Kvinner: Hvordan reagerer du på avvisning?

[AnonymBruker]

Merk: Dette spørsmålet er rettet til de kvinnene som har blitt avvist, ikke de samtlige her som aldri har blitt avvist.

Anonymkode: 64280...04f

[AnonymBruker]

Sier takk for ærligheten og går hjem og er litt lei meg, så går livet som regel videre.

Det mest smertefulle er vel avvisning ved ghosting der man bare sitter igjen og føler seg dritt. 

Anonymkode: e73b7...f0b

[AnonymBruker]

Klart det er sårt om jeg skulle ønske det ble noe mer, men det er sånn det er. Det er ikke verdens undergang.  

Anonymkode: b4dfd...f7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Klart det er sårt om jeg skulle ønske det ble noe mer, men det er sånn det er. Det er ikke verdens undergang.  

Anonymkode: b4dfd...f7d

om du skulle ønske? Jeg spør om faktiske erfaringer.

Anonymkode: 64280...04f

[Balooo]

Jeg takler det fint om de er ærlige og gjør det på en fin måte. Tar de den feige måten og oppfører seg dårlig slik at jeg avslutter, så tenker jeg at de ikke fortjener at jeg viser hvor mye det sårer og går videre. Synes ghosting er verst, det opplever jeg for første gang nå. Men holder meg for god til å si noe, han bryr seg jo tydeligvis ikke. 

[AnonymBruker]

Jeg tar det som et vanlig mennesker tror jeg. Hvis jeg liker ham, lurer jeg på hva som er galt med meg og jeg blir lei meg. Det varer en liten stund hvis det har vært en del dates. Hvis jeg bare er interessert eller synes noen er pen, så er det mer overflatisk. Jeg kan føle meg dum i øyeblikket, mindreverdig. Tar ikke så lang tid å komme over. Mye bedre enn før. Ble bedre med erfaring. Før var jeg LIVREDD for at noen skulle få nyss i at jeg likte dem. Det var det flaueste jeg kunne tenke meg i hele verden. Og fikk jeg vite at de visste det, ble jeg fylt med skam.

Anonymkode: 5b8c2...a75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Før var jeg LIVREDD for at noen skulle få nyss i at jeg likte dem. Det var det flaueste jeg kunne tenke meg i hele verden. Og fikk jeg vite at de visste det, ble jeg fylt med skam.

Anonymkode: 5b8c2...a75

Hvorfor?

Anonymkode: 64280...04f

[AnonymBruker]

Jeg tar det veldig personlig.

Blir lei meg og sint omhverandre, legger skylden på meg selv og det hele går veldig inn på meg. Har dårlig selvtillit og det hele er vanskelig for meg. 

 

Anonymkode: 7905f...663

[AnonymBruker]

Ber dem dra til helvete…

neida

joda

Anonymkode: f2ad2...74d

[SPOCA]

Det har alltid gått veldig inn på meg. Jeg har opplevd å bli avvist av gutter/menn hele mitt liv, helt fra ungdomsskolen.

Jeg er i utgangspunktet introvert og innadvendt, så det å bli avvist i tillegg, føltes som å bli avvist for den jeg var som person, egentlig. Det gjorde meg veldig sårbar. Jeg var hun som alltid sto og så på de andre jentene, som aldri følte at hun ble likt av noen gutter (og senere menn). 

På videregående opplevde jeg enkelte gutter i klassen som mobbet meg, hev skoene mine på taket da vi hadde gym eller stjal klærne mine i garderoben. Jeg opplevde hets og stygge ord. Dette var før sosiale medier, men det vonde sitter fremdeles i. Mobbingen gikk mye på utseende, og jeg forbandt mye med stygt utseende = ikke verdt å elske.

