Samboer som begynner å bli tydelig lei av at jeg strever med jobben (søker på alle stillinger jeg kan)

[AnonymBruker]

Har over tid vært i en veldig utmattende situasjon med min nåværende arbeidsplass, veldig dårlig ledelse og arbeidsmiljø bl.a., og har de siste månedene søkt på en god del stillinger for å få byttet jobb. Jeg er tidvis langt nede psykisk, men prøver hardt å holde motet oppe. Samboer har holdt ut med veldig mye og har hele tiden vært en veldig trygg støttespiller for meg, men nå den siste tiden har jeg merket at han har begynt å komme med mer negative bemerkninger og de siste dagene har jeg blitt veldig lei meg av dette. Føler det er flere situasjoner enn vi har hatt noengang der han ender opp med å beklage for ubetenksomme, sårende ting han sier og jeg tilgir, men egentlig føler på det han har sagt fortsatt fordi jeg ofte må svare og forklare for meg i flere runder før han beklager at han sa noe sårende.. føles som han beklager kun fordi jeg blir lei meg. 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget men jeg får ikke sove og er bare veldig lei meg. En bitte liten del av hjernen min vil bare foreslå for han at jeg flytter til foreldrene mine men jeg avfeier det i hodet mitt med en gang jeg har tenkt det fordi det vil jo sikkert bare såre han veldig. 

Kanskje noen her har vært i lignende situasjon og kan komme med noen trøstende ord?💔 Ja jeg vet jeg er i offerrolle men når sånt pågår over lang tid så blir man til et skjelett av seg selv etter hvert… Venter bare på dagen jeg får et jobbtilbud…

Anonymkode: 7aa9c...3d8

[Lele89]

Først vil jeg si at jeg skjønner deg godt, man blir psykisk tynnslitt av dårlig arbeidsmiljø. Da er det jo viktig med gode støttespillere når man står i det. Får du til å sette deg ned og snakke åpent med samboer om hva slags støtte du trenger? Det har du kanskje allerede, men om han fortsetter å komme med ugjennomtenkte kommentarer så vil jo det også tære på når du er sårbar ifra før. Det kan være vanskelig å være vitne til at en partner sliter med dårlig arbeidsmiljø og har det vondt, noen er ikke heller like gode til å lytte og la partner få riste av seg frustrasjon hjemme. Men det kan man jo bli bedre på, og der er kommunikasjon viktig. Det er ihvertfall viktig at du får et fristed hvor du kan legge fra deg det som tynger på jobb når du er hjemme. 

Jeg selv har god nytte av å føre dagbok, da kan jeg sette meg ned og skrive av meg. Men det er viktig med støtte, anerkjennelse og medfølelse fra de rundt en. Håper det løser seg både med ny jobb og med kommunikasjon med samboer.

Hilsen ei som vet hva det vil si å være i et dårlig arbeidsmiljø og som har en mann som nok kanskje syns jeg gnager mye på dette på hjemmebane. 

[AnonymBruker]

Jeg har vært på den andre siden, altså mottakeren av bekymringer, tristhet, sinne osv fordi partneren min ikke hadde det godt på jobb. Det er ekstremt slitsomt i lengden, for det var jo ikke slik at jeg hadde det supert på jobb hele tiden og hadde en uendelig mengde energi til å være positiv og støttende. Noen ganger hadde også jeg behov for å få støtte og oppmuntring. 

Her endte det med at partneren min ble sykmeldt og fikk det hele på avstand. 

Støtter forslaget over om å skrive dagbok.

Anonymkode: 9365e...ebd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har vært på den andre siden, altså mottakeren av bekymringer, tristhet, sinne osv fordi partneren min ikke hadde det godt på jobb. Det er ekstremt slitsomt i lengden, for det var jo ikke slik at jeg hadde det supert på jobb hele tiden og hadde en uendelig mengde energi til å være positiv og støttende. Noen ganger hadde også jeg behov for å få støtte og oppmuntring. 

Her endte det med at partneren min ble sykmeldt og fikk det hele på avstand. 

Støtter forslaget over om å skrive dagbok.

Anonymkode: 9365e...ebd

Jeg kunne skrevet dette innlegget selv… Mannen min er nå sykmeldt. Klager forsåvidt like mye på jobb selv om han ikke nå er der. Men det er ikke enkelt å være hoggestabben i lang tid heller. Det er vanskelig for begge, og det må begge forsøke å erkjenne. Selv om det er vanskelig.

Anonymkode: 1aabd...d6a

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte ts. Dårlig arbeidsmiljø, sjefer som behandler de ansatte på en måte man trodde ikke var mulig i Norge i 2025, press og stress. Det forventes at du skal være tilgjengelig til alle døgnets tider, selv i ferier. Dette sliter enormt på egen psyke. Mannen min har også problemer med å takle det, og jeg forstår han. Jeg blir mutt, innesluttet og helt uten livsglede og energi. Den minste krasse kommentar kan få meg til å begynne å gråte. Jeg er i en helt låst situasjon der jeg etter mange år i en jobb jeg elsket, men som krevde enormt mye tid, byttet jobb. Fikk først jobb et sted der det var helt uutholdelig: over halvparten av de som jobbet der sluttet innen seks måneder, meg selv inkludert. Er i ny jobb, men der er det som beskrevet over, virkelig ikke bra. Nå begynner jeg å føle at det er jeg som er problemet, som ikke passer noen steder. For CV’ens skyld må jeg bare bli der jeg er. Og jeg føler jeg bare råtner for hver dag som går. Det er grusomt. 
 

Jeg har dessverre få råd, for jeg har ingen løsning selv. Vil bare si at du ikke er alene. Håper virkelig for din skyld at du finner en ny jobb du kan trives og blomstre i❤️

Anonymkode: 7421c...da8