Er det vanlig at det skal være så jævlig å være alenemor?

[AnonymBruker]

Føler meg helt håpløs. Barna (7 og 3 åŕ) skriker og er misfornøyd hver dag. Eldstemann er rasende pga samlivsbrudd og søskensjalusi. Minstemann tester grenser hele tiden.  Jeg er utbrent og tåler lite av barna og kjenner sjeldent på glede rundt de. Syns bare alt er et ork og et mareritt jeg aldri våkner fra. 

Anonymkode: 36570...568

[AnonymBruker]

Høres ut som mitt liv, barna mine er 7 og 4 

og ja, det er et mareritt man aldri kommer seg unna. Selvpåført tortur! 
 

Jeg er gift med en veldig flink mann som tar barna masse, men jeg synes fortsatt det er forjævelig. Det er 90% mas og 10% hygge

Anonymkode: 7927b...884

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Føler meg helt håpløs. Barna (7 og 3 åŕ) skriker og er misfornøyd hver dag. Eldstemann er rasende pga samlivsbrudd og søskensjalusi. Minstemann tester grenser hele tiden.  Jeg er utbrent og tåler lite av barna og kjenner sjeldent på glede rundt de. Syns bare alt er et ork og et mareritt jeg aldri våkner fra. 

Anonymkode: 36570...568

Hvilken fordeling har dere? Har du noe særlig barnefri der du kan hente deg litt inn? 

Anonymkode: 7e57e...5be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Føler meg helt håpløs. Barna (7 og 3 åŕ) skriker og er misfornøyd hver dag. Eldstemann er rasende pga samlivsbrudd og søskensjalusi. Minstemann tester grenser hele tiden.  Jeg er utbrent og tåler lite av barna og kjenner sjeldent på glede rundt de. Syns bare alt er et ork og et mareritt jeg aldri våkner fra. 

Anonymkode: 36570...568

Hold ut! Det virker kanskje klisjé og langt unna akkurat nå, men det blir bedre! 

Dere kommer etterhvert inn i en ny god rytme og får hverdagen opp å gå igjen. 

Jeg har vært der du er, bare med yngre barn, og har kommet ut på andre siden. 

Det er såklart fremdeles slitsomt til tider, men nå er det mer kontroll på kaoset som kan oppstå hvor jeg får støttet barna gjennom det vanskelige og det er trivelig å være sammen 75% av tiden.

Anonymkode: e9ca8...a47

[AnonymBruker]

Høres ut som dere står i en krise, mye nytt som skjer ved samlivsbrudd. Du har helt sikkert en depresjon, da er jo alt håpløst. Det blir bedre med tiden

Anonymkode: e3b8a...e74

[AnonymBruker]

Det var sånn for min del også. Jeg opplevde vel egentlig nesten ingen glede over å være mor før han ble voksen, men jeg elsker min sønn over alt på jord og har alltid gjort det. Det var bare for slitsomt for meg å være alene om det.

Har du noen som kan hjelpe deg med avlastning, Ts? Kan du eventuelt bli med i aleneforeldreforening eller andre grupper for aleneforeldre?

Anonymkode: 5ee29...033

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Føler meg helt håpløs. Barna (7 og 3 åŕ) skriker og er misfornøyd hver dag. Eldstemann er rasende pga samlivsbrudd og søskensjalusi. Minstemann tester grenser hele tiden.  Jeg er utbrent og tåler lite av barna og kjenner sjeldent på glede rundt de. Syns bare alt er et ork og et mareritt jeg aldri våkner fra. 

Anonymkode: 36570...568

Jeg er ikke alenemor men har hovedomsorgen.

 

det er helt ufattelig hardt. Men jeg fikk mye god hjelp og veiledning av helsesykepleier på helsestasjonen. Cos kurs og mye oppfølgingssamtaler etterpå. Min livbøye!

Anonymkode: a07cb...e32

[stamtplyr]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Høres ut som mitt liv, barna mine er 7 og 4 

og ja, det er et mareritt man aldri kommer seg unna. Selvpåført tortur! 
 

