Til dere som sier direkte til kollega at hun er stille/ beskjeden/ tar for lite plass

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Der fikk jeg en midt på trynet.

Jeg er den utadvendte typen, og har byttet jobb. Et lite arbeidsmiljø med introverte mennesker. Føler meg ikke velkommen. Hva skal jeg gjøre da? Er det ikke litt normalt å snakke sammen for å bli kjent?

Anonymkode: 777d4...d13

Det er vel slik introverte/ mer rolige  føler seg, at man ikke passer inn og må prøve å forandre seg? Hvis noen sa til deg» prøv å bli litt  mer rolig og ta mindre plass» så faller deg ikke naturlig for deg ikke sant? Og det hadde ikke vært hyggelig sagt heller. Samme med de mer rolige litt mer forsiktige - vanskelig å skulle forandre seg til veldig utadvendt og høylytt. Men mange rolige liker jo å prate og bli kjent, så hvis ingen av kollegene prater eller er hyggelige så er det vel at arbeidsmiljøet ikke er så bra kanskje. Eller de er veldig opptatt av å holde ting privat. 

Anonymkode: b705c...073

[AnonymBruker]

Så fint å lese❤️

Jeg er introvert og sliter veldig med sosial angst, men frisk nok til å jobbe. Har ikke tall på hvor mange ganger ulike sjefer har bedt meg ta mer plass i møter og i sosiale settinger. Slitsomt, for det er jo slik jeg er. Prøver og prøver, men får bare mer angst av det.

Anonymkode: 9bff8...b5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Men da er det viktig at dette er ditt EGET ønske, og ikke noe du jobber med for å please en kjip og brautende kollega som klager på at du tar for lite plass. Det er en forskjell der. 

Anonymkode: 4c083...205

På min arbeidsplass MÅ vi alle jobbe med dette ut fra en kjent modell. Vi er blitt analysert og plassert i kartet til denne modellen og vi må alle jobbe med å bli flinkere på å justere oss. Hva dette er er forskjellig fra person til person. 

Anonymkode: 49213...ac8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Introvert selv og har ingen problem med at folk er stille og rolige på jobb så lenge de bidrar med sin kompetanse.

Akkurat nå er jeg på prosjekt med to andre introverte personer og kjenner på at det er ganske tungt. Mest fordi de tar ikke stor nok plass når vi snakker om deres fagfelt med kunden. Ender alltid med ar jeg må.gå inn og snakke om deres fagfelt også.

 

Anonymkode: bfe30...579

Men dette her handler vel ikke om introversjon?

Jeg er veldig introvert, men ikke sjenert og kan snakke fint for meg. Og faglig er jeg pratsom. Det er lunsjen som suger ut energi hos meg. 

Anonymkode: 2a9d3...a60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Men dette her handler vel ikke om introversjon?

Jeg er veldig introvert, men ikke sjenert og kan snakke fint for meg. Og faglig er jeg pratsom. Det er lunsjen som suger ut energi hos meg. 

Anonymkode: 2a9d3...a60

Fordi dere måtte snakke om privatlivet i lunsjen? 

Anonymkode: 4c083...205

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så fint å lese❤️

Jeg er introvert og sliter veldig med sosial angst, men frisk nok til å jobbe. Har ikke tall på hvor mange ganger ulike sjefer har bedt meg ta mer plass i møter og i sosiale settinger. Slitsomt, for det er jo slik jeg er. Prøver og prøver, men får bare mer angst av det.

Anonymkode: 9bff8...b5e

Når de ønsker at du skal ta mere plass må du huske at de ser på dine bidrag som verdifulle de gangene du sier noe. Du har noe faglig i deg som er verdifullt, det er det de vil ha frem.

Anonymkode: 10092...4b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Når de ønsker at du skal ta mere plass må du huske at de ser på dine bidrag som verdifulle de gangene du sier noe. Du har noe faglig i deg som er verdifullt, det er det de vil ha frem.

Anonymkode: 10092...4b8

Jeg tror ikke at dette er tilfelle. Jeg tror at enkelte/ mange folk liker å tråkke på andre de vurderer som et lett offer. De bruker utsagnet om at de «stille» må forandre seg som et maktmiddel for å hevde seg selv. 

