Vet jeg vil få det bedre alene......

[AnonymBruker]

men klarer ikke ta det endelige steget... Det føles egoistisk å bryte opp familien bare fordi jeg skal få det bra. De tre andre vil få det mye verre. Orker ikke påføre barna smerten ved en ødelagt familie. Orker ikke ha på samvittigheten at det var jeg som tok steget og ødela familien vår.... Så da blir jeg... selv om barna er store og eldste flytter ut om noen måneder.... 

Men jeg har det ikke bra. Trives best når hun er borte. Får så mye kjeft fordi jeg er opptatt av og engasjert i ting som hun skulle ønske jeg ikke brukte tid på... Har et meningsløst sexliv der jeg knapt får ta på henne.... Stopper meg fra alt som kan få henne i nærheten av orgasme f.eks.. Mister nesten helt lysten. Har sex kun på hennes initiativ for tiden, og det eneste hun vil er at jeg puler henne til jeg kommer og så er vi ferdige...   Lekenhet.. fingre.. munn og tunge... hun gjør alt for å unngå det. Foreslår at jeg heller ligger med andre, noe jeg ikke helt får til å stemme overens med å være i forhold... Jeg funker ikke helt slik.

Så jeg har mistet piffen og motivasjonen for forholdet. Mann i midten av 40 årene, godt trent og ser bra ut. Så jeg er sånn sett ikke bekymret for singellivet. Det hadde vært så sjukt mye digg med det.  Men å se de tre andre som jeg er veldig glad i inn i øynene og si at, "sorry... Vi fire skal ikke være en familie lenger". Det klarer jeg ikke. Jeg har det ikke i meg å gjøre så vondt mot noen jeg er så glad i. Så da blir jeg. 

Anonymkode: 5f575...5db

[AnonymBruker]

Du ødlegger ikke en familie ved å skille deg. Du ødlegger deg selv ved å ikke skille deg. 
Når skal du tenke på deg selv? Om 10-20 år? Skill deg mens du fremdeles er «ung», og skaff deg et lykkelig liv. 

Anonymkode: c4bdb...7ed

[AnonymBruker]

Men du syns det er greit å lære barna dine at man skal ødelegge seg selv og holde ut i et forhold man er ulykkelig i?

Anonymkode: 1c907...4f8

[Snok1]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

men klarer ikke ta det endelige steget... Det føles egoistisk å bryte opp familien bare fordi jeg skal få det bra. De tre andre vil få det mye verre. Orker ikke påføre barna smerten ved en ødelagt familie. Orker ikke ha på samvittigheten at det var jeg som tok steget og ødela familien vår.... Så da blir jeg... selv om barna er store og eldste flytter ut om noen måneder.... 

Er det bedre å la barna vokse opp i et dysfunksjonelt ekteskap og lære dem at det er slik «kjærligheten» er? 

Dersom du får det bedre alene vil barna unne deg det, og de vil trives bedre sammen med deg.

[AnonymBruker]

Hvis barna dine er så store at de snart flytter ut... så begynner de å skjønne en del ting i livet de også. 
De tåler det! Handler mer om HVORDAN man gjør det. Barn tåler fint skilsmisser, så lenge de merker i ord og handlinger, at det ikke er deres skyld, eller best av alt, at det faktisk ikke har noe med dem å gjøre i det hele tatt. Er de såpass store har de vel selv begynt å erfare litt om forelskelser, følelser, kjærlighet, og når ting ikke funker, både i vennskap og romanser. Så lenge man klarer å ivareta barna på en god måte går det helt fint. Og det er et valg man kan ta. Ikke alltid partner klarer det, da må man være forberedt på å jobbe ekstra hardt for det selv. Men det kan jo være verdt det? Skaff bosted nær mor, så delt samvær blir enkelt og pratisk. Om så det betyr å se hverandre med nye partnere etterhvert. La barna selv bestemme hvor de er når, så begge hjem er "hjemme". Og la de 100% vite, at det ikke handler om dem, og at de ikke har gjort noe galt. Klarer man å ha gode samtaler rundt dette får barna også med seg viktig lærdom. Som at de heller ikke skal finne seg i å være i dårlige forhold for enhver pris.