Jeg er gift med en veldig flink mann som tar barna masse, men jeg synes fortsatt det er forjævelig. Det er 90% mas og 10% hygge

Anonymkode: 7927b...884

Jøss.. sånn skal det ikke være. Ta en tur til legen du og 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen den følelsen. Å stå alene med barn som har det vanskelig, samtidig som man selv er utbrent, er utrolig tøft. Du er ikke alene om å føle at alt er et ork noen ganger – det betyr ikke at du er en dårlig mor, bare at du er overbelastet.

For meg har det hjulpet å innse at noen perioder bare er tunge, og at det ikke er min feil. Å søke råd og støtte er ikke et nederlag, men en nødvendighet når man er alene med alt. Har du noen rundt deg du kan lene deg på, selv om det bare er for en liten pause?

Jeg vil også råde deg til å oppsøke helsestasjon, lege eller kommunen for å se om det finnes tilbud. Det finnes utallige kurser som kan hjelpe deg på veien. Det å være litt i forkant av utfordringene har vært til stor hjelp her.

Det er ingen dans på roser alltid, men uten disse vet jeg ikke selv hvorfor støtt jeg hadde stått i det med barn som strever med ADHD, traumer og angst. Noen verktøy er fint på veien.

Det er ikke meningen at du skal klare alt alene uten å bli sliten. Du fortjener også støtte.

Anonymkode: 92a84...358

[AnonymBruker]

Det er meningen at vi skal ha en landsby rundt oss. Det er ikke unormalt å føle det sånn når du er alene med dem. Et samlivsbrudd er tøft for alle involverte og det påvirker garantert dynamikken i familien. Har du noen du kan be om avlastning fra? Har du mulighet til å hente deg inn? Er det noen justeringer du kan gjøre i prioriteringer slik at du enklere kan holde hodet over vannet? Hvordan sover du om natta? Er du i full jobb?

Anonymkode: 598a2...553

[AnonymBruker]

Syntes det var lett

Anonymkode: 30420...98f

[AnonymBruker]

Har der på samme måte, men med større barn. Det har vært et helvete her hjemme helt siden far flyttet ut (og vi har delt omsorg). De utagerer kun hos meg,  ikke hos faren. Så forbanna urettferdig. Føler meg mislykket som menneske. 

Anonymkode: 2acbc...b0a

[AnonymBruker]

Sover dårlig. Ikke jobbet på 3 år grunnet utbrenthet. Tåler ekstremt lite støy. Lite nettverk. Mange venner, men barnløse og ikke vant til barn. Klarer ikke slippe av. Høygir selv i sofaen.  Hjernetåke. Vurderer selvmord stadig vekk. Hater intenst hvordan ting ble.

Anonymkode: 36570...568

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har der på samme måte, men med større barn. Det har vært et helvete her hjemme helt siden far flyttet ut (og vi har delt omsorg). De utagerer kun hos meg,  ikke hos faren. Så forbanna urettferdig. Føler meg mislykket som menneske. 

Anonymkode: 2acbc...b0a

Ja, det er det. Den som gir mest av seg selv (som regel mor) får også all driften. Ts.

Anonymkode: 36570...568

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har der på samme måte, men med større barn. Det har vært et helvete her hjemme helt siden far flyttet ut (og vi har delt omsorg). De utagerer kun hos meg,  ikke hos faren. Så forbanna urettferdig. Føler meg mislykket som menneske. 

Anonymkode: 2acbc...b0a

Det er faktisk ett av de største komplimentene du kan få. Utagerer de hos deg er de trygge på deg 😊

Anonymkode: 92a84...358

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Sover dårlig. Ikke jobbet på 3 år grunnet utbrenthet. Tåler ekstremt lite støy. Lite nettverk. Mange venner, men barnløse og ikke vant til barn. Klarer ikke slippe av. Høygir selv i sofaen.  Hjernetåke. Vurderer selvmord stadig vekk. Hater intenst hvordan ting ble.

