Når barnet driver med selvskading

[AnonymBruker]

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe min 14-åring? Jeg føler meg så rådvill og hjelpeløs. BUP er koblet på, men det er jo en time hver/annenhver uke. Jeg prøver å si at hun alltid kan komme til meg når det er noe, om det er for å snakke eller bare gråte, og jeg prøver å være der for henne så godt jeg klarer, men hun føler fort det blir mas fra meg, og jeg er jo ikke den som når mest inn til henne som den teite mammaen.. Far og fars familie gjør bare ting verre for henne, og jeg vet at det ofte skjer selvskading etter kontakt med dem. Så er det noen som selv har drevet med selvskading som kan fortelle meg hva jeg kan gjøre for å gjøre ting bedre for barnet mitt? Jeg prøver så klart å gjøre mer enn det som kommer frem her, men for å unngå at innlegget blir for langt stopper jeg her. Tusen takk på forhånd for alle råd og tips. 

Anonymkode: 170a7...a10

[AnonymBruker]

Får du noen hjelp/oppfølging fra BUPA om dette og hvordan best følge det opp?

Det har vi fått litt veiledning på, men jeg tror det er litt individuelt hva som er god støtte.

Men det det behandler på BUPA er sagt, er at det nesten utelukkende er ungdom som selvskader seg. Så det er et håp i seg selv, tenker jeg ❤️

Sender dere masse varme tanker.

Anonymkode: 58f87...9f3

[AnonymBruker]

Fryktelig å stå i som mamma❤️‍🩹

 

Min sønn har drevet med selvskading, men ikke gjort det på en stund nå (noen måneder, så puster ikke helt ut enda).
 

Vet du noe om hvorfor hun selvskader? Noe om hva som er så vanskelig med far og hans familie? Er det et alternativ å ta en pause fra dem?

Jeg vet hvor vanskelig det er å prøve å finne en vei mellom mas og støttende. Har du fått noen veiledning om hvordan du skal agere?

 

Sier som hun over, at heldigvis så går det ofte over ❤️
 

Anonymkode: f2901...18a

[AnonymBruker]

Jeg sletselv litt med selvskading. Jeg fikk oppfordring om å tenke "Hva vil være bedre hvis jeg gjør dette?" "Hva vil være værre?". Da begynte jeg å tenke mer på at etterpå ville jeg jo egentlig bare ha det mer vondt der jeg kuttet meg, og ville jo ikke få det bedre med følelsene. 

Jeg fikk også tips om at jeg skulle puste, stoppe opp og tebke at jeg skulle vente 15 min om jeg fikk behov for å kutte meg. Som regel er det en handling som skjer veldig akutt, og ved å øve meg på å vente litt så var det ofte at jeg ikke hadde samme behovet. 

Nå var jeg 2 år eldre, så mulig jeg var mer reflektert, og ikke nødvendigvis det funker der. 

Anonymkode: 065b0...b6e

[AnonymBruker]

Selvskading er også symptomet, så her må ma jobbe med årsaken til opplevelse av det behovet. 

Anonymkode: 065b0...b6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Får du noen hjelp/oppfølging fra BUPA om dette og hvordan best følge det opp?

Det har vi fått litt veiledning på, men jeg tror det er litt individuelt hva som er god støtte.

Men det det behandler på BUPA er sagt, er at det nesten utelukkende er ungdom som selvskader seg. Så det er et håp i seg selv, tenker jeg ❤️

Sender dere masse varme tanker.

Anonymkode: 58f87...9f3

TS

Hei og takk for svar. Det er kun min datter som har begynt i behandling hos BUP, men jeg kan ringe behandler å be om tips og veiledning i hvordan jeg som mamma kan håndtere dette. 
 

Tusen takk❤️

Anonymkode: 170a7...a10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Fryktelig å stå i som mamma❤️‍🩹

 

Min sønn har drevet med selvskading, men ikke gjort det på en stund nå (noen måneder, så puster ikke helt ut enda).
 

Vet du noe om hvorfor hun selvskader? Noe om hva som er så vanskelig med far og hans familie? Er det et alternativ å ta en pause fra dem?

Jeg vet hvor vanskelig det er å prøve å finne en vei mellom mas og støttende. Har du fått noen veiledning om hvordan du skal agere?

 

Sier som hun over, at heldigvis så går det ofte over ❤️
 

Anonymkode: f2901...18a

TS.

Ja, det er tungt. Godt å høre at det går bedre der. Jeg tror jo det vil bli bedre her også etter hvert, synes bare det er vanskelig å ikke kunne gjøre ting bedre for henne nå.

Ja, hun har traumer fra vold fra tidligere stemor og en far som gang på gang valgte ny familie foran henne. Hun har lite kontakt med fars familie, men de presser veldig på, sier ting som gir henne dårlig samvittighet for at hun ikke er der osv. Jeg har prøvd å få en slutt på dette med å si fra, men kan ikke fortelle hvor store utfordringer hun har, da barnet ikke vil det selv, så de forstår ikke alvoret, og far mener jeg lar meg overkjøre og manipuleres av henne; at jeg burde sagt at hun må dra til dem. Så jeg får dessverre ikke stoppet dem fra å komme med kommentarer fra henne og henne til å ta de innover seg.. Jeg må nok snakke med psykologen hennes om dette, kanskje han ihvertfall kan komme med gode råd til henne om dette. I tillegg er det jo ting som dårlig selvfølelse/selvtillit, og redsel for å miste venner, kjæreste og alt annet som ungdommer går gjennom i tillegg.

