Nok er nok - men når?

[AnonymBruker]

«Nok er nok», men når er det? 

Hvor går grensen din? 
Hvor langt strekker du strikken på jobb? 

Hva gjør at du tenker «NÅ er det nok» og ender opp med sykemelding? 
 

Jeg vet hvor grensen min går, men denne er tydeligvis langt unna alle andres. Ikke så rart, vi er alle forskjellige med ulike behov og lav/høy takhøyde for diverse ting.. Men i det siste på jobb har det vært mye. Bekjente, og til og med andre kollegaer spør meg «men når er det nok for deg?» eller «men sier det ikke stopp i maskineriet ditt snart?» - dette er jo basert på hvordan jeg holder ut, er tålmodig og agerer på endringer. 
 

Hva skal til for at du går et «drastisk» steg til verks og tar sykemelding? Når melder det behovet seg? 
 

Jeg er interessert i å høre ulike synspunkter her. Er genuint interessert. Er jeg for stolt? Er jeg for sterk til mitt eget beste? 
 

Er redd jeg møter veggen raskere enn jeg tror. Selv om jeg trodde at denne ville jeg treffe for 1 år siden… men her er jeg fortsatt. 

Anonymkode: 47528...da5

[AnonymBruker]

Jeg er også en med stor kapasitet, trur jeg. Aldri skjønt hvordan det går ann å "møte veggen". Skjønner ikke helt hva det betyr, engang.

Men, det må sies at jeg ikke har barn. Jeg trur barn og jobb er en dårlig kombinasjon, og at det er her de fleste feiler.

Anonymkode: 9904c...637

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er også en med stor kapasitet, trur jeg. Aldri skjønt hvordan det går ann å "møte veggen". Skjønner ikke helt hva det betyr, engang.

Men, det må sies at jeg ikke har barn. Jeg trur barn og jobb er en dårlig kombinasjon, og at det er her de fleste feiler.

Anonymkode: 9904c...637

Takk for svaret ditt! 
Jeg har barn og kan hvert fall si at jeg synes det til tider blir en «last» oppå det å prestere på jobb. 
 

Det går i 100 km/t både på jobb og hjemmebane.. 

Anonymkode: 47528...da5

[Amys]

Spør de fordi de er bekymret for deg? Eller er de oppriktig nysgjerrige? Jeg tror noen ser på jobb som det første de kan kutte ut når de møter motgang i livet, disse blir sykemeldt ofte, mens andre bruker jobb som et fristed, noe som gir dem energi. Eventuelt en slags redningsplanke. Ekstrem-varianten av sistnevnte er en tidligere kollega som nyskilt og med alvorlig kreftdiagnose fortsatt møtte opp på jobb, likblek og med veneflon i armen. Men han ville antageligvis kollapset hvis han ble sykemeldt. 

Jeg selv har ikke vært i nærheten av noen vegg enda, jeg har en jobb jeg trives med og trives også med ungene/familien. 

[AnonymBruker]

Amys skrev (3 minutter siden):

Spør de fordi de er bekymret for deg? Eller er de oppriktig nysgjerrige? Jeg tror noen ser på jobb som det første de kan kutte ut når de møter motgang i livet, disse blir sykemeldt ofte, mens andre bruker jobb som et fristed, noe som gir dem energi. Eventuelt en slags redningsplanke. Ekstrem-varianten av sistnevnte er en tidligere kollega som nyskilt og med alvorlig kreftdiagnose fortsatt møtte opp på jobb, likblek og med veneflon i armen. Men han ville antageligvis kollapset hvis han ble sykemeldt. 

Jeg selv har ikke vært i nærheten av noen vegg enda, jeg har en jobb jeg trives med og trives også med ungene/familien. 

Jeg tror det er en god blanding av bekymret og nysgjerrig. Det er en slags «uff.. går det bra?» tone i det. 
 

Det er vanvittig at enkelte kan stå i det slik du beskriver kollegaen din. Helt ekstremt ja. 
 

Jeg har vært heldig i livet med oppturer og nedturer slik som andre. Har vært sykemeldt én gang i mitt liv pga kraftig lungebetennelse. 

Men tror jeg er veldig PÅ til enhver tid, og tåler mye.. kanskje for mye til mitt eget beste. Jeg finner meg i mye dritt. Og dette på jobb. Både i måten jeg blir behandlet på til tider og kommentarer.. 

Anonymkode: 47528...da5

[AnonymBruker]

Amys skrev (5 minutter siden):

Spør de fordi de er bekymret for deg? Eller er de oppriktig nysgjerrige? Jeg tror noen ser på jobb som det første de kan kutte ut når de møter motgang i livet, disse blir sykemeldt ofte, mens andre bruker jobb som et fristed, noe som gir dem energi. Eventuelt en slags redningsplanke. Ekstrem-varianten av sistnevnte er en tidligere kollega som nyskilt og med alvorlig kreftdiagnose fortsatt møtte opp på jobb, likblek og med veneflon i armen. Men han ville antageligvis kollapset hvis han ble sykemeldt. 