Men - har dere prøvd parterapi osv da? Høres jo ut at det er et behov?
Høres mest ut til at hun også er litt ferdig og ikke har det særlig bra.
å finne ut hvorfor kan jo by på mulighet for endringer. Det skader jo ikke å prøve å se om ting kan forbedres. Kanskje har bare mange år som foreldre gjort sitt med at man ikke lenger kjenner hverandre som partnere. Merker det godt selv her, enda våre barn fortsatt er under 10 år. Når vi først får barnevakt og skal ha dates og kose oss, så er det jo faktisk litt uvant og rart, og det krever litt innsats å hente frem det vi vet er der, kanskje særlig for meg. Noen ganger skulle jeg sendt disse ungene til Langtvekkistan og bare nytt et deilig forhold med mannen med masse god sex, reiser og kos. Men så valgte vi å få barn, så da funker det ikke helt sånn. Men vi har det på agendaen til litt senere da   Så det blir litt som om man ikek kjenner hverandre lenger, og hvem har da lyst på fingre, munn og tunge for å si det sånn, men noen man ikke "kjenner". Not so much. Så antagelig kreves det å bli kjent på nytt i det som nærmer seg en ny fase av livet. Kanskje venter hun også bare på at du skal gå, fordi hun antar at det er det du vil. At hun ber deg ligge med andre ser jeg som en tydelig test på at hun prøver å finne ut hvor hun egentlig har deg. Hennes kommunikasjonsevner er ikke helt strålende.

Jeg er veldig spent på hva som hadde skjedd hvis du satte deg ned, fortalte henne hvordan du savner det dere hadde en gang, men at du skjønner at livet har forandret seg, og at nå har du lyst til å bli kjent med denne nye kvinnen som sitter foran deg, som er en helt annen etter år med morsrolle, jobb, tidsklemmer og stress. Men at du har lyst til å utforske den neste delen av livet sammen med henne, og å bli kjent på nytt, uansett hvor lang tid det måtte ta. 

Slik jeg leser innlegget ditt er ikke nødvendigvis forholdet slutt, men det må bare bygges opp til å bli noe nytt, da livet skjer underveis, og man kan miste hverandre litt på veien. Samtidig har man ofte likt hverandre av en grunn en gang i tiden, hva enn det var, er antagelig litt der fortsatt. Så å gi det en sjans til å bli kjent på nytt, og møte hverandre med undring og nysgjerrighet på hvem dere nå føler at dere er - kan være veldig spennende. Noen sier at er man heldig får man forelske seg i sin partner flere ganger i løpet av et langt liv sammen, typisk minst den første gangen og i den nye fasen etter man er "ferdig" med de  intense foreldreårene, ungene flytter ut (eller bare er store nok til å klare seg mye selv) og man står igjen med en ny versjon av både seg selv og partner, med nye ønsker og drømmer for årene som skal komme. 

Men, som sagt først, barna tåler dette nå så lenge deres behov ivaretas. Det står kanskje mer på om man skal "gi opp" akkurat i den fasen da det er helt normalt å måtte gjøre en jobb for å finne hverandre igjen. 

 

Anonymkode: aab55...3a7

[AnonymBruker]

Jeg tror at ungene dine (siden de er så store) meget vel skjønner at relasjonen mellom foreldrene er dårlig, sprørsmålet er mer om du virkelig mister familien din? Du mister en partner, et dårlig forhold - men du er fortsatt far og dine barn og du er fortsatt familie.. 

Anonymkode: cd30e...0d7

[Rotemor]

Vi har bare ett liv og må ta ansvar for det selv. 
Livet til de andre får en knekk og så reiser de seg igjen. De går jo ikke til grunne av en skilsmisse. 

[AnonymBruker]

Er hun fornøyd med et slikt forhold? Virker jo ikke slik dersom hun mener du kan ligge med andre…

 

Anonymkode: 7c076...c5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Er hun fornøyd med et slikt forhold? Virker jo ikke slik dersom hun mener du kan ligge med andre…

 

Anonymkode: 7c076...c5d

Det beskriver vel mer hvor lite viktig hun syns sex er dessverre. Hun hadde nok tatt det ille opp om jeg tok med meg en annen dame og dro på skitur og spanderte kvikklunsj f.eks... Om jeg puler andre... Not so much...  

