Mange år og et barn etterpå finner hun ut at vi ikke passer.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han tok jo jobben ETTER at barnet var født. Og når han nekter p snakke om fremtiden og planlegge for ting som kan gå galt, hvordan skal hun alene kunne gjøre det?

Å tro, forvente og ja til og med forlange at partner utvikler seg og gror innad i relasjon, både grunnet alder og evt barn, er vel virkelig ikke en prat man skulle måtte ta..

Det du gjør er typisk å legge alt ansvar på kvinnen og si at HUN ikke burde fått barn med en HUN ikke kunne spå kom til å påta seg en vanskelig jobb og så nekte å slutte ETTER at de alt har fått barn... Så synskhet er en egenskap vi må utvikle, tydeligvis 🙄

Anonymkode: b9182...26d

Hvor i huleste legger jeg ansvaret på kvinnen?

Synsk? Si meg, prater dere ikke inngående om forventninger til hverandre når dere planlegger å få barn i lag? Vi brukte et år av våre liv på å avklare forventninger og hvem vi skulle være som foreldre. Det burde alle gjøre. Alle eventualiteter må være avklart før man tar det viktigste valget i ens liv.

Anonymkode: e0f5e...3cd

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å ta initiativ til en ny fordeling av husarbeid og barnestell. Skriv ned absolutt alle oppgaver, både sånt som gjøres hver dag og sånt som kun gjøres en gang i året. Når du har en komplett liste lager du et forslag til fordeling.

Det er viktig at du gjør denne jobben selv, og ikke at du gjør de første 5% og så må kona gjøre resten for deg. 

Anonymkode: 1e3fd...3a4

[Lava Anne]

Jeg opplever vel generelt veldig lite fellesskapsånd i det du skriver, ts. Du sier dere bør møtes på midten, men du bestemmer jo.

Du beholder jobben fordi du liker den selv om dama opplever at det går utover familien. Mors mening teller mindre.

Du bestemmer at du og barnet kan spille når det ikke skjer noe annet fordi da får du og barnet gjort noe dere liker, om det så er en hel helg. Mors mening teller ikke, og heller ikke hensynet til anbefalt skjermtid for barn.

Hun vil kommunisere om ting i fremtiden som gjelder oppdragelse. Det vil ikke du så du lar være. Mors mening teller ikke. Det er hennes _eget_ behov.

Det virker som du lever som et enkeltmenneske i et forhold uten genuin interesse i å strekke deg utover deg selv på eget initiativ. Hvis dette er riktig, så har du henvist partneren din til ensomhet.

[AnonymBruker]

Lurer nesten på om denne er skrevet av samboeren til TS: 

 

Anonymkode: 31a08...f67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvor i huleste legger jeg ansvaret på kvinnen?

Synsk? Si meg, prater dere ikke inngående om forventninger til hverandre når dere planlegger å få barn i lag? Vi brukte et år av våre liv på å avklare forventninger og hvem vi skulle være som foreldre. Det burde alle gjøre. Alle eventualiteter må være avklart før man tar det viktigste valget i ens liv.

Anonymkode: e0f5e...3cd

Han vil ikke diskutere ting i fremtiden. Han lever i nuet.

Anonymkode: 24e94...704

[AnonymBruker]

Så hun er alene hver ettermiddag/ kveld nesten med barn og gjør mest hjemme i tillegg. Du synes du har blitt "bedre", som en litt uregjerlig 15 åring som tar akkurat det han må og ikke mer? Du har massive mengder egentid når de andre er borte på dagtid og kunne fått allverden unnagjort som hun ikke får tid til etter jobb. 

Å diskutere mulige problemstillinger er å se hvordan man tenker. Finne løsninger for samarbeid, se at man er enige og kjører likt løp når ting dukker opp. Å ta alt som det kommer klarer de færreste med jobb og barn. Det heter ikke det 3 skiftet uten grunn. Det er store mengder planlegging og organisering som må til, og hvis du bare flyter rundt og tar ting på sparket så sier det seg vel selv hvem som har det 3 (og 1&2) skiftet hos dere.

Ville lurt mer på hvorfor hun gav deg så lang tid som hun gjorde, og prøvd å være en bedre partner for nestemann, om du skulle slumpe til å finne ny dame senere. 

