Hva er typiske oppgaver ved din jobb som gjør deg «syk»

[AnonymBruker]

Å måtte forholde meg til kollegaer som er drit negative og uvillige til å se nye løsninger på ting. 
Og enda værre: måtte reise på flere dager lange turer med dem 😩😩

Anonymkode: e28e3...92e

[SPOCA]

* Flere og flere oppgaver og ansvarsområder som dyttes inn i kontaktlærerfunksjonen, som gjør at man jobber sent og mye uten overtidsbetaling. Jeg skal være både sosionom, pedagog og underviser, psykolog og terapeut og alt mulig annet. Man skal gi tilpasset opplæring til hver enkelt elev, være i forkant av hendelser som kan medføre mobbing eller krenkelser, ta seg elever med store behov, prøve å løfte de elevene som er sterke, samtidig som man gir undervisning som treffer de svakeste, skal mekle mellom sinte, skilte foreldre som knapt klarer å se på hverandre - og beskytte elevene når de skulle trenge det. Man dras i mange retninger.

* Fare for voldsepisoder. Heldigvis ikke så mye nå lenger (etter at jeg skiftet skole), men det har vært hendelser hvor større ungdomsskoleelever har yppet seg, og vært rimelig vanskelige å håndtere (spesielt når de truer mindre elever jeg må beskytte). Jeg har opplevd å bli slått og sparket av krevende elever med ekstreme hjelpebehov som burde gått på spesialavdeling/spesialskole.

* Mangle opplæring i håndtering av elever med spesielle behov.

* Foresatte som overlater all oppdragelse av barnet sitt til meg, og forventer at jeg fikser alle konflikter - også de som oppstår hjemme eller på andre arenaer.

* Enkelte som er ekstremt lettkrenkede. Dette er gjerne foreldre på vegne av sine barn, som f.eks ikke tåler at konflikter oppstår. Jeg sier ikke at det er greit å mobbe eller at man skal oppfordre til konflikter, men noen ganger kunne det vært fint å la barna også lære seg å rydde opp i ting selv - eller at foreldrene rett og slett ringer andre foreldre. Jeg kan ikke fikse absolutt alt. Det betyr ikke at man skal stå å se på at et barn slår et annet barn i hodet, men barn blir må lære seg til å håndtere konflikter på en god måte. Hvilket vi jobber mye med.

* Lite robusthet generelt - som igjen henger igjen med lettkrenkethet. Barna tar etter sine foreldre. Som lærer er ikke det alltid enkelt å sjonglere. Barna pakkes inn i vatt og bomull. Krever mye relasjonsbygging, som selvfølgelig er viktig, men også slitsomt, fordi enkelte foreldre farer opp bare man snakker stengt til barnet deres.

* Generelt mye rapportering, rapportskriving og skjemaer av ulike slag som skal fylles ut. Det er alt fra IOPer og utredninger, til generell planlegging og kartlegginger. Man blir aldri ferdig. Akkurat dette er ikke så veldig forskjellig fra der jeg jobbet før (på kontor), forskjellen er at jeg nå har undervisning og alle andre ting i tillegg.

* Man møter mange ulike skjebner, både av foresatte og elever. Det er bittersøtt, godt og vondt. Det er alt fra barnevernssaker som kan gå veldig inn på en, til elever med store hjelpebehov, der man kanskje er den eneste som når inn. Det er også tøft å stå i, fordi man bekymrer seg mye for hvordan det skal gå med disse barna videre. Jeg har fremdeles elever jeg tenker mye på, fordi jeg vet de hadde det tøft, og jeg var en viktig del for å få dem vekk fra det vonde. 

* Det å bli sett ned på. Vi lærere er generelt ikke en ettertraktet gruppe, og spesielt vi som jobber i småskolen. Vi blir til og med sett ned på av andre lærere på høyere trinn. Selv om jeg faktisk kan undervise på de fleste trinn oppover, så trives jeg best med de yngre elevene. Og jeg føler man glemmer at mye av den jobben jeg gjør, legger grunnlaget for all annen utdanning og læring videre. Det gir meg litt ærefrykt. Og derfor legger jeg mye stolthet i både undervisning og kunnskapen jeg skal bringe videre. 

