Venninne med nedlatende kommentar er om hvordan jeg ser for meg et forhold

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har ei venninne som har vært sammen med sin kjære i 10 år nå og de har 2 barn sammen. Jeg har alltid sett på forholdet deres som veldig dårlig (sier ikke det til henne for da hadde hun blitt ekstremt defensiv og sur). For å oppsummere det veldig kjapt så har de et ganske «gammeldags» forhold, der hun tar seg av barn og husarbeid, praktisk talt uten hjelp fra han i det hele tatt. Hun er ufør og jobber ikke. Når han kommer hjem fra jobb setter han seg gjerne rett på pc´n og kan bli sittende der til han skal legge seg. De spiser aldri middag sammen, finner veldig sjeldent på noe sammen (som par eller familie), det er som oftes dårlig stemning og de har sex kanskje en gang i halvåret. 

Når jeg har snakket med henne om hva jeg ønsker i et forhold føler jeg hun veldig ofte kommer med nedlatende kommentarer eller skal gi meg en «realitets-sjekk». For eksempel om jeg sier at jeg ønsker meg en bestevenn som jeg kan finne på alt mulig med, alt fra skiturer og teltturer til brettspill og serier på kveldene, sier hun gjerne noe sånt som «slik er det kanskje i starten, men etter hvert når dere bor i lag så blir dere nok bare glad for å få alenetid». En gang dumpet jeg en fyr fordi etter hvert ville han heller bruke lørdagskveldene sine på fylla eller game med gutta enn å tilbringe tid med meg, da ble hun nesten irritert og sa at jeg hadde alt for høye krav og at man må tåle at partneren ikke vil det samme som deg hele tiden, man kan ikke bare gi opp fordi det kommer en liten motbakke osv. Nå har jeg begynt å date en fyr og vi er veldig forelsket og kjærlig mot hverandre, og holder ikke tilbake med kos og kyss osv. Da virket hun egentlig veldig sjalu og sier at «nyt det mens du kan, det varer ikke evig, fallhøyden blir stor når han etter hvert ikke orker å si hei til deg når du kommer hjem en gang». 

Kjenner det begynner å bli irriterende. Jeg har lyst til å ha et godt, trygt og stabilt forhold der vi oppriktig elsker hverandre livet ut. Er det virkelig uoppnåelig slik det virker som hun prøver å printe inn i skallen min? Kommer man til å bli så dritt lei av hverandre uansett at man blir glad for all alenetid man får? Har hun et poeng eller burde jeg bare lukke ørene og fokusere på det jeg ønsker og ikke ta til takke med mindre?

Anonymkode: 07fc7...436

[SPOCA]

Nei, det er ikke uoppnåelig. Hun er nok litt misunnelig og ikke helt tilfreds heller. Ville bare oversett hennes kommentarer, eller bedt henne slutte.

Ikke tenk for mye på hva hun mener og ikke, det er jo du som skal leve i dette forholdet, ikke henne. Jeg har nå vært sammen med mannen min i over 3 år, og desto lenger tid det går, desto nærere står vi hverandre. Vi er hverandres bestevenner, vi elsker å gjøre ting sammen, og vi har masse og fantastisk god intimitet. I går brukte vi f.eks hele lørdagen vår til å bare spille det vi begge elsker alle mest: spille brettspill. Oss to: heeeele dagen. Og vi prioriterer aktiviteter sammen så ofte vi kan, også når hans sønn bor hos oss (da prioriterer vi oss om kveldene, når barnet sover).

Men, det er klart, man må jo være villig til å investere i hverandre og dra i samme retning, ellers fungerer det jo ikke. Ikke alle ønsker det slik heller, og det er også lov. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker dere begge er urimelige. 

Hun er farget av sitt eget forhold, og du har romantiske drømmer. Dere er ikke riktige personer til å snakke om dette. 

Det er litt som å høre om barneoppdragelse fra en barnløs... For begge parter. 

Anonymkode: 742c9...afe

[AnonymBruker]

Du har din mening og hun har sin mening. Du må bare akseptere at hun er pessimistisk og farget av sine negative erfaringer. At hun sier sine meninger til deg, betyr ikke at dine meninger er feil. Dere er bare uenige, og det er helt greit.