Anonymkode: ad436...4b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

. Dama rydder forsåvidt når hun står opp, men det handler om at vi har ulike standarder. Hun klager på for mye skjerm. Her er vi uenige. Jeg ser ikke problemet med å spille store deler av lørdag og søndag om vi likevel ikke har noe vi skal.

Anonymkode: 6e307...37a

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor er det ikke ok? Både jeg og barnet får gjort noe vi liker å gjøre.

Anonymkode: 6e307...37a

Dette er jo en del av kjærnen i problemet ditt TS - dere har ulik oppfatning og mens HUN forsøker over flere år å kommunisere med deg om å møtes i fht ulikhetene fortsetter du som før fordi det er noe du liker.. Ergo sier hun nå "nei takk, jeg vil ikke leve på denne måten" og det er du overrasket over? 
Jeg klarer ikke skjønne at du forventer sympati for denneholdningen du legger for dagen gang på gang i svarene dine? Ser du ikke selv hvordan dette har ført deg dit du er nå, der du mister familien din? Selv om du skulle lytte nå er det for sent, det vil kreve ekstremt mye fra din side nå å skulle ordne opp i dette når du har "pissa på bålet i så mange år" 

Anonymkode: 0462e...683

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nettopp fordi man ikke skal spå.

Man setter seg ned og hører hverandres forventninger, tanker og planer i forhold til å forbli foreldre. Dette gjør man gjerne hundre ganger. Det er slik man blir kjent med, og kan vurdere om det er liv laga og bli forelder i lag med en person. 

Anonymkode: e0f5e...3cd

Så du tror at om dama hade spurt TS 100 ganger om han kom til å være en god far, så hadde han sakt ja de 99 første gangene? For så og endre svare til nei jeg komer til å bytte jobb om noen år slik at du får ansvar for barn og hjem allene? TS forstår jo ikke at han prioroterer ned barn og dame selv nå etter årevis med parterapi.... Alikeveld tror du han var reflektert nok til å avare fornuftig rundt dette for 10 år siden? Når han var yngre og sansynligvis enda dumere? Og i gjend hvorfor klandre dama for at hun ikke forsto at TS kom til å svikte? Er det ikke TS sit ansvar at han har fått et barn han ikke stiler opp for? Hvorfor har ikke TS 50% av ansvare for å fostikre seg om at dama forstår hun blir allene om ansvaret? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Sier ikke at man ikke skal prate om sånt, men hvorfor ikke bare ta det som det kommer? Hvorfor må man prate om ting som enda ikke er reelt?

Du kan ikke ta ting som det kommer. Da risikerer dere at dere går i fra hverandre fordi dere hadde er så ulikt syn på barneoppdragelse. Jeg må snakke med en eventuell mann om alt dette før jeg i det hele tatt vet om jeg vil satse på han. Med eller uten barn. Jeg vil ikke ha en mann som ikke bidrar hjemme. Og jeg vil ikke ha en mann som er totalt uenig med meg i viktige spørsmål ang barneoppdragelse.

Det er ting her i livet man bare må snakke om. Det må ha vært forferdelig frustrerende for henne å ha en mann som motarbeider henne på denne måten. Hvorfor samarbeidet du bare ikke? Du virker veldig selvsentrert.

Anonymkode: 1dc2c...3ab

[Sparkling_Pink]

Jeg skjønner lite av at TS virker uberørt av at han og dama har forskjellige standarder. Bor flere mennesker i lag, er det vesentlig at det holdes orden, en får støttet hverandre følelsesmessig og at samlivet ikke er avhengig av at en av partene gir etter. Jeg regner med at hun går etter å ha gitt opp.

[AnonymBruker]

Du minner om en eks av meg. Han skulle passe to barn og jeg foreslo en kinofilm som hun ene jenta hadde gledet seg sånn til å se. Han kunne ikke forstå hvorfor han skulle gå på kino med de. For HAN hadde jo ikke lyst til å se den filmen. Jeg prøvde å forklare at det handler om å gjøre noe kjekt som barna ville like. Nei, det kunne han ikke forstå for HAN hadde ingen interesse av å se den filmen. Jeg ble helt satt ut av tankegangen hans og det ble slutt. Synes synd på hun som overtok han. 