Jeg har ikke fått noe veiledning, men skal be om det. Jeg har prøvd å spørre litt om det før, men følte ikke jeg fikk noe ordentlig svar..

Takk, jeg har tro på at hun skal komme seg gjennom dette på sikt, hun er veldig reflektert og moden, og klarer av og til også å heller komme til meg når ting blir for vanskelig.

Anonymkode: 170a7...a10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg sletselv litt med selvskading. Jeg fikk oppfordring om å tenke "Hva vil være bedre hvis jeg gjør dette?" "Hva vil være værre?". Da begynte jeg å tenke mer på at etterpå ville jeg jo egentlig bare ha det mer vondt der jeg kuttet meg, og ville jo ikke få det bedre med følelsene. 

Jeg fikk også tips om at jeg skulle puste, stoppe opp og tebke at jeg skulle vente 15 min om jeg fikk behov for å kutte meg. Som regel er det en handling som skjer veldig akutt, og ved å øve meg på å vente litt så var det ofte at jeg ikke hadde samme behovet. 

Nå var jeg 2 år eldre, så mulig jeg var mer reflektert, og ikke nødvendigvis det funker der. 

Anonymkode: 065b0...b6e

Tusen takk for tips! 

Anonymkode: 170a7...a10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Selvskading er også symptomet, så her må ma jobbe med årsaken til opplevelse av det behovet. 

Anonymkode: 065b0...b6e

TS

 

Ja, det er bare at hun sjelden vil snakke om det som er vanskelig. Jeg har sagt at det er på den måten ting kan bli bedre, og jeg håper på sikt hun klarer å åpne seg for behandler om hun ikke klarer det for meg.

Anonymkode: 170a7...a10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Får du noen hjelp/oppfølging fra BUPA om dette og hvordan best følge det opp?

Det har vi fått litt veiledning på, men jeg tror det er litt individuelt hva som er god støtte.

Men det det behandler på BUPA er sagt, er at det nesten utelukkende er ungdom som selvskader seg. Så det er et håp i seg selv, tenker jeg ❤️

Sender dere masse varme tanker.

Anonymkode: 58f87...9f3

Det er veldig rart at en utdannet fagperson kan komme med en slik påstand, for selvskading er langt ifra noe som kun er utelukkende for ungdom. Selv begynte jeg allerede i en alder av fem og holdt på frem til midten av 20 årene og jeg har møtt mange voksne som har drevet eller fortsatt driver med selskading.

Anonymkode: f5b23...e05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Selvskading er også symptomet, så her må ma jobbe med årsaken til opplevelse av det behovet. 

Anonymkode: 065b0...b6e

Dette! Det er ikke den konkrete i selvskadingen man må ta tak i. Det må jobbes med som er årsaken til at vedkommende har et behov for å påføre seg selv skade/smerte.

Anonymkode: f5b23...e05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

TS

Hei og takk for svar. Det er kun min datter som har begynt i behandling hos BUP, men jeg kan ringe behandler å be om tips og veiledning i hvordan jeg som mamma kan håndtere dette. 
 

Tusen takk❤️

Anonymkode: 170a7...a10

Et tips fra en som har vært i psykiatrien siden barndommen (og som også bedrev selvskading) er å ikke bruke datteren din sin behandler som en type veileder. Om hun er klar over at du snakker med hennes behandler uten at hun er til stede kan dette føre til at datteren din lukker seg helt i den relasjonen med terapeuten. Så jeg ville ha kontaktet Bup og si at du har behov for å kunne få noe veiledning, men at det er viktig at denne veiledningen kommer fra noen andre enn barnets terapeut

Anonymkode: f5b23...e05

[AnonymBruker]

Jeg satte meg ofte på rommet hennes for å gjøre meg selv tilgjengelig. De vil prate, men de vil ikke prate, ofte hjelper det å sitte sammen i pinlig stillhet der det er bare dere to uten forstyrrelser. Noen ganger kjørte vi bilturer (en annen variasjon av førstnevnte alternativ). Noen ganger gikk jeg opp og satte meg tilgjengelig og ble frest på "jeg vil ikke snakke" hvor da jeg sa at det er helt greit, at i dag hadde JEG lyst til å prate og så snakket jeg om det jeg hadde på hjertet, smått eller stort. Noen ganger snakket jeg om hvordan JEG som mamma opplever situasjonen, hvordan jeg følte og snakket om jeg-perspektiv-tanker/følelser. Noen ganger snakket jeg om å NORMALISERE de store følelsene som tenåringer har. At du dør ikke av følelsene dine uansett hvor store og/eller altoppslukense de virker der og da. At det er NORMALT å kjenne sorg, sinne, tristhet, oppgitthet, ensomhet, osv.. alt i dag blir automatisk til diagnoser hos våre unge: de forstår ikke at det er NORMALT å være lei seg, og at lei seg er ikke det samme som DEPRIMERT. Det er normalt å være forvirret, usikker, kjenne seg liten og ubetydelig, men at disse følelsene ikke nødvendigvis stemmer og at de vil gå over om en klarer å gi slipp på dem. Det er komfortabelt å sitte i sin egen elendighet og mørke, tunge tanker, men det er nettopp det som holder oss fanget i den spiralen. Rundt og rundt. En må ut av komfortsonen, kjenne på tankene og følelsene sine og forstå at endring TAR TID. Alle vil så gjerne ha en quick-fix, men det skjer ikke (dessverre). 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Selvskading er også symptomet, så her må ma jobbe med årsaken til opplevelse av det behovet. 

Anonymkode: 065b0...b6e

Anonymkode: a48a5...44c