samliv

[Gjest trudi]

hei dere der ute, jeg trenger så inderlig litt refleksjoner fra dere angående mitt forhold. Ble skilt for tre år siden pga utroskap, var sårbar og som i en tåketilstand en god stund etterpå. Traff kort tid etter bruddet en godt voksen og snill mann, han er såkalt kunstner/ fotograf, jeg hadde et enormt behov for oppmerksomhet og trygghet i denne perioden. Vi ble enige om at vi skulle flytte sammen, han hadde en gammel leilighet og jeg var på jakt etter ny bolig, så slo vi to fluer i et smekk, vi var forelsket, slapp å betale to husleier når vi var så mye sammen allikevel. Jammen sa jeg smør, etter kort tid viste det seg at han var fullstendig blakk, personlig konkurs, men alt skulle ordne seg, han hadde oppdrag. Nå er det gått tre år, han er snill som dagen er lang når jeg er kompis og ikke maser på økonomien, kjempeflink med den minste gutten min, men mange diskusjoner med den eldste, han har brukt en god del alkohol, men det har han klart å kutte mer eller mindre ut, da jeg har laga så mye styr og kasta han på dør, men tatt han inn igjen. Nå er jeg på randen økonomisk og har vært det lenge, hatt tre jobber og er sykemeldt. Han sier det skal absolutt ordne seg, han jobber med saken og har faktisk hatt en god del oppdrag. Han har holdt seg med personlige ting sjøl, kjøpt litt mat og innimellom betalt en regning, ellers har jeg betalt alt. Vi sitter med en høy husleie og masse utgifter, nå kommer jeg til å selge huset og prøve å få noe billigere, jeg har grått, rast og er pr. i dag akkurat som en jo jo følelsemessig svinger opp og ned og klarer ikke å ta en avgjørelse snart. Han er jo så snill, han bedyrer sin kjærlighet til meg og varter meg opp, men vi kan ikke spise knapper til middag. Han sier at nå går det bedre og at han skal prøve å komme seg til sjøs. Jeg vet at gresset ikke er grønnere på andre siden, og er redd for å bli alene + at jeg bryr meg om han fortsatt, men nå er jeg sykemeldt av hele greia, utslitt. Kan noen gi meg noen av sine refleksjoner, er ellers ei oppegående dame med en flott og godt betalt jobb, men kan ikke ødelegge meg sjøl, er det så grusomt å bli aleine.

[Gjest Anonymous]

Føler med deg

Og jeg vet ikke helt om jeg kan gi deg noen råd, men sliter med noe lignende selv.

Han gikk på skole da jeg traff ham sa han, men det viste seg at han hadde stoppet opp, hadde bare hovedoppgave igjen å levere, men den inspirasjon til å skrive den lot vente på seg.

Han flyttet til meg, (bodde på hver vår kant av landet), siden jeg ikke hadde så lyst til å flytte. Så skulle han finne seg jobb sa han.

Han søkte også.....men ingen jobb var god nok, så han droppet dem rett etter intervjuene.

Han var blakk og jeg betalte mer og mer.

Hans lovnad om at han skulle være med å betale bolig og mat holdt han ikke. Personlig konkurs, jada....

Så ville han begynne sitt eget firma, om han kunne låne litt penger..... 10 000, selvfølgelig, jeg måtte jo tro ham, og en lykkes heller ikke i livet hvis en ikke får en mulighet.

Så jeg støttet ham med dette. Og han skulle jo få inntekt på dette straks.

Inntekt fikk han, ihvertfall noen tusenlapper, men alt det gikk med til utstyr og verktøy, så det endte med at jeg betalte lokalleien for ham igjen.

Han måtte jo få en sjanse.

Jeg har hele tiden tenkt at han har bare vært veldig uheldig. (han har slitt med psyken i mange år før han traff meg også)

I det han fikk støtte i meg, ville det sikkert gå bedre.

Så arvet han, det vil si, han har ikke fått pengene ennå, (det er en meget pen sum), men det virker som om han bruker pengene i forkant. Låner her og låner der. Betaler ikke sine personlige forfalte regninger, ikke før jeg spør om han har gjort det, gjør ikke opp sin gamle gjeld.

Fordi, sier han, at han har jo ikke fått pengene ennå.

Men det han låner kan han i det minste bruke til å betale gammel gjeld mener jeg, prøve å få orden på livet sitt.