* Tidligere var det en tafatt ledelse som ikke tok tak i konflikter og latet som ingenting. 

* Av rene fysiske plager har jeg vært mye syk med alskens sykdommer barna bringer med seg - alt fra influensa til omgangssyke. Heldigvis blitt bedre med årene. Jeg sliter en del med skuldrene, så må begrense meg litt med tanke på å skrive på tavla. Hender også jeg innimellom opplever tretthet i stemmen, men det har også blitt bedre de siste par årene.

Endret 25. februar av SPOCA

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Et sykefravær som aldri går ned, uansett hvor mye man tilrettelegger. Gikk inn i lederstilling for tre år siden, og synes selv jeg står på for mine ansatte. Har fått fine tilbakemeldinger. Men fraværet gnager, og blir nok på sikt å føre til at jeg ikke orker å stå i det.

 

Anonymkode: e8e93...e18

Du er vel ikke min leder, som påstår hun gikk inn i lederstilling for 3 år siden men i realiteten gjorde det for 2 år siden? 

Anonymkode: a7595...c4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alt merarbeidet og stresset som følger med når leger bestiller feil undersøkelse, særlig en undersøkelse de i utgangspunktet vet at ikke tas hos oss. Da må jeg bruke mye tid (som jeg i utgangspunktet har alt for lite av fra før) på å ringe rundt til ortoped og radiolog for å finne en løsning, og gjerne være "postkasse" for diskusjoner dem i mellom. 🫡

Anonymkode: b6432...fb9

Du får trøste deg med at du kan gå hjem etter 7,5 time, mens legene har vakt i 19 timer 🫡

Anonymkode: 36f01...866

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Du får trøste deg med at du kan gå hjem etter 7,5 time, mens legene har vakt i 19 timer 🫡

Anonymkode: 36f01...866

Det kommer helt an på arbeidsplassen, det. Hos oss går legene samme vakter som radiografene. Vanlig dag/kveld/natt i uka og langvakter i helgene.

Anonymkode: b6432...fb9

[AnonymBruker]

Skjevfordeling i det som skal være et team. Der finnes ikke noe team i det hele tatt, noe som fører til et skyhøyt stressnivå til tider.
 

En sjef som manipulerer og lyver for egen vinning, i tillegg til et giftig arbeidsmiljø hvor spesielt en kollega er negativt til absolutt ALT.

Vedkommende klager over alt og alle, kaster deg lett under bussen for egen vinning. Denne kollegaen har fine og rolige arbeidsdager, tilbyr seg aldri å hjelpe tross sykdom eller ferie. Pusher på og respekterer ikke det spøtt. 

I tillegg så sinnsykt egosentrisk og fokuset skal være på denne kollegaen, tror h*n er best i alt. 
 

Kollegaen truer med å slutte på jamne mellomrom, tror nok jeg kommer til å slutte først. Har fått fullstendig av denne type oppførsel. 

Holder på å eskplodere hver eneste dag 😌

Anonymkode: 1a91f...788

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (9 timer siden):

* Flere og flere oppgaver og ansvarsområder som dyttes inn i kontaktlærerfunksjonen, som gjør at man jobber sent og mye uten overtidsbetaling. Jeg skal være både sosionom, pedagog og underviser, psykolog og terapeut og alt mulig annet. Man skal både gi tilpasset opplæring til hver enkelt elev, være i forkant av hendelser som kan medføre mobbing eller krenkelser, ta seg elever med store behov, prøve å løfte de elevene som er sterke, samtidig som man gir undervisning som treffer de svakeste, skal mekle mellom sinte, skilte foreldre som knapt klarer å se på hverandre - og beskytte elevene når de skulle trenge det. Man dras i mange retninger.