Terapi har jeg foreslått og jeg har prøvd å prate om dette med sexlivet. Hun er ikke intr. Er sjelden kåt, onanerer ALDRI. Vil ikke ha fokus på hennes nytelse og kropp. Kun at jeg skal få tømt meg. Svært lite attraktivt rett og slett... Når jeg tar opp dette blir vinklingen bare at jeg er kjip som påstår at det er noe galt med henne. Lite konstruktivt

Jeg skjønner hva dere sier om at barna tåler det. Og det er jeg ikke i tvil om at de gjør. Men at de tåler det er ikke det samme som at det ikke vil ha en veldig stor negativ virkning på livene deres. Jeg skjønner alt dere sier om å være lykkelig selv osv... Men familien er ikke dysfunksjonell som sådan. Den fungerer fint og er et trygt og godt hjem for alle. Den bare... gjør ikke meg lykkelig.

Og jeg er ikke i stand til å sette min egen lykke så høyt at jeg river i stykker familien som jeg vet barna setter stor pris på. 

 

TS

Anonymkode: 5f575...5db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

men klarer ikke ta det endelige steget... Det føles egoistisk å bryte opp familien bare fordi jeg skal få det bra. De tre andre vil få det mye verre. Orker ikke påføre barna smerten ved en ødelagt familie. Orker ikke ha på samvittigheten at det var jeg som tok steget og ødela familien vår.... Så da blir jeg... selv om barna er store og eldste flytter ut om noen måneder.... 

Men jeg har det ikke bra. Trives best når hun er borte. Får så mye kjeft fordi jeg er opptatt av og engasjert i ting som hun skulle ønske jeg ikke brukte tid på... Har et meningsløst sexliv der jeg knapt får ta på henne.... Stopper meg fra alt som kan få henne i nærheten av orgasme f.eks.. Mister nesten helt lysten. Har sex kun på hennes initiativ for tiden, og det eneste hun vil er at jeg puler henne til jeg kommer og så er vi ferdige...   Lekenhet.. fingre.. munn og tunge... hun gjør alt for å unngå det. Foreslår at jeg heller ligger med andre, noe jeg ikke helt får til å stemme overens med å være i forhold... Jeg funker ikke helt slik.

Så jeg har mistet piffen og motivasjonen for forholdet. Mann i midten av 40 årene, godt trent og ser bra ut. Så jeg er sånn sett ikke bekymret for singellivet. Det hadde vært så sjukt mye digg med det.  Men å se de tre andre som jeg er veldig glad i inn i øynene og si at, "sorry... Vi fire skal ikke være en familie lenger". Det klarer jeg ikke. Jeg har det ikke i meg å gjøre så vondt mot noen jeg er så glad i. Så da blir jeg. 

Anonymkode: 5f575...5db

Har du kvinnelige venner? Da bør du snakke med de, fordi damer er mye flinkere enn oss til å løse oppgaven ''jeg vil gå, men vil ikke ha skylden''. De klarer å enten sette opp feller slik at den andre gjør tabber, eller de oppfører seg så slemt at den andre må ta valget med å gå. Vi menn er bare amatører på dette området, damene er proffene. Så her bør du søke hjelp fra ekspertene på området, og vips så er det ikke du som bryter opp familien og har skylden. 

Anonymkode: 08cb8...a65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har du kvinnelige venner? Da bør du snakke med de, fordi damer er mye flinkere enn oss til å løse oppgaven ''jeg vil gå, men vil ikke ha skylden''. De klarer å enten sette opp feller slik at den andre gjør tabber, eller de oppfører seg så slemt at den andre må ta valget med å gå. Vi menn er bare amatører på dette området, damene er proffene. Så her bør du søke hjelp fra ekspertene på området, og vips så er det ikke du som bryter opp familien og har skylden. 

Anonymkode: 08cb8...a65

Jeg skjønner hva du sier. Selv om jeg også forstår sarkasmen her. Men nei, det er ikke noe jeg ønsker å initierer. Hun er en snill og god kvinne og jeg ønsker henne alt godt. Jeg ønsker heller ikke at hun skal få skylden. I alle fall ikke at jeg pusher henne til det. Om hun finner ut av det på egenhand og tar valget hadde jeg vel kanskje vært litt lettet.... Men like fullt trist på vegne av barna. Jeg vet hvor veldig gjerne de vil beholde familien som den er... 

