud. Folk har dysleksi, noen ganger skriver man også feil i hui og hast fordi bokstaver er ved siden av hverandere på tastaturet. Unødvendig, nedlatende, og fullstendig avsporing. 

Anonymkode: 4bbdb...069

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har egentlig et ok forhold til min mor. Men jeg har vært kronisk syk i 8-9 år nå og hun har gjennom det hele stilt veldig lite opp. Jeg har flere ganger spurt om hjelp, som hun sier at jeg må gjøre, men aldri fått noe hjelp fordi andre ting er viktigere. 
 

jeg har nå begynt å gå til psykolog fordi som kronisk syk så går det ut over psyken også og den har skrantet. Jeg har prøvd å ha en åpen dialog med min mor om hvordan jeg har det, men har synes det har vært vanskelig. 
 

i går nådde jeg min tålegrense da min mor mente det var alt for triggende for henne at jeg skulle være så åpen om at jeg er syk. Og at det var så vanskelig for henne. Hun repeterte seg i telefonen hele tiden og sa at hun var så grusomt bekjymret for meg og det hadde hun vært i mange år. Jeg måtte som alltid svelge kameler og la det gå for at det ikke skal bli en stor ting. 
 

At hun er så bekjymret det skjønner jeg bare ikke. Hun har jo ikke stilt opp i det hele tatt for meg i løpet av disse årene. Jeg har måttet klart alt alene(flytting, legetimer, innleggelser, behandlinger osv.) 

jeg føler egentlig at hun er flau over å ha en datter som er kronisk syk og at hun prøver å gi meg dårlig samvittighet på noen måte. 
 

hva ville du gjort i denne situasjonen? Skal jeg ta det opp med henne uansett om jeg vet at dette er å hive brensel på et bål jeg ikke klarer å slukke? Eller skal jeg holde munn og heve meg over det og heller begynne å holde ting for meg selv? 

Anonymkode: a0d55...43b

Hun takler nok dårlig at du er syk, jeg har en kronisk sykdom selv og min mor spør sjeldent om hvordan jeg har det og spør hun og jeg svarer ærlig snakker hun dere bare bort. Så jeg snakker aldri med min mor hvordan jeg har, det det er bare frustrende.

Hun tilbyr seg aldri å  hjelp heller da eller gjør noe når hun er på besøk til tross for at jeg er ganske avhengig av hjelp. Så all den hjelpen jeg trenger er det mannen min som gir. 
 

Jeg har bare akseptert at det er sånn og at jeg ikke trenge ha noe nært forhold til moren min, for meg er hun bare ett energisluk. Så jeg prøver ha minst mulig kontakt. Så om dette tar mye energi av deg så hadde jeg kuttet mest mulig kontakt. Å ta opp disse tingene med godt voksne folk har jeg ingen tro på hjelper -dette er en del av personligheten deres. (Min mor er 70 år og har liten forståelse for at folk er syke) 

 

Anonymkode: 61d8e...2fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har egentlig et ok forhold til min mor. Men jeg har vært kronisk syk i 8-9 år nå og hun har gjennom det hele stilt veldig lite opp. Jeg har flere ganger spurt om hjelp, som hun sier at jeg må gjøre, men aldri fått noe hjelp fordi andre ting er viktigere. 
 

jeg har nå begynt å gå til psykolog fordi som kronisk syk så går det ut over psyken også og den har skrantet. Jeg har prøvd å ha en åpen dialog med min mor om hvordan jeg har det, men har synes det har vært vanskelig. 
 

i går nådde jeg min tålegrense da min mor mente det var alt for triggende for henne at jeg skulle være så åpen om at jeg er syk. Og at det var så vanskelig for henne. Hun repeterte seg i telefonen hele tiden og sa at hun var så grusomt bekjymret for meg og det hadde hun vært i mange år. Jeg måtte som alltid svelge kameler og la det gå for at det ikke skal bli en stor ting. 
 

At hun er så bekjymret det skjønner jeg bare ikke. Hun har jo ikke stilt opp i det hele tatt for meg i løpet av disse årene. Jeg har måttet klart alt alene(flytting, legetimer, innleggelser, behandlinger osv.) 

jeg føler egentlig at hun er flau over å ha en datter som er kronisk syk og at hun prøver å gi meg dårlig samvittighet på noen måte. 
 

hva ville du gjort i denne situasjonen? Skal jeg ta det opp med henne uansett om jeg vet at dette er å hive brensel på et bål jeg ikke klarer å slukke? Eller skal jeg holde munn og heve meg over det og heller begynne å holde ting for meg selv? 