* Fare for voldsepisoder. Heldigvis ikke så mye nå lenger (etter at jeg skiftet skole), men det har vært hendelser hvor større ungdomsskoleelever har yppet seg, og vært rimelig vanskelige å håndtere (spesielt når de truer mindre elever jeg må beskytte). Jeg har opplevd å bli slått og sparket av krevende elever med ekstreme hjelpebehov som burde gått på spesialavdeling/spesialavdeling.

* Mangle opplæring i håndtering av elever med spesielle behov.

* Foresatte som overlater all oppdragelse av barnet sitt til meg, og forventer at jeg fikser alle konflikter - også de som oppstår hjemme eller på andre arenaer.

* Enkelte som er ekstremt lettkrenkede. Dette er gjerne foreldre på vegne av sine barn, som f.eks ikke tåler at konflikter oppstår. Jeg sier ikke at det er greit å mobbe eller at man skal oppfordre til konflikter, men noen ganger kunne det vært fint å la barna også lære seg å rydde opp i ting selv - eller at foreldrene rett og slett ringer andre foreldre. Jeg kan ikke fikse absolutt alt. Det betyr ikke at man skal stå å se på at et barn slår et annet barn i hodet, men barn blir må lære seg til å håndtere konflikter på en god måte. Hvilket vi jobber mye med.

* Lite robusthet generelt - som igjen henger igjen med lettkrenkethet. Barna tar etter sine foreldre. Som lærer er ikke det alltid enkelt å sjonglere. Barna pakkes inn i vatt og bomull. Krever mye relasjonsbygging, som selvfølgelig er viktig, men også slitsomt, fordi enkelte foreldre farer opp bare man snakker stengt til barnet deres.

* Generelt mye rapportering, rapportskriving og skjemaer av ulike slag som skal fylles ut. Det er alt fra IOPer og utredninger, til generell planlegging og kartlegginger. Man blir aldri ferdig. Akkurat dette er ikke så veldig forskjellig fra der jeg jobbet før (på kontor), forskjellen er at jeg nå har undervisning og alle andre ting i tillegg.

* Man møter mange ulike skjebner, både av foresatte og elever. Det er bittersøtt, godt og vondt. Det er alt fra barnevernssaker som kan gå veldig inn på en, til elever med store hjelpebehov, der man kanskje er den eneste som når inn. Det er også tøft å stå i, fordi man bekymrer seg mye for hvordan det skal gå med disse barna videre. Jeg har fremdeles elever jeg tenker mye på, fordi jeg vet de hadde det tøft, og jeg var en viktig del for å få dem vekk fra det vonde. 

* Det å bli sett ned på. Vi lærere er generelt ikke en ettertraktet gruppe, og spesielt vi som jobber i småskolen. Vi blir til og med sett ned på av andre lærere på høyere trinn. Selv om jeg faktisk kan undervise på de fleste trinn oppover, så trives jeg best med de yngre elevene. Og jeg føler man glemmer at mye av den jobben jeg gjør, legger grunnlaget for all annen utdanning og læring videre. Det gir meg litt ærefrykt. Og derfor legger jeg mye stolthet i både undervisning og kunnskapen jeg skal bringe videre. 

* Tidligere var det en tafatt ledelse som ikke tok tak i konflikter og latet som ingenting. 

* Av rene fysiske plager har jeg vært mye syk med alskens sykdommer barna bringe med seg - alt fra influensa til omgangssyke. Heldigvis blitt bedre med årene. Jeg sliter en del med skuldrene, så må begrense meg litt med tanke på å skrive på tavla. Hender også jeg innimellom opplever tretthet i stemmen, men det har også blitt bedre de siste par årene.