Anonymkode: 5f575...5db

[monican94]

foreldrene mine skilte seg når jeg var 20, skulle ønske de gjorde det myyyyyyye tidligere. 

gå nå, lag deg et godt liv med gode relasjoner til barna 

[Uanonym bruker]

Det er lov å gå hvis du mistrives.

Men har dere prøvd å gjøre noe for å forbedre forholdet? Snakker dere sammen?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg skjønner hva du sier. Selv om jeg også forstår sarkasmen her. Men nei, det er ikke noe jeg ønsker å initierer. Hun er en snill og god kvinne og jeg ønsker henne alt godt. Jeg ønsker heller ikke at hun skal få skylden. I alle fall ikke at jeg pusher henne til det. Om hun finner ut av det på egenhand og tar valget hadde jeg vel kanskje vært litt lettet.... Men like fullt trist på vegne av barna. Jeg vet hvor veldig gjerne de vil beholde familien som den er... 

Anonymkode: 5f575...5db

Ja, men det var den andre tingen jeg tenkte på, som også damer er flere klasser bedre enn oss på. Når du samtidig har fått den andre til å ikke klare mer, så legger du bort alle følelser av dårlig samvittighet i tillegg. Jeg skjønner så klart deg som mann, at det føles umulig ut. Men igjen, her er vi amatører, damer kan dette. Aner ikke hvordan de får det til. Derfor er å spørre damer om dette løsningen. Du må spørre, hvordan være den som egentlig vil gå, men få henne til å gjøre det, samtidig som jeg ikke må få dårlig samvittighet? Damer kan trylle i slike saker, de initierer og lager bruddet, men mannen får skylden. Så kan de i tillegg si noen trylleord, og så blir all din dårlige samvittighet overført den andre parten. 

Skjønner greia med at ungene er over alt annet i betydning her i livet. Så skjønner du også at det at du får det bedre, også kan være bra for ungene på sikt. Men så klarer du ikke tanken likevel, fordi du setter ungene over deg selv? Ikke sørg over det, det er bare slik vi menn er skapt. Vi er fra biologien skapt annerledes, ungene våre er vår klar største kjærlighet i livet. Damer er skapt med ekstreme egenskaper til å igangsette samlivsbrudd, og når de har fått det slik de vil, så får du/mannen skylden for at det er slik. Jeg vet du ikke klarer å gjøre det jeg sier, for som mann kjenner jeg meg igjen i deg. Jeg bare sier hva du burde gjort om du skulle tenkt på deg selv. Jeg tror du må anerkjenne, at vi som menn ikke setter oss selv høyest. Vi setter ungene fremst. Derfor vet du at du ville fått det mye bedre alene og med ungene annenhver uke. Men du kommer aldri til å klare å komme over det at ungene er over alt annet i livet. Du må nok bare godta livets lodd for sånne som deg og meg. Bli der du er, det blir ikke bra, men du er i en tvungen situasjon hvor du verken vil eller kan gjøre det på en annen måte. 

Anonymkode: 08cb8...a65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Det beskriver vel mer hvor lite viktig hun syns sex er dessverre. Hun hadde nok tatt det ille opp om jeg tok med meg en annen dame og dro på skitur og spanderte kvikklunsj f.eks... Om jeg puler andre... Not so much...  

Terapi har jeg foreslått og jeg har prøvd å prate om dette med sexlivet. Hun er ikke intr. Er sjelden kåt, onanerer ALDRI. Vil ikke ha fokus på hennes nytelse og kropp. Kun at jeg skal få tømt meg. Svært lite attraktivt rett og slett... Når jeg tar opp dette blir vinklingen bare at jeg er kjip som påstår at det er noe galt med henne. Lite konstruktivt

Jeg skjønner hva dere sier om at barna tåler det. Og det er jeg ikke i tvil om at de gjør. Men at de tåler det er ikke det samme som at det ikke vil ha en veldig stor negativ virkning på livene deres. Jeg skjønner alt dere sier om å være lykkelig selv osv... Men familien er ikke dysfunksjonell som sådan. Den fungerer fint og er et trygt og godt hjem for alle. Den bare... gjør ikke meg lykkelig.

Og jeg er ikke i stand til å sette min egen lykke så høyt at jeg river i stykker familien som jeg vet barna setter stor pris på. 