Anonymkode: 1dc2c...3ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nettopp fordi man ikke skal spå.

Man setter seg ned og hører hverandres forventninger, tanker og planer i forhold til å forbli foreldre. Dette gjør man gjerne hundre ganger. Det er slik man blir kjent med, og kan vurdere om det er liv laga og bli forelder i lag med en person. 

Anonymkode: e0f5e...3cd

 

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Hvor i huleste legger jeg ansvaret på kvinnen?

Synsk? Si meg, prater dere ikke inngående om forventninger til hverandre når dere planlegger å få barn i lag? Vi brukte et år av våre liv på å avklare forventninger og hvem vi skulle være som foreldre. Det burde alle gjøre. Alle eventualiteter må være avklart før man tar det viktigste valget i ens liv.

Anonymkode: e0f5e...3cd

Anbefaler dere begge å lese innlegg #1 i tråden igjen. Der sier ts selv at han nekter å snakke om fremtiden og diskutere slike tema. Helt urimelig å kreve at dama er ansvarlig for å dra sannheten ut av en dude som er ukommunikativ, og som åpenbart har så lite selvinnsikt at han ikke ser sannheten selv en gang.

Dessuten er det helt irrelevant å sitte årevis etterpå og mase om at man "ikke burde fått barn med han" når man er stuck med barnet samme hva 😂 Hva er egentlig argumentet deres? At hun skal tvinges til å bli å forholdet fordi hun valgte en dårlig far? Hun har i årevis tatt ansvar for barnet hun satte til verden, i motsetning til ts, og nå tar hun ansvar for det dårlige valget av partner ved å gå fra han. Denne argumentasjonen dere forfekter er helt verdiløs.

Anonymkode: b8f03...f95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Nå hoppet jeg kjapt fra side 1 til 6 her, men synes uansett å se hvorfor dette har blitt som det har blitt.

Nei, man skal ikke alltid møtes på midten i et forhold fordi den ene parten krever det... det er ikke det et langt samliv handler om. Det handler om å stille opp for hverandre når det trengs etter min mening. Det er det som betyr noe. Og jeg leser at du er bastant bestemt på at du har rett, din vei er den rette og at du gidder ikke tilpasse deg. Jeg hadde heller ikke klart å leve med dette over tid, fordi det ikke er en partner, det er enten et barn nr to, eller i beste fall en room-mate man deler kollektiv med. Å oppholde seg samme sted - mene leve hvert deres liv - er ikke det hun trenger. Jeg forstår henne godt. Min man gjør absolutt ikke alltid "som jeg vil". Og det er helt greit, oftest. Men noen ganger trenger jeg faktisk at jeg får min vilje, helt uten at han forstår hvorfor. Bare fordi han er glad i meg og vil at jeg også skal ha det bra. Og det samme gjør jeg tilbake. Jeg går med på ting som ikke passer meg, og som jeg faktisk virkelig sliter med å forstå poenget med, men så gjør jeg det fordi han har formidlet at det er viktig for han. Og slik lever vi livet vårt sammen, med felles mål for familien, for økonomien og for forholdet. Vi er ikke nødvendigvis enige om skjermtid, han har også andre meninger enn meg. Men da jeg fikk forklart at jeg føler meg som en dårlig mor hvis jeg må la barna drive med ting jeg oppriktig mener ikke er bra for dem (og som også støttes fra mange andre hold), at da føler jeg meg elendig, jeg blir lei meg og føler at jeg ikke gjør jobben med å oppdrag barna mine godt nok. Det handler ikke om antall timer, det handler om hvordan jeg føler meg om han saboterer eller ikke vil bry seg med dette. Det handler om at vi begge er helt enige om hvordan vi vil at ungene våre skal ha det, men så er vi litt uenige noen ganger om veien dit. Men når begge skjønner at den andre bare prøver å føle atman gjør en god jobb, så forandrer jo alt seg. Og gidder man da ikke respektere den andre nok til å svelge noen kameler for at den andre skal ha det godt - ja da kan man jo bare skille seg. Og jeg tipper det er din manglende evne til å vise at du bryr deg som gjennomsyrer det aller meste. Det du skriver fremstår slik. 