Jeg jobber også som lærer, men er ikke kontaktlærer. Er faglærer. Har vært kontaktlærer før, da. Men glad for at jeg ikke er det lenger. Ble så lei alle møtene med bup, ppt, bv, foreldre, elever, ledelse/ ressursteam. Satt der som en idiot med min faglærerutdannelse og prøvde å være en slags sosionom/ psykolog/ megler/ vernepleier/ miljøterapeut/ mobbeombud/ foreldreveileder. Null kompetanse og erfaring. Har 30 stp i spes ped, da. Det hjalp litt. Da visste jeg hva en iop var. Men det var slitsomt å føle at man gjorde en jobb man ikke utdannet seg til. Jeg ønsket å jobbe med fag, ikke være vernepleier.

Det som er mer slitsomt som faglærer er rett og slett at ungene hører mer på kontaktlærer. De er så utrolig frekke og utagerende med oss faglærerne. Jeg må ofte være kjempestreng, kjip og til tider sint, for at de skal høre. Det er så utrolig stort behov for å teste grenser. Jeg jobber så klart med relasjoner, men det er ikke så lett når man har en klasse én gang i uka. Det var en periode da barnet mitt var mye sykt (smittet i bhg). Da tok jeg rett og slett noen egenmeldingsdager hjemme når jeg skulle ha enkelte klasser, for jeg orket ikke bråket i tillegg til et grinete, klengete barn hjemme som skrek halve natta. Selv om mannen var hjemme med sykt barn. 

Foreldre kan også være slitsomt som faglærer. Vi har ikke like mye kontakt med dem,  dermed ikke like god relasjon. Hverken med barnet eller foreldrene. Så jeg og andre faglærere har fått klager fra foreldre som egentlig handler om at deres barn har oppført seg dårlig. Men barnet hører ikke på beskjed fra faglærer, og da må faglærer bli streng og kjip. Og det oppfatter barnet som urettferdig, også kommer det frem helt andre historier hjemme. 

Anonymkode: 1846e...772

[AnonymBruker]

*All den ekstra arbeidstiden. Pålagt 2,5 time ekstra sammenlignet med andre innen helse som er innbakt i grunnlønnen. Dvs hvis annet fagfelt har 37,5 times uke har jeg 40. Så kommer den "frivillige" overtiden, på alt fra ingenting til 7 timer i uka. Prøv å si opp noe av den, som er din rett, og se leder blekne fordi da rakner alt. Ikke noe av dette teller opp mot maks overtid som kan jobbes etter loven. Ikke at noen bryr seg da.

*Ingen/liten mulighet for vikarer. Alt av fravær må dekkes av oss som jobber der fra før. 3-7 stk som deler på alt av vakt? Ikke så mange å ta av når en blir syk og vaktene må dekkes... Bare å drikke jevnt med alkohol eller reise bort de helgene man faktisk har fri, eller frister det med noen ekstra vakter istedenfor?

*Å skulle være/dekke 8-9 steder og utallige funksjoner samtidig, i 19 timer (eller mer). 

*Ingen beredskap for de gangene det brenner og vi står i megatunge ting. Katastrofe skjer på time nr 2 av vakta, du jobber sammenhengende i 8 timer, det går galt og du er helt på felgen fysisk, mentalt og emosjonelt, men det er fremdeles 9 timer igjen av vakta. Og må håndtere alt som måtte vente de ekstra timene fordi man ikke kan være flere steder på en gang, og andre naturlig nok er fly forbanna. Eller det kommer inn noe supersjelden du kanskje har hørt om, du trenger desperat litt tid for å se hva som må og bør gjøres i hvilken rekkefølge, mens telefonen ringer i ett sett og du aldri får tenkt uforstyrret. Og du tenker på den stakkaren som kan noe om det, som har full dag med andre ting imorgen, men som garantert kommer til å bli forespurt om hjelp i tillegg til sine andre arbeidsoppgaver. Får bli noen ekstra timers jobbing etter at barna er lagt...igjen.

*"Ventetidsløft", kveldspoliklinikk og "dugnad" for å få ned ventetidene. Samtidig skal det spares og effektiviseres. Jobbe mer! Se de andre punktene. Høres det forsvarlig eller familievennlig ut?