Anonymkode: 9c494...82a

[AnonymBruker]

Du har en venninne som er superskuffet over livet med mann og barn, og som ikke unner deg noe bedre. 

Anonymkode: 841db...e45

[AnonymBruker]

Når hun sier sånt, er det ikke da naturlig at du spør mer om det hun deler? Fremfor å konkurrere slik det høres ut som dere gjør. 

F.eks. det eksempelet der hun sier at nyt mens du kan, til slutt sier han ikke hei engang. 
 

Da er det ganske naturlig å spørre «pleier ikke Knut å si hei til deg?» og faktisk ta det opp. Og spørre «hvordan er det for deg da, det må jo være vondt?» 

 

Det virker ikke som du enser engang at hun forteller om noe vanskelig. Kanskje det er hennes måte å ta det opp på fordi hun ikke klarer å se at det er feil. 

Anonymkode: 0580c...158

[got2go]

Tja, hun er jo ikke helt på viddene...

[Ludovica-]

Hun er i et forhold hun ikke er lykkelig i, høres det ut som. Samtidig tar hun ikke helt feil på alle måter. Det er vanlig at et forhold endrer seg med tiden og ikke er like romantisk og spennende hele tiden. Dere er jo på veldig ulike stadier i forholdene deres og. Men som en annen her nevner, spør du henne om hvordan hun egentlig har det? For høres ut som hun kanskje er litt låst i sitt forhold uten å skjønne at det må ikke være så ille. 

[AnonymBruker]

Bare fordi hun (og andre) ikke har opplevd det, betyr det ikke at det er uoppnåelig. Selv har jeg et forhold som du beskriver. Vi har vært sammen i 3 år, bor sammen med barn, jobber sammen, og gjør så å si alt på fritiden sammen. Elsker det! Men så er det heller ikke for alle å leve sånn, noen har kanskje behov for mer alenetid. Jeg kjenner heller ingen andre som har et forhold som mitt, men føler meg som verdens heldigste som har funnet en kjæreste og bestevenn med samme behov og ønsker som meg selv. 

Anonymkode: 8e4dc...aba

[AnonymBruker]

Det er fullt oppnåelig med et langvarig forhold som fortsatt er romantisk og fint - men man må tilpasse seg omgivelsene etterhvert som forholdet «vokser seg til»

Jeg har vært sammen med min mann i over 15 år - og vi holder fortsatt hender hver gang vi er ute og går..vi sitter fortsatt klistret oppi hverandre hver gang vi har muligheten, vi sier fortsatt at vi elsker hverandre mange ganger til dagen, vi kysser nesten gang vi går forbi hverandre, han stryker meg over rompa hver gang han passerer meg bakfra, jeg klapser han på rumpa når jeg går bak han, vi sender flørtende blikk til hverandre, vi har samtaler uten ord når vi er sammen med andre, vi holder rundt hverandre når vi lager middag, vi har sex og finner nye måter hele tiden..når vi er ute sammen med venner tenker jeg på hvor heldig jeg er som skal hjem sammen med han, jeg kjenner fortsatt stikk av sjalusi i gitte settinger, jeg gleder meg til helg - for da får vi mer tid sammen, vi har samtaler som kan vare en hel dag..jeg elsker han med hele kroppen og hjertet mitt. 
 

Men, det er ingen i denne verden som kan irritere og provosere meg mer enn han klarer..det ingen som kan få meg sintere og mer frustrert..det er ingen som kan såre meg dypere og få meg til å miste fotfestet jeg har..det er ingen som klarer å vippe meg av pinnen på den måten han klarer det, og han kan rett og slett gjøre meg forbannet..det er det ikke mange som får oppleve. Det er ingen som gir meg mer lyst til å skrike i frustrasjon, eller som gjør meg mer barnslig og dum..ingen i denne verden får meg til å bli mer ufornuftig enn det han klarer..og det er prisen å betale for kjærlighet. 
Du finner ikke et eneste langt forhold som aldri har krangler og uenigheter..hvor stemmingen til tider er bedriten og man lurer på hva i helvete man holder på med..det kommer dager hvor man lurer på om man har tatt riktig valg - uansett hvor fint forholdet er - for livet er brutalt, og man kommer til å oppleve ting som setter forholdet på heftige prøvelser..det krever enorm innsats og pågangsmot å holde forholdet kjærlig og fint i mange år..spesielt om man har en familie sammen. 