Jeg selv har ikke vært i nærheten av noen vegg enda, jeg har en jobb jeg trives med og trives også med ungene/familien. 

Vi hadde en sånn på vår jobb også. En fysisk jobb. Han hadde operert i armen, men bare fortsatte å møte opp til tross for at skaden bare ble forverret.

Til slutt ringte en lege til sjefen hans for å forklare situasjonen. Endte med at vi deaktiverte adgangskortet hams så han ikke slapp inn. Han fortsatte å møte opp ved døren flere ganger før han skjønte greia.

Anonymkode: 9904c...637

[AnonymBruker]

Her tenker jeg du bør ta en prat med fastlegen din. 

dette endrer seg jo også gjennom livet, og andre ting en opplever.

det er fastlegen som evnt. sykemelder, og jeg opplever at man ikke selv kan bestemme om en skal sykemeldes.

selv har jeg jobbet svært mye noen tiår tidligere (>1000 timer overtid) ikke sjans i helvete om jeg hadde klart det nå, men har allikevel større arbeidskapasitet nå når ungene har flyttet hjemmefra, verst var det egentlig  når ungene var fra 2 til 6-7, og det året fattern brukte på å gå bort!

 

Anonymkode: 01f0d...90b

[AnonymBruker]

Vær så snill og be om hjelp hos fastlege for å jobbe forebyggende, enn å vente til du har møtt veggen. 

Det er frustrerende for omgivelsene, når man blir sykemeldt. Da man har hatt mulighet til å stoppe før. Selv om det er et høyt arbeidspress og tempo i jobben, har man selv et ansvar om å sette grenser og ta vare på helsen. Det er ikke rart at det er høyt sykefravær i dag, når folk velger å presse seg istedenfor å oppsøke hjelp. For det finnes absolutt hjelp for å unngå sykemelding. Fastleger blir nærmest presset til å skrive ut sykemeldinger i dag.

I Færder har de gjennomført et pilotprosjekt for å få ned sykefraværet, ved å bruke et samtaleverktøy.

https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/forsker-og-fastlege-vil-belonne-leger-som-ikke-sykmelder-1.17254265

Anonymkode: d2dec...ad4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her tenker jeg du bør ta en prat med fastlegen din. 

dette endrer seg jo også gjennom livet, og andre ting en opplever.

det er fastlegen som evnt. sykemelder, og jeg opplever at man ikke selv kan bestemme om en skal sykemeldes.

selv har jeg jobbet svært mye noen tiår tidligere (>1000 timer overtid) ikke sjans i helvete om jeg hadde klart det nå, men har allikevel større arbeidskapasitet nå når ungene har flyttet hjemmefra, verst var det egentlig  når ungene var fra 2 til 6-7, og det året fattern brukte på å gå bort!

 

Anonymkode: 01f0d...90b

Høres ut som jeg er deg nå. Jeg har barn i 2-års alder i tillegg, og jeg prøver å være den største helten på hjemmebane.. men merker at hodet mitt er slitent, selv om ikke kroppen fysisk er det. 
 

Du er tøff! Vet at sånt er tungt å stå i. 
Jeg må se hva jeg vurderer det til. Ønsker jo ikke at jeg skal dra ut kapasiteten til det fulle for deretter å havne på en langtidssykemelding. Men jeg er så ufattelig sta… det er nesten irriterende. 
 

Jeg er også den typen som kan si høyt «hva er X sykemeldt fordi X er sliten??» og nå føler jeg at denne potensielt kan treffe MEG.. 

Anonymkode: 47528...da5

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har behov for å være «flinkere» enn gjennomsnittet. Det er ingen medalje hvis du brenner deg ut. Men kanskje du ikke gjør det, kanskje du har mer energi enn noen andre? Isåfall kan du ikke sammenligne deg med dem. Hva vet du om dine kollegaer gir opp lettere enn deg? 

Anonymkode: 50c82...3c4

[AnonymBruker]

Når jeg spiste det samme til middag 4-5 dager i uken i over en måned, og ikke gjorde annet hjemme enn å sitte utslitt i en stol, tilnærmet apatisk. 

Anonymkode: 3c6c6...3ac

[AnonymBruker]

Jeg fikk sykemelding fra jobb da jeg begynte å få symptomer på utbrenthet. Jeg begynte å glemme arbeidsoppgaver som jeg hadde gjort daglig i flere år, surret, gjorde feil, hjernen funket ikke. Gråt når jeg la meg om kvelden, gråt når jeg sto opp, gikk på toalettet på jobb og gråt.

Fikk to uker sykemelding. Etter det sa jeg opp og begynte på studier i stedet.

Anonymkode: 3ba3e...1fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det høres ut som du har behov for å være «flinkere» enn gjennomsnittet. Det er ingen medalje hvis du brenner deg ut. Men kanskje du ikke gjør det, kanskje du har mer energi enn noen andre? Isåfall kan du ikke sammenligne deg med dem. Hva vet du om dine kollegaer gir opp lettere enn deg? 