Senere ble avvisninger snarere en forventing enn unntaket. Så jeg ble et lett bytte for min eksmann tidlig i 20-årene, som var den første som sa han var glad i meg. Jeg trodde blindt på ham. Alt jeg ønsket var å bli elsket for den jeg var. Jeg trodde ikke jeg var verdt å elske, og tenkte i grunn at han var den eneste som ville ha meg. Det endte katastrofalt, han var ekstremt voldelig. Jeg maktet heldigvis å komme meg bort, omsider. Han gjorde meg livredd i mange år etterpå. 

Heldigvis traff jeg min nåværende mann, som er en fantastisk flott mann. Jeg har vært heldig. Jeg trodde overhodet ikke jeg hadde sjans, og forventet også å bli avvist av ham. Men, jeg gav ham en sjanse da han ba meg ut på date, og det er det beste valget jeg har gjort. Men, jeg kastet bort mye av livet mitt til ensomhet. Og fremdeles liker jeg ikke mitt eget utseende, og synes fremdeles det er helt utrolig at mannen min elsker meg og finner meg verdt å elske.

Det har også medført et litt merkelig fenomen hvor jeg føler stor selvtillit i den jeg er og f.eks jobben min, men elendig selvbilde og at jeg hater utseendet jeg har. Jeg har lært meg å skille mellom evner og utseende, helt enkelt.

Avvisninger i dag kan være vanskelig den dag i dag. Også det som ikke nødvendigvis gjelder i en kjærlighetsrelasjon. Jeg kan gruble mye på hvorfor noen f.eks sa nei til ditt eller ikke ville datt. Jeg er også ekstremt redd for å gjøre feil. For avvisninger har jeg alltid forbundet med at jeg har gjort noe feil eller at det er noe feil med meg. Heldigvis har dette blitt generelt bedre med årene, og mannen min har gjort livet mitt enklere sånn sett. Det er enklere å takle avvisninger nå enn da jeg var ung.

[AnonymBruker]

Kommer veldig an på. Er det gjort på en redelig måte er det ikke gøy så klart, men jeg retter opp ryggen og prøver å tenke positivt. Tenker ingenting negativt om mannen. Er det gjort på en stygg måte (typ ghosting) blir jeg helt knekt og hengende igjen i lang tid, selvtilliten får seg en kraftig knekk. Prøver dog aldri å kontakte vedkommende igjen. 

Så antar jeg kan takle det svært bra og svært dårlig. Blir aldri aggressiv men kan bli helt knust. 

Anonymkode: 20cdb...608

[AnonymBruker]

Kommer an på. Viser det ikke, men kan bli sur og/eller lei meg. Til han sier jeg bare at det går bra. 
Skjer heldigvis sjelden 😅 

Anonymkode: 99713...11c

[Irak]

Jeg blir som regel skuffet og lei meg der og da. Det har med forventninger og glede å gjøre. Så prøver jeg å finne en metode for å legge det bak meg. Fokuserer på meg selv istedet en periode. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hvorfor?

Anonymkode: 64280...04f

Det kan hende det var fordi jeg ble mobbet på barneskolen. Ble blant annet spurt på på tull fordi noen visste jeg likte en fyr. De ville bare se reaksjonen min for så å si at det var kødd og ingen ville være sammen med meg.

Men synes ikke andre det var flaut også? Jeg var flau over dette frem til jeg var rundt 20.

Anonymkode: 5b8c2...a75

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (9 minutter siden):

Det har alltid gått veldig inn på meg. Jeg har opplevd å bli avvist av gutter/menn hele mitt liv, helt fra ungdomsskolen.

Jeg er i utgangspunktet introvert og innadvendt, så det å bli avvist i tillegg, føltes som å bli avvist for den jeg var som person, egentlig. Det gjorde meg veldig sårbar. Jeg var hun som alltid sto og så på de andre jentene, som aldri følte at hun ble likt av noen gutter (og senere menn). 