Anonymkode: 4c083...205

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har et par spørsmål til dere som ber kollega om å forandre seg, ta mer plass og bli utadvendt: Har du tenkt på at din kollegas personlighet og væremåte kan ha en veldig god grunn?

Hva om årsaken til at hun er sånn et fordi hun:

1. Ble utsatt for vold og vitne til at mor ble utsatt for vold som barn.

2. Hun ble utsatt for seksuelt misbruk.

3. Hun har en diagnose innenfor autismespekteret.

4. Hun har en depressiv lidelse eller annen psykisk lidelse, men er i stand til å jobbe.

Dette er bare få av eventuelt mange årsaker som kan ligge bak. For å bli en trygg voksen, må man ha opplevd en trygg barndom.

Så vær så snill dere der ute som alltid sier til oss at vår personlighet ikke er bra nok, hva vet du om bakgrunn og årsak til at jeg er «innadvendt»? Hvorfor er ikke min personlighet godkjent? Hva vet du om mitt liv og hva jeg har opplevd?

Til ettertanke. Hilsen sykepleier.

Anonymkode: 4c083...205

Så man kan ikke være en stille type uten at det foreligger en traumatisk og/eller sykelig bakgrunn? Synes nesten det er verre å tenke på at du, som kollega, går rundt og lager deg historier om folks bakgrunn, kun basert på om de er stille av seg eller ikke.

Har jobbet med mange mennesker, med mange ulike måter å være på, og har aldri opplevd at noen har fått "tilsnakk" for å ikke være sosial nok. Vil vel heller si at dem fremadstormende, selvsikre kollegaen som overkjører alle andre med sin bedrevitende er et mye større problem for arbeidsmiljøet. 

Jeg synes du, særlig som sykepleier, skal slutte å lage deg historier om folk. At din stillhet kan ha en traumatisk årsak, betyr ikke at andres stillhet trenger å ha det. Særlig som sykepleier er det viktig å ikke projisere egne opplevelser over på de en møter og skal hjelpe.

Du har ditt liv og din bakgrunn. De har sitt liv og sin bakgrunn. Kan godt hende du har problemer i ditt liv, men det er noe du må jobbe med utenfor virket ditt som sykepleier.

Anonymkode: cccd1...fc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvorfor antar du at vedkommende ikke skulle fungere?

Anonymkode: cb39d...140

Det er noe erfaringsbasert, noe er forskningsbasert (vi vet ganske mye om hvordan mennesker med traumer kan reagere i nye krise- og traumesituasjoner) og noe er risikovurdering.

Når jeg står i en akutt situasjon så har jeg behov for en kollega som virker. Som kan bidra og kan ta ansvar. Jeg vil ikke flere ganger oppleve kollega som fryser slik at jeg må ta ansvar for alt og alle, kollega som gråter og nærmest dissosierer, kollega som ikke klarer å regulere seg, kollega som melder seg ut av situasjonen etc. Det går faktisk ikke.

Anonymkode: 9a770...c12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så man kan ikke være en stille type uten at det foreligger en traumatisk og/eller sykelig bakgrunn? Synes nesten det er verre å tenke på at du, som kollega, går rundt og lager deg historier om folks bakgrunn, kun basert på om de er stille av seg eller ikke.

Har jobbet med mange mennesker, med mange ulike måter å være på, og har aldri opplevd at noen har fått "tilsnakk" for å ikke være sosial nok. Vil vel heller si at dem fremadstormende, selvsikre kollegaen som overkjører alle andre med sin bedrevitende er et mye større problem for arbeidsmiljøet. 

Jeg synes du, særlig som sykepleier, skal slutte å lage deg historier om folk. At din stillhet kan ha en traumatisk årsak, betyr ikke at andres stillhet trenger å ha det. Særlig som sykepleier er det viktig å ikke projisere egne opplevelser over på de en møter og skal hjelpe.

Du har ditt liv og din bakgrunn. De har sitt liv og sin bakgrunn. Kan godt hende du har problemer i ditt liv, men det er noe du må jobbe med utenfor virket ditt som sykepleier.

Anonymkode: cccd1...fc6

Jeg er helt enig i dette. Jeg vet veldig godt at ikke alle stille og rolige folk har opplevd noe traumatisk. Men jeg reagerer veldig når en kollega på en krass måte ber meg om å forandre meg, og dette var i et gruppe-møte foran både leder og andre kolleger. Det er ikke greit og jeg opplevde det å få tilsnakk som både sårende og ubehagelig. Jeg har vært ny i denne arbeidsplassen i underkant av 2 måneder. Det får meg på ingen måte til å føle meg velkommen i arbeidsmiljøet, når denne kollegaen sier jeg må forandre meg å bli mer utadvendt. Hun siet jo indirekte at «din personlighet er for dårlig, du må skjerpe deg». 

Anonymkode: 4c083...205

[AnonymBruker]

Vel, jeg vet nå ikke. Noen ganger så er det vondt å se på folk som står deg nær som ikke klarer å få relasjon til folk siden de mumler, ikke står opp for egne meninger og sier noe som helst i sosialt samvær. Svært få vil bli mer kjent med folk som ikke snakker, og når problemet ditt da er at du er helt venneløs, så trenger man å fortelle folk at du må snakke litt høyere. Det er bare oss to her nå, og jeg hører bare mumling. Snakk så jeg forstår deg. 

Det har fungert for min venn. 

Anonymkode: e858f...0c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er helt enig i dette. Jeg vet veldig godt at ikke alle stille og rolige folk har opplevd noe traumatisk. Men jeg reagerer veldig når en kollega på en krass måte ber meg om å forandre meg, og dette var i et gruppe-møte foran både leder og andre kolleger. Det er ikke greit og jeg opplevde det å få tilsnakk som både sårende og ubehagelig. Jeg har vært ny i denne arbeidsplassen i underkant av 2 måneder. Det får meg på ingen måte til å føle meg velkommen i arbeidsmiljøet, når denne kollegaen sier jeg må forandre meg å bli mer utadvendt. Hun siet jo indirekte at «din personlighet er for dårlig, du må skjerpe deg». 

Anonymkode: 4c083...205

Og slik er det ofte i en gruppe eller på en arbeidsplass. Man må justere seg etter hverandre og man kan få beskjed om å tø litt mer opp, om å dempe seg, man kan få beskjed om å ikke avbryte hele tiden, at man må snakke høyere, at man må være mer tydelig etc. Det handler om dynamikken på en arbeidsplass og vi må alle tidvis justere oss. Det handler ikke om dårlig personlighet, men å kunne fungere som en del av en gruppe. 

Anonymkode: 9a770...c12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg er helt enig i dette. Jeg vet veldig godt at ikke alle stille og rolige folk har opplevd noe traumatisk. Men jeg reagerer veldig når en kollega på en krass måte ber meg om å forandre meg, og dette var i et gruppe-møte foran både leder og andre kolleger. Det er ikke greit og jeg opplevde det å få tilsnakk som både sårende og ubehagelig. Jeg har vært ny i denne arbeidsplassen i underkant av 2 måneder. Det får meg på ingen måte til å føle meg velkommen i arbeidsmiljøet, når denne kollegaen sier jeg må forandre meg å bli mer utadvendt. Hun siet jo indirekte at «din personlighet er for dårlig, du må skjerpe deg». 

Anonymkode: 4c083...205

Men da er hovedinnlegget ditt skrevet på feile premisser. For der fremstiller du det som en generell regel at stillhet = traumatisk eller sykelig årsak.

Det du ønsker å få innspill om, er en enkelt episode som du helt personlig opplevde som sårende og lite oppbyggende. Men basert på ditt HI, så kan det det tenkes at du kan fremstå som ikke bare stillegående,men lite deltakende i den praktiske hverdagen. Noe som igjen gjør at dine kollega må ta fatt i det som er dine oppgaver. Fordi du helst vil gå stille i dørene og ikke være med på å ta ansvar.

I et team kan man ikke unndra seg oppgaver begrunnet med at man er sjenert og ikke trives med ansvar. I så fall må man finne seg en annen jobb. Istedenfor å føle seg såret, prøv å se situasjonen, og bakgrunnen for den, fra din kollegas synsvinkel. Det kan gi deg nytt perspektiv både på selve situasjonen, men også på din egen rolle i dette.

Anonymkode: cccd1...fc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men da er hovedinnlegget ditt skrevet på feile premisser. For der fremstiller du det som en generell regel at stillhet = traumatisk eller sykelig årsak.