Anonymkode: 71b34...ad1

[AnonymBruker]

Jeg ville også vært litt nysgjerrig når hun sier disse tingene. Det høres ut som hun har det ganske vondt. Og jeg ville nok snakka litt mindre om dine gode forhold eller drømmeforhold, fordi det høres ut som et betent tema. Sikkert misunnelse, men la oss ikke dømme henne for det. Da jeg selv nettopp var blitt alenemor, hadde barn med en alvorlig psykisk syk mann, og hadde skikkelig dårlig økonomi, syns jeg det var vanskelig når kollegaer eller venner snakket om de fine feriene de skulle på, eller om kjernefamiliene sine. Jeg sa aldri noe om det fordi jeg vet det er usjarmerende, men jeg klarte ikke å "unne dem" gleden over sine enkle liv, de som ikke visste noe om å ha det tøft. Kanskje var det misunnelse, kanskje var det bare at jeg syntes verden var urettferdig, men jeg tror det er en normal menneskelig følelse, og vi bør vise sympati med de som har det vanskeligere enn oss. Det kan bety å ikke snakke så mye om dette med din venninne, men heller nyte forelskelsen og huske hvor heldig du er

Anonymkode: b9cbb...c92

[Knirke]

Nei, det er ikke uoppnåelig med et slikt forhold som du ønsker deg... Men hvis du og den nye daten din er sånne som nusser og koser på hverandre hele tiden, så skjønner jeg godt at venninna di blir irritert. Ikke for å være prippen, men sånne tafsete par er noe av det verste jeg vet.

Hold det på soverommet og på sofaen hjemme, ikke ute blant folk!

[Perfume]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er fullt oppnåelig med et langvarig forhold som fortsatt er romantisk og fint - men man må tilpasse seg omgivelsene etterhvert som forholdet «vokser seg til»

Jeg har vært sammen med min mann i over 15 år - og vi holder fortsatt hender hver gang vi er ute og går..vi sitter fortsatt klistret oppi hverandre hver gang vi har muligheten, vi sier fortsatt at vi elsker hverandre mange ganger til dagen, vi kysser nesten gang vi går forbi hverandre, han stryker meg over rompa hver gang han passerer meg bakfra, jeg klapser han på rumpa når jeg går bak han, vi sender flørtende blikk til hverandre, vi har samtaler uten ord når vi er sammen med andre, vi holder rundt hverandre når vi lager middag, vi har sex og finner nye måter hele tiden..når vi er ute sammen med venner tenker jeg på hvor heldig jeg er som skal hjem sammen med han, jeg kjenner fortsatt stikk av sjalusi i gitte settinger, jeg gleder meg til helg - for da får vi mer tid sammen, vi har samtaler som kan vare en hel dag..jeg elsker han med hele kroppen og hjertet mitt. 
 

Men, det er ingen i denne verden som kan irritere og provosere meg mer enn han klarer..det ingen som kan få meg sintere og mer frustrert..det er ingen som kan såre meg dypere og få meg til å miste fotfestet jeg har..det er ingen som klarer å vippe meg av pinnen på den måten han klarer det, og han kan rett og slett gjøre meg forbannet..det er det ikke mange som får oppleve. Det er ingen som gir meg mer lyst til å skrike i frustrasjon, eller som gjør meg mer barnslig og dum..ingen i denne verden får meg til å bli mer ufornuftig enn det han klarer..og det er prisen å betale for kjærlighet. 
Du finner ikke et eneste langt forhold som aldri har krangler og uenigheter..hvor stemmingen til tider er bedriten og man lurer på hva i helvete man holder på med..det kommer dager hvor man lurer på om man har tatt riktig valg - uansett hvor fint forholdet er - for livet er brutalt, og man kommer til å oppleve ting som setter forholdet på heftige prøvelser..det krever enorm innsats og pågangsmot å holde forholdet kjærlig og fint i mange år..spesielt om man har en familie sammen. 