Og - hvorfor vil du være i forhold med ei du ikke bryr deg om?
Hva er vitsen?
Er det kjekt å få seg noe innimellom?
Eller hva er det?
Som gjør at du mener dette forholdet skal reddes, når du virker interessert i at hun skal ha det bra?

Dette handler ikke om praktiske ting, det handler om samliv og om du oppriktig bryr deg om henne eller ikke.
Gjør du mot formodning det - trenger du nye vektøy, og et kurs i kamel-svelging. For skal dette forholdet reddes er det på tide å kompensere for alle år med munnen lukket og begynne å svelge for å si det sånn. Da skal dere ikke møtes på midten, da er det på tide å møtes på hennes side. Og å begynne å kommunisere bedre. 

Eksempel på kommunikasjonsproblemene: du trenger at barnet spiller hele helga. Hvorfor? Er du sliten? Burde du tatt en tur til legen for å sjekke litt ting om du ikke orker å reise deg fra sofaen en hel helg for å være med familien din? Du må finne ut HVORFOR du er for sliten til å fungere med familien, og deretter må du forklare for henne hva DU trenger for å kunne bidra slik hun (og kanskje også du?) ønsker. Trenger du å sove ut etter mange sene kvelder på jobb? Så si det. Du trenger garantert ikke sitte å game hele helga. Hva skal til? Alt er en forhandling, og hele cluet er at begge må klare å forklare hva de trenger av den andre, og hvorfor. 

Og til sist: Ja, skal forholdet ha sjans, må du faktisk bytte jobb. For du forteller henne hver dag i klartekst at du og dine interesser går foran hennes. En ekte partner lytter når den andre utrykker et stort behov for endring, og gjør noe med det. Det finnes sikker mer ting du kan trives med. Helt normalt når man er småbarnsfar (og til barna er mye eldre) å søke seg til en 8-16 jobb, for så å gjenoppta sine egne interesser når barna blir gamle nok til at det føles greiere - for begge parter! Igjen så handler det heller ikke om at "da vinner jo hun". Et samliv er ikke en kamp. Det er en hel haug gi-og-ta, og i perioder må den ene gi mer enn den andre, og så snur det til at den andre må gi mer enn man tar. Jeg innså dette da vårt forhold skrantet etter småbarnsfasen. Jeg bare "men hvorfor er det JEG som må ta tak i ting da? Hvorfor ikke han??" helt til jeg fant det helt åpenbare svaret: "fordi jeg kan og vet hva som skal til". Angrer ikke et sekund i dag på at jeg tok den jobben med å få oss sammen igjen etter småbarnskrisen etter to barn med akkurat to år mellom. Ikke mye samliv igjen på andre siden av søvnmangel og 100% foreldreskap over mange år... nå er barna eldre, vi får mer og mer tid til hverandre, og herregud så glad vi begge er for at jeg svelget "rettferdighetskamelen" og fant ut at i et ekteskap kan det hende den som klarer faktisk må gå foran. Fordi jeg brydde meg om han.

Du må nesten bare bestemme deg, bryr du deg om henne er det på tide å akseptere at du er i et forhold, og da er det ikke bare dine interesser som gjelder. Hun trenger en partner, ikke oppvaskhjelp. Og bryr du deg ikke - så avslutt forholdet. Da er det ikke noe å redde.
 

Anonymkode: 64d34...c2c

Må si jeg sliter litt med å forstå argumentene dine for hvorfor det er jeg som må gi etter. Om jeg og barnet liker å spille sammen eller hver for oss, hvorfor kan ikke hun akseptere det da? Hva tenker hun og andre skjer om man sitter med skjerm? Hvilken skade gjør man? Man tilbringer jo fortsatt tid sammen.

Husarbeid, planlegging, rutiner osv er jo ting hun fra naturens side er bedre på. Er det ikke da åpenbart at hun gjør mest av dette? 

Anonymkode: 6e307...37a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fordi dere da sitter stille og ser på skjerm mange timer gjennom helgen. 

Greit nok med en time eller to gjennom helgen, men barn i SFO-alder har ikke godt av å bruke så mye tid på skjerm. 
De trenger å komme seg ut og få beveget på seg. Pluss at de har godt av å lære mange av oppgavene som skal løses i et hjem. 