*Fordypningstid og administrasjonstid skjæres ned. Samtidig som feltet blir mer og mer komplekst og folks rettigheter blir sterkere og sterkere. Jeg elsker faget mitt og alt jeg vil er å snakke med folk (i fred og ro!), finne de beste løsningene og jobbe i team sammen med andre dedikerte fagpersoner, men det nedprioriteres. Drift kommer frem for alt, men ingen tenker over at god behandling, nye prosedyrer, samvalg, informasjon, trygghet, kontinuitet og trygghet fagpersoner ikke kommer av seg selv. Da blir det en unødvendig undersøkelse her og der som ikke helt svarer ut problemstillingen, fordi hverken jeg eller det andre fagfeltet har tid til å ta den telefonen for å finne den beste løsningen.

*Fordi andre fagfelt er like mye eller mer pressa blir det mer og mer telefoner med etterlysning av prøvesvar for å unngå forsinkelser. Dette forstyrrer jo den stakkaren som må avbryte det den holdt på med. Mindre effektivitet og vanvittig sløsing av tid for alle parter.

*Lite og ingen fleksibilitet. Og ferier hvor andre steder kanskje er et lite pusterom, er vi halvparten av folka på jobb som må dekke alt av funksjoner mens den andre halvparten har ferie. Er man "heldig" er det kanskje en vikar eller to, som egentlig ikke har ferdighetene eller kompetansen som kreves, og som krever mye ekstra oppfølging og hjelp...men man slipper hvertfall kanskje den ene vakta.

Bli sykehuslege, det er topp!

(Jeg elsker faktisk jobben min nå som vaktkjøret er litt mer levelig og jeg har funnet mitt fagfelt hvor rammene i noen grad er til å leve med. Skjønner godt at de fleste fagfelt har en rekrutteringskrise og at erfarne overleger slutter over alt, for å si det sånn. Blir spennende hvor det offentlige helsevesenet er om 5 år...)

Anonymkode: fbe40...8ed

[AnonymBruker]

Det som stresser meg på jobb, er når folk melder seg syk over en lav sko og har spesialvakter som er vanskelige å dekke inn... Da må jeg gjerne bruke en hel arbeidsdag for å prøve å få inn folk som ikke har lyst på vaktene.

Anonymkode: 2cb2f...d8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg jobber også som lærer, men er ikke kontaktlærer. Er faglærer. Har vært kontaktlærer før, da. Men glad for at jeg ikke er det lenger. Ble så lei alle møtene med bup, ppt, bv, foreldre, elever, ledelse/ ressursteam. Satt der som en idiot med min faglærerutdannelse og prøvde å være en slags sosionom/ psykolog/ megler/ vernepleier/ miljøterapeut/ mobbeombud/ foreldreveileder. Null kompetanse og erfaring. Har 30 stp i spes ped, da. Det hjalp litt. Da visste jeg hva en iop var. Men det var slitsomt å føle at man gjorde en jobb man ikke utdannet seg til. Jeg ønsket å jobbe med fag, ikke være vernepleier.

Det som er mer slitsomt som faglærer er rett og slett at ungene hører mer på kontaktlærer. De er så utrolig frekke og utagerende med oss faglærerne. Jeg må ofte være kjempestreng, kjip og til tider sint, for at de skal høre. Det er så utrolig stort behov for å teste grenser. Jeg jobber så klart med relasjoner, men det er ikke så lett når man har en klasse én gang i uka. Det var en periode da barnet mitt var mye sykt (smittet i bhg). Da tok jeg rett og slett noen egenmeldingsdager hjemme når jeg skulle ha enkelte klasser, for jeg orket ikke bråket i tillegg til et grinete, klengete barn hjemme som skrek halve natta. Selv om mannen var hjemme med sykt barn. 

Foreldre kan også være slitsomt som faglærer. Vi har ikke like mye kontakt med dem,  dermed ikke like god relasjon. Hverken med barnet eller foreldrene. Så jeg og andre faglærere har fått klager fra foreldre som egentlig handler om at deres barn har oppført seg dårlig. Men barnet hører ikke på beskjed fra faglærer, og da må faglærer bli streng og kjip. Og det oppfatter barnet som urettferdig, også kommer det frem helt andre historier hjemme. 