Anonymkode: 50c82...3c4

Det kan være, men absolutt ikke på en blærete måte.. hvis det gir mening? Jeg føler selv jeg bare har en veldig høy terskel og arbeidsmoral. 
 

En medalje skal jeg love deg er det siste jeg får på denne arbeidsplassen haha! Er så vidt et «takk» her. Men føler så på ansvar konstant. 
 

Vet så klart ikke noe om kollegaene, men har noen som er yngre enn meg og føler ofte at sykemelding og «vondter» her og der i villa er det som snakkes om. Ikke at jeg skal mene noe om det, for jeg har stor forståelse for at mental helse burde prioriteres.. men kan være meg selv som er for stolt her, og det må jeg kanskje roe litt ned på nå som jeg muligens befinner meg i samme situasjon… 

Anonymkode: 47528...da5

[AnonymBruker]

Det har også langsomt gått opp for meg at en ikke nødvendigvis får noe tilbake ( annet en lønn) for å være den raskeste, flinkeste og mest lojale, når det blir trangt er det ikke sikkert du får noe igjen, har blitt nedbemannet med med grunngiving om at jeg var den dyreste (best avlønnede) de hadde, og der la jeg igjen sjela mi.

nå finnes ikke det firmaet lenger!

Anonymkode: 01f0d...90b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det kan være, men absolutt ikke på en blærete måte.. hvis det gir mening? Jeg føler selv jeg bare har en veldig høy terskel og arbeidsmoral. 
 

En medalje skal jeg love deg er det siste jeg får på denne arbeidsplassen haha! Er så vidt et «takk» her. Men føler så på ansvar konstant. 
 

Vet så klart ikke noe om kollegaene, men har noen som er yngre enn meg og føler ofte at sykemelding og «vondter» her og der i villa er det som snakkes om. Ikke at jeg skal mene noe om det, for jeg har stor forståelse for at mental helse burde prioriteres.. men kan være meg selv som er for stolt her, og det må jeg kanskje roe litt ned på nå som jeg muligens befinner meg i samme situasjon… 

Anonymkode: 47528...da5

God arbeidsmoral er bra å ha, men det at du aldri er syk betyr ikke at du har bedre arbeidsmoral enn en som ofte er borte fra jobb. Jeg har ganske mye fravær fra jobb. Men jeg har høy arbeidsmoral og synes det er helt forferdelig å være syk. Så jeg drøyer lengst mulig. Da blir jeg verre og verre. Så legen min har sagt at jeg må komme tidligere neste gang. 

Anonymkode: 50c82...3c4

[AnonymBruker]

Nok var nok da jeg ble grepet av en voldsom panikk i matbutikken og måtte “rømme” den gråtende. Da hadde jeg i nærmere et år ignorert at jeg aldri var uthvilt og manglet energi, og at jeg de siste månedene gråt i bilen på vei til og fra jobb. Fordi jeg hadde tenkt “ta deg sammen, alle kan ha en dårlig dag” var jeg ikke lengre “bare” utbrent, men også veldig deprimert og hadde utviklet angst. 

Anonymkode: 6ad5b...f5d

[AnonymBruker]

Når jeg kom hjem fra jobb og gråt hver dag, da sykemeldte jeg meg etter flere uker med overtalelse fra samboer. Men det skulle vise seg å gjøre alt tusen ganger verre, da lederen min ikke aksepterte at jeg måtte være 100% sykemeldt og få fullstendig restitusjon og hvile. Jeg endte opp med å søke meg bort derfra. For et tapsprosjekt å være en slik leder… 

Anonymkode: eb21b...be2

[AnonymBruker]

For meg var det vel at jeg ikke greide å stresse ned, og tenkte på jobb konstant. Jeg irriterte meg over familien for det var så mange krav, og jeg ville helst bare jobbe. Jeg ble sånn jobb- zoombie. Samtidig som jeg la på meg, hadde lite energi ellers, måtte ha alkohol på kvelden for å roe ned, sov dårlig. Etterhvert ble jeg veldig ukonsentrert, etter en lang tid der jeg var en slags jobb- rus. 

Så ble ene ungdom syk, og det ble liksom  dette dilemmaet med jobb, og jeg ble stressa og redd over sykdommen, og alt raste liksom litt. Jeg trodde jeg fik hjerteproblemer, men det var panikkangst. Masse. Mer alkohol for å roe ned...og så sa det pang. Jeg trodde jeg hadde fått korona, og kom meg ikke ut av senga på 3 uker. Hjertet gikk i 180. 

Jeg jobbet med store prosjekter. Det var ikke bare meg som møtte veggen. Han som jeg overtok etter endte opp med  være på jobb om natta. ...da var han utstasjonert. Han kom hjem og var liksom borte i lang tid. Jeg skjønte vel ikke helt hva som skjedde før i ettertid.

Anonymkode: ae846...831