Anonymkode: a0d55...43b

Mulig moren din er emosjonellt umoden, og tåler ikke at du har behov som går over hennes. Beklager at hun ikke bryr seg. 

Anonymkode: 229d7...e2f

[malifika]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde også vært bekymret om min voksne datter skrev «bekjymret» i fullt alvor, da er det noe feil et sted 

Anonymkode: 8facd...cd9

Skaff deg et liv!

[AnonymBruker]

Spørs hva slags «kronisk syk» det er snakk om, halve Norge er jo snart kronikere. Har du MS er hun kjip ja, «visse» andre «sykdommer» not so much. 

Anonymkode: 97f19...938

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Spørs hva slags «kronisk syk» det er snakk om, halve Norge er jo snart kronikere. Har du MS er hun kjip ja, «visse» andre «sykdommer» not so much. 

Anonymkode: 97f19...938

Hvorfor sier du det? Har du noe i mot kronisk syke folk. Får håpe du aldri får en kronisk syk datter i såfall eller en kronisk sykdom selv. 

Anonymkode: 61d8e...2fb

[AnonymBruker]

Det er veldig vanskelig å være mor til syke barn...helt generelt. Ikke overrasket over at ikke alle takler det.
Man føler seg så hjelpesløs, skulle så ønske at det ikke var slik, og veldig trist over at det ble slik...
Virker som om moren din har vanskelig for å håndtere dette rett og slett.
Mulig det finnes hjelp for pårørende til kronisk syke? Søk litt og hør med henne om det kan være aktuelt å snakke med andre i samme situasjon. Men kanskje har hun "skrudd av" for lenge siden... som en beskyttelsesmekanisme mot å stå i noe så kjipt som å se eget barn lide og ikke få gjort noe med det.

Anonymkode: 0c114...092

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er veldig vanskelig å være mor til syke barn...helt generelt. Ikke overrasket over at ikke alle takler det.
Man føler seg så hjelpesløs, skulle så ønske at det ikke var slik, og veldig trist over at det ble slik...
Virker som om moren din har vanskelig for å håndtere dette rett og slett.
Mulig det finnes hjelp for pårørende til kronisk syke? Søk litt og hør med henne om det kan være aktuelt å snakke med andre i samme situasjon. Men kanskje har hun "skrudd av" for lenge siden... som en beskyttelsesmekanisme mot å stå i noe så kjipt som å se eget barn lide og ikke få gjort noe med det.

Anonymkode: 0c114...092

Dette!

Samt at noen syke «blir» sykdommen sin, alt dreier seg om den hele tiden. Sier ikke at ts er slik, men det er naturlig at folk, enten det er mødre eller venninner, trekker seg unna om det er slik. 

Anonymkode: fc8c8...135

[AnonymBruker]

Det er hennes feil. Ikke din.

Fortsett å være sterk! ❤️

Anonymkode: c7d31...7b9

[AnonymBruker]

Mange mødre kan jo også være veldig opptatt av fasade, eller bare oppdratt sånn at de ikke klarer å snakke om vanskelig ting. Føler ofte mødre i alderen 65-75 år, den generasjonen kanskje spesielt. Man snakker ikke om sykdom og ting som er vanskelig.

Har en svigersmor som er litt sånn. Her snakkes det bare om de flotte jobbene ungene/barnebarna hennes har, og alt annet av "prestasjoner" Være det utdanning, huskjøp eller liknende. Tar man opp ting som er vanskelig, som sykdom, diagnoser eller annet som vanskelig som kan skje i livet, så feies det bare under teppe. Sånt får man helst bare ordne opp i selv privat 😆

Anonymkode: 55b73...99e

[AnonymBruker]

Det er ikke så rart at moren din stiller opp lite, hvis hun trigges av sykdomsprat og får angst av at du er syk. Man unngår det som skaper angst. Uansett er det hennes problem, som hun må finne bedre mestringsmetoder for, ellers sklir dere vekk fra henne. Du har grunn til å være skuffet, og hun må finne måter å stå i dette på. Hun trenger egentlig selv noen psykologtimer. Det kan være en idé å ta henne med inn til din psykolog, der dere snakker om det at du er syk. Så får hun en anledning til å sette ord på sine følelser.

Anonymkode: 149e9...db8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Herregud. Folk har dysleksi, noen ganger skriver man også feil i hui og hast fordi bokstaver er ved siden av hverandere på tastaturet. Unødvendig, nedlatende, og fullstendig avsporing. 

Anonymkode: 4bbdb...069

TS har ikke dysleksi ut i fra HI.

Og hun skriver bekjymret to ganger, så kanskje det kan være greit å påpeke det, sånn at hun slipper å gjøre det mer. 

Anonymkode: 4c0c7...c23