Anonymkode: 1846e...772

Har du ikke kjennskap til IOP gjennom faglærerutdanningen din? Høres rart ut. Har selv tatt PPU og vi jobbet med å utarbeide IOP både i skoleoppgaver og i praksis.

Anonymkode: 2965d...c9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det som stresser meg på jobb, er når folk melder seg syk over en lav sko og har spesialvakter som er vanskelige å dekke inn... Da må jeg gjerne bruke en hel arbeidsdag for å prøve å få inn folk som ikke har lyst på vaktene.

Anonymkode: 2cb2f...d8d

Som en som har gått spesialvakter som er vanskelige å dekke inn (og hos oss satt det å melde seg sykt laaaangt inne!) så er jo det en konsekvens av ingen tanker for beredskap hos de som liksom skal passe på våre interesser. Ingen har lyst på ekstra vakt fordi det jobbes mer enn nok fra før, og vi faktisk har lyst til å se familien litt.. så da blir vi gående og gnage og klage på hverandre,wns de vi egentlig burde ansvarliggjort er de som setter oss i den posisjonen. Og det skjer jo ikke. Penger overstyrer alt.

Anonymkode: fbe40...8ed

[AnonymBruker]

Underbemanning. Eller vi kan være greit bemannet, men det hjelper ikke når over halvparten er ny uten særlig erfaring, har språkproblemer eller er ufaglært. 

Ofte spørsmål om ekstravakter eller overtid ved sykdom. Jeg sier nei, må ta vare på meg selv. Men jeg vet jo andre kolleger må slite da (samtidig er det opp til de å si nei og la det gå til beordring). 

Det å se syke mennesker i livets sluttfase, og hvordan de kan ha det. Vi strekker oss langt, men alle får ikke hjelpen de fortjener. Dessuten har vi et lovverk som kan vanskeliggjøre å hjelpe. 

Sinte pårørende. Forstår det ikke alltid er lett, og noen ganger at vi burde gjort bedre. Men det er synd frustrasjon og sinne rettes direkte mot oss. Vi har ikke valgt å gå underbemannet grunnet sykdom slik at vi ikke rakk å dusje moren til pårørende som klager.det verste er pårørende som tydelig klager over utenlandske og unge assistenter. De takker med på de bare fordi de tror et eller annet. Den flinkeste helsefagarbeideren jeg jobber med er utenlandsk og snakker bra norsk. En ung nyutdannet sykepleier blir tatt for å være en ung assistent som ikke kan noen ting bare pga utseende. 

Dårlig ledelse

Anonymkode: 0121f...0af

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg jobber også som lærer, men er ikke kontaktlærer. Er faglærer. Har vært kontaktlærer før, da. Men glad for at jeg ikke er det lenger. Ble så lei alle møtene med bup, ppt, bv, foreldre, elever, ledelse/ ressursteam. Satt der som en idiot med min faglærerutdannelse og prøvde å være en slags sosionom/ psykolog/ megler/ vernepleier/ miljøterapeut/ mobbeombud/ foreldreveileder. Null kompetanse og erfaring. Har 30 stp i spes ped, da. Det hjalp litt. Da visste jeg hva en iop var. Men det var slitsomt å føle at man gjorde en jobb man ikke utdannet seg til. Jeg ønsket å jobbe med fag, ikke være vernepleier.

Det som er mer slitsomt som faglærer er rett og slett at ungene hører mer på kontaktlærer. De er så utrolig frekke og utagerende med oss faglærerne. Jeg må ofte være kjempestreng, kjip og til tider sint, for at de skal høre. Det er så utrolig stort behov for å teste grenser. Jeg jobber så klart med relasjoner, men det er ikke så lett når man har en klasse én gang i uka. Det var en periode da barnet mitt var mye sykt (smittet i bhg). Da tok jeg rett og slett noen egenmeldingsdager hjemme når jeg skulle ha enkelte klasser, for jeg orket ikke bråket i tillegg til et grinete, klengete barn hjemme som skrek halve natta. Selv om mannen var hjemme med sykt barn. 