 

TS

Anonymkode: 5f575...5db

Hm, så du har prøvd å snakke om sexlivet? Hva med resten av LIVET da?
Har du skrevet her før? Han som var så opphengt i sex at han glemte at det er resten av et parforhold også...
For oss damer må forholdet komme først, sexen er bare noe som kommer når vi har det bra. Hun har det åpenbart ikke bra, så spørsmålet er hvorfor det. Et gigantisk spørsmål, men massevis av svar helt sikkert. Så mye mer komplisert enn "hun vil ikke gi meg en BJ". Vi kvinner får lyst på sex når vi er avslappet, når stresshormonene får roet seg, når vi føler oss trygge med en vi stoler på. Og når vi i tillegg har overskudd og energi. Er jo rimelig sikkert at det skorter på en, fler eller alle faktorene her. Og hva har du bidratt med for at hun ikke skal stresse, for at hun skal ha overskudd, og for å være en hun stoler på og kjenner godt nok til å være så intim? Utover å bli sammen med henne, det er ikke nok. Og dessuten er alle ulike, så selv om naboen har det godt bare han tar en ekstra oppvask, kan lista for utslitthet og stress ligge et helt annet sted hos din partner. 

Og ja, jeg forstår meget godt at hun ikke blir mer avslappet og beroliget av at du påstår det er noe galt med henne. Sjokk?

Vet ikke jeg. Synes det som er fair er å gå fra henne når du ikke virker engasjert i å gjøre forholdet bedre. Ensidig fokus på sex er det mest usexy som finnes. Det er faktisk ingenting som er mer turn-off enn desperate menn som maser om sex. Jeg forstår henne så godt. Så, begynn å gjøre en innstas for forholdet, ikke utelukkende fordi hun skal bli vill i senga. Hva med å prøve å finne ut hva du kan gjøre for at hun skal ha det BRA... eller bare gå. Du hindrer også henne i å finne en som kan gi henne et godt sexliv og et liv videre i et godt forhold. Det er faktisk skikkelig dårlig gjort. 

Anonymkode: aab55...3a7

[AnonymBruker]

Kjenner flere i 40-årene i mer eller mindre sex-løse forhold, men antar at dere sliter med flere "uløselige" problemer enn det?

Anonymkode: f2fd4...d8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror at ungene dine (siden de er så store) meget vel skjønner at relasjonen mellom foreldrene er dårlig, sprørsmålet er mer om du virkelig mister familien din? Du mister en partner, et dårlig forhold - men du er fortsatt far og dine barn og du er fortsatt familie.. 

Anonymkode: cd30e...0d7

Folk som deg, som ikke er skilt eller har vært igjennom dette, bør ikke ha talerett. 

 

En skilsmisse knuser en familie, og barna mister sin trygge kjerne - og den kommer aldri A L D R I tilbake. Så kan mor (eller far) sitte der og rettferdiggjøre så mye de vil, men realiteten er og blir den samme, tilværelsen er knust. Barna vil heller ha foreldre som ikke "elsker hverandre" enn foreldre som bor i hvert sitt hus. 

 

Folk er lissom villige til å gå igjennom ild og vann for barna, gi dem sine nyrer, ta en kule for dem, følge dem opp så det det blir sevlutslettende, ofre seg helt og fullt til at barna skal ha det bra - bortsett ifra om de "ikke elsker/har lyst på" den andre forelderen lengre. Da er all bets off, og man forkaster hele familieprosjektet som uviktig, og barna blir kasteballer mellom foreldre og må bo i en bag. Bra prioritert folkens. 

Anonymkode: f46ba...27d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Barna vil heller ha foreldre som ikke "elsker hverandre" enn foreldre som bor i hvert sitt hus. 

Kilder som dekker din påstand.

For jeg har NULL TRO på at alle barn i hele verden vil heller ha foreldre som bor sammen og hater hverandre, enn å måtte ha to hjem. 