På videregående opplevde jeg enkelte gutter i klassen som mobbet meg, hev skoene mine på taket da vi hadde gym eller stjal klærne mine i garderoben. Jeg opplevde hets og stygge ord. Dette var før sosiale medier, men det vonde sitter fremdeles i. Mobbingen gikk mye på utseende, og jeg forbandt mye med stygt utseende = ikke verdt å elske.

Senere ble avvisninger snarere en forventing enn unntaket. Så jeg ble et lett bytte for min eksmann tidlig i 20-årene, som var den første som sa han var glad i meg. Jeg trodde blindt på ham. Alt jeg ønsket var å bli elsket for den jeg var. Jeg trodde ikke jeg var verdt å elske, og tenkte i grunn at han var den eneste som ville ha meg. Det endte katastrofalt, han var ekstremt voldelig. Jeg maktet heldigvis å komme meg bort, omsider. Han gjorde meg livredd i mange år etterpå. 

Heldigvis traff jeg min nåværende mann, som er en fantastisk flott mann. Jeg har vært heldig. Jeg trodde overhodet ikke jeg hadde sjans, og forventet også å bli avvist av ham. Men, jeg gav ham en sjanse da han ba meg ut på date, og det er det beste valget jeg har gjort. Men, jeg kastet bort mye av livet mitt til ensomhet. Og fremdeles liker jeg ikke mitt eget utseende, og synes fremdeles det er helt utrolig at mannen min elsker meg og finner meg verdt å elske.

Det har også medført et litt merkelig fenomen hvor jeg føler stor selvtillit i den jeg er og f.eks jobben min, men elendig selvbilde og at jeg hater utseendet jeg har. Jeg har lært meg å skille mellom evner og utseende, helt enkelt.

Avvisninger i dag kan være vanskelig den dag i dag. Også det som ikke nødvendigvis gjelder i en kjærlighetsrelasjon. Jeg kan gruble mye på hvorfor noen f.eks sa nei til ditt eller ikke ville datt. Jeg er også ekstremt redd for å gjøre feil. For avvisninger har jeg alltid forbundet med at jeg har gjort noe feil eller at det er noe feil med meg. Heldigvis har dette blitt generelt bedre med årene, og mannen min har gjort livet mitt enklere sånn sett. Det er enklere å takle avvisninger nå enn da jeg var ung.

Skjønner godt at mannen din er forelska i deg. Du har en av få av KGs kloke hoder.

Anonymkode: 5b8c2...a75

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner godt at mannen din er forelska i deg. Du har en av få av KGs kloke hoder.

Anonymkode: 5b8c2...a75

Tusen takk, da var jo veldig fint skrevet.  

[AnonymBruker]

Plager meg bare hvis jeg likte han veldig godt, da blir jeg selvsagt knust. Men som regel er det gjensidig

Anonymkode: 5c6ba...3b1

[AnonymBruker]

Jeg blir veldig lei meg. Har blitt avvist på de siste 7 datene jeg har vært på. Skjønner ikke hva som er galt med meg. 😢 

Anonymkode: 83d37...236

[AnonymBruker]

Jeg takler utrolig dårlig avvisning, og det går rett på selvtilliten og selvverdet. Jeg føler meg helt utrulig lite verdt. Så ille, at jeg til slutt ble så redd for avvisning fra min kjæreste også, og det ble til slutt brudd. Snakk om selvoppfyllende profeti😢 Jeg trakk meg vekk fordi jeg var redd for å bli såret, og da blir jeg jo selvfølgelig akkurat ekstremt såret 😢

Jeg har prøvd å date litt etterpå, men er så redd for avvisningen av jeg i grunn avslutter alt selv..

Anonymkode: 5496f...d3f

[AnonymBruker]

Det er kjipt uansett å bli avvist.  Bortsett fra hvis jeg selv har lett etter en utvei. Da kan det være ganske bra. 

Overlever uansett,  shake it off, girl time osv og ny flørt.

Anonymkode: a781e...574