Han har lovet, og jeg elsker ham, derfor vil jeg gi ham muligheten til å bevise at han er villig til å rette opp alt.

Jeg har rimelig stabil økonomi, men dette sliter på meg. Jeg må liksom hele tiden passe på.

Når jeg ikke maser om økonomi har vi det helt topp, men jeg har ikke mer å gå på. Tungsinnet over økonomien tar meg altfor ofte.

Men jeg er heller ikke villig til å ødelegge meg selv for dette.

Dette ble litt rotete, men jeg kjente meg så igjen i historien din.

Jeg er også ellers oppegående smart dame, med meget godt betalt jobb.

Det som gjør at jeg aksepterer er det faktum at jeg elsker ham.

Før dere dømmer oss dere andre, kanskje vi skal ta en liten titt på alle de menn som jobber, mens samboeren/kona går hjemme, selv om det kanskje ikke er noen åpenbar grunn til at fruen skal gå hjemme og bli forsørget.

Jeg vet ikke jeg, det føles galt........men det er kanskje fordi jeg selv ville hatt problemer med å leve på noen andre.

Det er vel heller den økonomiske styringen som sliter på meg, heller enn at han lever på meg.

Uansett lykke til til oss begge :blunke:

Det er nok ikke så ille å være alene.

[Tusenfryd]

Min eks fikk meg til å stå to dager fra namsretten pga gammel gjeld, og jeg hadde vært godtroende og han hadde til og med snakket rundt inkassobyrået. Han var allerede eks av meg da - lang historie.

Det var en dyr lærdom.

Min erfaring er at de som først ruller seg inn i gamle greier, ikke kommer seg ut av det, hvis de da ikke har kniven på strupen. Dessverre blir de mer og mer kreative etterhvert som det stilles krav, og sorry, jenter - de blir aldri bedre! Ja, det er kategorisk å si - og selvsagt finnes det unntak.

Men mitt råd er; kom dere unna mens dere enda har deres kredittverdighet i behold, og bo ikke sammen med dem igjen, før alt er nullstilt. Og hvordan vil dere vite at det er det? Njaaa... spørs om dere noen gang får vite det.

Men ta vare på dere selv og deres egen økonomi.

Selg hus, skaff noe billigere, sørg for å være selvhjulpen. Plutselig står dere med et lån for å hjelpe han, og dermed kan ikke bare den nåværende økonomien være truet, men den fremtidige.

Kjærligheten er god. Den møter man ikke ofte. Ensomheten kan være vond, men ikke uutholdelig. Klart at dere klarer dere alene! Nå tar dere vare på en ekstra belastning - kvitt dere med den, så kommer resten etterhvert.

Lykke til begge to - håper dere kommer dere fort på bena.

[orakel]

Økonomiske problemer kan på sikt slite i stykker det sterkeste forhold.

Trudi, jeg tror nok at samboeren din mener vel, men han snylter jo egentlig på deg, og kanskje det at du alltid ordner opp har blitt en sovepute for ham? Om ikke bevisst så ubevisst?

Det er bare du som kan foreta de valg som er riktige for deg. Men sånn som du beskriver tilværelsen din her, så sliter dette veldig på deg. Hvis ikke noe skjer kan dette etterhvert også føre til at kjærligheten din for ham forsvinner.

Du skriver at du har planer om å flytte. Hadde jeg vært deg hadde jeg flyttet for meg selv. Dere kan jo eventuelt ta en pause i forholdet eller fortsette det men bo hver for dere.

Jeg kjenner flere par som har det helt topp uten at de bor sammen. Disse har holdt sammen i en årrekke, men liker den friheten det er å ikke bo oppi hverandre 24 timer i døgnet hele året. Noen har valgt dette fordi de føler de er for sære til å bo sammen med andre (har man bodd noen år alene, så får man gjerne vaner som kan være litt sære), eller så er grunnen at den ene parten ikke har helt kontroll over økonomien og at den andre parten ikke ønsker å bli for invorlvert i dette.

Redselen for å være alene er noe du er nødt til å overkomme. Du har jo ikke vært noe særlig alene høres det ut som. Kanskje det også er en grunn til at du skal finne en egen bopæl. Du har jo barna dine, så helt alene er du jo ikke. Kanskje det ville være godt for deg å få litt tid alene, få komme deg, og føle litt på hvordan du trives med deg selv.