Anonymkode: ea3b2...2ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hm, så du har prøvd å snakke om sexlivet? Hva med resten av LIVET da?
Har du skrevet her før? Han som var så opphengt i sex at han glemte at det er resten av et parforhold også...
For oss damer må forholdet komme først, sexen er bare noe som kommer når vi har det bra. Hun har det åpenbart ikke bra, så spørsmålet er hvorfor det. Et gigantisk spørsmål, men massevis av svar helt sikkert. Så mye mer komplisert enn "hun vil ikke gi meg en BJ". Vi kvinner får lyst på sex når vi er avslappet, når stresshormonene får roet seg, når vi føler oss trygge med en vi stoler på. Og når vi i tillegg har overskudd og energi. Er jo rimelig sikkert at det skorter på en, fler eller alle faktorene her. Og hva har du bidratt med for at hun ikke skal stresse, for at hun skal ha overskudd, og for å være en hun stoler på og kjenner godt nok til å være så intim? Utover å bli sammen med henne, det er ikke nok. Og dessuten er alle ulike, så selv om naboen har det godt bare han tar en ekstra oppvask, kan lista for utslitthet og stress ligge et helt annet sted hos din partner. 

Og ja, jeg forstår meget godt at hun ikke blir mer avslappet og beroliget av at du påstår det er noe galt med henne. Sjokk?

Vet ikke jeg. Synes det som er fair er å gå fra henne når du ikke virker engasjert i å gjøre forholdet bedre. Ensidig fokus på sex er det mest usexy som finnes. Det er faktisk ingenting som er mer turn-off enn desperate menn som maser om sex. Jeg forstår henne så godt. Så, begynn å gjøre en innstas for forholdet, ikke utelukkende fordi hun skal bli vill i senga. Hva med å prøve å finne ut hva du kan gjøre for at hun skal ha det BRA... eller bare gå. Du hindrer også henne i å finne en som kan gi henne et godt sexliv og et liv videre i et godt forhold. Det er faktisk skikkelig dårlig gjort. 

Anonymkode: aab55...3a7

Du missforstår og vrangleser hele mitt innlegg. 

Jeg har aldri påstått at det er noe galt med henne. Det er hun som tolker det slik hver gang jeg prøver å snakke om noe som er vanskelig. Jeg skulle gjerne visst hva som skulle til for at jeg kunne tilfredsstille henne. 

Men jeg har ikke ensidig fokus på sex og maser ikke om sex. Hvis du leser mitt første innlegg skriver jeg det stikk motsatte. Vi har kun sex når hun tar initiativ. Ellers lar jeg det bare være. Jeg syns ikke sexen er så gøy når det eneste det handler om er at jeg skal tømme meg.  Det gir meg lite å ikke kunne gi noe tilbake. 

Og nei, det handler ikke om stress eller en ekstra oppvask heller. Mat og oppvask og alt som foregår på kjøkkenet er det faktisk jeg som tar meg av. Hun har heller ikke spesielt krevende jobb og jobber i tillegg redusert. Jeg jobber fulltid og gjør likevel mer enn henne i hjemmet. 

Ang fair eller ikke, så vet jeg at hun også helst vil at jeg blir. Så er det da fair å gå fra henne?

Jeg syns ditt innlegg var i overkant fokusert på å gi meg skylden for noe jeg syns er veldig vanskelig å håndtere. Jeg er en snill og god ektemann og far, som stiller mye opp og er en solid bidragsyter til at alle har et godt hjem. Og jeg vet at de tre andre setter pris på det og har det godt fordi jeg er den jeg er. Det er det som gjør det utrolig vanskelig å gå, selv om jeg innser at jeg hadde hatt det best alene.... 

Anonymkode: 5f575...5db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men du syns det er greit å lære barna dine at man skal ødelegge seg selv og holde ut i et forhold man er ulykkelig i?

Anonymkode: 1c907...4f8

Får meg ikke til å syns det er greit å ødelegge familien deres for at jeg skal få det bra heller. De klarer seg nok, men har det definitivt best om jeg blir. Det føles egoistisk å gå fordi det bare handler om min lykke. Derfor gjør jeg det ikke. 

Snok1 skrev (2 timer siden):

Er det bedre å la barna vokse opp i et dysfunksjonelt ekteskap og lære dem at det er slik «kjærligheten» er? 

Dersom du får det bedre alene vil barna unne deg det, og de vil trives bedre sammen med deg.

Ekteskapet er vel ikke dysfunksjonelt. Mye fungerer godt og hjemmet er i hovedsak bra å vokse opp i. 

Nei, jeg tror ikke barna vil unne meg det. 

Anonymkode: 5f575...5db