Foreldre kan også være slitsomt som faglærer. Vi har ikke like mye kontakt med dem,  dermed ikke like god relasjon. Hverken med barnet eller foreldrene. Så jeg og andre faglærere har fått klager fra foreldre som egentlig handler om at deres barn har oppført seg dårlig. Men barnet hører ikke på beskjed fra faglærer, og da må faglærer bli streng og kjip. Og det oppfatter barnet som urettferdig, også kommer det frem helt andre historier hjemme. 

Anonymkode: 1846e...772

Du har min store medfølelse. Faglærere gjør en kjempejobb! Jeg er veldig takknemlig for de faglærerne vi har på trinnet, for det avlaster meg veldig. Tidligere underviste jeg i absolutt alle fag, inkludert gym (som jeg egentlig kjenner lite til faglig), og jeg følte jeg ikke gjorde annet enn å planlegge. I dag underviser jeg kun fire fag som kontaktlærer, og har fått en mye bedre hverdag.  

Jeg har "heldigvis" en stesønn med spesielle behov, så jeg kjenner godt til både IOPer og andre spesialpedagogiske verktøy. For tiden lærer jeg faktisk opp personalet i noen av disse verktøyene, da det kun er jeg som har kjennskap til dem (til tross for at vi faktisk har spesialpedagoger på huset, men de har spesialisert seg på andre ting enn det jeg har kjennskap til). Men ja, første året mitt var særlig slitsomt, for når man er helt fersk og egentlig ikke føler man har peiling, gjør man ikke annet enn å prøve å holde seg oppdatert.

Kjenner meg for øvrig igjen, fordi jeg har to fag i en annen klasse enn den jeg er kontaklærer for. Det er utrolig slitsomt, men den klassen er kjent for å være utfordrende (en av de mest utfordrende på skolen). Jeg føler jeg må være så mye strengere enn jeg er komfortabel med, for enkelte av elevene er helt grenseløse. Her sliter også kontaktlærer, skal sies. Jeg har ikke tatt egenmeldingsdager, men det er sånn at jeg har gruet meg til å ha denne klassen. Jeg er helt utslitt etter å ha hatt dem i tre timer (jeg er mer sliten med dem i 3 timer, enn jeg er med min klasse resten av uka). 

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Har du ikke kjennskap til IOP gjennom faglærerutdanningen din? Høres rart ut. Har selv tatt PPU og vi jobbet med å utarbeide IOP både i skoleoppgaver og i praksis.

Anonymkode: 2965d...c9d

Jeg hadde faktisk ingenting om IOP gjennom lærerutdanningen. Og i dag er det gjerne kontaktlærer som skriver disse. Mange av oppgavene spesialpedagogene før tok, har blitt dyttet over på kontaktlærer. F.eks er det jeg som må lage mye av materiellet og opplegget som spesialpedagogen skal bruke. Det satses også på færre og færre spesialpedagoger, hvilket medfører at man i realiteten ikke bare er kontaktlærer/faglærer, men også spes.ped, men uten spes.pedutdanning.

Min svigermor er pensjonert spesialpedagog, og er helt oppgitt hvordan det har blitt. Mange av oppgavene jeg gjør i dag, er noe hun utførte selv som spes.ped. 

Endret 25. februar av SPOCA

[AnonymBruker]

Jeg er i utgangspunktet alt det som mislikes i dagens arbeidsliv; introvert, innadvendt og stille - men vi må jo også ha en jobb...  Da jeg utdannet meg for snart 35 år siden ble kunnskap, vennlighet og det å yte god service satt i høysetet.  I dag skal folk i min jobb (og i de fleste andre, antar jeg) være sprudlende, høymælte, utadvendte.  Det innebærer at jeg må "skru meg på" noe voldsomt, for det ligger ikke i min natur, dette.  Det koster all energi jeg har

Det skal sies at det er ledelsen som forventer disse egenskapene, mitt inntrykk er at kundene stort sett er fornøyde med meg.