Anonymkode: 2b69f...a03

Også da..? Jeg skjønner ikke hva folk tenker er problemet med dette. Barnet er på skole og sfo hver dag, opptil flere ulike fritidsaktiviteter i uken og har begrenset med skjermtid i ukedagene.

Anonymkode: 6e307...37a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har tideligere skrevet at du ikke vil ta diskusjoner som skjermbruk før den tid kommer - men tiden er jo her. Du bare vil ikke diskutere og bli enig, du vil ha dine standarer. Hun må innfinne seg i dine standarer, mens du kan overse hennes og vil ikke snakke om det...

Anonymkode: 48908...e4f

Jeg skrev sosiale medier, ikke skjermtid. 

Anonymkode: 6e307...37a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvis du er over 40 og kanskje ferdig med barn så stemmer det nok. Er du derimot single, uten barn og i midten av 30 åra så stemmer det ikke.

Anonymkode: 183ab...322

Jeg gikk fra en mann når jeg var 32 og tok helt fri fra menn og kun fokusere på meg selv og finne ut av hvorfor jeg velger så dårlige menn. Eller hvorfor jeg blir.

Jeg fikk mye bedre økonomisk råd med en gang jeg gjorde det slutt. Ingen flere sure menn som bjeffer til meg flere ganger daglig. Ingen som lyger. Jeg vasker kun etter meg selv. Jævlig usexy med en mann som utnytter damen og som aldri vasker eller rydder. Æsj. Jeg er ikke mamma'en din.

Har fremdeles fri fra menn.

Når jeg føler meg klar så skal jeg finne en som er ekstremt snill og som kan vaske og rydde og har ansvarsfølelse.

Tror du jeg skal ha panikk fordi jeg ikke har barn enda? Jeg får ikke barn med den type menn som jeg har pleid å ha. Så viktig er det ikke.

Anonymkode: 1dc2c...3ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du har tatt henne for gitt, men du vet det ikke. 

Han brydde seg ikke. En mann som bryr seg tar halvparten av jobben. Og lytter til kona når hun vil noe. Og ihvertfall når hun er ulykkelig.

Anonymkode: 1dc2c...3ab

[Carrot]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Må si jeg sliter litt med å forstå argumentene dine for hvorfor det er jeg som må gi etter. Om jeg og barnet liker å spille sammen eller hver for oss, hvorfor kan ikke hun akseptere det da? Hva tenker hun og andre skjer om man sitter med skjerm? Hvilken skade gjør man? Man tilbringer jo fortsatt tid sammen.

Husarbeid, planlegging, rutiner osv er jo ting hun fra naturens side er bedre på. Er det ikke da åpenbart at hun gjør mest av dette? 

Anonymkode: 6e307...37a

Du tuller og mener å provosere nå sant?  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Husarbeid, planlegging, rutiner osv er jo ting hun fra naturens side er bedre på. Er det ikke da åpenbart at hun gjør mest av dette? 

Anonymkode: 6e307...37a

Avtalte dere før dere fikk barn at hun skulle ha hovedansvaret for husarbeid? 

Anonymkode: baf0c...c6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Må si jeg sliter litt med å forstå argumentene dine for hvorfor det er jeg som må gi etter. Om jeg og barnet liker å spille sammen eller hver for oss, hvorfor kan ikke hun akseptere det da? Hva tenker hun og andre skjer om man sitter med skjerm? Hvilken skade gjør man? Man tilbringer jo fortsatt tid sammen.

Husarbeid, planlegging, rutiner osv er jo ting hun fra naturens side er bedre på. Er det ikke da åpenbart at hun gjør mest av dette? 

Anonymkode: 6e307...37a

Forstår veldig godt at eksen din valgte å slå opp med en mann mente at hun burde gjøre mesteparten av husarbeid og det 3. skiftet. Som i tillegg valgte jobben over familien og setter barnet sitt foran en skjerm. Tipper hun har det utrolig bra som singel og du nå vil merke hvor mye hun faktisk gjør. Kos deg med jobben din som du trives så godt med. 

Anonymkode: 31a08...f67