Du er nødt til å tenke på deg selv. Dette samboerskapet er ikke godt for deg. Ingen i et sundt godt forhold skal trenge å bli sykemeldt på grunn av det.

Jeg tror du vet dette utmerket godt selv. Men kanskje du bare trengte å høre noen andres meninger? Ta kontakt med gode venninner og familien din og få disse til å støtte og hjelpe deg.

Det er alltid godt med nære mennesker som kan lytte litt.

Lykke til

Klem fra Orakel

[Ada=)]

Fryktelig aa bli sykemeldt pga at samboeren mangler okonomisk styring

Skjonner godt hvordan du har det, min mor var ogsaa gift med en som ikke klarte aa betale regninger i tide. Det var utrolig vondt for meg aa se hvordan dette slet paa henne. Hun tjener bra selv, men usikkerhenten og det at hun alltid maatte kontrollere gjorde at hun maatte faa hjelp av psykolog for aa komme seg. De er naa skilt, og gudsjelov for det. Moren min er en sterk dame, og det er jeg sikker paa at du ogsaa er! Ikke la andre traakke paa deg og knekke deg!

Dere kan jo ogsaa fortsette aa ha et forhold dersom dere bor hver for dere, eller tror du han da ikke er interessert lenger? (kanskje du finner ut at du ikke er interessert i han etterhvert som du ser at du klarer deg bra alene)

[Gjest Trudi]

tusen takk dere der ute for gode, viktige, fornuftige svar til meg og du som har en ganske lik historie, det varma iallefall mitt hjerte. Jeg reflekterer mye nå over situasjonen min, går på visning på leiligheter og kommer til å kjøpe meg noe billigere. Han sier at det er slutt hvis vi skal bo hver for oss, har prøvd mange ganger å si at vi må bo hver for oss, at jeg ikke har økonomi til å ha det slik hvis han ikke gjør noe. Så har jeg ikke klart å gi slipp på han allikevel, , redd for ensomheten, og at han har vært veldig grei med han minste, han sier at det blir vondt for han minste hvis han ikke skal bo her mer, han eldste hadde jubla, de har aldri gått sammen. Her har vært mye alkohol med i bildet , men det er jeg sikker på at jeg har skjerma ungene for, da han har kommet hjem etter at de har lagt seg, eller ikke kommet hjem, men sovet på kontoret sitt. Jeg trodde ikke innlegget mitt var tatt inn, så det som er skrevet om refleksjoner er meg. Varme tanker til du som har en ganske lik historie som min, vi er hvis flere, kan vi hjelpe hverandre, til slutt blir en jo sjuk av å ha så mange bekymringer.

[Gjest Anonymous]

Skjønner deg inderlig godt, det at du har tanker frem og tilbake.

Jeg har begynnt å se for meg hvordan fremtiden min med min kjære kommer til å bli. Og stille meg selv spørsmålet om det virkelig er slik jeg vil ha det, om det virkelig er slik at jeg ønsker å utsette meg selv for så mye bekymringer.

Jeg sliter også med helseproblemer, psykisk utslitt, men jeg har ikke orker innrømme for hverken meg selv eller andre at han er mye av årsaken til det.

Jeg kjemper meg heller på jobb, for jeg har ikke råd til å gå sykemeldt.

Men kjenner at grensen min snart er nådd.

Jeg tror at jeg, og kanskje du også, trenger litt tid til å reflektere, og motivere seg til å gjøre noe med saken.

Jeg føler ihvertfall at hos meg er adskillelses prosessen i gang, inni meg.

Problemet er bare at jeg er så inderlig glad i ham.

Men kanskje ting ordner seg nå, innen et par måneder........og gjør det ikke det kommer jeg nok til å ta en ordentlig oppvask med ham.

Merker også at siden jeg blir så utslitt av dette, så tærer det på følelsene mine for ham også.

Jeg ønsker deg ihvertfall lykke til, jeg vet at det er en vanskelig situasjon.

Jeg har det kanskje enklere enn deg siden jeg ikke har noen barn å ta hensyn til.

Men er det mye alkohol med i bildet ville jeg nok ha vært mer skeptisk. (vokste selv opp i et hjem der en person misbrukte alkohol, og vil ikke anbefale noen det)

Håper alt ordner seg for deg og barna dine. :blunke: