Virker ikke å bry seg så mye

[AnonymBruker]

Vi har vært gift i 12 år. Med 3 barn og krevende jobber har vi ikke så mye overskudd. Han tar alltid sin del av arbeidet, og er på ingen måte lat. Han er også en god far. 

Så problemet er heller at jeg føler han er så uinteressert i meg og mitt, og det fører til at jeg lukker meg og blir mutt. Og ja, jeg har tatt det opp flere ganger før, men han er ikke enig. Så da blir det bare krangel. Jeg ønsker ikke å gå i parterapi for dette, så jeg er ute etter erfaringer eller råd fra dere der ute. Kanskje jeg til og med overreagerer eller krever for mye? 

Et par eksempler fra siste par uker for å vise hva jeg mener: 

- Har fått en helsetilstand som kan være farlig hvis jeg ikke finner rett behandling. Fikk en medisin for dette for 10 dager siden, han har fortsatt ikke spurt om den hjelper. Han vet at jeg kan svare på dette selv, trenger ikke vente på blodprøver e.l. Han vet også at jeg må legges inn hvis den ikke fungerer, men han spør bare ikke. 

- Jeg er vanligvis et fattet og rolig menneske, men var en dag veldig stressa over en sak jeg vil diskutere med han, og spurte om vi kan gjøre det når han kom hjem fordi jeg var så urolig. Han sa ja, men da han kom hjem dro han rett på treningssenteret, og tok aldri opp temaet igjen. 

- Samme tema: Jeg nevnte to uker senere at jeg hadde funnet en mulig løsning på saken, og at jeg ville få vite mer neste morgen. En uke etter det igjen hadde han fortsatt ikke spurt hvordan det hadde gått. Da fortalte jeg på eget initiativ at det ikke hadde ordnet seg likevel, og sa jeg var lei meg og stresset over det. Han sa ingenting, men gikk og svarte på noen mailer i stedet. 

Det er selvfølgelig mye mer enn dette, men stort sett i samme gate. Feks at han glemte å kjøpe bursdagsgave, at han ofte lar være å svare på meldinger (selv om jeg alltid svarer han, og selv om jeg aldri sender noe uviktig). 

Jeg føler meg totalt uinteressant, og at vi kun samarbeider om barna. Jeg føler meg alene, og kjenner mye på at jeg ikke har noen å snakke med om annet enn det praktiske. Jeg kan selvsagt ta det opp med han en gang til på en annen måte, men jeg vil jo heller ikke at han skal LATE som han er interessert og begynne å spørre bare for at jeg skal være fornøyd. 

Er det jeg som er for krevende? Er det bare sånn det blir, etter forhold på så mange år? Hva kan jeg eventuelt gjøre for å føle meg mindre alene, bry meg mindre om det? 

Anonymkode: 34ab4...f22

[hvaduikkeser]

Har han alltid vært sånn eller har det blitt sånn? 

[AnonymBruker]

Det går igjen at du varsler at du vil snakke om noe, men at du selv ikke tar det opp igjen når anledningen byr seg.

Anonymkode: 6b2a1...a5e

[AnonymBruker]

Selv om det nok er leit for mannen min, så merker jeg mye mindre overskudd til hans helseplager nå som vi har barn som krever sitt. 

Så for å være helt ærlig er det kanskje for mye å forlange at en allerede sliten partner skal gi enda mer omsorg til deg. 

Har mer troa på å øke hyggelige ting. Ting som gir overskudd, ikke krever at man gir enda mer av seg selv. 

Det er sikkert ikke et slikt svar du hadde ønsket, men dette kjenner jeg på med mann som har kronisk sykdom. Overskuddet for sykdomssnakk og omsorg i det daglige er redusert 

Anonymkode: 0ade7...485

[AnonymBruker]

hvaduikkeser skrev (7 minutter siden):

Har han alltid vært sånn eller har det blitt sånn? 

Det var ikke sånn de første årene nei, da var han veldig oppmerksom. Men det er vel vanlig. 

Ts

Anonymkode: 34ab4...f22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det går igjen at du varsler at du vil snakke om noe, men at du selv ikke tar det opp igjen når anledningen byr seg.

Anonymkode: 6b2a1...a5e

Ja og nei. Det hjelper ikke å ta det opp igjen nødvendigvis. Og synes uansett ikke det skal være nødvendig å mase på en voksen ektemann.

Ts

Anonymkode: 34ab4...f22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Selv om det nok er leit for mannen min, så merker jeg mye mindre overskudd til hans helseplager nå som vi har barn som krever sitt. 

Så for å være helt ærlig er det kanskje for mye å forlange at en allerede sliten partner skal gi enda mer omsorg til deg. 

Har mer troa på å øke hyggelige ting. Ting som gir overskudd, ikke krever at man gir enda mer av seg selv. 

Det er sikkert ikke et slikt svar du hadde ønsket, men dette kjenner jeg på med mann som har kronisk sykdom. Overskuddet for sykdomssnakk og omsorg i det daglige er redusert 

Anonymkode: 0ade7...485

Det kan jeg forstå. Men dette gjelder ikke bare sykdomssnakk. Det gjelder egentlig alle aspekter av mitt dagligliv, også alle de positive tingene som skjer. Gjennomgående lite interesse for alt.

Ts

Anonymkode: 34ab4...f22

[makkapakka]

Lei av mas, og ektefelle som gjør seg hjelpesløs og sutrete.

[AnonymBruker]

Gjør et eksperiment, ikke fortell han noe en hel måned. Ring moren din, venninner eller andre i stedet. Fiks alle greiene dine uten å involvere han. Stikk ut med barna og finn på noe og lat som ingenting. 
Oppfør deg som om du bodde alene og se om det gjør noen forskjell.

Anonymkode: 3cabf...582

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Ja og nei. Det hjelper ikke å ta det opp igjen nødvendigvis. Og synes uansett ikke det skal være nødvendig å mase på en voksen ektemann.

Ts

Anonymkode: 34ab4...f22

Nei, det bør ikke være nødvendig. Derfor lar du det være, og godta at han er sånn. Ekteskap er ikke en blomstereng hele livet, og det må kvinner lære seg å forstå. 

Anonymkode: 4b91e...108

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gjør et eksperiment, ikke fortell han noe en hel måned. Ring moren din, venninner eller andre i stedet. Fiks alle greiene dine uten å involvere han. Stikk ut med barna og finn på noe og lat som ingenting. 
Oppfør deg som om du bodde alene og se om det gjør noen forskjell.

Anonymkode: 3cabf...582

Dette!!!

Anonymkode: 69d2b...8db

[AnonymBruker]

Tenker også at du angriper dette fra helt feil vinkel. 

Er det en del sv hans personlighet å ikke være frempå slik du ønsker så bør det ikke være et mål å endre han, men finne en vinkling slik at det du vil snakke om kommer naturlig. 

Inviter han på en kjærestekveld, og gjenskap det som knytter dere. Den første restauranten dere møttes? 

Anonymkode: bd154...a61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gjør et eksperiment, ikke fortell han noe en hel måned. Ring moren din, venninner eller andre i stedet. Fiks alle greiene dine uten å involvere han. Stikk ut med barna og finn på noe og lat som ingenting. 
Oppfør deg som om du bodde alene og se om det gjør noen forskjell.

Anonymkode: 3cabf...582

Jeg har faktisk gjort dette et par ganger. Han blir sur og mener jeg bare prøver å demonstrere. 

Ts

Anonymkode: 34ab4...f22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tenker også at du angriper dette fra helt feil vinkel. 

Er det en del sv hans personlighet å ikke være frempå slik du ønsker så bør det ikke være et mål å endre han, men finne en vinkling slik at det du vil snakke om kommer naturlig. 

Inviter han på en kjærestekveld, og gjenskap det som knytter dere. Den første restauranten dere møttes? 

Anonymkode: bd154...a61

Jeg tenker ikke det har med å være «frampå» å gjøre at man stiller noen spørsmål, er interessert i å føre samtaler osv med den man er gift med? At man spør «hvordan gikk det egentlig» med ting som den andre er opptatt av, eller husker på å kjøpe en bursdagsgave? For meg er jo det helt normal oppførsel.

Men synes i grunnen det kommer en del merkelige svar her, så kanskje det faktisk er jeg som er helt på jordet. 

Ts

Anonymkode: 34ab4...f22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har faktisk gjort dette et par ganger. Han blir sur og mener jeg bare prøver å demonstrere. 

Ts

Anonymkode: 34ab4...f22

Han har jo helt rett i det...