Anonymkode: 36570...568

Håper du oppsøker hjelp! Ting kan faktisk bli bedre! Barna dine trenger deg og elsker deg og du elsker nok dem og selv om alt er beintøft akkurat nå, dere er jo i en ekstraordinær situasjon. Håper du får hjelp så noe kan løse seg❤️ 

Anonymkode: afa23...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Har der på samme måte, men med større barn. Det har vært et helvete her hjemme helt siden far flyttet ut (og vi har delt omsorg). De utagerer kun hos meg,  ikke hos faren. Så forbanna urettferdig. Føler meg mislykket som menneske. 

Anonymkode: 2acbc...b0a

Det gjør meg så utrolig vondt hver gang jeg leser og hører om foreldre som har kommet dit at de sår tvil til seg selv. Jeg har derfor lyst å utfordre tankene dine litt. Da jeg ikke vet din situasjon bruker jeg min som eksempel. Jeg er far, det er nok viktig å vite her.

Barnet: Oppvokst med en mor som har vært psykisk (og fysisk voldelig) de første leveårene. Har ikke blitt møtt på riktig måte i noen sammenhenger. Først vanlig helgesamvær med mor, nå ingenting annet enn spontane samvær en eller to ganger i året.

Barnet hos mor: Helt stille, som oftest på rommet, en engel, veldig lett å ha med å gjøre. Gjør ingenting ut av seg og gjør alt hun får beskjed om.

Mor mener selvsagt at barnet har det mye bedre der. Hos far er det bare krangling og utagering. Hun må ha det skikkelig fælt der.

Sannheten: Barnet tør ikke vise følelser hos mor. Barnet vet at det blir kjempestore vonde konsekvenser av å vise følelsene sine der. Resultatet blir å gjøre alt hun kan for å ikke havne i slike situasjoner. Barnet er veldig utrygt i situasjonen.

Barnet hos far: Viser hele følelsesspekteret i ganske store variasjoner. Alt fra traumereaksjoner, angstanfall og vanlige reakajoner man skal igjennom som barn / ungdom. Alt kommer ut når hun er hos far.

Her vet hun at hun blir møtt på følelsene sine. Hun får rom for å ha disse reaksjonene, hun vet det er lov å kjenne på de. Hun vet hun ikke får samme reaksjon der som hos mor. Hun blir møtt med fullt fokus, og ikke spontane sinneutbrudd. Hun får lov til å rase fra seg, og har lært seg at her er det trygt. Det er også trygt nok til å snakke om hva som skjedde når ting har roet seg. Konsekvenser er utelukkende de selvskapte konsekvensene. Reaksjoner utover gode åpne samtaler har faktisk ikke vært nødvendig.

Så.. når du har lest dette scenarioet? Kjenner du deg fortsatt mislykket? Jeg tenker ikke det. Jeg tenker du gjør en knallgod jobb som har klart å få barnet(a) til å føle seg så trygge hos deg at de tør ta det ut på deg.

Ikke ta det personlig når slike utbrudd kommer. Gi de rom, vis at du er der. Fortsett den gode jobben dere gjør.

Det finnes så utrolig mange alenemødre (og mødre generelt) som ikke får den annerkjennelsen de fortjener.

Nei, det var ikke smisking. Kun en ærlig mening fra en far som vet hva dere står i.

Anonymkode: 92a84...358

[AnonymBruker]

3 og 7 år er en jævlig tøff tid generelt, både med eller uten samlivsbrudd. Stå i stormen. Elsk dem og la dem ri det her av seg. 

Anonymkode: ec61c...d1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Høres ut som mitt liv, barna mine er 7 og 4 

og ja, det er et mareritt man aldri kommer seg unna. Selvpåført tortur! 
 

Jeg er gift med en veldig flink mann som tar barna masse, men jeg synes fortsatt det er forjævelig. Det er 90% mas og 10% hygge

Anonymkode: 7927b...884

Du burde oppsøke terapi om det er slik du synes det er å ha barn. Da er det noe fundamentalt galt med deg, og jeg tror kanskje barna merker misnøyen din såpass og dermed oppfører seg deretter.

Anonymkode: ec61c...d1b