Anonymkode: f182a...bbc

[AnonymBruker]

Jeg ble fysisk syk (og høyt stressnivå) på en jobb en lengre periode.

Det var to ting på en gang:

1. Langtidssykdom hos kollegaer, men ledelsen gadd aldri sette inn vikarer. Begge kollegaene var på pleiepenger for veldig syke barn, så det var åpenbart at dette ikke ville gå raskt over
 

Siden jeg jo «leverte så bra og alltid i tide» så fikk jeg oppgavene til TO kollegaer.

Altså 3 fulltidsstillinger - hvorav jeg allerede jobbet VELDIG effektivt for å klare mine egne oppgaver. 
 

2. En helt meningsløs omorganisering som hadde 100% «slik gjør man det feil» i pensumboka for endringsledelse. Veldig mange strevde i denne perioden, og ledelse klarte aldri lande.

Store deler av ledergruppen skulle av med pensjon og bare orket ikke gjentskende kamper, mens øverste leder hadde en ide om omorganisering som ingen forstod. 

Mange sa opp over den tiden, og jeg gikk til samtsler hos en sånn «coach» (?) som arbeidsgiver betalte for i bedriftshelsetjeneste som bare satt og måpet når jeg fortalte om forholdene og sa «du må bytte jobb» 😅🤷‍♀️

Anonymkode: 0cbf6...613

[AnonymBruker]

Uforutsigbarhet, oppgaver utenfor mitt ansvarsområde og som jeg ikke er kvalifisert for, underbemanning. Går konstant med høye skuldre, og har allerede vært sykemeldt pga. angst/stress. Gitt beskjed til ledelse, men blir ikke tatt alvorlig.

Anonymkode: 967ce...f74

[AnonymBruker]

Den ekstremt ekstroverte sjefen som insisterer på at nevrodiversitet og introverthet ikke finnes. ALLE skal være supergira og sprudlende og positive og fremoverlent og langt framme i skoene HELE TIDEN! Og ingen, absolutt ingen, er like gode som henne. Hun er dronning av alt. Det har blitt en ukultur hvor vi knapt kan lese en bok hvis ikke hun har anbefalt den. Jeg skjønner ikke greia. 

Nevnte jeg at vi jobber med dataanalyse?  Som krever litt ro og konsentrasjon? 

 

Anonymkode: 4accb...c1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du ikke kjennskap til IOP gjennom faglærerutdanningen din? Høres rart ut. Har selv tatt PPU og vi jobbet med å utarbeide IOP både i skoleoppgaver og i praksis.

Anonymkode: 2965d...c9d

Kan hende man gjør det nå. Nå er jo utdanningen master. Men jeg starta på den utdanningen for mange år siden. Da var det bachelor, og vi hadde kun ped og fagdidaktikk i tillegg til fag. Didaktikken var rettet inn mot faget vårt, mens ped var rein teoretisk pedagogikk. 

Anonymkode: 1846e...772

[AnonymBruker]

Dårlige ledere, dårlig planlegging som fører til høy belastning. 

Eldre mannfolk som er store i kjeften.. å føle at jeg er god nok ift dem med mange flere år med erfaring. 

Anonymkode: 2377b...47f

[William_S]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Å bli kjeftet på, er en bieffekt av at jeg må ta telefonen og si *hva kan jeg hjelpe deg med*.

Det at Gudrun på Lønn ikke er litt mer ydmyk da hun for tredje dagen på rad glemmer sitt passord, er derimot ikke min arbeidsoppgave, så jeg tar de stygge ordene til Gudrun imellom ett øre og ut det andre.

Anonymkode: 36553...440

It support? 9 av 10 saker løser seg ofte med en restart. Ok litt overdrevent men drevet med it support selv.