Anonymkode: 71b34...ad1

👆 Akkurat sånn. Sånn har jeg og mannen det også, rimelig likt, etter 10 år sammen. Både det gode og av og til frustrasjonen osv. 

Så jo.. Det fins, men at det er positivt hele tiden, det tror jeg ikke fins. Det må jobbes for. Og man må velge hverandre. Hver dag. 

Endret 5 timer siden av Perfume

[telerose]

Det er fullt oppnåelig, men man må jo jobbe for det. Jeg og mannen har vært sammen i 16 år, har 2 barn, er hverandres desidert beste venn, sjelevenn og livsledsager. Vi elsker hverandre dypere enn noen kan forklare. Vi har såpass dype følelser for hverandre, at han kan sitte på jobb og kjenne på kroppen sin om jeg har en dårlig dag (er kronisk syk med reumatisme, og hatt hjerneslag)

Vi 4 elsker å tilbringe tid sammen, barna begynner å bli store, men vil gjerne gjøre ting sammen oss fire, som familie. Om det er å reise ut av huset for å oppleve noe, stikke på kafé for en kaffe, eller ligge slaraffenliv på sofaen. 

Men dette livet, kommer ikke gratis. Vi har fra dag 1 jobbet for å prioritere hverandre som kjærester. Selvom vi har vært sammen i 16 år og gift i snart 10 år, så er vi fremdeles kjærester. Vi har oppdratt barna våre til å trives med å være sammen med oss som familie. 

Venninnen din har det ikke bra i sitt forhold, og hun gir deg tydelige tegn til det. Det er en invitasjon fra henne om å at hun ønsker å dele hvordan hun har det. Som flere sier, spør henne når hun forteller.

[AnonymBruker]

Hun har ikke de samme forutsetningene som deg. Hun er ufør så hun har begrenset egen inntekt, ikke en jobb å gå til, og dårlig helse. I tillegg har de to barn sammen som må ivaretas, og som hun må bruke sine begrensede krefter på. Hun føler nok de lett går oppi hverandre, og at han løser dette, samtidig som det er litt sårt for henne å bli bundet med barna i og med at han jobber. De kan jo uansett ikke gjøre duo hobby sammen i helgene når de har små barn å ta seg av, altså vanlige barnefamilier har jo ikke barnevakt mange ganger i uka. 

Du kan saktens finne deg en bestevenn å gjøre hobbier med uten barn der, mens hun må leve et liv med de begrensningene hun har. Du skriver ingenting om deres økonomi, men det er vanlig at partnere til de som er ufør jobber godt over 100 %, særlig når de har felles barn. Dette er ting du ikke må ta hensyn til i eget liv. 

Folk er ulike angående hvor mye aleinetid de trenger og liker. Vi har mye aleinetid i vårt forhold, og det gjør at vi rekker å savne hverandre. Noen er sammen 24/7 utenom jobb og trives med det. Iblant kan aleinetid kjennes mest ensomt, som når venninna di snakker om å ikke hilse, og lite felles liv og sexliv.

Heller enn å ta det venninne di sier som kritikk om deg, se det heller som informasjon om hennes liv og ting hun synes er tungt nå. Det virker som hun ikke er helt lykkelig, samtidig som hun foreløpig blir. Hadde hun i det hele tatt klart seg økonomisk og praktisk om de gikk fra hverandre i morgen? 

Tenker det er andre venner du heller kan søke råd og støtte til om det nye forholdet ditt.

Anonymkode: cef92...67e

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager skulle jeg gidde å bli i et forhold der vi ikke er kjærester og bestevenner lengre? Da kan jeg like gjerne være singel. At mange velger å senke kravene ned i hvelvetes avgrunn bare for å ha en mann i huset, betyr ikke at det er noe alle må finne seg i.

Anonymkode: f17b6...427