Anonymkode: 4b91e...108

[AnonymBruker]

Jeg deler livet mitt kun med en mann som i tillegg til livspartner er min elsker, bestevenn og medforelder. Noe annet er uaktuelt å bruke tiden min på.

Et solid vennskap i bunn svinger ikke med tiden, slik som en forelskelse som kan komme og gå. 

En bestevenn bryr seg om meg, viser omtanke, omsorg og interesse for meg og mitt. Et dypt vennskap tåler tidens tann, for det er ikke tuftet på kropp, prestasjoner eller status, men på et emosjonelt bånd. 

En elsker begjærer meg, jakter på meg, nyter meg, viser at han vil ha meg, og elsker med meg. Både med kropp og sinn. 

Medforelder vil si vi er et team som kommuniserer om vår felles omsorgsoppgave. Spiller hverandre god, avlaster, hjelper, tror godt om den andre, drar lasset sammen. Respekt for den andre.

Dessverre så høres det ut som mannen din ikke bryr seg stort lenger. Pliktoppfyllende fyr, alt på stell, men emosjonelt avkoblet fra deg.

Hva vil du ha og hva slags mann vil du bruke livet ditt på?

Anonymkode: 62829...aff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg deler livet mitt kun med en mann som i tillegg til livspartner er min elsker, bestevenn og medforelder. Noe annet er uaktuelt å bruke tiden min på.

Et solid vennskap i bunn svinger ikke med tiden, slik som en forelskelse som kan komme og gå. 

En bestevenn bryr seg om meg, viser omtanke, omsorg og interesse for meg og mitt. Et dypt vennskap tåler tidens tann, for det er ikke tuftet på kropp, prestasjoner eller status, men på et emosjonelt bånd. 

En elsker begjærer meg, jakter på meg, nyter meg, viser at han vil ha meg, og elsker med meg. Både med kropp og sinn. 

Medforelder vil si vi er et team som kommuniserer om vår felles omsorgsoppgave. Spiller hverandre god, avlaster, hjelper, tror godt om den andre, drar lasset sammen. Respekt for den andre.

Dessverre så høres det ut som mannen din ikke bryr seg stort lenger. Pliktoppfyllende fyr, alt på stell, men emosjonelt avkoblet fra deg.

Hva vil du ha og hva slags mann vil du bruke livet ditt på?

Anonymkode: 62829...aff

Så enig! Tar ikke til takke med noe annet i et forhold. 

Anonymkode: ef131...d62

[dame8]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det var ikke sånn de første årene nei, da var han veldig oppmerksom. Men det er vel vanlig. 

Ts

Anonymkode: 34ab4...f22

Si at du føler han ikke er oppmerksom lenger, og at det gjør deg lei deg. Si hva du føler, og se om ting endrer seg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har faktisk gjort dette et par ganger. Han blir sur og mener jeg bare prøver å demonstrere. 

Ts

Anonymkode: 34ab4...f22

Da la han ihvertfall merke til det. Noe jeg ville brukt som en inngangsport til å ta en alvorsprat.

«Du blir sur mår jeg demonstrer, jeg blir sur når du ignorerer meg.»

Anonymkode: 3cabf...582

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har faktisk gjort dette et par ganger. Han blir sur og mener jeg bare prøver å demonstrere. 

Ts

Anonymkode: 34ab4...f22

Jeg syns du skal fortsette med det. Det er et privilegie å være inkludert i livet ditt, og han har ikke gjort seg fortjent til det. For din del tror jeg du vil føle deg så mye bedre om du slutter å prøve, og i stedet fokuserer energien din på å bygge deg selv opp. Ta ansvar for deg selv og ungene, drit i ham. 
 

Jeg har samme problemstilling i mitt forhold, og jeg merker jeg at jeg føler meg så mye sterkere og at jeg har mye mer innflytelse i eget liv etter at jeg sluttet å kjempe for smuler av omsorg og engasjement fra mannen min. 
 

Og jeg håper virkelig ikke du kjøper bursdagsgave til ham. La ham sette standarden for innsatsen. I en parrelasjon har begge 50% ansvar, la ham se hva som skjer om du tar gjør lik innsats som ham. Ikke sikkert det gjør underverker for forholdet, min for din selvrespekt og følelse av verdi vil det være viktig. 

Anonymkode: aa1c9...9b5