Det du ønsker å få innspill om, er en enkelt episode som du helt personlig opplevde som sårende og lite oppbyggende. Men basert på ditt HI, så kan det det tenkes at du kan fremstå som ikke bare stillegående,men lite deltakende i den praktiske hverdagen. Noe som igjen gjør at dine kollega må ta fatt i det som er dine oppgaver. Fordi du helst vil gå stille i dørene og ikke være med på å ta ansvar.

I et team kan man ikke unndra seg oppgaver begrunnet med at man er sjenert og ikke trives med ansvar. I så fall må man finne seg en annen jobb. Istedenfor å føle seg såret, prøv å se situasjonen, og bakgrunnen for den, fra din kollegas synsvinkel. Det kan gi deg nytt perspektiv både på selve situasjonen, men også på din egen rolle i dette.

Anonymkode: cccd1...fc6

Jeg skriver ingenting i HI om at jeg ikke tar ansvar, ingenting om hvordan jeg utfører arbeidsoppgavene mine. Jeg har fungert godt i 100% stilling i over 20 år, jeg er kvinne på 46 år. I HI tar jeg opp mulige årsaker, fordi mitt inntrykk er at brautende folk ofte tror man er stille for «moro skyld», uten en grunn. En av årsakene jeg nevnte punktvis i HI gjelder meg, uten at jeg skal røpe hva det er. Men jeg har alltid tatt mye ansvar på jobb, har tidligere vært ressurssykepleier innen et fagfelt jeg har 30 studiepoeng (videreutdanning).

 

ts 

Anonymkode: 4c083...205

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg skriver ingenting i HI om at jeg ikke tar ansvar, ingenting om hvordan jeg utfører arbeidsoppgavene mine. Jeg har fungert godt i 100% stilling i over 20 år, jeg er kvinne på 46 år. I HI tar jeg opp mulige årsaker, fordi mitt inntrykk er at brautende folk ofte tror man er stille for «moro skyld», uten en grunn. En av årsakene jeg nevnte punktvis i HI gjelder meg, uten at jeg skal røpe hva det er. Men jeg har alltid tatt mye ansvar på jobb, har tidligere vært ressurssykepleier innen et fagfelt jeg har 30 studiepoeng (videreutdanning).

 

ts 

Anonymkode: 4c083...205

Men jeg er stille og rolig uten en annen grunn enn at det er det jeg er. 
 

Anonymkode: c3fa0...a04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Men jeg er stille og rolig uten en annen grunn enn at det er det jeg er. 
 

Anonymkode: c3fa0...a04

Og det har jeg selvsagt full forståelse for. Det var ikke meningen at HI skulle diskriminere dere som er sånn uten en årsak. Dere skal ikke bli glemt. Men da jeg skrev HI hadde jeg fokus på de av oss som har en årsak som har satt preg på personlighet og væremåte. 

Anonymkode: 4c083...205

[Seff]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg jobber på kontor, og har aldri hørt noe slikt her. Det ville få den som uttalte seg til å fremstå som smålig og lite reflektert.

Men i noen yrker og på noen arbeidssteder må man klare å ta plass og ha integritet. Dersom man f.eks. jobber innenfor psykiatri, barnevern eller politiet, kan jeg forstå at det er et problem dersom man er veldig innadvent og sliter med å sette grenser eller sette seg i respekt. Selv om man kan ha legitime og gode grunner til å være slik, må hensynet til pasienter/brukere og sikkerhet gå først. ❤️

Anonymkode: d1cdc...535

Jeg har aldri hørt noen bruke uttrykket "ta plass" i slike sammenhenger som de du nevner. Hvis folk er så beskjedne at de ikke klarer å utføre de jobbene, vil de mest sannsynlig bli luket ut i praksisperiodene under utdanningen. Det er forresten forskjell på å kunne sette grenser og å ta plass. Jeg er har f.eks. ingen problemer med å sette grenser eller gjøre jobben min, men jeg er heller ikke den som sitter og "byr på meg selv" i pausen.

Men det tror jeg faktisk er en ganske vanlig feilslutning, at folk som er stille og rolige ikke kan sette grenser, si imot eller forsvare seg selv eller andre. Men det gjør vi som oftest, det er bare ikke så viktig for oss å høre vår egen stemme eller småprate hele tiden.